Archive for September, 2008

Re: Another Way To Die

September 30, 2008

Så er videoen her, altså til Alicia Keys og Jack White som synger “Another Way To Die” til den nye James Bond filmen, Quantum of Solace, som nærmer seg. (Se også Pitchfork, og mine tidligere poster her, her og her).

Advertisements

Galskapens stemme

September 30, 2008

Jeg har tidligere skrevet om høstens forelesninger om stemmen (her og her). Og i morgen, onsdag, foreleser jeg over emnet “galskapens stemme.” Det er et tema jeg har vært opptatt av lenge, og det har flere interessante dimensjoner, også for stemmeforskningen. Et sentralt moment er selvsagt først definisjonen av hva “galskap” er for en størrelse. Hvem definerer hva som er galskap? Og hvordan forstås galskap i ulike historiske perioder og epoker? Galskap forstås ofte som det motsatte av rasjonalitet og fornuft. Men det samme kan sies om musikken, altså at musikk på mange måter er en irrasjonell dimensjon i tilværelsen. Dermed blir relasjonen mellom galskap og musikk fascinerende. Innenfor den europeiske musikkhistorien har man etablert flere former for systemer, der musikken så å si rammes inn, og dermed blir kontrollerbar. Når man så bryter med disse systemene gir man dermed i en viss forstand også stemme (eller lyd) til galskapen. Slik ser vi at ulike avantgardebevegelser ofte har blitt forstått som en form for “galskap.” Et annet fenomen som er sentralt i definisjoner av galskap er tendensen til å se den som kvinnelig. Slik mannen historisk sett har blitt forstått som fornuften i en slags motsetning til kvinnen som følelsen – en dikotomi man til stadighet gjenfinner innenfor den europeiske tenkningen – slik finner vi også hvordan følelsene i en slags form for overload blir til galskap, og dermed altså også at kvinnen skulle kunne være særlig mottakelig for galskapen. Et eksempel der disse dimensjonene så å si kommer sammen er i Arnold Schönbergs monodrama Erwartung fra 1909.

Erwartung ble første gang framført i 6. juni 1924 i Praha, og Mladen Dolar påpeker hvordan dette gjør verket til et slags rekviem over Kafka (som døde 3. juni samme år i Wien). Her høres så å si galskapens stemme. Men det er også en særlig galskap, tett knyttet til samtidige teorier om hysteri (slik de diskuteres av bl.a. Freud). Hysteriet forstås også som en kvinnelig lidelse, og gjerne i psykosomatisk forstand. Altså at kroppen og sinnet virker inn på hverandre. Klassisk hysteriteori var knyttet til livmoren, og at den ikke befant seg stabilt på sitt naturlige sted; dette ledet til ubalanse (med mer). I forhold til den hysteriske stemme kan det virke som om stemmen tar livmorens sted, og altså at den er konstant og kontinuerlig overskridende. Slik kan stemmens forstås som et fremmedlegeme som har bolig i legemet, men som samtidig utfordrer det. Stemmen lever så å si sitt eget liv, og en slik tanke er tett knyttet til hvordan musikkvitenskapen også har forstått stemmen (som et objekt som eksisterer der ute, uten noen forbindelse til slike jordiske ting som eksempelvis kropper). Men i tillegg har Erwartung en annen forbindelse til psykoanalysen. Librettoen er skrevet av Marie Pappenheim, som igjen var i slekt med Bertha Pappenheim, også kjent som “Anna O.” og pasienten som preget uttrykket “the talking cure” for å definere psykoanalysen. Psykoanalysen er, som kjent, også tett knyttet til stemmen, om enn først og fremst til talestemmen.

Operaen har en mengde scener med der galskapen gis stemme. Den kanskje mest berømte er fra Gaetano Donizettis Lucia di Lammermoor (fra 1835, basert på Sir Walter Scotts roman The Bride of Lammermoor, fra 1819). Her er én utgave av “the mad scene”:

Denne scenen er berømt fra flere kilder. Det er blant annet denne operaen Emma Bovary (i Flauberts roman Madame Bovary, fra 1857) overværer, og det synes som om galskapen fra scenen nærmest smitter over på henne, en dimensjon som kan minne om hvordan musikken også er fryktet, idet den overmanner publikum og holder det i sin makt. Og lignende galskapsscener finnes utover i operahistorien, som hos Richard Strauss i Salome (1905) og Elektra (1908), hos Schönberg, og mange andre steder. Samtidig beveger denne figuren seg også over på andre arenaer, slik Slavoj Žižek påpeker i sitt argument for at operaens historie er psykoanalysens forhistorie.

Men galskapens stemme kan også finnes andre steder. Selv er jeg i denne sammenhengen fascinert av Kate Bushs “Wuthering Heights” (fra 1978) (jeg har skrevet om Kate Bush før, her). Sangen refererer til Emily Brontës roman fra 1847, altså noenlunde samme tidsperiode som flere av verkene referert over. (Interessant nok har romanen også blitt gjort til opera, blant annet i 1951 av Bernard Hermann, komponisten mest kjent for soundtrackene til Hitchcock-filmer som Psycho, North-by-Northwest, og Vertigo, men også til Citizen Kane og Taxi Driver). Men altså, Bush gjenskaper i en eller annen forstand Brontës roman, og i videoen er det liten tvil om at ikke minst stemmen anvendes som en slags beskrivelse også for et plaget sinn: Cathy – som er den karakteren Kate Bush gestalter – har det ikke godt.

Men mitt viktigste poeng her er ikke nødvendigvis at disse stemmene alle er “gale” på den samme måten. “Galskap” vil for meg på mange måter være en historisk størrelse, som endres i karakter i forhold til tid og sted. Det interessante knyttet til en diskusjon om galskapens stemme er for meg snarere hvordan disse ulike eksemplene både er historisk singulære og samtidig kaster lys over hverandre. Med andre ord, hva kan vi lære av Kate Bush som vi så kan anvende i fortolkningen av Arnold Schönberg? (Og omvendt).

Slow Train

September 29, 2008

Tid for en cover, her er Joseph Israels utgave av Bob Dylans “Slow Train”:

Film er best på …

September 28, 2008

Another World

September 28, 2008

Som jeg har skrevet om før kommer Antony and the Johnsons med nytt album, The Crying Light, i januar. Men en ep (med fem spor) kommer allerede nå i oktober, og det er lagt ut en teaservideo på youtube. Her er et lite klipp av “Another World.” Bildene er hentet fra Colin Whitakers “Night Flower” filmer.

The Vikings are Coming!

September 28, 2008

Nytt fra vitenskapens verden: En britisk forskergruppe skal kartlegge gener i Skandinavia for å finne ut mer om vikinger, eller snarere, for å skjelne mellom danske, svenske og norske vikinger (i parentes bemerket, jeg synes det er en tendens i Norge til å mene at alle vikinger var norske!). Men altså, på denne måten skal man også kunne finne ut av hvordan vikingene sprede sine gener, blant annet i England. Dette er en nyhet i skandinavisk medier, mens Science Daily skrev om det allerede i februar. På den andre siden, vikinger er vel sånn sett gammelt nytt.

Men hva passer bedre til denne nyheten enn traileren fra Terry Jones’ Erik the Viking (1989)?

Og, som bonus, fra the Muppet Show, vikinger som gjør en cover av “In the Navy” (som jeg, med skam å melde, har blogget om før).

American Psycho – the musical

September 28, 2008

Det hender at jeg på bloggen skriver om romaner, filmer, eller annet, som blir til opera eller musical. Jeg er generelt interessert i denne typen bevegelse mellom kunstformene (og også mer generelt til adaptasjonsprosesser); slike bevegelser åpner for diskusjoner om hva som kjennetegner de enkelte kunstformer, og også til hvordan verker endres når de blir til en annen kunstform. Ikke minst finner man her en bevegelse som understreker noen av de enkelte sjangeres spesifikke dimensjoner. Det mest banale, selvsagt, er at når en roman eller film blir til musical (og dette gjelder enten den er for scenen eller er filmmusical) eller opera, endres dialogen slik at det synges heller enn å snakkes. Sangstemmen blir dermed en “naturlig” stemme – på grunn av sjangeren – om enn det kan føles noe uvant og “unaturlig” fra et publikums ståsted. Som i eksemplet Sweeney Todd regner man ikke med at Johnny Depp synger; hans roller er vanligvis taleroller. Dermed endres også vår oppmerksomhet som publikum.

Men i tillegg er det noen ganger også overraskende hvilket materiale som brukes som utgangspunkt for slike adaptasjoner. Jeg får stadig overraskede kommentarer når jeg nevner at David Lynchs Lost Highway også er blitt en opera. Og selv syntes jeg det var nærmeste uforståelig når Anne Franks historie ble musical. Siste skudd på stammen er nå at American Psycho skal bli musical. Bret Easton Ellis’ roman fra 1991, som jeg godt husker jeg leste da den nærmest var ny, var kontroversiell da den kom. Men Ellis har befestet seg som et navn man følger. Romanen ble senere film; i 2000 kom film-versjonen regisert av Mary Harron, med Christian Bale i rollen som Patrick Bateman. I den sammenhengen husker jeg hvordan det faktum at en kvinnelig regissør gjorde denne filmen ble diskutert.

Nå meldes det altså at American Psycho også blir musical. Ifølge The Independent kan man vente seg å se musicalen live på Broadway i 2010. Muligens litt vanskelig å forestille seg, men, som New York Times skriver: “He sings, he dances, he commits horrific acts of torture, murder and cannibalism: Patrick Bateman, the disturbed protagonist of ‘American Psycho’, is slated to slice his way onto Broadway in a musical adaptation of the 1991 Bret Easton Ellis novel, Variety reported.” Og ja, muligens er det akkurat det, hvordan klarer vi å se for oss sang og dans i kombinasjon med story’en i American Psycho?

Takk til Claus Krogholm son gjorde meg oppmerksom på nyheten.

Plateanmeldelser (24 september)

September 27, 2008

Mens jeg var på konferanse ble det onsdag publisert to plateanmeldelser fra meg. For det første Natalie Cole, Still Unforgettable (DMI Records) (les plateanmeldelsen her), og for det andre Atle Nymo / Ingebrigt Håker Flaten / Håkon Mjåset Johansen, Play Complete Communion (Bolage) (her)

Lost Highways

September 27, 2008

De siste dagene har jeg vært her, det vil si på Third Annual Association of Literature on Screen Conference, ved universitetet i Amsterdam. Onsdag presenterte jeg et innlegg med tittel “Adapting Lynch: Olga Neuwirth’s Lost Highway” som handler om Neuwirths opera Lost Highway basert på David Lynchs film (jeg har skrevet om dette på bloggen før; her og her). Så nå er det bare å kaste seg ut i tingene å få paper til å bli artikkel.

Men et lite klipp fra filmen er også på sin plass. Her møter Fred the Mystery Man. Og vi får en interessant telefonsamtale:

Som å se maling tørke?

September 22, 2008

Noen ting tar tid. Men av og til går tiden fortere enn man forventer. Og av og til går ting fortere enn man ønsker. Disse hverdagslige sannheter her skrevet fordi man nå har til rådighet et webkamera som viser hvordan innlandsisen på Grønland smelter. Det er den grønlandske avisen Sermitsiaq som har kameraet, og det kan ses her, her eller her (på henholdsvis dansk, grønlandsk og engelsk).