Archive for the ‘Outer Space’ Category

The Knowing

January 11, 2012

Jeg kom litt sent til The Weeknd, og hans tre plater fra i fjor: House of Balloons (21. mars), Thursday (18. august) og Echoes of Silence (21. desember). Alle platene er gitt ut for gratis download via hans hjemmeside, noe som i seg selv er interessant i forhold til spørsmål om musikkdistribusjon, etc. Jeg er i gang med seriøs lytting, og muligens ville (minst) en av platene kommet på min topp 10 liste hvis jeg hadde gjort dette tidligere. Men det spiller på den andre siden ingen rolle.

Samtidig, jeg er fascinert av videoen til “The Knowing” (fra House of Balloons), regisert av Mikaël Colombu:

Det er åpenbare afrofuturistiske trekk her, og selv om noen av dem kan minne om Black Eyed Peas’ “Meet Me Halfway” (som jeg skrev om her, og som jeg ikke synes er særlig vellykket), så er det mer ved “The Knowing.” Noen av de visuelle metaforene er litt for entydige, men det er samtidig referanser som spiller science fiction aspektet ut på interessante måter.

Advertisements

ENO #2, 2011 (egenreklame)

May 27, 2011

I dag fikk jeg mitt eksemplar av ENO nummer 2, 2011. Jeg har skrevet i ENO før (se her og her), og føler meg knyttet til tidsskriftet. Denne gangen var jeg heldig nok til å få intervjue Janelle Monáe (se også her) – og, som man kan se, hun preger også forsiden:

Jeg har ikke fått lest de andre artiklene enda, men alle bloggens lesere anbefales selvfølgelig å kjøpe bladet. Dette er et tiltak vi ikke vil være foruten.

I tillegg til overnevnte links kan man med fordel også se følgende poster relatert til intervjuet: her, om Janelle Monáes video til “Cold War” og her, med noen av relasjonene til Fritz Langs Metropolis (1927).

Mothership Museum

May 20, 2011

Washington Post melder at “the Mothership” – George Clintons og Parliaments fartøy for transport av kosmisk funk – nå skal på museum.

Smithsonians National Museum of African American History and Culture har skaffet seg skipet som skal utstilles når museet åpner dørene i 2015. Alexis Madrigal skriver også en fin artikkel i The Atlantic om saken, med referanser til 1970-tallets afrofuturisme. Og selv om futurisme og museum lyder som motsetninger er dette en interessant dokumentasjon som går rett inn i mitt eget arbeid (jeg holdt et kort innlegg om afrofuturisme på et internseminar på instituttet mitt i går). (Se ellers tidligere poster her og her)

Her er et fantastisk klipp fra Parliament/Funkadelic, der “Swing Down Sweet Chariot”  går over i moderskipets landing:

Museumshistoriene peker på Washington D.C. som “Chocolate City” som selvsagt er en referanse til låten med samme tittel (fra 1975):

Teksten i åpningen – “Uh, what’s happening CC? They still call it the White House, but that’s a temporary condition, too. Can you dig it, CC?” – peker også fram mot “Paint The White House Black” fra Hey Man, Smell My Finger (1993):

Og, interessant nok, dette leder også til Sun Ra. Her er et klipp med en flott versjon av “Round Midnight,” men i denne sammenhengen er det åpningen som er interessant. Han sitter i Washington D.C. foran The White House, men kan ikke se “The Black House.”

Og uansett hva vi måtte ha lært om dikotomienes problematiske dimensjoner så gir denne dikotomien mening her. Men viktigere, igjen viser afrofuturismen seg gjennom kontinuiteter og forbindelser på tvers av sjanger.

(Se ellers tidligere post om Barack Obama og afrofuturisme her).

Do adjust your radio (egenreklame)

December 10, 2010

Etter forrige ukes radioprogram om Sun Ra kommer i kveld del to av Sløyt & Drøyts serie om afrofuturisme. Det er tiden etter Sun Ra det dreier seg om, fra Parliament via Earth, Wind & Fire, Herbie Hancock, Afrika Bambaataa, og Dr. Octagon, til Janelle Monáe. Mye flott musikk med andre ord. Overskriften henspiller på “P. Funk (Wants To Get Funked Up)” fra Parliaments fantastiske plate Mothership Connection (fra 1976).

Good evening. Do not attempt to adjust your radio, there is nothing wrong. We have taken control as to bring you this special show. We will return it to you as soon as you are grooving. Welcome to station WEFUNK, better known as We-Funk, or deeper still, the Mothership Connection.

Har du ikke tid til å høre radio i kveld – kl. 22.05 – ligger sendingen på nettradio i tre uker (hvilket også betyr at forrige program ligger der i et par uker enda).

Se tidligere poster: “Mothership Connection,” “Gottogetyouintomylife,” og “Aktuell afrofuturisme.”

Sun Ra/dio (egenreklame)

December 3, 2010

I kveld sendes første program av to om Sun Ra og afrofuturisme i P2s Sløyt og Drøyt. Det er selvsagt også tilgjengelig i en nettradio nær deg, og om du ikke hører det “live” kan det tas senere. (“Live” er her uansett et relativt begrep, siden opptakene ble gjort tilbake i september – i en slags råteip i det minste). I dagens program er det Sun Ra som er i fokus, mens neste uke, altså den 10. desember, er det diverse innhugg i afrofuturismens historie etter Sun Ra – og fram til Janelle Monáe. Tidspunktet i kveld er 22.05, men altså, sjekk det ut på nettet. Dette blir ikke spilt, men likevel, her er Sun Ras arrangement av “Pink Elephants on Parade” fra Dumbo (1941). Musikken kan finnes på albumet Stay Awake: Various Interpretations from Vintage Disney Films (fra 1988, produsert av Hal Wilner), her satt sammen med bilder fra filmen:

Se tidigere post om Sun Ra, og også weblinks til Sun Ra Arkestra og Afrofuturism.

Divas & Dandies XI

December 2, 2010

I går hadde jeg så den siste forelesningen i kurset “Divas and Dandies” (forrige post her). Utgangspunktet for forelesningene var en diskusjon om “pop subjektiviteter,” men i en noe snevrere forstand med fokus på teatralitet. Men en tilbakevending av tematikker fra en tidligere forelesning tok jeg utgangspunkt i Philip Auslanders diskusjon av David Bowie. Som han skriver, i Performing Glam Rock: Gender and Theatricality in Popular Music:

“One can hear this album as anticipating in miniature Bowie’s basic performance strategy. If Bolan showed, contra rock’s ideology of authenticity, that it was possible for a rock musician to shift personae at will, Bowie went a step further by demonstrating that a rock performer could take on multiple personae in the manner of a music hall singer or an actor.”

Noe som leder direkte til “Ziggy Stardust” (her fra filmen Ziggy Stardust and the Spiders from Mars, D. A. Pennebaker, 1973)

Åpningen her, fra filmen, er nesten en foregripelse av hvordan Kylie blir pakket ut av en robotaktig rustning i forbindelse med hennes Fever-turné (se her), og Bowies antrekk er faktisk heller ikke så ulikt Kylies fra den samme konsertturneen, også selv om hans kjole snarere bringer tankene i retning av ABBA. Men det betyr ikke at Bowie bare er i drag her. Kombinert med hår og sminke er det noe mer – eller noe annet – som er på spill. Noe som også kan peke i retning av en annen diskusjon om annethet. (Se ellers Nina Hagens fantastiske coverversjon som jeg har postet tidligere). Bowies bevegelser, og de ulike rollene han inntar i løpet av sin karriere, gjør det nærmest umulig å spørre etter en identitet – i det minste en knyttet til rockismens begjær for autentisitet. Snarere viser han at både identitet og subjektivitet er et resultat av framføringsstrategier, og i Bowies tilfelle på mange måter teatrale dimensjoner. Auslander hevder at både Marc Bolan og Bowie viser hvordan rockemusikere (eller, vil jeg tilføye, popmusikere – også selv om differensieringen her kan være vanskelig) beveger seg mellom karakterer eller roller. I forelesningen gikk jeg videre i forhold til Bowie, blant annet ved å vise hans opptreden fra Saturday Night Live. Og da ikke minst TVC15 sammen med Klaus Nomi (den må ses her). Her er Bowie i kjole, mens Nomi langt i fra kommer til sin rett. Men han er vel verd å forholde seg til i denne sammenhengen, noe jeg først gjorde ved å spille “The Cold Song” (som er en “cover” – eller adaptasjon – av Henry Purcell) (se ellers tidligere post om samme):

“The Cold Song” framhever en forbindelse til en slags barokk (og kan dermed også delvis ses sammen med en tidligere forelesning i kurset). Men den gjør også noe mer og annet, og ikke minst i denne versjonen. Nomi framstår som en “fremmed” – for ikke å si alien – og det er dimensjoner av science-fiction i hans påkledning. Og dermed oppstår det også en form for fremmedhet i hans musikk. Og på ett nivå er det selvsagt slik, altså i den forstand at opera fra 1600-tallet er “fremmed” innenfor en populærmusikalsk kontekst. En slik fremmedhet er dog ikke åpenbar i dette tilfellet, men blir det i Nomis “Total Eclipse” der de vokale virkemidlene nettopp veksler mellom sjangere:

Ken McLeod skriver, i artikkelen “Bohemian Rapsodies: operatic influences on rock music” (Popular Music 20/2, 2001) hvordan også “Total Eclipse” har klassiske referanser, der Handels oratorium Samson (1743) er bakgrunnen. Samtidig er forskjellene store mellom disse to låtene:

“It must be recognised that the camp humour of ‘Total Eclipse’ is in marked contrast to his version of Purcell’s aria for the Cold Genius from King Arthur which, barring the synthesizer accompaniment and counter-tenor transposision, is a faithful and poignant rendition of the original.”

Teatraliteten er også åpenbar, men samtidig dobbel, og dobbelheten – både hos Bowie og Nomi kommer tilsyne i møtet mellom den visuelle performance, den vokale performance og den musikalske. Både på “Ziggy Stardust” og “Total Eclipse” lyder bandene helt i populærmusikktradisjonen; de spiller simpelthen, og det er ikke særlig framtredende teatralitet der. Dermed kommuniserer også låtene på ulike nivåer. Der Nomi går over i opera-vokal kan vi også høre disse nivåene, mens hos Bowie er det det visuelle som først og fremst viser det fram. Når det visuelle likevel er viktig, er det, som vi har diskutert tidligere, fordi disse opptredenene helt åpenbart er både musikalske og visuelle. I den nevnte artikkel hevder McLeod at Nomis tilnærming var “pure camp,” og legger til:

“His space-alien persona, alien-sounding counter-tenor, and alien taste for combining opera and rock was symbolic of his sexual alienation from the conventions of traditional ‘straight’ society. His futuristic image combined with his penchant for the seemingly arcne form of opera presented a camp discourse that subversts any claim to privilege. Rather than negating the songs and music that he loved, Nomi employed a camp aesthetic in order to, in effect, refuse the burden of artistic autonomy.”

Hos Nomi inntar altså stemmen også en annen rolle, en rolle Žarko Cveji, i artikkelen “‘Do You Nomi?’: Klaus Nomi and the Politics of (Non)identification” (Women and Music: A Journal of Gender and Culture, 13, 2009), i forlengelsen av Katherine Bergeron kaller “vocal drag” (Bergeron-referansen er til hennes artikkel “The Castrato as History,” Cambridge Opera Journal 8/2, 1996).

Drag har vært sentralt i kurset, men muligens mest knyttet til en form for sartorial artifisialitet. Når det så også bliv overført på vokalitet, og muligens i forlengelsen også på det musikalske nivået, åpnes det for enda flere fortolkningsmuligheter. Og siden drag helt åpenbart refererer til kjønn, vil dette også kunne åpne diskusjonen for hvordan vi forstår stemmer og musikk som kjønnede.

I forlengelsen av denne diskusjonen tok jeg så i undervisningen spranget til Lady Gaga, og denne versjonen av “Telephone” og “Dance in the Dark” (den er nevnt tidligere her):

Jeg har skrevet en del om Gaga tidligere på bloggen, men i denne sammenhengen var jeg først og fremst opptatt av hvordan også hun understreker det teatrale i sin performance. Samtidig understreker denne versjonen også hvordan hun beveger seg mellom ulike musikalske dimensjoner, fra den akustiske utgaven av “Telephone” (som kan sammenlignes med andre akustiske versjoner fra henne) til den elektronisk drivende “Dance in the Dark.” At hun dermed også skriver seg inn i den historien Bowie og Nomi er del av, synes for meg helt åpenbart. Samtidig åpnes det også for interessante spørsmål om forskjeller på oppfattelsen av teatralitet i forholdet mellom kvinnelige og mannlige utøvere, både i forhold til “vokal drag,” men også i forhold til artifisialiteten i påkledning og utseende ellers.

Kjønnsambivalente stemmer (egenreklame)

October 17, 2010

Min artikkel “Kjønnsambivalente stemmer. Kastrat og kyborg” er nå publisert i Tidsskrift for kjønnsforskning (nummer 3, 2010). I artikkelen tar jeg utgangspunkt i to filmscener. For det første denne fra Gérard Corbiaus Farinelli (1994) (ca 0:45 uti dette klippet):

Og for det andre denne, fra Luc Bessons The Fifth Element (1997):

Mot slutten av artikkelen forsøker jeg så å forestille meg en duett med Farinelli og Diva Plavalaguna, men underveis håper jeg å ha problematisert noen forestillinger om forholdene mellom stemme, kropp og kjønn.

(Tidligere bloggposter jeg henter fra til artikkelen her, her, og her)

Cosmogramma

August 19, 2010

Flying Lotus (myspace) har begått en av årets sålangt beste plater, Cosmogramma (Warp). Født Steven Ellison i 1983, dette synes å være platen som løfter ham ut av undergrunnen. Platen er, som flere av årets gode plater, en konseptplate (et fenomen jeg finner interessant, og som jeg skal prøve å få tatt opp i en senere post), der de 17 sporene tydelig henger sammen. Samtidig kan sporene – selvsagt – høres hver for seg. Forbindelsene er likevel tydelige, og gis en fortolkning i “Inside the Codex: The Art of Cosmogramma.”

Her er siste videoen fra platen, “MmmHmm” med Thundercat:

Faste lesere av bloggen vil umiddelbart se hvordan dette appelerer til meg. Her er outer space og elektronisk soundscapes med referanser til såvel hiphop som ambient. Skulle man behøve mer for å koble platen sammen med afrofuturismen, kan man gå til det sporet forut for “MmmHmm,” “Arkestry”:

Med en slik tittel er det vanskelig ikke å se en forbindelsen til Sun Ras Arkestra. I tillegg høres også Ravi Coltranes (myspace) saksofon. Alice Coltrane – Ravi Coltranes mor, og enken etter John Coltrane – er Flying Lotus’ tante, så her er det en famileforbindelse også. Og som lesere av Kodwo Eshuns More Brilliant Than The Sun vil vite, de to kapitlene i den boken der han refererer til Alice Coltrane er “Synthetic Fiction / Electronic Thought” og “Cosmology of Volume.” Samtidig her hennes musikk i stor grad influert av den mer spirituelle frijazzen, noe som kan høres her, på “Blue Nile” (fra platen Ptah: The El Daoud fra 1970):

Men med lyden av harpe langt framtredende i lydbildet er det vanskelig ikke å høre “Arkestry” og dens harpelyd, en klang som finnes på 8 av de 17 sporene på platen, som et ekko av Alice Coltrane.

Igjen oppstår det altså forbindelser på tvers av musikalske sjangere, der de to Coltranes med sine ulike referanser innenfor jazzen smelter sammen med de soundscapes Flying Lotus skaper. Og her er det muligens mer en forbindelse til det kosmologiske heller enn afrofuturismen, om enn det ikke nødvendigvis er den store forskjellen på dette.

Her er et liveopptak med Flying Lotus og Ravi Coltrane fra mai i år. De spiller “Infinity,” og ekko av den mer spirituelle frijazzen er også hørbar.

Og 21. september kommer det mer Flying Lotus, når EP-en Pattern+Grid World slippes.

ENO – med egenreklame

August 2, 2010

Om en uke – den 9. august – kommer første nummer av et nytt norsk musikkmagasin, ENO – hjemmeside her, se også presentasjon på Ballade. 100 sider til 99 kroner. Jeg synes dette er spennende, og gleder meg til å se hvordan magasinet ser ut samlet sett. Jeg har også en artikkel i det første nummer, en artikkel der jeg diskuterer Janelle Monáe (myspace), Kelis (myspace), og Erykah Badu (myspace) i forhold til afrofuturismen (se tidligere poster her og her).

Spaceship

June 29, 2010

I forbindelse med Kelis’ (myspace) nye plate, Flesh Tone, argumenterte jeg for at den med fordel kunne leses innenfor et afrofuturistisk rammeverk. Nå er hun aktuell med en ny utgivelse som også viser til det ytre rom. I dag ble videoen til Benny Benassis (myspace) “Spaceship” sluppet.

I tillegg til Benassi medvirker her Kelis, apl.de.ap (myspace)  og Jean-Baptiste. Og dette er så definitivt afrofuturistisk dansemusikk.

Apl.de.ap. er også medvirkende i Black Eyed Peas (myspace) – det er selvsagt også will.i.am (myspace) , som igjen har produsert Kelis’ plate – og videoen til deres “Meet Me Halfway”” (fra 2009) må også kunne å spille både med det ytre rom som tema og antydningere av afrofuturisme (ikke minst når will.i.am rir på en elefant på en av Jupiters måner).

Det disse to eksemplene viser, som blir tydeligere og tydeligere for meg jo lenger jeg arbeider med afrofuturismen, er at den eksisterer på tvers av sjangere – og at det er mye interessant fortolkningsarbeide igjen her. Selv nå når afrofuturism har fått en oppdatert webside (her), er det påfallende hvor lite oppdatert den er på musikksiden, ikke minst i retning av popmusikk. Jeg mener selvsagt ikke at alle musikkeksempler som inneholder afrofuturistiske trekk automatisk blir gode, men rammeverket gir noen ekstra dimensjoner til lesningene.