Om forbindelser – musikalske og andre

Lesere vil ha oppdaget at jeg har en fascinasjon for sammenhenger. Altså ikke sammenhenger som er der i noen objektiv forstand, men sammenhenger som tilsynelatende oppstår mellom ting hvis man stirrer lenge nok på dem, eller hører lenge nok etter, eller bare ser – eller sanser – tingene fra en litt annen vinkel enn det vanlige. Men når man som forsker eller fortolker gjør slike grep er det ikke uvanlig å få spørsmål. Noen hevder at det blir for mange tilfeldigheter, at jeg presser materialet slik at sammenhenger oppstår som strengt tatt bare finnes i mitt hode, eller at det blir hengende i løse luften. Jeg skrev noen ting om dette i forbindelse med noen metodologiske overveielser her på bloggen for en god stund siden. Strengt tatt behøver jeg jo ikke ta disse innvendingene alvorlig; på mange måter står og faller en fortolkning på i hvilken grad publikum følger den og at det kan komme noe derfra. Men samtidig er det jo også fascinerende når man samtidig kan påpeke visse forbindelser som er åpnende, altså ikke for å forsvare fortolkningen, men som mulige videreføringer av den.

Jeg kom i tanker om dette litt tilfeldig. Jeg fant en artikkel av Jon Stratton i Popular Music, 27/3 (2008), med tittelen “The Beastie Boys: Jews in whiteface.” Artikkelen er en diskusjon av den “hvite” rap’en, og i hvilken grad det spiller en rolle at The Beastie Boys var jøder (Stratton har tidligere publisert artikler om det jødiske innslaget i punken; både den amerikanske og den britiske). Det er Licensed to Ill fra 1986 Stratton først og fremst diskuterer, og denne platen er, som kjent, produsert av Rick Rubin (som også er jøde, kan Stratton fortelle). Rick Rubin gjorde også annet i 1986. Han produserte Slayers Reign in Blood. Og da begynner ulike forbindelser å oppstå, både likheter og forskjeller. Her er videoen til The Beastie Boys’ “No Sleep till Brooklyn” (tittelen er selvsagt samplet fra Motörheads No Sleep ’till Hammersmith), og gitarriffet spilles av Kerry King fra Slayer. (Det parodiske elementet i videoen skal selvsagt ikke underslås, men her fungerer det også som del av forhandlingene mellom musikk forstått som henholdsvis “hvit” og “svart”).

Parodien er selvsagt også en iscenesettelse, og det samme må man kunne si om Slayer. Iscenesettelse er og blir en del av musikken, både som framføring og for hvordan låtene kan fortolkes. Her er Slayers “Raining Blood” (studioutgaven kan høres her).

[I forbindelse med “Raining Blood” må jeg også få gjøre oppmerksom på en av mine favoritter når det gjelder coverversjoner. Hør herTori Amos’ versjon. Fantastisk.]

En annen musiker Rubin har produsert er Johnny Cash. Og det er definitivt et musikalsk sprang her. Samtidig er det noe med et stripped-down lydbilde som er fellestrekk for alle de tre nevnte. En av de vakreste Cash-sangene Rubin produserte er coverversjonen av Nine Inch Nails’ “Hurt,” fra American IV: The Man Comes Around (fra 2002). (Trent Reznor kjente for øvrig Rubin personlig). Jeg har tidligere nevnt videoen i forbindelse med en “barokk” dimensjon, og den synes jeg fortsatt er høyst tilstede. Det er en memento mori-lignende følelse her, og jeg vil hevde at den er uavhengig av det faktum at Cash var døende da han spilte den inn.

Videoen er regissert av Mark Romanek, og han har gjort flere barokke videoer, ikke minst til Nine Inch Nails’ “Closer” (en video Claus Krogholm også refererte til i en kommentar til min post om Rihannas “Disturbia”). “Closer” er fra The Downward Spiral, fra 1994. Og bare så det er sagt, denne videoen inneholder bilder og tekst som kan være harde for sarte sjeler (så er dere advart før dere ser den).

Dette er en annen barokk enn vi finner i “Hurt,” men jeg vil likevel understreke det barokke. Det er også veldig tydelige referanser til en billedkunstner som Francis Bacon, der kjødet er én viktig dimensjon. Forbindelser mellom det fysiske og det religiøse, det seksuelle og forfallet, kroppens forgjengelighet og ekstase, etc. er til stede her. Og jeg får det for meg at en lesning av denne videoen med bakgrunn i Gilles Deleuzes bok om Francis Bacon skulle kunne åpne interessante dimensjoner her (og må se om jeg ikke kan få tid til å begynne en slik). De forbindelsene jeg gjerne ser her, forbindelser som i en viss forstand er tilfeldige men som samtidig åpner opp for fortolkninger av de ulike musikalske uttrykkene kommer altså fra produsert og regissør. Jeg mener sånn sett at man kunne ha trukket de samme forbindelsene og gjort mer eller mindre de samme fortolkningene om det ikke var personer som var involvert i flere av disse prosjektene. Samtidig gir det en åpning, en mulighet for å spørre om forbindelsenes status, og hvordan man på tross av musikalske, tekstlige og billedlige forskjeller allikevel kan se forbindelser.

[Men, for nå å avslutte i et litt annet hjørne, men med en forbindelse likevel. Coverversjoner kan så til de grader også være parodier. Og her er lyden av Richard Cheese og Lounge Against the Machine fra platen The Sunny Side of the Moon med cover av “Closer”:

Richard Cheese har ellers også covret Slayer; på I’d Like a Virgin spiller han “War Ensemble” – hør her; og Slayers original kan høres her.]

Tags: , , , , , , ,

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: