Archive for August, 2009

Summer’s Almost Gone

August 28, 2009

Det meldes regn og under 20 grader i weekenden. Og selv om regn i København ikke kan sammenlignes med regn i Bergen, så er det likevel noe jeg helst ville være foruten. Og i neste uke begynner jeg undervisning for fullt, med introduksjonsforelesninger på to egne kurs, et om “Opera efter Wagner” og et om “Elektroniske stemmer i populærmusik,” og et kurs der jeg er en av tre undervisere, “Musikvidenskabelige problemstillinger.” Det kan med andre ord være tiden for å spille The Doors’ “Summer’s Almost Gone”:

Advertisements

Wayfaring Strangers

August 27, 2009

Jeg har postet en coverversjon av “Wayfaring Stranger” tidligere, den gang med Jack White. Men i dag fant jeg en annen utgave som bare må postes. Muligens litt paradoksalt, men det skyldes også en forbindelse til tirsdagens innlegg om dubstep.

Her er nemlig Jamie Woon, som gjør sin utgave av “Wayfaring Stranger”:

Og den ekstra dimensjonen som her finnes er at Burial har gjort en remix:

Her utvides dubstep-lyden og grunnmaterialet. Og muligens viser dette at dubstep fortsatt er i live. Et annet tegn på det må være at Hyperdub (myspace) nå annonserer sitt femårsjubileum med å gi ut en dobbelt-cd, 5: 5 Years of Hyperdub. Den vil også inneholde nytt materiale, blant annet Burials “Fostercare.”

How many roads…

August 27, 2009

Jeg har tidligere postet Bob Dylan i reklamer, blant annet for Cadillac. At det er noe med his Bobness og biler er sånn sett ikke så overraskende. Nå meldes det dog om en annen forbindelse. Politiken siterer BBC på at Bob Dylan er i forhandlinger med noen selskaper om å bli stemmen på deres GPSer. Med de endringer man kan se gjennom Dylans karriere er det vel ikke alle som ville anvende ham som veiviser…

Uansett, her må vi bare spille “Highway 61 Revisited,” denne gangen i en utgave sammen med The Band fra Isle of Wight, 1969:

Og så kan vi selvsagt tenke litt over platen – og filmenNo Direction Home.

Und trotzdem lese ich

August 27, 2009

Et av de flotteste fotografiene jeg vet om er dette, av Holland House Library i London etter et bombeangrep i september 1940.

Holland House

Bildet viser en slags tid som er frosset fast, slik alle fotografier jo i en viss forstand gjør. Men samtidig er det noe annet i bildet. De tre mennene blandt alle bøkene i bygningen som nå ikke er lengre, ser knapt ut som om de har market at taket er borte. De ser på bøkene, vendt bort fra ødeleggelsene. De er midt i en ruin, men merker den knapt. Men for oss som ser bildet er det ruinen og ødeleggelsen som åpenbarer seg først. Men deretter, så å si umiddelbart, er bildet for meg også et bilde av historien. Dette er historien – om enn ikke med stor H – fastholdt i et øyeblikk. Det kan minne om hvordan Walter Benjamin beskriver “farens øyeblikk,” også selv om faren her tilsynelatede er over. Den fare bombeangrepet innebar er i hvert fall borte, men muligens er det en anne fare, en mer subtil versjon, som finnes her. Bøkene, kulturen, den såkalte sivilisasjonen står muligens i fare. Historien selv, som en slags nedskrevet erindring, der fortiden holdes fast i bokstavene og bøkene er på en måte truet. Bildet viser til lesningen og til fortiden, samtidig som historien holdes fast. Det er ikke for intet at bildet også pryder forsiden av Eduardo Cadavas bok Words of Ligth: Theses on the Photography of History (1997).

Men overskiften min spiller også på et annet verk som innskriver en historie og en fortid, Arnold Schoenbergs Moderner Psalm fra 1950. Det er et av Schoenbergs ufullførte verker, skrevet for talestemme, blandet kor og orkester, og til Schoenbergs egen tekst. I teksten (som kan ses her i original og med tysk oversettelse – og der verket også spilles) står det: “Trotzdem bete ich (…) O du mein Gott, deinen Gnade hat uns das Gebet gelassen, als eine Verbindung, eine beseligende Vermindung mit Dir.” Her er bønnen en slags forbindelse mellom mennsket og G-d, en slags privilegert kommunikasjonskanal, et medium mellom to størrelser av kvalitativt ulik karakter. (Det er vanskelig for meg å ikke se Moderner Psalm i relasjon til Schoenbergs Moses und Aron, et annet av hans ufullførte verk, og et annet der kommunikasjonen mellom mennesket og G-d er en viktig dimensjon – og, som faste lesere vil vite, det verk som er emnet for min doktorgradsavhandling, se også her, her, her og her).

Jeg vil nødig gjøre en altfor direkte forbindelse mellom fotografiet og bønnen, eller lesningen/bøkene og bønnen. Samtidig er det noen åpenbare likheter her. Både tekstene – i biblioteket – og fotografiet åpner også forbindelser, forbindelser mellom fortiden og nåtiden, en form kommunikasjon på tvers av tid og rom. Slik sett er det en allegorisk dimensjon i fotografiet, slik det i følge Benjamin også er det i ruinen. Allegorien er i tankenes rike, hva ruinen er i tingenes rike, som Benjamin skriver i Ursprung des deutschen Trauerspiels (fra 1928).

walter-benjamin-library

Mr. Mystery

August 25, 2009

Faste lesere av bloggen vil vite at jeg er fascinert av Sun Ra (se her), og nok særlig forbindelsene til afronauter og afrofuturisme (se her). Jeg arbeider fortsatt i en slags innsamlingsfase av materiale her, men skriver også på prosjektet underveis. En annen ting jeg er opptatt av – og arbeider med – er opera. Og da faller jo meget på plass når jeg finner ut av Fred Ho (myspace), sammen med Quincy Troupe, har skrevet en opera med tittelen Mr. Mystery: The Return of Sun Ra To Save Planet Earth (2005). Og som Sun Ra sa: “History is only his story, my story is mystery.” Jeg finner ingen video av denne operaen, men et komponistportrett av Fred Ho er her:

Beethovens femte, menn og kvinner

August 23, 2009

Er dubstep over?

August 22, 2009

Mandag og tirsdag skal jeg delta på seminaret “Urban Sound Cultures” som arrangerers av forskningsnettverket “Auditiv Kultur” ved mitt nye institutt. Jeg er spent på å møte nettverket og se hva de gjør, og hvilke forbindelser som finnes til mitt eget arbeid. Selv skal jeg holde et innlegg med tittelen “Hauntological Sounds: Dubstep and the Sounds of the City by Night,” som er en videreføring av et innlegg jeg holdt i Nordisk Sommeruniversitets sammenheng i mars (og som jeg skrev om her). Jeg håper jeg har kommet noe videre med teksten min, og kan merke at det muligens snart er tiden for at en eventuell artikkel om dubstep bør være ferdig, en tanke som ikke minst dukker opp når Kode9 er sitert på at “The mainstream of dubstep is becoming such an abortion” (for diskusjonen om post-dubstep – eller hva man nå skal kalle det – se også her og her). På den andre siden; jeg er jo også en slags musikkhistoriker. Jeg har spilt Kode9s “Black Sun” før, men den holder å spilles en gang til:

Tarantinos topp-tyve, 1992-2009

August 20, 2009

Her er et  klipp der Quentin Tarantino gir til beste hva han mener er de 20 beste filmene som er laget siden 1992. Politiken fokuserer på at Lars von Triers Dogville (2003) er med, men ellers er det en liste man godt kan tenke litt over.

Og, note to self, jeg har den siste tiden ved flere anledninger kommet til å tenke på likheter mellom Tarantino i forhold til film og Mike Patton i forhold til musikk. Jeg har enda ikke helt fått på plass hvordan de forbindelsene kan konseptualiseres, men det håper jeg så at dukker opp etter hvert.

Supermentsch

August 16, 2009

I filmen Funny People (Judd Apatow, 2009), som kommer til Danmark (og Norge) i oktober, er det en scene der Ira Wright (Seth Rogen) har en interessant t-shirt. Se ca 20 sekunder ut i filmens trailer:

Det er en rød S, a la Superman, i en Davidsstjerne. Produktet, Super Jew T-Shirt, er selvsagt til salgs, nærmere bestemt hos ModernTribe.com.

superjewtee300

Og dette burde ikke komme som noen stor overraskelse.  Da Superman Returns kom i 2006, var det store diskusjoner om de jødiske dimensjonene i filmen, som  her, fra CNN, der Rabbi Simcha Weinstein, forfatteren av boka Up Up And Oy Vey!: How Jewish History, Culture, and Values Shaped the Comic Book Superhero,  intervjues:

Og, skulle noen behøve at tingene går opp, Rabbi Simcha har skrevet om Funny People her.

Comfortably Numb

August 15, 2009

Denne er muligens ikke helt i kategorien litt uventede covers, men jeg synes den skal med likevel.  Her er Scissor Sisters (myspace) med en live-utgave av “Comfortably Numb” (studio-utgaven kan høres her, og der er lyden adskillig bedre):

Originalen er, som kjent, av Pink Floyd, og her er utgacen fra The Wall (1982):

Jeg synes Scissor Sisters gjør en riktig flott utgave, der noen av musikkens kjennetegn bevares med samtidig får en twist.