Archive for May, 2009

I Wanna Dance with Somebody

May 31, 2009

Jeg vet ikke om denne posten helt passer inn i min serie om uventede covers. Men strengt tatt spiller det ingen rolle. Uansett er det en liveversjon fra 2006 der Antony (myspace) og CocoRosie (myspace) gjør “I Wanna Dance with Somebody.” Lyden er ikke den beste, men en anelse får man likevel.

Og, selvsagt, originalen skal med. Her er Whitney Houston (myspace) fra 1987:

Men, hvis ikke Antony og CocoRosie er en uventet cover, hva så med David Byrne (myspace)? Her er han, live fra Australia i 2005:

Sissels sanger

May 31, 2009

I går var jeg så igjen på Festspill-konsert, denne gangen i villaen på Troldhaugen for å høre Sissel Kyrkjebø (fan-site på myspace). Hun sang sammen med Geir Sundstøl på gitarer og Trygve Brøske på piano. Anmeldelsen av konserten kan leses her (og kommer muligens også i papiravisen tirsdag). Musikerne gir en konsert til i kveld.

Kan man skrive slikt?

May 31, 2009

Jeg pleier ikke kritisere eller diskutere andre musikkanmeldere. Her opplever jeg at det er et skille mellom mine roller som musikkanmelder og som akademiker; innenfor akademia er jo kritikk av kolleger nærmest modus operandi, the favorite bloodsport, og en helt sentral dimensjon ved møtet mellom kolleger. Selvsagt skal det være en eller annen slags begrunnelse for kritikken, men mye (for mye, vil jeg nok legge til) tekstproduksjon handler om å forklare hva andre gjør eller har gjort feil. En sentral dimensjon i en slik akademisk kritikk er knyttet til språkbruk og skrivestil. Og gjort på den riktige måten kan det komme mye godt ut av slik kritikk. Jeg vil, for nå å si det slik, gjerne kritiseres for det jeg skriver. Når det kommer til mer journalistisk virksomhet opplever jeg det altså annerledes. Muligens har det å gjøre med at man skriver under press. Det er ofte kort tid til deadline, og man har knapt tid til å file på formuleringer eller tenke over metaforbruken. I heldige stunder blir uheldige formuleringer tatt av desken eller korrekturlesere (jeg har skrevet litt om dette her), men som oftest kommer det igjennom, og man kan selv gremmes når man ser sin tekst på trykk. Slik er det, og kan man ikke leve med det bør man nok ikke skrive for aviser. Men da snakker jeg om kritikk av mine egne tekster. Å kritisere, eller diskutere, andre anmelderes tekster er tross alt noe annet. Samtidig kan man noen ganger ta seg i å spørre “kan man overhodet skrive slikt?”, og det spørsmålet kom til meg to ganger i går. Og på tross av at jeg dermed altså kan se ut som om jeg kritiserer navngitte personer her (og det gjør jeg vel strengt tatt), her kommer de to eksemplene. Og jeg er altså først og fremst ute etter å diskutere dem heller enn å si at de er “feil” hva nå enn det er. (En beslektet post er denne, om “Stemmer, ben og legger”).

Så altså, første hendelse er BT-magasinet i går, der Sverre Drønen i sin spalte pop-preik har en side med overskriften “Sutrehomopopens venner.” Drønen, som ellers blogger på droneland, har brukt ordet før. Første gangen, så langt jeg kan finne ut, er i en bloggpost fra februar 2007, med tittel “Sutrehomopop?,” deretter i posten “Å, dra til Grønland!” fra februar i år, og deretter, for kort tid siden, i anmeldelsen av Bloc Partys (myspace) Intimacy Remixed i Bergens Tidene. Og nå altså i går (i en artikkel som ikke ligger på nett). Hva er så denne “sutrehomopopen”? Drønen definerer den slik: “musikk av og for homoer som synes synd på seg selv.” Og eksemplene hans i gårsdagens artikkel er Antony Hegarty (myspace), Rufus Wainwright (myspace), Morrissey (myspace), Boy George (myspace), Stephin Merritt/The Magnetic Fields og The Czars, mens Mika (myspace) blir stående som et eksempel på en som prøver men ikke helt får det til. Ok, innrømmet, muligens er det det banale faktum at flere av mine favoritter (som bloggens lesere straks vil gjenkjenne) opptrer i denne listen som får meg til å reagere. Samtidig tror jeg det handler mer om “sutre” enn om “homopop,” også selv om jeg nok ikke helt forstår hva “homopop” er, altså hvordan den skulle skille seg fra “heteropop” (eller hva dens motsetning nå skulle være). Men jeg tror det er mer at jeg ikke helt gjenkjenner Antony eller Rufus som sutrende. Drønen skriver sånn sett at det finnes “god sutrehomopop”; i anmeldelsen av Bloc Party synes Rufus å kunne stå for denne. Men likevel. Og det er nok i forhold til beskrivelsen av Antony jeg virkelig blir uenig, der Drønen skriver: “Vokalisten i Antony & the Johnsons har helt siden han introduserte verden for sin dvaske kropp og en røst som mest minner om en hvalross som er grunnstøtt i isødet vært en naturlig favoritt for sutrehomoene. Den ubestridte sutrehomopopsolkongen.” Lesere vil vite at jeg er uenig. Men, og dermed kommer vi tilbake til noe av problematikken med å diskutere/kritisere andre musikkanmeldere, slike utsagn er nå engang rimelig subjektive. Det ligger i anmelderiet som sjanger at det er (mer eller mindre) kvalifisert synsing.

Den andre artikkelen der jeg i går spurte meg selv om man virkelig kan skrive slikt stod i Politiken. Erik Jensen har en artikkel med tittel “Her er USA’s storsælgende jomfrublondine.” Og dere skjønner hvor jeg vil hen, og det er åpenbart at det er kropp og sex det er snakk om her. Hva slags ord er “jomfrublondine”? Artikkelen handler om Taylor Swift (myspace), storselgende ikke bare i USA, og Jensen skriver om henne i kontrast til Britney Spears (myspace), Amy Winehouse (myspace), og Paris Hilton (myspace). Han skriver også interessante ting om Swift, men likevel.

Så altså, “sutrehomopop” og “jomfrublondine.” To ord som begge så definitivt også reiser spørsmål knyttet til forholdet mellom musikk og sex (eller kjønn eller kropp). Det er spørsmål jeg synes er mer enn relevant, men det gjør det ikke lett å skrive om.

J. A. Løtvedt på verdenshavene

May 30, 2009

I går var jeg igjen på konsert, denne gangen et samarbeidsprosjekt mellom Festspillene og Nattjazz, med tittelen “J. A. Løvedt på verdenshavene.” Anmeldelsen er på trykk i dagens Bergens Tidene, men ligger ikke på nett, og kommer derfor her. De eneste endringene er, som vanlig, at det er lagt til lenker.

Jazz, støy og hav

Sprikende møte mellom musikk og bilde

Det er flere måter å sette sammen film og musikk på; de to uttrykkene kan berike hverandre og de kan stå i kontrast til hverandre. Møtet mellom filmer av Jan Alfred Løtvedt og musikk av Kjetil Møster var uventet, men ga også forventninger. Og det var et komponert og regissert møte, der Møster stod for musikken og Morten Traavik for regien. Klippingen av det filmatiske materialet var i seg selv interessant. Det vekslet mellom bilder fra Bergen, bilder av sjø og islandskaper, oljeplattformer, og skip. Med jevne mellomrom dukket det også opp helikoptre, som med sine langsomme bevegelser fikk en nærmest abstrakt karakter. I tillegg var det lengre klipp av et intervju med Hilmar Reksten, der musikken overraskende nok stoppet og intervjusekvensene fikk lov å stå alene.

Det meste av musikken stod Ultralyd for, med Møster selv på saksofoner og klarinett, Anders Hana på gitar, Kjetil Brandsdal på bass og Morten J. Olsen på slagverk, i tillegg til at alle fire også anvender elektronikk og effekter. Musikken hadde i hovedsak to uttrykk. For det første lange partier med utholdte klanger, der både Hana, Brandsdal og Olsen spilte med fiolinbuer – Olsen på vibrafon – og lot klangene henge samtidig som elektronikken skapte bevegelser i klangene. Det andre uttrykket var mer rocka, med Olsen på trommesett, og ofte med bassostinater som underlag for gitar og saksofon. I mine ører fungerte de rocka partiene best, og særlig der Møster i en flott klangkombinasjon spilte klarinett over et rimelig støyende underlag.

Kveldens beste øyeblikk var et langt parti der Fredrik Saroea sang noe Reksten nettopp hadde sagt til intervjueren. Framtiden for skipsfarten, hevdet Reksten, lå i stillehavsområdet, og han hadde et lengre argument for behovet for økonomiske vekst rundt Stillehavet. Deretter kom Saroea opp gjennom gulvet og sang de samme tekstlinjene, med et heftig rytmisk underlag. I det øyeblikket oppstod det også en interessant dimensjon for fortolkningen. Var blikket mot Stillehavet noe bandet også ville understreke eller forsøkte musikken å undergrave det vi nettopp hadde hørt? I forhold til Reksten-intervjuet heller jeg i retning av det siste. Mens musikken til sjølandskapsbildene i større grad spilte sammen med det vi så. Filmene hadde en patina ved seg som ble fremhevet av langsomheten i det klanglige. Den musikalske patina stod derimot Navy Vocalis for med shanties og en utgave av “Den norske sjømann.” Prosjektet var spennende nok, men samtidig uforløst. Musikken og bildene hadde noe med hverandre å gjøre, samtidig ble det for dempet, selv i de rocka sekvensene. Nesten som om bandet hadde for mye respekt, for musikken eller for hallen, og at de holdt igjen.

Monty Patton

May 29, 2009

Mike Patton kommer aldri til å bli en del av min serie av uventede covers (jeg forventer nærmest det uventede av ham). Samtidig er det morsomt å oppleve nye deler av Patton-arkeologien (som jeg har skrevet om før, blant annet her). Så dermed her er et opptak av Mr. Bungle som gjør “Always Look On The Bright Side of Life.” Opptaket er fra desember 1986, og da var altså Patton 18 år.

Og vi koster på oss originalen fra Monty Pythons Life of Brian (1979) også:

Stravinskij og Bartók

May 29, 2009

I går var jeg igjen på Festspillkonsert, denne gangen med Bergen Filharmoniske Orkester. De spilte Igor Stravinskijs Vårofferet (Le Sacre du printemps) fra 1913 og Béla Bartóks Ridder Blåskjeggs borg (A kékszakállú herceg vára) med libretto av Béla Balázs, komponert i 1911 og første gang framført i 1918. (Jeg må få med 1911 her siden, som gamle lesere vil huske, det er et viktig år for meg). Anmeldelsen av konserten er på trykk i dagens Bergens Tidene, men er ikke på nett, så den kommer her:

_________________

Musikalske drama

Mellom eventyr og myter, opera og film

To klassikere innen modernistisk musikkdramatikk stod på programmet på BFOs festspillkonsert: Igor Stravinskijs Vårofferet, første gang framført, som ballett, i 1913, og Béla Bartóks kammeropera Ridder Blåskjeggs borg, skrevet i 1911 og først gang framført i 1918. Dette er musikk som innleder versjoner av det som gjennom det tjuende århundret ble kalt samtidsmusikk. Samtidig trekker den veksler på fortiden. Historien Vårofferet forteller har vi hørt mange ganger. Mytisk tid og menneskeofring står sentralt, og det rytmiske i musikken ofte har vært forstått som en slags urmusikalsk dimensjon. Torsdagens konsert ble annerledes idet Oliver Herrmanns film Le sacre de printemps fra 2003 ble vist, og orkesteret i større grad ble ledsagere til bildene. Filmen var visuelt sterk og nærmest overveldende for sanseinntrykkene. Selvsagt hørtes musikken, men jeg vil tro de fleste publikummeres oppmerksomhet likevel ble rettet mot filmen. Med en blanding av mytiske og religiøse momenter på den ene siden, og ett oppdatert portrett av et på mange måter kaldt moderne liv på den andre fikk filmen dermed også fram en annen historie. Musikken var allerede fortolket en gang, og som publikum ble vi dermed dratt mellom ulike forståelser.

BFO spilte med et forbilledlig trøkk, og musikken ble intens på den helt riktige måten. Og et lignende trøkk ble også med etter pause i Bartóks opera. Med opprinnelse som eventyr får Blåskjegg-tematikken en dreining til fortellingen om en nysgjerrig kvinne som vil vite sin manns hemmeligheter, og der hun til slutt får lide for denne. Bartóks opera, med libretto av Béla Balázs, endrer dette. Døden hviler over historien, men også et annet liv. Blåskjeggs tidligere koner lever vider, innesperret i borgen, og kan minne om vampyrer slik disse blir beskrevet i Bram Stokers Dracula. Både Katarina Karnéus som Judith og Albert Dohmen som Blåskjegg sang flott, men med tekst på ungarsk og uten iscenesettelse er det som om vi bare hører at det er dramatisk; det blir vanskelig å få med seg graden av dramatikk i verket. En dramaturgisk iscenesettelse krever ikke så mye når det bare er to karakterer, og verket ville absolutt ha tjent på det. Sammen med Vårofferet fikk dermed begge verkene noe av plateinnspillingens karakter. Musikken havnet i bakgrunnen for dramaet, der vi som publikum henholdsvis fikk dramaet presentert på lerretet eller måtte forestille oss det i fantasien. Når det er sagt var det en flott konsert, med to verker det er verd å høre live. Og to verker som står bedre til hverandre enn man kanskje umiddelbart ville tro.

___________________

Det var samtidig noen spennende dimensjoner ved konserten. Vårofferet ble spilt til visning av Oliver Herrmanns film Le Sacre du printemps fra 2004. Som finnes på dvd med Berliner filharmonikerne (se her), men som altså ble vist som stumfilm med levende musikk. Det gjorde noe med konsertopplevelsen. Jeg hadde ikke sett filmen før – bortsett fra et klipp på YouTube – men det frister til gjensyn. YouTube-klippet kommer her:

Ridder Blåskjeggs borg ble framført konsertante, altså uten iscenesettelse. Det synes jeg strengt tatt er en uting. Skal jeg se opera vil jeg gjerne ha iscenesettelsen også. Ikke at orkesteret og sangerne ikke gjorde en god jobb; jeg vil bare gjerne ha opera som opera. Så for å veie opp litt, her er en scene fra operaen:

Operaen har også vært filmatisert, av Michael Powell i 1963, og her er åpningen av den. Opera kan nemlig gjøre seg godt på film også:

Joe Lovano Us Five

May 28, 2009

I går var jeg på Nattjazz-konsert igjen, denne gangen for å høre Joe Lovano Us Five. Og for en gangs skyld (det skjer ikke så ofte) var jeg ikke på jobb. Så det blir ingen anmeldelse her. Men konserten var strålende, med en kvintett som spilte rått og rufsete og ikke forsøkte å få det til å lyde perfekt, som startet litt famlende synes jeg, men som ut over i konserten løftet det hele (liten video fra gårsdagens konsert her). Kvintetten består av Joe Lovano (myspace) selv på saxofoner, James Weidman på piano, Esperanza Spalding (myspace) på bass, og Francisco Mela (myspace) og Otis Brown III (myspace), begge på trommer. Lovano spilte også på et av de mest perverse saxofoninstrumenter jeg har sett. Det så ut som to saxofoner som var sveiset sammen, og han spilte både tostemt med seg selv, men også enkelttoner (instrumentet kan ses på bilde fra Dagbladets kritikk av hans Oslo-konsert tirsdag). Her er kvintetten med “Big Ben” som de også spilte som ekstranummer i går:

Kvintetten spiller i København, på Copenhagen Jazz House, i dag, fredag og lørdag, så lesere fra København, dere har herved en anbefaling. De er også aktuelle med platen Folk Art (på Blue Note).

Og når jeg så Lovanos dobbelthorn kom jeg også i tanker om Rahsaan Roland Kirk, om enn det han gjorde var noe annerledes. Her er Kirk i et opptak fra 1966:

Plateanmeldelser

May 27, 2009

Jeg har hatt to plateanmeldelser på trykk i Bergens Tidene de siste par dagene, men av en eller annen grunn er de ikke lagt ut på nett. Så her kommer de. I går stod min anmeldelse av Tori Amos’ (myspace) Abnormally Atrracted to Sin på trykk (jeg nevnte den også her).

Uten kompromisser

Klassisk Amos som likevel ikke helt lykkes

Det er noe kompromissløst over Tori Amos. Fra hennes strålende debut med Little Earthquakes i 1992 har hun utforsket kvinnelighet og mellommenneskelige relasjoner, men også sin egen iscenesettelse. Hennes forrige plate, American Doll Posse fra 2007 fikk blandede mottakelser, og det vil nok også årets plate gjøre. På sitt beste er det klassisk Amos, med pianoet langt framme i lydbildet, en stemme med svake hint av Kate Bush, og med teatrale elementer. Samtidig er det alt for mye her, som om hun er ute av stand til å begrense seg. I mindre doser er dette hennes styrke, men det blir også hennes svakhet. Overdrivelsen og de barokke dimensjonene som finnes i musikken vendes om og framstår som unødvendig pretensiøst. På Abnormally Attracted To Sin er det særlig bruken av loops som krasjer. Ikke over det hele, men platen har simpelthen for mange låter til at den holder som et hele. De beste låtene vil likevel bli stående og fortsetter en karriere som aldri blir kjedelig, og som framhever en artist med et prosjekt.

På en måte er det klassisk Amos, men helt opp til det beste hun har gjort når hun likevel ikke. Her er en akustisk liveutgave av “Curtain Call” tatt opp den 6. mai:

Og når jeg hører på Tori Amos kommer jeg alltid på et sitat fra Gary Taylors bok Castration: An Abbreviated History of Western Manhood (fra 2000): “Describing her performances, a male graduate student concluded, ‘She’s a bit too much woman for me’. Yessir. Which is why, although Tori Amos is arguably the sexiest woman on the planet, most of the fans who show up to see her in the flesh (‘star-fuckers’, as she puts it) are female. Men, in general, don’t have the balls.” Hm.

I dag var så min anmeldelse av The Qemists, Join The Q på trykk.

Rocka drum ‘n’ bass

Høyenergisk dansemusikk

Musikerne i The Qemists møttes som ordinære rockemusikere på vanlige instrumenter. Etter hvert er instrumentene mer eller mindre byttet ut med platedeck og laptoper, og påvirkningen fra drum ‘n’ bass har fått større plass. Samtidig er energien fra rocken beholdt i en høyenergisk dansemusikk som groover riktig godt. Og med gjestevokalister på de fleste sporene etablere de forbindelser til andre musikkscener. Det kanskje sterkeste sporet er “Drop Audio” som har en rapaktig vokal, og en nesten metallaktig klang blandet med tunge elektroniske beats. Musikken står tilsynelatende stille i et heftig tempo, idet den utfordrer flere gjengse oppfatninger av hva framdrift er for noe. Dette er også en av de helt sentrale dimensjonene der ulike sjangere innenfor moderne dansemusikk viser sin største effekt. Helt siden diskoen, men i større og større grad innenfor elektronisk basert dansemusikk, har rytmiske forløp fått en annen funksjon. Det betyr ikke at det alltid lykkes musikalsk, og så heller ikke på denne platen, men det utfordrer noen vante måter å tenke rytme på, og kan gis ekstremt kreative effekter.

Her er “Lost Weekend” featuring (surprise!) Mike Patton:

911 Is A Joke

May 27, 2009

I serien uventende covers (se forrige post i serien her) spiller vi i dag Duran Durans (myspace) “911 Is A Joke” som de gjorde på platen Thank You (1995). Dette er en liveutgave, for bedre lyd se her:

Originalen er, selvsagt, med Public Enemy (myspace), fra Fear of a Black Planet (1990):

(se eller en tidligere post her).

Sweetheart Like You

May 27, 2009

Fra Cover Me blir jeg minnet på samlingen A Nod to Bob, coverversjoner av Dylan-låter. En av coverne er Guy Davis’ (myspace) versjon av “Sweetheart Like You.” Her er en live-utgave:

Her er en annen flott versjon av samme, der Davis beskriver Dylan som “America’s favorite skinny white boy”!

Dylans versjon, som Ray på Cover Me, beskriver som “one of Dylan’s lesser known pieces of misogyny,” finnes på Infidels (1983).