Archive for October, 2011

Popmodernism

October 29, 2011

Faste lesere vil huske at jeg tidligere har postet om Nordisk Sommeruniversitet. Sommeren 2010 gikk den forrige studiekretsen jeg deltok i inn, og det nye prosjektet som ble foreslått kom ikke på programmet (den historien har jeg fortalt før). I sommer, derimot, kom prosjektet Popmodernism på studieprogrammet, et prosjekt Louise Yung Nielsen og jeg skal koordinere. Nå er den første call for papers ute, til et seminar i København, 16-18 mars, 2012. Les på studiekretsens blogg, og på Nordisk Sommeruniversitets hjemmesider.

Advertisements

Boyband

October 20, 2011

Kommende mandag skal jeg holde et innlegg med tittelen “‘If I Were A Boy’: Crotch grabbing and (loss of) control” på et seminar i Oslo. Innlegget vil være sentrert rundt Beyoncé, og den utgaven av “If I Were A Boy” som har inspirert meg er fra Grammy Wards i 2010 (jeg har skrevet om den før her).

Det er punktet rundt 0:57 som inspirerer tittelen min, der hun griper seg til skrittet i en gestus som minner om en av Michael Jacksons signatur-bevegelser. Tekstens fortelling om hva “a boy” betyr kan man definitivt diskutere. Den framstår normativt, og fokuserer primært på mannens frihet som rimelig åpenbart settes i kontrast til forventninger til kvinnen. Dette kan man så selvsagt diskutere; og for meg å se er det en gjennomgående heteronormativ dimensjon i Beyoncés tekster, om enn hun også noen ganger utfordrer dem. Og, selvsagt, det er disse utfordringene jeg særlig er opptatt av.

Samtidig, her i innspurten på å skrive ferdig mitt manuskript kommer så videoen til “Love on Top” (som jeg postet for noen dager siden):

Det er en låt i klassisk Motown-tradisjon, men interessant i denne sammenhengen er Beyoncés beskjed på hennes hjemmeside:

 I have worked very hard on this video, this song is special to me and I had an idea for the video based on some of my favorite male groups. I remember seeing videos from New Edition, The Jackson 5 and the Temptations, bands I love for their beautiful harmonies, and precise choreography and I always wanted to make a video and be part of a boy group myself. It was so much fun.  I put my heart and soul into “Love On Top” and I hope you love it.

En grunn for denne beskjeden er muligens en slags beskyttelse mot plagiatanklager (se her), men det er også en annerkjennelse av utgangspunktet. Mange har også påpekt de tydelige visuelle referansene til New Editions “If It Isn’t Love” (fra 1988-albumet Heart Break):

Beyoncés låt er mye bedre, men de visuelle referansene er samtidig åpenbare. Samtidig, klarer Beyoncé å være “one of the boys”? Videoen til “Love On Top” har “de samme” mannlige danserne, og de har mikrofoner og synger med, men på lydsporet er det likevel primært kvinnestemmer som høres. Sannsynligvis er det Beyoncé selv, siden hun også synger background vocals på platen, og altså en slags elektronisk fordobling av henne (eller hennes stemme). Det har vært mye fokus på hennes all-female band (som bl.a. spiller en fantastisk versjon av “Single Ladies (Put A Ring On It)” i denne posten). I “Love On Top” er det altså en if-I-were-a-boy dimensjon, men en som også alluderer til “Single Ladies” – også i Beyoncés antrekk – muligens slik at vi er i nærheten av ‘Single Boys’? Den vokale utfordringen er der likevel. Gitt en klassisk forståelse av kjønnsforskjell som stemmeforskjell (som hørbar i henholdsvis kvinne- og mannsstemmer), framstår også “Love On Top” som kvinnedominert. Men heller enn å referere til de klassiske Motown girl-groups, er det altså boybandet Beyoncé hevder hun refererer til. Og dermed åpner altså “Love On Top” for en annen referanse til “If I Were A Boy.”

Bring the beat in

October 17, 2011

Kort tid mellom musikkvideoene for Beyoncé for tiden. Bare drøye ti dager etter “Countdown” (se her) kommer “Love On Top”(som hun ellers gjorde en glimrende utgave av på MTV Video Music Awards). Videoen er rimelig enkel, men jeg har vært svak for låten siden jeg hørte den første gangen. Det er noe med transponeringene mot slutten jeg finner tiltalende. Og i videoen er disse også visuelt illustrert, der Beyoncé og hennes dansere er i stadig nye kostymer. Samtidig, som slutten viser, dette er en forestilling, det er som om vi bevitner en øvelse der sangerne så transporteres til scene, for så til slutt å vende tilbake til utgangspunktet:

En annen detalj jeg liker er Beyoncés åpning der hun sier “Bring the beat in.” Hun taler altså låten i gang og overgangen fra introen til selve låten er dermed noe hun kontrollerer. For meg er det vanskelig å ikke høre dette som et ekko fra “Déjà vu” (fra B’Day, 2006) (se her), der de ulike instrumentene settes i gang av hennes italesettelse: bass, hi-hat, 808, Jay – der altså også Jay-Z blir et av hennes instrumenter.

Afrofuturisme for begynnere

October 13, 2011

Jeg har skrevet en del om afrofuturisme (se her), men likevel, dette er en opplysende video:

Det er Alondra Nelson som svarer på sentrale spørsmål rundt afrofuturismen, og jeg kan i stort bare si meg enig med hennes svar. Jeg synes også – nærmest selvsagt – at hennes framheving av Janelle Monáe bare er på sin plass (se her). Samtidig synes jeg det er interessant hvordan hun skriver inn Labelle som sentrale – de er nemlig langt fra like langt framme i diskusjonen om afrofuturismen, men jeg er enig med Nelson at de passer godt inn (om enn de også utfordrer, noe som selvsagt bare er godt). Her er de så, live fra 1975 med “Lady Marmalade”:

Biophilia

October 12, 2011

Mandag kom Björks Biophilia ut. Det er en plate som i omtale først og fremst har vært diskutert i forhold til sin bruk av apps etc. for iPad, og dermed altså som en utfordring av selve måten å lage plater på. Jeg hadde lest om dette, og det står også I artikkelen på npr der jeg først hørte platen i sin helhet. Som en forlengelse av denne teknologiske nyvinningen diskuteres det hvordan platen – som konseptalbum – tematiserer forbindelser mellom natur, vitenskap og humanitet – altså, på mange måter, de store spørsmål. Alt dette er vel og bra; samtidig, hva med å lytte til platen som en god gammeldags CD. Det har jeg gjort, og jeg synes det er en av de beste platene jeg har hørt så langt i år (vi får se hvor langt oppe den ender på min topp-ti-liste om en par måneders tid). Det er, som det heter i klisjeen, en plate som vokser, og det er – mindre klisjéfylt – en plate som definitivt skal høres flere ganger. Men det er en flott plate (og eneste grunnen til å ikke linke til youtube-videoer til flere av de beste sangene er at dere alle burde kjøpe dere et eksemplar – i mer eller mindre materiell forstand). Det jeg vil linke til derimot er videoen til “Moon”:

Her er det harper av en annen verden – og samtidig ser vi i videoen noen av Björks tanker om hvordan menneske og teknologi kan knyttes sammen. Ikke nødvendigvis en kyborg, men definitivt en etablert forbindelse mellom kropp og musikk. Biophilia er en plate du absolutt må ha.

Dans og kopi

October 11, 2011

Forrige uke kom videoen til Beyoncés “Countdown” (fra 4), regissert av Adria Petty og Beyoncé selv.

Den har en mengde referanser fra Audrey Hepburn til Michael Jackson, noe som ikke er særlig overraskende om man kjenner Beyoncés videoproduksjon. Men så, i går, kom beskyldningene om plagiat – jeg leste dem først i The Guardian. Den belgiske koreografen Anne Teresa De Keersmaeker hevder at Beyoncé mer enn låner fra hennes koreografier, og den videoen som først ble publisert demonstrerer det rimelig tydelig.

Med andre ord, jeg er med på at det er tale om inspirasjon eller kopiering her, men så kommer spørsmålet om plagiat, og da åpner det seg også en interessant estetisk dimensjon. Dans er på mange måter mer flyktig enn musikk, og det utfordrer diskusjonen om den slags kunstnerisk eiendomsrett som er nødvendig for å kunne snakke om plagiat. Men samtidig, videodokumentasjon viser jo bevegelsene, som her, i et lengre utdrag fra De Keersmaekers arbeid med Rosas (fra Thierry De Meys film Rosas danst rosas):

Her framstår derimot de kunstneriske uttrykkene helt forskjellige, og dermed kan man også muligens problematisere plagiatbeskyldningene noe. I dagens Guardian er det en oppfølger, og den får satt noen ting på plass, både knyttet til at også De Keersmaeker henter inspirasjon fra tidligere verker og at Beyoncé jevn over har en mengde sitater i sine videoer. Men mon ikke koreografien til Beyoncés neste video kommer til å bli diskutert litt ekstra når neste video kommer…

(Jeg har tidligere skrevet om Beyoncé og kopiering i denne posten, om enn fra en annen vinklig. Og, endelig, om snaue to uker skal jeg holde et innlegg om bl.a. Beyoncé på dette seminaret i Oslo).

Edison og lytting (Om grammofonologi II)

October 3, 2011

Av ulike grunner har jeg blitt forsinket i å oppdatere bloggen, men de siste forelesningene i i kurset “Om grammofonologi” (se forrige innlegg her) har handle tom henholdsvis Edison og fonografens oppfinnelse og noen elementer til lyttingens historie knyttet til teknologiutvikling. Det er flere grunner til at disse to elementene henger sammen.

Én grunn til å fokusere på Edison – det finnes også andre innganger – er hans egne tekster, ikke minst “The Phonograph and Its Future” (fra 1878) og “The Perfected Phonograph” (fra 1888), begge publisert i North American Review. Her får vi et slags innblikk i fonografens urhistorie, fra innsiden så å si, og med de ti årene som går mellom tekstene også en form for ettertanke fra Edison selv. Nettopp den bevegelsen er også sentral for meg i spørsmålet om hva slags tekster dette er. Det er selvsagt historisk kildemateriale, men samtidig er det fra en aktør, og tekstene kan dermed fortolkes både som bud på hva fonografen skal være, og som en begynnelse på en bestemt grammofoneffekt.

Det er interessant å se både hvordan Edison skriver fonografen inn i historiske sammenhenger, og hvordan han ser for seg dens anvendelsesområde. Når det gjelder historie sammenligner han med tidlige skriftformer:

“It is curious to reflect that the Assyrians and Babylonians, 2500 years ago, chose baked clay cylinders inscribed with cuneiform characters, as their medium for perpetuating records; while this recent result of modern science, the phonograph, uses cylinders of wax for similar purpose, but with the great and progressive difference that our wax cylinders speak for themselves, and will not have to wait dumbly for centuries to be deciphered, like the famous Kileh-Shergat cylinder, by a Rawlinson or a Layard.”

Fonografen behøver altså ingen desjifrering eller fortolkning. Den taler for seg selv. Her er det altså både en likhet med tidligere inskripsjonsteknikker og en samtidig en forskjell. En forskjell er som sagt at den taler for seg selv, noe som også kan knyttes til det banale poenget at det er talen som registreres som inskripsjon, som deretter avspilles. Skriften blir dermed i en annen forstand bare en kanal fra lyd til lyd, der inskripsjonen fungerer annerledes enn i forhold til bokstavskrift.

Ikke at Edison er språkfilosof av den grunn. Og det er også mulig å fortolke indre motsigelser i hans tekster. Eksempelvis i forhold til bruksområdene han ser for seg. Som han skriver i “The Phonograph and Its Future”:

“Among the most important may be mentioned: Letter-writing, and other forms of dictation books, education, reader, music, family records; and such electrotype applications as books, musikal-boxes, toys, clocks, advertising and signaling apparatus, speeches, etc., etc.”

Eller, enda tydeligere, i “The Perfected Phonograph”:

“In my article ten years ago, I enumerated among the uses to which the phonograph would be applied: 1. Letter writing and all kinds of dictation without the aid of a stenographer. 2. Phonographic books, which would speak to blind people without effort on their part. 3. The teaching of elocution. 4. Reproduction of music. 5. The ‘Family Record’ – a registry of sayings, reminiscences, etc., by members of a family, in their own voices, and of the last words of dying people. 6. Music boxes and toys. 7. Clocks that should announce in articulate speech the time for going home, going to meals, etc. 8. The preservation of languages, by exact reproduction of the manner of pronouncing. 9. Educational purposes; such as preserving the explanations made by a teacher, so that the pupil can refer to them at any moment, and spelling or other lessons placed upon the phonograph for convenience in committing to memory. 10. Connection with the telephone, so as to make that invention an auxiliary in the transmission of permanent and invaluable records, instead of being the recipient of momentary and fleeting communications.”

Det er ikke vanskelig å se at disse bruksområdene er ulike. Diktafonen handler om at talen skal kunne reproduseres til skrift (gjerne på skrivemaskin), uten at den behøver å gå veien om stenografi, og også uten at skriveren behøver å høre taleren live, mens fonografen som en måte å lære uttale på (tenk George Bernard Shaws Pygmalion fra 1912, for eksempel), handler om gjentakelser av tonefall som så kan etterlignes. Reproduksjon av musikk kjenner vi selvsagt, mens arkivering av døende språk for ettertiden har en annen form for reproduksjonseffekt. Men det er også nettopp her det er interessant å lese Edisons tekster, der disse ulike effektene tilsynelatende eksisterer sammen uten den differensieringen vi senere har tillagt dem. Her er, med andre ord, muligheter både for å diskutere Edisons teorier ut fra senere filosofiske teorier, og omvendt, se hvordan Edisons apparatur utfordrer de samme teoriene.

Det er også her en lyttingens historie kan komme inn som et element. Min forelesning der hadde den “hemmelige” tittelen Dialectic of Ensoniment, som selvsagt er et spill på Adorno/Horkheimers Opplysningens dialektikk, men der nettopp klangens dimensjon – det soniske – kommer inn som en kontrast til det visuelle som finnes i opplysningen. Som Jonathan Sterne skriver tidlig i The Audible Past:

“As there was an Enlightenment, so too was there an ‘Ensoniment’. A series of conjunctures among ideas, institutions, and practices rendered the world audible in new ways and valorized new constructions of hearing and listening. Between about 1750 and 1925, sound itself became an object and a domain of thought and practice, where it has previously been conceptualized in terms of particular instances like voice and music. Hearing was reconstructed as a physiological process, a kind of receptivity and capacity base don physics, biology, and mechanics. Through techniques of listening, people harnessed, modified, and shaped their powers of auditory perception in the service of rationality. In the modern age, sound and hearing were reconceptualized, objectified, imitated, transformed, reproduced, commodified, mass-produced, and industrialized.”

Sterne gjør mye for å fortelle denne historien, og med særlig fokus på den medisinske diskursen. I tillegg er det en etter hvert klassisk referanse til hvordan lydteknologier vokser ut av spørsmålet om hvordan døve kan lære å snakke. Som Friedrich Kittler skriver, i Gramophone, Film, Typewriter:

“A physical impairment was at the beginning of mechanical sound reproduction.”

Dette er en etter hvert velkjent historie, men den sier også noe interessant om historieforståelse og skriving. Her er det så å si unntakene som leder til diskusjonen; de døve – eller tunghørte – anvendes som gode eksempler for å forstå hørsel. Det er her jeg også tenker at det finnes interessante dimensjoner ved lyttingen som med fordel kan komme fra et musikkvitenskapelig eller musikkhistorisk ståsted. Om man forutsetter at komponister, musikere, og forfattere som skriver om musikk er en annen “ekstremtype” er det materiale for flere lag av lyttingens historie som kan komme herfra (et sted å begynne er Peter Szendys Listen: A History of Our Ears).