Archive for June, 2010

Spaceship

June 29, 2010

I forbindelse med Kelis’ (myspace) nye plate, Flesh Tone, argumenterte jeg for at den med fordel kunne leses innenfor et afrofuturistisk rammeverk. Nå er hun aktuell med en ny utgivelse som også viser til det ytre rom. I dag ble videoen til Benny Benassis (myspace) “Spaceship” sluppet.

I tillegg til Benassi medvirker her Kelis, apl.de.ap (myspace)  og Jean-Baptiste. Og dette er så definitivt afrofuturistisk dansemusikk.

Apl.de.ap. er også medvirkende i Black Eyed Peas (myspace) – det er selvsagt også will.i.am (myspace) , som igjen har produsert Kelis’ plate – og videoen til deres “Meet Me Halfway”” (fra 2009) må også kunne å spille både med det ytre rom som tema og antydningere av afrofuturisme (ikke minst når will.i.am rir på en elefant på en av Jupiters måner).

Det disse to eksemplene viser, som blir tydeligere og tydeligere for meg jo lenger jeg arbeider med afrofuturismen, er at den eksisterer på tvers av sjangere – og at det er mye interessant fortolkningsarbeide igjen her. Selv nå når afrofuturism har fått en oppdatert webside (her), er det påfallende hvor lite oppdatert den er på musikksiden, ikke minst i retning av popmusikk. Jeg mener selvsagt ikke at alle musikkeksempler som inneholder afrofuturistiske trekk automatisk blir gode, men rammeverket gir noen ekstra dimensjoner til lesningene.

Any Which Way

June 28, 2010

Scissors Sisters (myspace) er ute med ny plate, Night Work. Lørdag opptrådde de på Glastonbury, og en låt har fått særlig oppmerksomhet. På “Any Which Way” var Kylie Minogue (myspace) med som gjesteartist:

Legg merke til der Kylie kommer inn, ved ca 1:00, og hør hvordan hun legger stemmen, særlig i klangen, men også i fraseringen, tett opp til Jake Shears’ stemme. Dermed får også hele duetten en annen klang. Og se ikke bort fra at “Any Which Way” kommer til et dansegulv nær deg.

Soundtrack til en tegneserie

June 25, 2010

Jeg er generelt opptatt av møter mellom kunstarter; hvordan litteratur blir musikk eller film, hvordan musikk virker sammen med tekst og bilde, etc. Noen ganger er forbindelsene direkte og åpenbare, andre ganger er det tale om mer indirekte forbindelser. Én slik indirekte forbindelse fant jeg i lesningen av Warren Ellis’ Doktor Sleepless: Engines of Desire (2008). Ellis er en forfatter jeg har stor sans for, og forsøker å henge med i hans bidrag innen cartoon novels (se her). Han har også en blogg jeg leser med stor glede, og en av de tingene jeg nesten alltid kan få med meg på bloggen hans er referanser til musikk jeg ikke har hørt, men som jeg gjerne vil høre.

Og det er forbindelsen mellom musikk og tegneserie som i denne omgang interesserer meg. Som et slags etterord til bok 1 av Doktor Sleepless finner vi en “Endtroduction” (etterordet er beslektet med denne websiden), og her skriver Ellis til slutt:

“The playlist for this issue was mostly Nic Endo, Mephistosystem, Panda Bear, Burial and the Besnard Lakes.”

Og så er det et annet univers åpner seg. Burial kjente jeg selvsagt fra før, hans Untrue var for meg 2007s beste plate (se her), og jeg har fulgt med i forhold til hva har gjort videre.

Jeg har også allerede antydet at jeg ser en litterær parallell mellom Burial og China Miéville (se her), og Burial er faktisk takket i forordet til Miévilles siste bok, Kraken (2010). Så Burial var i forbindelse med Doktor Sleepless ikke ett nytt bekjentskap.

Annerledes så med de andre: Nic Endo, Mephistosystem, Panda Bear og The Besnard Lakes. Jeg kan ha kommet borti navnene tidligere, men hadde aldri hørt dem ordentlig. Det er variasjoner i musikken her, men dimensjoner av electronica (som strengt tatt er en relativt upresis betegnelse) er felles for dem alle. Her er noen YouTube eksempler (og det er mer på de respektive MySpace-sidene):

Nic Endo, “Sanctuary”:

Mephistosystem, “Possessive Greed”:

Panda Bear, “Comfy in Nautica”:

The Besnard Lakes, “Albatross”:

Nå vet jeg selvsagt ikke hvilke låter det er Ellis har hørt mens han skrev. Og muligens bruker han musikk også bare som en slags bakgrunn i skrivingen. Samtidig, når han så også publiserer sin spilleliste i etterordet til boka blir musikken nesten en del av den (det minner om de marginalia jeg har beskrevet tidligere – her og her). Og det åpner seg nye fortolkningsmuligheter, der bevegelsene mellom teksten og bildene og musikken gjensidig åpnes mot hverandre. Slik vil jeg gjerne ha det når jeg leser – og når jeg hører musikk.

Jessica 6

June 24, 2010

Hercules and Love Affairs (myspace) debutplate var en av mine favoritter i 2008 (se mer her og her), og “Blind” var en av de beste låtene jeg hørte det året, der Antony hentet fram andre kvaliteter enn man først og fremst forbinder med Antony and the Johnsons (myspace), og viste at hans stemme også kunne passe fint inn i et neo-disco landskap (se her):

En av de andre stemmene hos Hercules and Love Affair var fra Nomi Ruiz, som jeg særlig la merke til på “You Belong” (se her):

Nå er Nomi Ruiz aktuell med et annet band, Jessica 6 (myspace), sammen med Andrew Raposo og Morgan Wiley. Her er “Fun Girl”:

Jeg synes definitivt musikken er dansbar, men det jeg faller totalt for er en fornemmelse av mørke i musikken.

Gaga – Perry – Klein

June 22, 2010

I går ble det kjent at Lady Gaga skal være på coveret av Rolling Stone for andre gang på litt over et år (for konstante oppdateringer vedrørende Gaga, sjekk Gaga Daily). I fjor var det juni-nummeret, mens det altså i år er juli. Og bildet gikk over nettet i går:

Den mest åpenbare referansen for bildene er Lady Gagas siste video – “Alejandro” – der hun også skyter med skarpt fra brystene.

Det største fashion-statementet er det muligens ikke å ha maskingevær forbundet med bh-en, om enn det også bringer tankene hen på Madonnas klassiske Jean Claude Gautier designede bh fra 1990 – til hennes Blonde Ambition turné. En annen referanse, som muligens også er intendert, er Britney Spears fra Austin Powers in Goldmember (2002), det på mange måter tidligste eksplisitte eksemplet på Brit-bot (som vi hører igjen på Blackout, 2007).

Men i “Alejandro” synes maskingeværene å ha en annen funksjon, og jeg synes de fungerer i videoen, noe jeg ikke nødvendigvis synes de gjør i fotografiene til Rolling Stone. Ikke at de provoserer nevneverdig, de er snarere litt intetsigende. Dog med det ene unntaket at de spiller inn i en diskusjon om våpen og det militaristiske (en diskusjon jeg har berørt flere ganger i vår – se her, her, og her selv om noen av videolinkene ikke virker lengre).

En annen mulig måte å lese Gagas statement på fant jeg i forlengelsen av en twitter-melding fra Steven Shaviro:

“Gaga’s breats emit death rays. while Perry’s breats squirt out cake frosties (or is it whipped cream?). (also cf Kelis, Milkshake).”

I tillegg til Gagas video er det her to andre. For det første Katy Perrys “California Gurls,” en video jeg nesten ikke kan ta, der den i en vag Hans og Grete-relatert, kaloribombe av bilder, samtidig iscenesetter de mest banale stereotype kjønnsuttrykk og i en tekst på linje med Rihannas “Rude Boy” (se her):

Men Shaviros referanse er selvsagt til scenen fra 3:23, der Perrys bryster sprayer ut kakepynt eller krem, og der referansen til Kelis’ “Milkshake” (fra 2003) får fram det samme på en noe annen måte (videoene til Rihanna og Kelis kan ses ved å følge linkene).

Min første assosiasjon i forhold til disse forskjellene var til Melanie Kleins objektrelasjonsteori fra psykoanalysen der barnet splitter sine primære drifter, kjærlighet og hat, i et radikalt skille mellom det gode bryst og det onde bryst, forut for at det så finner at det gode og det onde kan ekistere i det samme objekt. Samtidig er det vanskelig å direkte overføre denne tenkningen på henholdsvis Lady Gaga og Katy Perry. Selv om bildene viser maskingevær på den ene siden og pisket krem på den andre, er dette ikke umiddelbart det onde versus det gode. Perrys video med alle sine kjønnsstereotypier makter ikke å bli “god,” mens Lady Gagas spill med kjønn – på tross av henvisninger som har blitt fortolket i såvel fascistisk som antikatolsk retning – er ikke “ondt,” men snarere nettopp ett spill med kompleksiteter knyttet til kjønn. Videoen til “Alejandro” går også inn i det lange prosjektet til Gaga, der hennes tidligere videoer også inngår, med felles tematikker, ikke minst knyttet til kjønn, seksualitet, død, og berømmelse. Dermed virker videoen, maskingeværene står i en estetiske kontekst, noe jeg ikke synes de gjør på coveret til Rolling Stone. I så måte var coveret til mars-nummet av Q (se her) mer vellykket, der nettopp en viss ambivalense – og et spill – er satt i høysetet.