Archive for January, 2008

Blind Video

January 31, 2008

Mens vi – mange av oss – venter på den neste platen av Antony and the Johnsons, The Crying Light som er lovet å komme til høsten, kan vi glede oss over Antonys stemme en mengde andre steder. Nå sist synger han på den kommende singelen til Hercules and Love Affair: “Blind”

Det er en flott video, men jeg innrømmer gjerne at for meg er det Antonys stemme som blir stående i sentrum her. Det er umiskjennelig Antony. Men samtidig lyder det også litt annerledes. Jeg forsøker å finne formuleringene for det – jeg skriver om Antonys stemme for tiden – men har dem ikke helt enda. Her på “Blind” ligger stemmen også til dels i et litt lavere leie enn Antony ofte høres i; eller i det minste lyder det slik.

Så skal jeg heller la være – i denne omgang – å diskutere det til dels paradoksale med å lage en video til en låt som heter “Blind.” Men det er vel ikke mer paradoksalt enn alle de malerier som tematiserer blindhet, og som bl.a. Derrida har skrevet om (i Mémoires d’aveugle: L’autoportrait et autres ruines, 1990).

Springer: The Opera

January 30, 2008

Av de mer obskure emner for en opera finner vi Jerry Springer – eller snarere, hans tv-show. Et show som i en kortere periode ble sett å ta pulsen på undersiden av det amerikanske samfunn. I en viss forstand var det et freakshow – i det minste er det slik jeg husker de episoder jeg har sett – og om deltakerne kom til å sloss underveis, desto bedre. Men Springer, eller hans show, har altså også blitt opera. Det kunne muligens føles bedre å kalle det musikkdrama, men i selve tittelen er det operatiske framhevet: “Jerry Springer: The Opera” skrevet av Stewart Lee og Richard Thomas, med premiere i London i 2003. Men selv om det kalles en opera er det likevel blandede responser av både opphavsmenn og kritikere; noen vil helst kalle det en musical. Og muligens er ikke sjangerbetegnelsen det viktigste her; samtidig som det åpner opp for interessante spørsmål om hva en opera er – eller kan være – i det tjueførste århundret (70-100 år etter at operaen døde om man skal følge Slavoj Žižek eller Philippe Lacoue-Labarthe).

Nå spilles “Jerry Springer: The Opera” i New York – i Carnegie Hall – og med Harvey Keitel i hovedrolle. Det er riktignok en talerolle, så man får ikke høre Keitel synge, men jeg skulle gjerne sett den likevel. Keitel er en skuespiller jeg er fascinert av; han har gjort mange roller jeg setter høyt, og har et stort repertoar. New York Times skriver inspirert om forestillingen, og har også en interessant artikkel om å karakterisere en levende karakter. Forestillingen inneholder et språk som har vært kontroversielt, og tredje akt foregår i Helvete, der Jesus og Djevelen har en uoverensstemmelse som Springer så medierer i. I tillegg får vi en steppende trupp av Ku Klux Klan medlemmer (om det er operasjangerens ballettscene er jeg usikker på), så her er det noe for enhver smak. Hvis forestillingen er en suksess i Carnegie Hall ryktes det at den vil bli tatt videre til Broadway. Harvey Keitel som Jerry Springer på Broadway … hm, det er da også en idé.

Netrebko update

January 29, 2008

Den etter hvert mye omtalte forestillingen av Verdis La Traviata med Anna Netrebko som Violetta ble tatt opp av BBC Radio 3. Og den sendes på radio lørdag 9. februar kl. 06.30 (se info her). Så dermed kan man altså selv høre – om enn opera for ørene alene må kunne sies å være en reduksjon.

Queer at last

January 29, 2008

Webtidsskriftet Trikster – Nordic Queer Journal lanseres i Bergen 14. februar med lanseringsfest på Landmark. Tidsskriftets første nummer vil bli presentert av redaktøren, og det blir musikk med SEX TAGS. Og, innimellom der vil undertegnede holde et foredrag om skeive stemmer i popmusikk (jeg har mange eksempler, men mottar gjerne flere forslag – med en kort begrunnelse for hvorfor akkurat den stemmen er queer). Så, med andre ord, be there … and be queer.

Absolute Soundscape

January 23, 2008

Lyd omgir oss. Det er aldri stille. Dette er også en av de tingene John Cage gjorde oss oppmerksomme på med 4’33”, og med sine skrifter, der umuligheten av en absolutt stillhet blir påvist. Hjerteslag og blodomløp gjør at også våre kropper i en viss forstand er lyd. Og innenfor moderniteten har den lyden som omgir oss også vært gjenstand for store diskusjoner, gjerne i forhold til kategorier som støy, som man etablerer som en “negativ” kategori. Men i studier av auditiv kultur og de lydene som omgir oss, kommer det stadig nye innspill som forteller oss mye om hvordan vi er omgitt av lyd. På bloggen well-weathered music fant jeg her en annen versjon av soundscape. Seismologen John Bullitt, fra MIT, har tatt opp lyden av jordens seismiske bølger, og spilt dem av 10000 ganger hurtigere, slik at disse bølgene kommer innenfor omfanget av menneskets auditive omfang. Han har også gitt ut en CD med disse lydene, Earth Sound, som også kan kjøpes på iTunes. Lyden av jorden. Det er altså litt fascinerende.

Opera og endrede menn II

January 23, 2008

Det er, som Opera Chic også gjør oppmerksom på, nærmest blitt en trend med kritikere som er over seg av begeistring av Anna Netrebko her i det siste. Opera Chic skriver endog om “the ‘Most Embarrassing Valentine From a (Professional) Critic’ Anna Bananna Contest,” noe som vel er i overkant slemt. Men nå er det altså Peter Conrad som skriver i The Observer, og det er ganske sterkt:

“I watched her through my tears, added some hoarse yelping to the hubbub of acclaim that greeted her when it was over, then stumbled home to spend an entirely white night re-enacting it all in my head. […] Life as a Netrebko fan is not easy: stricken by bronchitis, she cancelled the second performance on Thursday, which must have prompted those with tickets to slash their wrists or swallow poison, of not both at once. But opera is about living dangerously, and the dizzy heights inevitably lead to miserable abysses. Despite the hiccup, Netrebko need have no fear being hated in London. Now we all love her – and, not wanting to be outdone by the multitude, I personally adore her.”

Dermed skjønner vi også at Netrbko er frisk igjen etter sin bronkitt, som jeg (også) har skrevet om tidligere. For øvrig er dette, så langt jeg kan finne ut, den samme Peter Conrad som har skrevet bøker om Alfred Hitchcock og Orson Welles, i tillegg til om opera. En interessant blanding, for nå å si det slik.

Rabbis knockin’ on heaven’s door

January 22, 2008

På cd-coveret til Trouble: The Jamie Saft Trio Plays Bob Dylan (Tzadik, 2006) skriver Jamie Saft: “Every man has his Rabbi – let me introduce you to mine …,” før bandet så covrer åtte Dylan-låter, seks av dem instrumentalt og to med vokal. Jeg kom i tanker om dette sitatet da jeg Menachem Herman synge “Knockin’ on Heaven’s Door” – en ikke spesielt god utgave av låten, men likevel. Linken fant jeg på bloggen Blog in Dm, som igjen hadde den fra Welcome to Gruntig! (Jeg finner det ellers merkelig, når man først lager lister over “songs that should never be covered again,” at ikke “Knockin’ on Heaven’s Door” er med). Den siste gode cover jeg hørte av denne låten er med Antony and the Johnsons på soundtracket til I’m Not There. Antony synger for øvrig også på Jamie Safts Trouble: “Living the Blues,” fra Bob Dylans Self Portrait (fra 1970).

Og hvis noen skulle synes det er for mange referanser her, eller at coverne dobles opp, så vil jeg sitere fra Jonathan Boyarins Thinking in Jewish (Chicago: University of Chicago Press, 1996), som henviser til “the general Jewish tendency to view citation as more authoritative than originality.”

Hammond og telegram

January 22, 2008

Og så sier man at musikk ikke er nyttig. Fra Modern Mechanix (igjen – det er en blogg med stor underholdnings- og informasjonsverdi), her er en artikkel fra Popular Mechanics, oktober 1938. Her revolusjoneres telegramteknologien ved hjelp av mekanismer fra et Hammond orgel. Jeg har hørt om “syngende telegrammer” før, men her er det altså tonene på orgelet som blir brukt som generatorer. Nå er telegrammet nærmest gått ut på dato – og blitt et dødt medium (fax’en er vel det neste mediet som dør helt) – men forbindelsen mellom musikk og teleteknologi fortsetter jo på andre måter.

lrg_telegram_organ.jpg

Cembalo 2.0

January 22, 2008

Muligens er dette relatert til anakronismediskusjonen, men Roland har lansert sitt C-30 Digital Harpsichord. Ved hjelp av “modern technology” har de, som de skriver, reprodusert “the timeless sound, nuance and touch of the harpsichord.” Når tidløsheten blir reprodusert ved hjelp av digital teknologi, er det verd å lytte. I det minste er formuleringene riktig interessante om man tenker etter hva som her faktisk sies. Og med sitt “click action keyboard” hevder de også, og samtidig, å gi en “authentic harpsichord feel.” Tidlig musikk går dermed en ny framtid i møte.

Skulle man ville høre en annen oppdatering av cembaloen, altså ikke en digital versjon, men en versjon for det tjuende århundret, anbefales Györgi Ligetis Continuum (fra 1968). Det er et verk for solo cembalo, og er utrolig fascinerende. Etter som musikken forløper begynner lyden å endre seg, og det høres ut som en blanding av en cembalo, elektronisk musikk og en insektsverm.

Anakronologi – mer om metode

January 21, 2008

Som en oppfølger til en tidligere post om “metode” (eventuelt om “galskap”) tenkte jeg å innføre en annen tenkemåte, og gjøre et forsvar for anakronismen. Anakronismer er ofte noe det advares mot, ikke minst innenfor forskning som har med historie å gjøre. Det forutsettes at historien går i en retning, men her synes det samtidig som at man dermed har lov til å anvende fortiden for å fortolke samtid (og framtid), mens at man altså begår et brudd – et uforsvarlig brudd – om man gjør det motsatte.

Men slik fungerer det jo ikke alltid i praksis. Om man tar et eksempel kan man se på all litteraturvitenskap som anvender psykoanalysen eller psykoanalytisk inspirert forskning som lesestrategi. Hva er, kan man så spørre, den prinsipielle forskjellen på å anvende psykoanalysen på materiale fra 1900-1935 (altså i Freuds egen tid), på materialet fra 1900 og framover (altså i psykoanalysens tid), og på materiale fra før 1900 (altså i en viss forstand før psykoanalysen)? I så måte skal man kanskje huske Freuds berømte (og beryktede) lesning av Leonardo da Vinci, i hans “Eine Kindheitserinnerung des Leondardo da Vinci” (fra 1910). Teksten har blitt heftig kritisert, men det er ikke poenget akkurat her. Her er poenget snarere at Freud nettopp anvender psykoanalytisk tenkning på “pre-psykoanalytisk” materiale – og det gjør han jo selvsagt også i diskusjonene av Ødipus og Hamlet.

Men vi er fortsatt ikke helt ved anakronismen. Dog, for å ta en tydelig anakronistisk vinkling på det hele, vil jeg sitere fra Slavoj Žižeks Looking Awry: An Introduction to Jacques Lacan through Popular Culture (fra 1991), hvor han skriver: “Richard II proves beyond any doubt that Shakespeare had read Lacan,” og det er vel ikke minst “beyond any doubt” som får noen lesere til å ryste litt i stolen. Her er det jo tross alt ikke Lacan (eller Freud) som leser Shakespeare, men omvendt. Eller, som James R. Siemon skriver i artikkelen “Dreams of Field: Early Modern (Dis)Position” (i Carla Mazzio & Douglas Trevor (eds.), Historicism, Psychoanalysis, and Early Modern Culture [2000]): “With characteristic modesty, Žižek has claimed to prove that Shakespeare read Lacan.”

Nå er det ikke hvorvidt Shakespeare hadde lest Lacan eller ei som er det viktigste her. Metodisk synes jeg snarere at det viktigste er hvordan vi tenker hvis vi innfører muligheten. Hva skjer når kronologien brytes, og man dermed blir anakronologisk? Altså, hvordan kan anakronismen brukes kreativt, i en lesestrategi? Én ting man da gjør er å åpne opp for alternativer som tidligere har vært suspekte. Men man åpner også for å lese med nye øyne eller høre med nye ører.

Det siste poenget her er jeg også opptatt av i mitt eget arbeid. Musikken gir en noe annen inngang til problematikken om anakronisme, og det skyldes ikke minst at vi hører musikken i real time (i en eller annen real time). Dermed er musikken nærværende også når den er historisk, og tanken om å høre musikken som om dens senere historie aldri hadde funnet sted er nesten umulig å tenke. Her sier jeg ikke at eksempelvis oppføringspraksis og studier av komposisjons- og oppføringstidspunkter av musikk ikke er interessante. Jeg forsøker heller å si at anakronismer muligens fungerer annerledes i forhold til musikk, siden vi nå engang hører den – her og nå, også selv om det er i opptak. Noen av mine favorittutgaver av en anakronistisk lesning av musikk finnes i forbindelse med Wagner. I artikkelen “World-Breath: On Wagner’s Media Technology” skriver Friedrich Kittler om Elsa i Lohengrin at hun er “the first resident of Electric Ladyland” og her fotnoterefererer han til Jimi Hendrix’ plate. En annen versjon av en lignende anakronisme er når Norbert Bolz kaller Wagner for “Pink Floyd in Bayreuth.” Poenget mitt her er at disse påstandene, også i sin overraskelse, får fram dimensjoner ved Wagner som man ellers ikke nødvendigvis ser – eller hører. Om man hevder at Hendrix lærer oss hvordan vi skal høre Wagner, så endrer det lyden av Wagner. Vi hører med nye ører. Og her er det altså det metodiske også kommer inn, som en åpning for strategier, som måter å gå til verket (eller verkene) på, som innganger og spørsmål til hvordan vi, med våre tilgjengelige grep, teorier, bakgrunner, kan fortolke fortiden.