Posthumane stemmer

Høstens forelesninger om “Stemmen” nærmer seg slutten (tidligere poster knyttet til forelesningene her, her og her). Som nevnt, i morgen foreleser jeg om “posthumane stemmer.” Min forståelse av det posthumane er ikke minst hentet fra N. Kathrine Hayles’ bok How We Became Posthuman: Virtual Bodies in Cybernetics, Literature, and Informatics (Chicago, 1999). Sentralt er forbindelsen mellom kropp og teknologi eller verktøy. Og knytter man dette til stemmen, er det stemmeteknologier, og kan hende ikke minst de teknologier som endrer stemmen, som blir sentrale. Stemmen blir ofte forstått som et kjennetegn på mennesket, men dermed er det også utfordrende når ikke-menneskelige entiteter viser seg å ha stemme. Et interessant eksempel her er en scene fra Stanley Kubricks 2001: A Space Odyssey (fra 1968). På et tidspunkt begynner Dave å operere på HAL (romskipets computer), en operasjon som vel mest er å ligne med lobotomi. HALs stemme endres, men det interessante er at mot slutten, ca. 5 minutter ut i klippet under, begynner HAL å synge. Og hans svanesang er “Daisy Bell” (komponert av Harry Dace i 1892).

Computere som synger viser dermed til et sammenbrudd av forskjellen mellom menneske og maskin; i scenen fra 2001 er det nærmest som om maskinen blir mer og mer menneskelig mens mennesket (Dave) blir mer og mer umenneskelig. Det er også noe overmenneskelig knyttet til maskinene; som teknologi kan de gjøre ting mennesket kan, bare bedre. Og dermed er vi ikke så langt unna en annen klassisk menneske/maskin-stemme, Laurie Andersons “O Superman.”

Andersons stemme er et resultat av vocoder, der det direkte stemmesignalet blandes med elektronisk signal. (Jeg har skrevet om vocoder og lignende herligheter før her og her).

I forrige forelesning snakket jeg om “galskapens stemme” og et av eksemplene jeg brukte var den såkalte “galskapsarien” fra Gaetano Donizettis Lucia di Lammermoor (fra 1835). Denne arien er også utgangspunktet for en fantastisk scene i Luc Bessons film The Fifth Element (fra 1997). Her hører vi Diva Plavalaguna som synger denne arien før hun går over til en stratosfærisk stemmebruk som ikke er av denne verden (hun er også ekstraterrestrial) [jeg har også skrevet om denne scenen her].

[Legg også merke til Korben Dallas (Bruce Willis) ved ca 1:45. Er det ikke en tåre som lurer i øyet hans? Det kan sammenlignes med Joe Miller (Denzel Washington) rundt 3:10 i første eksempel her. Muligens er det en forbindelse mellom den operatiske stemmen og tårene.]

Flere av disse dimensjonene kommer sammen i det jeg vil hevde er en av de vakreste musikkvideoene som noen gang er laget, videoen til Björks “All Is Full of Love” (fra 1999), regissert av Chris Cunningham.

Her er det igjen noen ikkemenneskelige skapninger som synger. Samtidig høres stemmene veldig menneskelige ut. Men de kommer fra roboter. Det er også en tenderness i denne videoen som gjør at man kan spørre, som også i forhold til HAL over, hvorvidt maskiner også har følelser.

(Jeg har ellers berørt temaer om det posthumane, med vekt på stemmer, her, her, her og her).

Tags: , , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: