Tolvtonetennis?

At Arnold Schoenberg “fant opp” tolvtonemusikken, og dertil hørende notasjon, er sånn sett velkjent. Litt mindre kjent er at han også fant opp en notasjon for tennis. Via Alex Ross‘ twitter ble jeg oppmerksom på denne artikkelen, som blant annet beskriver Roger Federers 2009 US Open semifinale (mot Novak Djokovic).

Så langt, så godt, om enn man selvsagt kan stille spørsmål ved hvorfor man ville oversette tennis til skrift. Men ved hjelp av tennisen er det også mulig å diskutere noe andre forbindelser. Schoenberg var nemlig selv en ivrig tennisspiller.

Og en av Schoenbergs tennispartnere var George Gershwin (som Alex Ross skriver, i The Rest is Noise, spilte han også med Ira Gershwin og med Charlie Chaplin). (Dette må så ha vært mellom 1934, da Schoenberg kom til det sydlige California og i 1937 da Gershwin døde).

Interessant nok fant jeg så Kyo Yoshidas “I Got Rhythm and Played Tennis with Mr. Schoenberg”:

Det er å beskrive som en mash-up for to klaver, der det ene spiller Gershwins “I Got Rhythm” (fra 1930), mens det andre spiller utdrag fra ulike verker av Schoenberg (notene kan ses her).

Og endelig, her er Gershwin med sitt portrett av Schoenberg. Schoenberg var som kjent også maler, så forbindelsene mellom de to komponistene – som man må kunne si har veldig ulike virkningshistorier – er mange.

Stand By Us

Det er tid for en flere-covers post. Her er “Stand By Me” (originalen med Ben E. King fra 1961 kan høres ved å klikke på tittelen).

Her er John Lennon (fra 1975):

Her er Julian Lennon og Roland Orzabal (fra 1985) :

Her er U2 med Bruce Springsteen som gjest (live fra 1987):

Her er Maurice White (fra 1986):

Og her er med Cassius Clay i 1963, et år før han endret navn til Muhammad Ali:

Og i en litt annen utgave – man er da generelt populærkulturell – her er en versjon fra The Lion King:

Ungdomskilden?

Det er Super Bowl på søndag. Og som alle vil huske, dette er mer enn en sports-event. I pausen vil Bruce Springsteen opptre, og Tampa, Florida og NBC tv vil være fullt opptatt av det hele. Det har også vært et reklamespot som har fått litt mer enn ordinær oppmerksomhet. I en liten reklame for Pepsi synger Bob Dylan og Will.I.Am sammen:

“Forever Young” – og Pepsi? Pepsi som ungdomskilden? Nå ja. Men litt show synes jeg det er når Will.I.Am begynner å rappe på teksten. (Mer om Dylan og reklame her og her).

These Shoes Were Made For Moonwalking

Hva slags dans er egentlig Moonwalk? Der danseren tilsynelatende beveger seg nærmest flytende over gulvet, nesten som om han var litt over gulvet. Mest berømt er selvsagt Michael Jackson, som her.

Det er noe utenomjordlig, eller ekstraterrestrialt, over det. Jackson synes å ha nærmest ordinære dansesko, men det spørs om han ikke burde hatt disse:

Det er Reebok sko, og de heter ATR^TM Afronaut. Og dette er nærmest for godt til å være sant. De synes dog å ha gått ut av produksjon hos Reebok, så eBay er visst eneste alternativet nå.

Det beste ved EM

Når nå noen av bloggene jeg leser har begynt å skrive om fotball-EM (her og her) er det vel tiden for å innrømme at jeg ikke følger med. Jeg har ingen begrunnelse, men har ikke sett en eneste kamp. Samtidig, jeg har nå fått med meg at en av de musikalske dimensjonene ved arrangementet. Via Stavanger Aftenblad fant jeg Reuters diskusjon om The White Stripes’ tilstedeværelse under EM. Så, dermed regner jeg med at jeg har fått med meg det beste ved EM likevel, og deler det så gjerne med leserne. Her er The White Stripes, “Seven Nation Army”:

Endgame

Bobby Fischer døde i går i Reykjavik, Island. Jeg er egentlig ikke noen god sjakkspiller, men finner spillet fascinerende. I New York Times finners en nekrolog her, men det er også en interessant artikkel om Fischer. Her sammenlignes sjakk med matematikk og musikk, og den sammenligningen synes jeg var interessant. Det er noen formelle likheter, men samtidig mange forskjeller. Sjakk har på mange måter bare to mulige resultater: tap eller seier. Mens både matematikken og musikken endres og er i bevegelse på helt annerledes måter, også annerledes fra hverandre.

Protesegud

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle skrive om sport her på bloggen, men så kommer det en historie som hører hjemme her. Oscar Pistorius, også kjent som “Blade Runner,” har forsøkt å få være med i OL i Beijing. Men nå er det besluttet at han ikke får delta. Pistorius måtte amputere beina som barn, og har nå karbonfiber-proteser på begge beina. Og ifølge IAAF (International Association of Athletic Federations) har han en fordel (sic) av disse protesene, og dermed kan han altså ikke få konkurrere. Men – og her kommer paradokset – han kan fortsatt stille i paralympics.

Det er vanskelig når man leser dette å ikke tenke på Freuds beskrivelse, i Das Unbehag in der Kultur (fra 1930), av hvordan mennesket, utstyrt med “hjelpeorganer” har blitt “en slags protesegud,” eller hvordan McLuhan, i Understanding Media (fra 1964), beskriver media – og også teknologi mer generelt – som ekstensjoner av menneskekroppen. Vi er alle i hverdagslivet knyttet til slike ekstensjoner i mcluhansk forstand, det er en måte vi omgås verden på (gjennom briller, transportmidler, telefoner, etc.). Og, som det har blitt tydeligere og tydeligere innenfor teorier om det posthumane er det mer og mer et symbiotisk forhold mellom kroppen og teknologien. At Pistorius utfordrer ideen om “den naturlige kroppen” er sånn sett ikke merkelig. Men det gjør vel egentlig de fleste idrettsutøvere. Og så var det paradokset da.