Archive for February, 2009

Examined Life

February 26, 2009

Her er traileren til Astra Taylors film Examined Life, som åpner i USA her i februar.

Som man vil se, her er det en lang liste filosofer og intellektuelle (K. Anthony Appiah, Judith Butler, Michael Hardt, Martha Nussbaum, Avital Ronell, Peter Singer, Sunaura Taylor, Cornell West, og Slavoj Žižek). Og, som noen vil huske, Taylors forrige film var Žižek! (fra 2005). Sjekk også ut J. Hobermans artikkel Examined Life According to Slavoj Žižek” fra The Village Voice.

Advertisements

Robot High School

February 26, 2009

Her er videoen til My Robot Friends (myspace) “Robot High School” (fra kommende plate):

 

 

Som mange vil ha oppdaget er jeg fascineret av forholdet mellom stemmer og teknologi, og den robotiske stemmen er sentral i alle diskusjoner om posthumane stemmer (se blant annet her). Men My Robot Friend anvender ikke bare posthumane stemmer. På “One More Try” har han Antony (myspace) på vokal, og det lyder da også rimelig annerledes (låten er hentet fra Dial O fra 2006, og kan høres på myspace). Samtidig lyder også Antony annerledes her, annerledes altså enn på platene med Antony and the Johnsons. Snarere kan det minne om hans rolle i Hercules and Love Affair (myspace) (se her).

Oh What A World

February 26, 2009

Det er knapt noen som kan være over-the-top på helt samme måten som Rufus Wainwright (myspace). Her er et konsertopptak av “Oh What a World”:

(Originalen er fra Want One, 2003).

Jeg fant også en cover av den her i dag. Sonos – en vokalgruppe fra LA – gjør den, og den kan høres på deres MySpace-side.

4. mars skal Rufus ellers ha en konsert i New York som også skal minne om hans Blackoutsabbath-prosjekt. Selve Blackoutsabbath er 20. juni, der poenget er at vi skal skru av elektrisiteten i 12 timer. Jeg vet ikke helt om det hjelper, men det er morsomt å lese noen av hans siste skriverier om prosjektet. Som i nyhetsseksjonen på hans hjemmeside, fra 25. februar, om tørking av klær! “Drying Clothes on a Line: This I have totally switched to! I LOVE drying my clothes this way. Feels like I’m in an Italian movie and Marcello Mastrianni is my cheating husband.”

Ukens plateanmeldelser

February 25, 2009

I tillegg til gårsdagens anmeldelse, har jeg i dag tre plateanmeldelser på trykk i Bergens Tidene. Det er Manger Musikklag, Dynamis (se anmeldelsen her), Arvo Pärt, In principio, og Point4, Panopticon (her).

Anmeldelsen av platen med Pärt er ikke lagt ut på nett, så den kommer her (den får ellers karakteren 5):

Ekko av historie: Sterk presentasjon av Pärt

Arvo Pärt har hatt et rykte på seg for å være minimalist, sågar en av de få innenfor en “hellig minimalisme” der stillheten nærmeste er mer påtakelig enn tonene. Dette er nok ikke helt i samsvar med virkeligheten Det viser denne platen som består av seks verker fra de siste ti års tid. Tre verker er for kor og orkester, mens de siste tre er for ulike orkesterbesetninger. Felles for korverkene er det religiøse innholdet i tekstene. Platens viktigste verk er In principio fra 2003, fem satser som legger musikk til de første 14 versene av Johannes-evangeliets: “I begynnelsen var ordet.” Her er ekko fra musikkhistorien, og med en slags ahistorisk dimensjon som ofte finnes i religiøs musikk. Elementer minner om så vel Bach som Mozart, men særlig interessant er det å høre forbindelsene til den mer neoklassiske Stravinsky. Femte satsen av In principio har også momenter som lyder nesten som Mahler, og det er overraskende og gledelig fra en såkalt minimalist.

I Want You – Grolsch

February 25, 2009

Jeg har tidligere blogget om Bob Dylan i reklameverden (her, her og her). Og nå viser det seg at det finnes enda en. For nylig er “I Want You” (originalt fra Blonde on Blonde, 1966) blitt brukt på sound-tracket til reklame for Grolsch.

Møbelmusikk

February 25, 2009

[Som tidligere nevnt skriver jeg innimellom kommentarartikler på musikksidene i Bergens Tidene. I dag har jeg følgende på trykk. Faste lesere av bloggen vil se at ideer resirkuleres her. Og, som tidligere, eneste endring her i forhold til hva som er på trykk er at jeg har lagt til linker].

I 1917 skrev Erik Satie det første stykket musikk han kalte “møbelmusikk.” Det er en slags komponert bakgrunnsmusikk, altså en musikk som radikalt bryter med hvordan man i lang tid hadde forstått musikkopplevelsen. Her er det ikke forventet at et publikum konsentrert skal lytte. Snarere er det en slags form for akustisk tapet, eller en atmosfære som bare er der uten å kreve oppmerksomhet. På sitt vis demonstrerer denne musikken også overgangen mellom to andre “møbler”: klaveret og grammofonen. I hvert sitt århundre var de sentralt plassert i hjemmene, samtidig som de viser endringer i relasjonen til musikk.

Så, i 1934, ble firmaet Muzak grunnlagt, et firma som tar en idé som kan minne om Saties til nye høyder. Fra Muzak oppstår ideen om bakgrunnsmusikk, heismusikk, og videreføringer som den musikken vi hører når vi er i butikker, i restauranter, eller sitter i telefonkø.

I en forstand fungerer slik bakgrunnsmusikk slik mange vil at filmmusikk skal fungere. Som noe vi ikke legger aktivt merke til, men som bare gir stemning, tar bort stillheten, og mer eller mindre ubevisst forsterker de følelsesinntrykk vi måtte ha. Men viktigere er det at den også sier noe om musikkens plass i hverdagslivet i det 20. århundret. Det er en anonym musikk, en musikk uten komponister og uten utøvere, musikk som bare er lydsporet til hverdagslivet. I heisen skulle musikken dempe eventuell redsel for bevegelsen, i fly spilles musikk av samme grunn, i telefonkø skal den korte ventetiden, mens i butikkene skal den stimulere til kjøp. Akkurat dette siste momentet har fått en ny vending de siste ukene. Muzak har økonomiske problemer, og en konkurs synes nært forestående. Men enten firmaet overlever eller ei vil den ideen de grunnla etter alle solemerker bli værende.

Muzaken som fenomen har også fått et ufortjent dårlig rykte. Den som viser oss dette tydeligst er Brian Eno, med sin Music for Airports fra 1978. Dette er komponert elektronisk musikk, og på mange måter grunnlaget for ambient. Men her snakker vi ikke om “enkel” bakgrunnsmusikk. Det ligger en tanke bak som til de grader sier noe om musikkens vesen og virkning. Her er det ikke musikk som tapet eller møbel, men nettopp musikk som stemning. Og som lydspor til våre liv. Det er en musikk som ikke krever vår oppmerksomhet, men som vi likevel merker. Slik musikk finnes i dataspill, der den langt fra er det viktigste elementet, men der vi ville merke dens fravær skulle den forsvinne. Tenker vi over all lyden som omgir oss? Jeg tror ikke det. Men vi ville merke hvis den ble borte.

 

 

Cosmic Engineering

February 24, 2009

Hvis noen skulle tro at jeg er helt alene om mine interesser for Sun Ra og afronauter (se blant annet her, her, her og her). Så tenk på ny. Den 10. mars spiller Jerry Dammers’ Spatial A.K.A Orchestra i Barbican Hall. Prosjektet heter “Cosmic Engineering: A Tribute to Sun Ra and other mystic mavericks.” I tillegg til å hylle Sun Ra er konserten også en hyllest til Alice Coltrane, Coxsone Dudd og Martin Denny. Jeg får ikke med meg konserten, men dette ser da show ut:

Det er linker til flere videoer på siden fra Barbican. I tillegg skriver Jerry Dammers om Sun Ra i spalten “Epiphanies” i mars-nummeret av Wire (et magasin jeg strengt tatt regner med at bloggens lesere leser).

Postkort fra “Polen”

February 24, 2009

I dagens Bergens Tidene har jeg anmeldt Kaada, Junkyard Nostalgia (les anmeldelsen her) (sjekk også myspace). Jeg synes det er en fascinerende plate, og den følger godt opp Kaadas forrige, Music for Moviebikers. I en viss forstand – og dette er sagt i absolutt beste mening – er Kaada en norsk parallell til Mike Patton. Og, som mange vil vite, de har også samarbeidet, på Romances. Så dermed, som en liten bonus, her er “Seule,” live fra Roskilde i 2005:

N3

February 24, 2009

Jeg lovet søndag å komme tilbake til lørdagens konsert med N3, som altså består av Mads Eriksen (myspace), Terje Rypdal og Ronni Le Tekrø. Jeg anmeldte konserten for Bergens Tidene, og den stod på trykk i går, men den er fortsatt ikke lagt ut på nettet. Men her er altså teksten like vel:

Tamme gitarkompiser

Konsert med litt for lite å si

Det var en slags merkelig 80-talls følelse over lørdagens konsert med N3, et prosjekt med Mads Eriksen, Terje Rypdal og Ronnie Le Tekrø på gitarer. Det overrasket meg noe. Men både musikken og gitarspillet hadde en nesten nostalgisk dimensjon over seg. Mest overraskende gjaldt det også mange av låtene. Her var det rett-fram rock med gitar i sentrum, men også mer rolige låter. De sistnevnte lød likevel ærlig talt som enkel popmusikk, bare med mer vreng og flere toner når det ble spilt solo. Ikke at jeg vil bli misforstått. Vi snakker om tre av Norges fremste gitarister, og de kan spille nærmest hva som helst alle tre. Men dermed blir det også litt tamt når det virke som de bare sier “hva som helst.” Altså at de egentlig ikke har noe de vil ha sagt. De tre hadde hver sin korte avdeling, der Le Tekrø åpnet. Ikke bare er han ingen stor sanger, han burde ikke synge. Som Frank Zappa en gang sa det: “Shut up ‘n play yer guitar.” Deretter kom Eriksen, og også her var det fint gitarspill, men låtene savnet noe som kunne bryte opp strømmen av gitartoner. Da Rypdal entret scenen endret konserten karakter. Her var det en som ville noe, og som ikke var redd for å gjøre det med få toner. Den klassiske rypdalske klangen var der, låtene kunne stå på egne bein, og det klang riktig flott. Deretter spilte Le Tekrø og Rypdal to låter, før Eriksen også entret scenen for avslutningen. Kompet bestod av Gunnar Bjelland på keyboards, Frank Hovland på bass og Paolo Vinaccia på trommer. De var mest bakgrunn og underlag, men særlig Vinaccia spilte fantastisk. I lange perioder av konserten stjal han hele min oppmerksomhet, og det var muligens ikke meningen for en konsert med tre gitarister i front. Men han alene trekker opp inntrykket fra konserten, og ikke minst i samspillet med Rypdal. Publikum så ut til å like konserten, og det var som sagt imponerende gitarspill innimellom. Men som en musikalsk opplevelse ble det dessverre heller tamt.

… that there is a voice …

February 23, 2009

Her er Antony som synger Leonard Cohens “If It Be Your Will” (Cohens original er fra Various Positions, 1980). Dette opptaket er fra Lian Lunsons Leonard Cohen: I’m Your Man (2005):

Og Antony synger faktisk “feil” her. Cohens tekst er “If it be your will, that a voice be true,” mens Antony synger “If it be your will, that there is a voice.” Og på mange måter gir Antonys tekst mer mening enn Cohens, og han gjør dermed låten til en sang “om” stemmen i enda større grad enn Cohen gjør.

Men det er mer til denne låten. Som Ira B. Nadel skriver, i boka Various Positions: A Life of Leonard Cohen (Austin: University of Texas Press, 2007): “‘If It Be Your Will’ was also borrowed from Jewish prayer, originating in a phrase from the Kol Nidre service on Yom Kippur eve where, just before the listening of sins, the petitioner cries: ‘May it therefore be Your will, Lord our God, and God of our Fathers, to forgive us all our sins, to pardon all our iniquities, to grant us atonement for all our transgressions’. The melody for Cohen’s song is derived from the synagogue song.”

Og da er det muligens ikke farfetched å henvise til et annet sted hvor det er en stemme, Alan Croslands film The Jazz Singer (1927). Her er det Al Jolson, i rollen som Jakie Rabinowitz/Jack Robin, som jøde i blackface, som altså avlyser sitt show og istedet synger Kol Nidre for sin far.

Og vi koster på oss Richard Fleischers versjon fra 1980 også, med Neil Diamond i rollen som Jess Robin.

Også The Jazz Singer handler om stemmen – og da særlig i 1927-utgaven. Og Antony får da også “If It Be Your Will” til å handle om stemmen: “That there is a voice.”

Og ikke at det nødvendigvis betyr noe, selv ikke i denne sammenhengen, men både Leonard Cohen, Neil Diamond og Al Jolson er/var jøder (For meg er denne posten dermed også knyttet til denne, men det kan jo hende er blant bloggens mer idiosynkratiske dimensjoner).