Archive for September, 2009

Popmusikk og telefonhenvendelser

September 21, 2009

Denne høsten underviser jeg et kurs kalt “Elektroniske stemmer i populærmusik.” Det er først og fremst tiltenkt at studentene skal skrive bachelorprosjekter knyttet til kurset, noe som igjen vil si at de skal ha individuelle problemstillinger og pensa. Det synes jeg også gjør noe i forhold til undervisningen, og jeg har forsøkt å legge opp undervisningen rimelig bredt orientert i forhold til stemmeforskning (bloggens faste lesere vil huske at jeg har gjort lignende ting tidligere – se her).

Fredag underviste jeg så om stemmeteknologier (se også her), med fokus på telefonen og grammofonene. Disse teknologiene er selvsagt eldre enn populærmusikken slik vi tenker på den i dagligtale, men de er likevel nærmest å forstå som grunnbetingelser for store deler av dagens stemmeforskning. Gjennom disse to teknologiene blir stemmen i tydeligere grad et objekt; den kan skilles fra kroppen og nærmest leve sitt eget liv, og dermed kan den også manipuleres. At grammofonen – og senere opptaks-, lagrings- og reproduksjonsteknologier – er viktig for populærmusikken synes åpenbart, men telefonen? Bortsett fra i den abstrakte forstand at telefonen demonstrerer en kroppsløs stemme, hva så?

Men også her synes det klart at telefonen som metafor kan gjøre flere ting. Den overskrider grenser, som når Manhattan Transfer ber telefonoperatøren om en linje til Jesus (se her). Men først og fremst fungerer den som et medium mellom sangeren og hans eller hennes begjærsobjekt. I forbindelse med min undervisning leste jeg B. Lee Coopers “A Telephone Song Discography” (fra Popular Music and Society 21/4, 1997), en 13-siders artikkel der de siste 8 sidene er en liste over popsanger som refererer telefonen. Jeg følte likevel ikke at listen var oppdatert og spurte ut på facebook om flere referanser (ja, på tross av hva jeg skrev for et år siden, jeg er nå på facebook – noe som nok er en av grunnene til mindre aktivitet på bloggen). Og jeg fikk da en god del svar, inkludert låter jeg ikke visste om.

Et “problem” er at de fleste stemmene ikke lyder som stemmer i telefoner, et annet at det som oftest bare er i poptekstene man hører referansen til telefonen. Men disse problemene er ikke store. Popmusikk er både musikk og tekst, og samtidig er det en interessant dimensjon i det banale faktum at man synger om telefoner. Det er som om man gjør oppmerksom på stemmen og stemmens tilstedeværelse. Gjennom å synge om telefoner påpeker man at det er sang det er tale om, også selv om stemmen lyser “ren.”

Ta for eksempel Electric Light Orchestras “Telephone Line.”

Her hører vi svak ringing, og det er egentlig tale om en telefonsamtale som ikke finner sted. Jeff Lynne synger om telefonen, men det er en telefon som ikke blir besvart. På mange måter et telefonisk motstykke til Elvis’ klassiske “Return to Sender.” En avvisning gjort i og ved medier.

Et annet interessant eksempel er Alicia Keys‘ “How Come You Don’t Call Me Anymore?”

Denne låten er egentlig av Prince, og den kom ut på b-siden av hans singel til “1999.” Det åpner seg et spørsmål hvordan denne låten endrer karakter avhengig av om det er en mann eller en kvinne som synger den. Og da først og fremst i forholdet mellom aktiv og passiv, mellom den som ringer og den som mottar, mellom stemme og øre. Men om man her skulle tro at Prince synger som en forsmådd mann, mens Alicia i større grad viser en klassisk feminin figure skal man kanskje tenke annerledes, nettopp ut fra det åpenbare at ELOs låt også viser til en lignende struktur, og der makten – makten til å ta telefonen – så til de grader også kan ligge hos mottaker. Så enten man ringer eller lar være, enten man tar telefonen – hører the Call / der Ruf, som Avital Ronell ville si – eller ei, så har telefonen en henvendelsesstruktur som nettopp åpner for en slik kommunikativ usikkerhetsstruktur.

Advertisements

Le Grand Macabre

September 14, 2009

Dette semesteret underviser jeg operastudier igjen; et kurs kalt “Opera efter Wagner,” der jeg forsøker å kombinere operastudier i all sin teoretiske bredde med case-studies som presenterer fortolkninger av enkeltoperaer. Og jeg må si at det føles riktig godt igjen å kunne undervise opera (jeg har gjort det før både i Trondheim og Oslo). Casene jeg har valgt ut strekker seg fra Wagners Parsifal – ikke “efter Wagner” selvsagt, men en opera som legger mange av premissene for hvordan man forholder seg til opera – gjennom en stor del av det tjuende århundret, og ender med Olga Neuwirths Lost Highway (se også her). Men selvsagt er det mange operaer jeg ikke rekker å få diskutert. En av dem, og en jeg gjerne ville ha diskutert, er Györgi Ligetis Le Grand Macabre (uroppført i 1978). Men jeg har arbeidet for lite med den til å føle at jeg hadde en fortolkning å presentere.

Men Le Grand Macabre skal vises i London nå, med en oppsetning hos English National Opera. The Guardian skriver om den, hjemmesiden til ENO har diverse materiale, inkludert dette ntervjuet med Edward Gardner

Og her er et opptak fra, hente fra La Fura del Baus, som gir et inntrykk av verket:

Agora 1, 2009

September 1, 2009

Tidsskriftet Agora (som jeg tidligere har skrevet om her), er ute med nummer 1, 2009. Temaet for nummeret er “Indisk filosofi,” og det inneholder blant annet en oversettelse av Gayatri Chakravorty Spivaks “Can the Subaltern Speak?” Jeg har også en artikkel i nummeret, “Oversettelse og den kommende humaniora. Gayatri Spivak mellom disiplinene.” Utgangspunktet har jeg såvidt skrevet om her, men i tillegg har diskuterer jeg forholdet mellom ulike akademiske disipliner, men også, og i særlig grad, tenkning rundt språk og oversettelse, der jeg setter Walter Benjamin og Jacques Derrida i relasjon til Spivaks tekster. Tidsskriftet bør kunne skaffes i utvalgte bokhandlere og kiosker (Narvesen), og kan også bestilles her (så mye for reklamen).

Plateanmeldelse

September 1, 2009

Jeg har en plateanmeldelse på trykk i Bergens Tidene i dag. Green Sky Accidents Drops of Color (Interregnum) (les anmeldelsen her).

September

September 1, 2009

Så ble ikke været så ille som fryktet i weekenden, men det er likevel rukket å bli september. Og hva er en bedre åpning på den nye måneden enn nettopp “September” med Earth, Wind & Fire, også selv om det er litt tidlig å spille den før “the 21st night of September.” Her er en utgave fra 1978:

Play it Again

September 1, 2009

I går fant jeg ut at antologien Play it Again: Cover Songs in Popular Music som kommer på Ashgate, vil bli publisert i februar 2010. Jeg har en artikkel i antologien med tittel “Queering Cohen: Cover versions as subversions of identity” (og noe av materialet jeg diskuterer i artikkelen min finnes også her). Samtidig er det, gitt mine interesser for coverversjoner selvsagt også fascinerende at det nå kommer en antologi om fenomenet. Og muligens kan dette lede til enda større interesse, muligens endog “cover studies.”