Archive for the ‘Radio’ Category

Merleau-Ponty og grammofonen

June 26, 2012

I forbindelse med Mads Walther-Hansens PhD-forsvar i går, der jeg var formann for bedømmelsesutvalget, har jeg blant annet repetert deler av Maurice Merleau-Pontys Phénomènologie de la perception (fra 1945). Walther-Hansens avhandlig her “The Perception of Sounds in Phonographic Space,” og Merleau-Ponty er en av teoretikerne han bruker. Muligens litt idiosynkratisk ble jeg fanget inn i jakten på gramofoner i Merleau-Pontys bok, og fant to (hvis det finnes andre vil jeg bli glad for å høre det). Den ene siterte jeg under forsvaret i går. Der beskriver Merleau-Ponty et visuelt rom, og det opptrer en grammofonspiller i naborommet. Her er sitatet (fra den engelske oversettelsen):

“When we reach the limits of the visual field, we do not pass from vision to non-vision: the gramophone playing in the next room, and not expressly seen by me, still counts in my visual field. Conversely, what we see is always in certain respects not seen: there must be hidden sides of things, and things ‘behind us’, if there is to be a ‘front’ of things, and things ‘in from of’ us, in short, perception.” (s. 323)

Det jeg synes er interessant i dette sitatet er hvordan lyden av grammofonen tilsynelatende ikke rykker Merleau-Ponty ut fra diskusjonen av et visuelt rom til fordel for et auditivt rom. Jeg tror absolutt Merleau-Ponty kan anvendes til diskusjoner av lytting og det auditive, men synes likevel det er en visuell bias i mye av det han skriver.

Det andre sitatet er mye lengre, og jeg er fortsatt ikke ferdig med å tenke på det. Her opptrer det både grammofoner, radio, og telefoner, det er stemmer og schizofrene, engler og elektrisitet. Med andre ord, mye å tenke på.

“Hallucination causes the real to disintegrate before our eyes, and puts a quasi-reality in its place, and in both these respects this phenomenon brings us back to the pre-logical bases of our knowledge and confirms what has been said about the thing and the world. The all-important point is that the patients, most of the time, discriminate between their hallucinations and their perceptions. Schizophrenics who experience tactile hallucinations of pricking or of an ‘electric current’ jump when they feel an injection of ethyl chloride or a real electric shock: ‘That time’, they say to the doctor, ‘you were the cause of it, because you are going to operate’. Another schizophrenic, who said he could see a man standing in the garden under his window, and pointed to the spot, giving a description of the man’s clothes and general bearing, was astonished when someone was actually placed in the garden at the spot in question, wearing the same clothes and in the same posture. He looked carefully, and exclaimed: ‘Yes, there is someone there, but it’s somebody else’. He would not admit to there being two men in the garden. A patient who has never entertained any doubts whatsoever about the voices which she hears, listens to similar ones played to her on the gramophone, interrupts her work, raises her head without turning round, and sees a white angel appear, as it does every time she hears her voices, but she does not count this experience among the day’s ‘voices’: for this time it is not the same thing, but a ‘direct’ voice, perhaps the doctor’s. An old woman afflicted with senile dementia, who complains of finding powder in her bed, is startled to find in reality a thin layer of toilet powder there: ‘What is this? she asks, ‘this powder is damp, the other is dry’. The subject who, in delirium tremens, takes the doctor’s hand to be a guinea pig, is immediately aware of the fact when a real guinea pig is placed in his other hand. The fact that patients so often say that someone is talking to them by telephone or radio, is to be taken precisely as expressing the morbid world is artificial, and that it lacks something needed to become ‘reality’. The voices are uncouth voices, or else voices ‘of people pretending to be uncouth’, or it may be a young man imitating an old man’s voice, or ‘as if a German were trying to talk Yiddish’. ‘It is as when a person says something to someone, but without getting as far as uttering any sound’. Do not such admissions put an end to all argument about hallucination? Since the hallucination is not a sensory content, there seems nothing for it but to regard it as a judgement, an interpretation or a belief. But although these patients do not believe in their hallucinations in the sense in which one believes in perceived objects, an intellectualist theory of hallucination is equally impossible. Alain quotes Montaigne’s words on madmen ‘who believe they see what they do not really see’. But in fact the insane do not believe they see, or, when questioned, they correct their statements on this point. A hallucination is not a judgement or a rash belief, for the same reasons which prevent it from being a sensory content: the judgement or the belief could consist only in positing the hallucination as true, and this is precisely what the patients do not do. At the level of judgement they distinguish hallucination from perception, and in any case argue against their hallucinations: rats cannot come out of the mouth and go back into the stomach. A doctor who hears voices climbs into a boat and rows towards the open sea to convince himself that no one is really talking to him. When the hallucinatory attack supervenes, the rat and the voices are still there.” (s. 389ff)

Radiomusikk

March 12, 2012

To nye plater som begge refererer til radioen i tittelen. Og de er begge gode. For det første er det Robert Glasper Experiments Black Radio (som kom for kort tid siden). Å kalle det en jazzplate er muligens sjangermessig problematisk, men jazzen er viktig som en av ingrediensene. Samtidig finnes det referanser på tvers av afrikanskamerikanske sjangere – og andre, inkludert en cover av Nirvanas “Smells Like Teen Spirit” – og det er blitt en flott plate. Personlig har jeg ikke minst sansen for broken av vocoder, men det er også noen rytmisk tighte ting som er riktig gode. Tittelsporet har fått en video, her er “Black Radio” featuring Yasiin Bey (tidligere kjent som Mos Def):

Den andre platen er Esperanza Spaldings Radio Music Society, som ikke er sluppet enda, men som streames over på NPR as we speak. Igjen er jazzen i bunn, men jeg er enig med Patrick Jarenwatt Ananon, som skriver hos NPR, at det nok kan kalles et popalbum, men i så fall med “pop” i hermetegn. Platen ble annonsert med en video for en stund siden. Her er “Black Gold” (med Algebra Blessett på gjestevokal):

Der Glasper skriver “black” i platetittelen har altså Spalding “black” innskrevet i en låt, men som videoen viser, dette er en låt, video – og implisitt plate – som tar den afrikanskamerikanske konteksten alvorlig. To plater, som begge bør sjekkes ut, og som muligens kan slås sammen som Black Radio Music Society.

Transcendent Woman

March 17, 2011

Tirsdag kveld intervjuet jeg Janelle Monáe via telefon for et kommende nummer av ENO. Det hele kom i stand hurtig, med en mail fra ENOs redaktør mandag kveld, og det var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og, som bloggens lesere nok vil ane, jeg hadde mengder av ting jeg gjerne ville tale med henne om, også selv om det bare var satt av 20 minutter. Intervjuet blir som sagt tilgjengelig i sin helhet noe senere, men noen dimensjoner kan jeg vel røpe allerede. Da jeg ba henne beskriver Cindi Mayweather (hennes “alter ego” på platene; se også her), og relasjonen mellom Cindi og henne selv, sa hun at Cindi er “a mediator” (gode forslag til norsk oversettelse mottas med takk!), som altså forbinder framtiden og nåtiden, hånden og bevisstheten, og så videre, og at Monáe selv også oppfatter seg som “a mediator” gjennom sin performance. Én begrunnelse var at Monáe sa hun trodde vi snart ville leve sammen med androider – i den nære framtid – og at vi måtte finne en måte å takle dette på. Og her spurte hun om jeg kjente Ray Kurzweils arbeider. Det gjør jeg – delvis – og jeg arbeider videre på det. Men bare timer etter at intervjuet var over skrev Monáe på sin twitter:

“pls see Ray Kurzweil’s new doc “Transcendant Man”? I speak about The Singularity a lot (theory he proposes) … it’s a MUST watch.”

Denne tweeten er senere fjernet fra hennes profil (og dermed burde jeg muligens ikke videreformidle den), men den er altså riktig interessant. Filmen hun viser til er Robert Barry Ptolemys Transcendent Man, en dokumentar om Ray Kurzweil. Her er filmens trailer:

Kurzweils ideer går i mange retninger, om enn først og fremst mot framtiden. Han er en slags futurist, men har også gjennom et langt liv hatt mengder av ideer, den som nok er mest kjent i forhold til musikken er oppfinnelsen av Kurzweil synthesizeren, som Stevie Wonder brukte tidlig (Wonder er også i traileren over). Men for tiden er det Kurzweils idé om “The Singularity” som er mest sentral. Her er en video der han kort forklarer “The Singularity”:

En slags kontrast både til den science-fiction dimensjonen Cindi Mayweather representerer og til Kurzweils futuristiske ideer, finner vi videoen til “Cold War” (som jeg tidligere har skrevet om her), som jeg også fikk talt med Monáe om. Den viser en sårbarhet som nærmest er til å ta og føle på, og har definitivt en veldig menneskelig eller kroppslig tilstedeværelse, som i hvert fall i første omgang står i kontrast til androiden.

I går ble det lagt ut et lengre intervju med Monáe over i Canada på CBC. En liten bit finnes på youtube:

Mens det lengre intervjuet kan høres som podcast her. Og ja, jeg hører flere temaer som er mer eller mindre de samme, også samme formuleringer, som da jeg talte med henne. Men det er jo ikke så merkelig i og med at det nærmest er innenfor det samme tidsrommet, og, ikke minst, at hennes prosjekt på mange måter virker rimelig konsistent.

Som man kan høre i intervjuet med CBC, neste del av hennes prosjekt – den fjerde suiten – er underveis. Men hun sier ikke så mye om det. Til meg sa hun at de arbeidet med å utvide både det musikalske og det visuelle, men det sier jo heller ikke så mye. Så det er nok bare å vente å se.

Do adjust your radio (egenreklame)

December 10, 2010

Etter forrige ukes radioprogram om Sun Ra kommer i kveld del to av Sløyt & Drøyts serie om afrofuturisme. Det er tiden etter Sun Ra det dreier seg om, fra Parliament via Earth, Wind & Fire, Herbie Hancock, Afrika Bambaataa, og Dr. Octagon, til Janelle Monáe. Mye flott musikk med andre ord. Overskriften henspiller på “P. Funk (Wants To Get Funked Up)” fra Parliaments fantastiske plate Mothership Connection (fra 1976).

Good evening. Do not attempt to adjust your radio, there is nothing wrong. We have taken control as to bring you this special show. We will return it to you as soon as you are grooving. Welcome to station WEFUNK, better known as We-Funk, or deeper still, the Mothership Connection.

Har du ikke tid til å høre radio i kveld – kl. 22.05 – ligger sendingen på nettradio i tre uker (hvilket også betyr at forrige program ligger der i et par uker enda).

Se tidligere poster: “Mothership Connection,” “Gottogetyouintomylife,” og “Aktuell afrofuturisme.”

Sun Ra/dio (egenreklame)

December 3, 2010

I kveld sendes første program av to om Sun Ra og afrofuturisme i P2s Sløyt og Drøyt. Det er selvsagt også tilgjengelig i en nettradio nær deg, og om du ikke hører det “live” kan det tas senere. (“Live” er her uansett et relativt begrep, siden opptakene ble gjort tilbake i september – i en slags råteip i det minste). I dagens program er det Sun Ra som er i fokus, mens neste uke, altså den 10. desember, er det diverse innhugg i afrofuturismens historie etter Sun Ra – og fram til Janelle Monáe. Tidspunktet i kveld er 22.05, men altså, sjekk det ut på nettet. Dette blir ikke spilt, men likevel, her er Sun Ras arrangement av “Pink Elephants on Parade” fra Dumbo (1941). Musikken kan finnes på albumet Stay Awake: Various Interpretations from Vintage Disney Films (fra 1988, produsert av Hal Wilner), her satt sammen med bilder fra filmen:

Se tidigere post om Sun Ra, og også weblinks til Sun Ra Arkestra og Afrofuturism.

Radio – Beyoncé, bass og bil

October 22, 2010

Min interesse for telefoner og popmusikk er nok etter hvert kjent for bloggens lesere. Og det er interessant hvordan popmusikken på flere måter tematiserer medievirkeligheten, om det er gjennom sin egen iscenesettelse eller på andre måter. Og telefontemaet har selvsagt andre utviklingsmuligheter. Så etter Beyoncés “Video-Phone” (se her) og Lady Gagas “Telephone” (featuring Beyoncé) (se her), hva er så mer logisk enn å gå til Beyoncés “Radio” (fra I Am … Sasha Fierce, 2008)?

Men så er det at det åpner seg flere muligheter. En av bloggene jeg leser med stor glede, it’s her factory, hadde nemlig i forrige måned en interessant post om Beyoncé, “This robot is SO not a dick in drag part 2: Beyonce” (posten er midtdelen av tre poster som tematiserer det humane versus det posthumane, den første om Madonna, og den tredje om Lady Gaga). Og det er altså Beyoncés posthumanisme, nærmere definert som en afrofuturistisk posthumanisme, Robin James tematiserer, og her følger hun opp sin artikkel “‘Robo-Diva R&B’: Aesthetics, Politics, and Black Female Robots in Contemporary Popular Music” (fra Journal of Popular Music Studies, 20/4, 2008). I bloggposten er det radioen som et slags teknologisk begjærsobjekt James diskuterer. Hun viser også til live-performancer, som her, i Budapest:

Beyoncés antrekk er nærmest en kopi av Wonder Woman, og også hennes dansing har robotaktige trekk, mens hennes meddansere på sitt vis siterer fra Fritz Langs Metropolis (som også bringer tankene på antrekket Beyoncé hadde på seg da hun framførte “Get Me Bodies” på BET Award i 2007, se her).

I tillegg finnes det i teksten beskrevet en relasjon mellom musikken (særlig bassen), bilkjøring, og erotisme der de tre elementene nærmest må forstås som et kybernetisk system:

When I get into my car, I turn it up
And I hear vibrations all up in my trunk
And the bassline be rattlin through my seat
And that crazy feelin starts happening

Beyoncé (eller snarere Sasha Fierce), bilen, og bassen går opp i en høyere enhet. Og dette skjer til musikk basert i repetisjoner, et sentralt musikalsk trekk innenfor afrofuturismen. Som James skriver: “Robots don’t reproduce; they replicate.”

På it’s her factory er det også en post som forklarer hvorfor Janelle Monáe ikke er med i denne diskusjonen (og som dermed inkluderer henne i diskusjonene likevel). Jeg er uenig i at Monáe ikke har afrofuturistiske elementer i musikken sin, men synes ellers det er interessant hvordan James argumenterer for Beyoncés relasjoner til afrofuturismen. Nettopp i det bruddet som etter hvert finnes flere steder, der afrofuturismen blir tenkt ut over den avantgardelogikken den hadde i sin begynnelse, er det potensialer som jeg håper å se utviklet videre. (Se ellers følgende poster der jeg selv har påbegynt lignende prosjekter: “Michael Jackson og afrofuturismen,” “Aktuell afrofuturisme,” “Spaceship”)

Mozart og Madonna – og Mann (egenreklame)

September 21, 2010

Denne uken har “Mozart og Madonna” på P2 fokus på “Mann” (følger opp forrige ukes tema “Kvinne”). Jeg var i Oslo i forrige uke, og i den forbindelse i studio og gjorde opptak til dagens program. Det ligger nå on-line og kan høres her (innslaget med meg begynner ca 10 minutter uti).

Mitt bidrag er på mange måter popularisering av elementer jeg har publisert i min artikkel “Voice of Hope: Queer Pop Subjectivities” (i Trikster 1, 2008 – se her), og “Queering Cohen: Cover-versions and the Subversions of Identity” (i George Plasketes (ed.), Play it Again: Cover Songs in Popular Music, 2010). Men enn å diskutere “mann” forsøkte jeg å trekke samtalen over mot maskuliniteter, med særlig fokus på en åpnen opp der flerfoldigheten understrekes. Musikkeksemplene var Rufus Wainwright med “The Art Teacher” samt både Elton Johns og Nick Caves coverversjoner av Leonard Cohens “I’m Your Man.” Jeg har gjort elementer av det samme i radioen tidligere (se her), og bloggens faste lesere vil nok også kjenne igjen elementer.

Død over autotune? – II

June 27, 2009

Dette blir visst en slags oppfølger, men ikke før har jeg vært i “Lydverket” på P3 og snakket om autotune (onsdag 17. juni – finnes sikkert som podcast enda), så er jeg blitt intervjuet av “Radioselskapet” om autotune i et program som blir sendt mandag (altså den 29. juni) på P2. Det bør være mulig å få hørt det også via nettradio eller podcast. Det er et adskillig lengre innslag denne gangen, med litt historie – inkludert vocoderhistorie – og musikkeksempler fra Laurie Anderson via Cher via Britney Spears til Kanye West og Jay-Z.

Død over autotune?

June 15, 2009

Jeg har skrevet om autotune før (se her og her), og da også vært i radioen og diskutert det (se her og her). Men Jay-Z (myspace) har aktualisert teknologien, eller snarere, har angrepet den, med det han sier vil bli et anti-autotune-album. Første låt (platen slippes ikke før 11. september) er “D.O.A (Death Of Autotune)” som kan høres her.

Onsdag (altså 17. juni) kl. 20.03 blir det radio igjen, denne gangen i “Lydverket” (se forhåndsomtale her). Det burde være mulig å få hørt det på en nettradio nær deg.

Shhoctavoski i brennpunktet

April 22, 2009

Den 26. mars ble Geir Jenssens verk Shhoctavoski urfremført av Bergen Filharmoniske Orkester under Borealis-festivalen (se post med link til min anmeldelse her, og en bakgrunnsartikkel som toucher innpå verket her – i kommentarene på siste posten skriver jeg også mer om verket). Deretter smalt det. 1. april (og jeg tror nok datoen er tilfeldig) skrev Torstein Aagaard-Nilsen en artikkel på Ballade.no med tittelen “Misbrukt mulighet,” der Jenssen levnes lite ære (for nå å si det mildt). Jenssen svarte med “Militærkomponistens misunnelige krasjlanding,” og deretter gikk det slag i slag (ja, unnskyld krigsmetaforene), med blant annet Glenn Erik Hauglands “Kjedelig, rett og slett.” Det er også andre artikler og intervjuer på Ballade.no. Nå sist Ida Habberstads “Arrangøren sitt ansvar?”

I kveld tas så debatten til et nytt medium, og blir å høre i radioen, nærmere bestemt i programmet “Musikk i brennpunktet” på NRK P2 kl. 21.03 (det bør la seg finne på nettradio også). Der er det blant annet en samtale eller debatt mellom journalist Bodil Johanne Jensen, Geir Jenssen, Sten Cranner fra Bergen Filharmoniske Orkester, og undertegnede. I tillegg får vi høre Shhoctavoski, i opptak fra urfremføringen, så da har i det minste framtidige debattanter hørt det verket de diskuterer/kritiserer. Så får vi se om verket klarer overføringen til radiomediet – akkurat det er jeg litt skeptisk til.