Archive for the ‘Video’ Category

April Fools

April 1, 2013
Advertisements

Weapon of Choice

March 31, 2013

Susanne Sundfør i Vinduet

June 27, 2012

Vinduet nummer 2, 2012 er på gaten i disse dager.

Jeg har en artikkel der om Susanne Sundførs siste plate The Silicone Veil. Tittelen er “Stemmer og strenger: Susanne Sundførs silikonslør,” og jeg forsøker å diskutere, i en mer essayistisk form, hvordan stemmer, strenger og elektronikk blander seg i hverandre og hvilket uttrykk det gir. Først single fra platen var “White Foxes.” Her er videoen:

(om mitt forrige bidrag i Vinduet her).

Time After Time

June 22, 2012

Det er Cyndi Laupers fødselsdag i dag. Og en av de låtene som holder seg er “Time After Time”(fra hennes debutalbum She’s So Unusual, 1983):

Interessant i forhold til hennes video er åpningen, med referanse til The Garden of Allah (1936, regissert av Richard Boleslawski). Men fordi jeg nok kom senere til Lauper enn jeg skulle har jeg alltid forbundet “Time After Time” med Miles Davis’ versjon – fra You’re Under Arrest (1985). Her i en live-versjon fra Japan:

I forhold til sjangere synes jeg også det er interessant at Willie Nelson har gitt ut en cover av låten (på The Great Divide fra 2002). Her er en noe amputert versjon:

Og på et vis leder dette tilbake til Miles Davis, og til The Complete Jack Johnson Sessions (gitt ut i 2003), der “Willie Nelson” finnes i flere utgaver, her “Insert 2”:

Madonna, M.I.A., Nicki Minaj – og Cee-Lo

February 6, 2012

I går (eller i natt, litt avhenging av hvordan man regner tid) opptrådte Madonna i pausen for Super Bowl. Allerede i forkant var mediedekningen stor, og den økte da Madonna slapp videoen til “Give Me All Your Luvin'” den 2. februar. Gjesteartistene M.I.A. og Nicki Minaj fikk sin del av oppmerksomheten, selv om de på mange måter framstår som accessories til Madonna selv. Madonna har på en måte “alltid” vært der, med en karriere som er imponerende, men jeg synes likevel ikke denne låten gir meg noe særlig – og da ikke minst i videoutgaven.

Jeg synes heller ikke M.I.A. og Nicki Minaj får prege den, og da ikke minst om vi tenker på deres respektive seneste videoer, som viser fram helt andre artistpersonligheter, både i “Bad Girls”:

og i “Stupid Hoe”:

Madonnas låt synes på en måte ikke å være opp på beatet sammenlignet med disse, noe som kan lede til spørsmål knyttet til samarbeidet. En tidlig bloggpost som jeg festet meg ved var fra Robin James på It’s Her Factory, og det handler om rase eller etnisitet (terminologien kan være vanskelig her, men den engelske betegnelsen racialization dekker godt hva James beskriver).

“The fact that Madonna prefers Nicki Minaj’s Caribbean-American black femininity and MIA’s Asian-British femininity to other, more traditional representations of minorities in commercial music is supposed to be evidence of Madonna’s cultural savvy.[…] The video clarifies MIA’s and Minaj’s instrumental status. Most of the time, they just provide background vocals. The rappers then get twenty seconds each to actually rap, you know, to do what they’re known for doing. […] In the video, then, “Third-World” women of color can speak only in white lady drag. Madonna capitalizes on their “Third-World difference” by incorporating it into her own image. MIA’s and Minaj’s “Otherness” has currency for Madonna only to the extent that she can re-frame it in her own image/terms/etc.”

Enten man nå er helt enig i denne fortolkningen eller ei, spørsmålene er både interessante og viktige. Og de kommer igjen når man ser Super Bowl innslaget:

Med en åpning som er noe av det mest operatiske jeg kan huske å ha sett med Madonna, i en slags blanding av Giuseppe Verdis Aida (1871) og Joseph L. Makiewicz’ Cleopatra (1963, med Elizabeth Taylor i hovedrollen), foldes det ut en nærmest camp orientalisme, og det hele til lyden av “Vogue” (1990) – og igjen har vi altså etniske eller rasemessige markører, siden voguing som danseform oppstod i Harlem blant afrikanskamerikanske og latino dansere. Super Bowl forestillingen fortsetter, og ved 6:05 kommer “Give Me All Your Luvin'” igjen, og selv om liveversjonen er annerledes enn videoen er det muliges ikke så mye å legge til her, selv om jeg må innrømme at jeg synes låten vokser – den burde kunne brukes på et dansegulv nær deg. Men det skjer noe mer (og nei, jeg tenker ikke på M.I.A.s finger som har fått rimelig mye oppmerksomhet i pressen i dag). Ved 8: 58 kommer det derimot marsjerende et trommekorps, med Cee-Lo som tamburmajor. Det er en overgang, med “Open Your Heart,” innen vi får “Like a Prayer” i full gospeldrakt (eller er det ersatz-gospel?). Skulle man stille spørsmålstegn ved autentisiteten her – og noen vil alltid gjøre det – synes det som om Cee-Lo blir en slags autentisitetsgarantist her. Igjen altså, spillet med rase er så avgjort tilstede og åpner – igjen – for diskusjoner knyttet til sort og hvit musikk, som et av parametrene som kommer i spill, og det ikke minst fordi så mange dimensjoner innenfor populærmusikkhistorien har vært knyttet til hvite utøvere som gjør kommersielle suksess ved å videreføre mindre kjente sorte utøvere. Madonna har gjort det, som “Vogue”-eksemplet viser, og dermed åpnes spørsmålet om hvorvidt hun gjør det igjen.

Ellers vil jeg anbefale alle å lese Sasha Frere-Jones’ “Madonna Bowl” i The New Yorker. Flott tekst – subjektiv, med innlevelse, og fortsatt fan. Og, ja, New York Giants vant.

The Knowing

January 11, 2012

Jeg kom litt sent til The Weeknd, og hans tre plater fra i fjor: House of Balloons (21. mars), Thursday (18. august) og Echoes of Silence (21. desember). Alle platene er gitt ut for gratis download via hans hjemmeside, noe som i seg selv er interessant i forhold til spørsmål om musikkdistribusjon, etc. Jeg er i gang med seriøs lytting, og muligens ville (minst) en av platene kommet på min topp 10 liste hvis jeg hadde gjort dette tidligere. Men det spiller på den andre siden ingen rolle.

Samtidig, jeg er fascinert av videoen til “The Knowing” (fra House of Balloons), regisert av Mikaël Colombu:

Det er åpenbare afrofuturistiske trekk her, og selv om noen av dem kan minne om Black Eyed Peas’ “Meet Me Halfway” (som jeg skrev om her, og som jeg ikke synes er særlig vellykket), så er det mer ved “The Knowing.” Noen av de visuelle metaforene er litt for entydige, men det er samtidig referanser som spiller science fiction aspektet ut på interessante måter.

Boyband

October 20, 2011

Kommende mandag skal jeg holde et innlegg med tittelen “‘If I Were A Boy’: Crotch grabbing and (loss of) control” på et seminar i Oslo. Innlegget vil være sentrert rundt Beyoncé, og den utgaven av “If I Were A Boy” som har inspirert meg er fra Grammy Wards i 2010 (jeg har skrevet om den før her).

Det er punktet rundt 0:57 som inspirerer tittelen min, der hun griper seg til skrittet i en gestus som minner om en av Michael Jacksons signatur-bevegelser. Tekstens fortelling om hva “a boy” betyr kan man definitivt diskutere. Den framstår normativt, og fokuserer primært på mannens frihet som rimelig åpenbart settes i kontrast til forventninger til kvinnen. Dette kan man så selvsagt diskutere; og for meg å se er det en gjennomgående heteronormativ dimensjon i Beyoncés tekster, om enn hun også noen ganger utfordrer dem. Og, selvsagt, det er disse utfordringene jeg særlig er opptatt av.

Samtidig, her i innspurten på å skrive ferdig mitt manuskript kommer så videoen til “Love on Top” (som jeg postet for noen dager siden):

Det er en låt i klassisk Motown-tradisjon, men interessant i denne sammenhengen er Beyoncés beskjed på hennes hjemmeside:

 I have worked very hard on this video, this song is special to me and I had an idea for the video based on some of my favorite male groups. I remember seeing videos from New Edition, The Jackson 5 and the Temptations, bands I love for their beautiful harmonies, and precise choreography and I always wanted to make a video and be part of a boy group myself. It was so much fun.  I put my heart and soul into “Love On Top” and I hope you love it.

En grunn for denne beskjeden er muligens en slags beskyttelse mot plagiatanklager (se her), men det er også en annerkjennelse av utgangspunktet. Mange har også påpekt de tydelige visuelle referansene til New Editions “If It Isn’t Love” (fra 1988-albumet Heart Break):

Beyoncés låt er mye bedre, men de visuelle referansene er samtidig åpenbare. Samtidig, klarer Beyoncé å være “one of the boys”? Videoen til “Love On Top” har “de samme” mannlige danserne, og de har mikrofoner og synger med, men på lydsporet er det likevel primært kvinnestemmer som høres. Sannsynligvis er det Beyoncé selv, siden hun også synger background vocals på platen, og altså en slags elektronisk fordobling av henne (eller hennes stemme). Det har vært mye fokus på hennes all-female band (som bl.a. spiller en fantastisk versjon av “Single Ladies (Put A Ring On It)” i denne posten). I “Love On Top” er det altså en if-I-were-a-boy dimensjon, men en som også alluderer til “Single Ladies” – også i Beyoncés antrekk – muligens slik at vi er i nærheten av ‘Single Boys’? Den vokale utfordringen er der likevel. Gitt en klassisk forståelse av kjønnsforskjell som stemmeforskjell (som hørbar i henholdsvis kvinne- og mannsstemmer), framstår også “Love On Top” som kvinnedominert. Men heller enn å referere til de klassiske Motown girl-groups, er det altså boybandet Beyoncé hevder hun refererer til. Og dermed åpner altså “Love On Top” for en annen referanse til “If I Were A Boy.”

Bring the beat in

October 17, 2011

Kort tid mellom musikkvideoene for Beyoncé for tiden. Bare drøye ti dager etter “Countdown” (se her) kommer “Love On Top”(som hun ellers gjorde en glimrende utgave av på MTV Video Music Awards). Videoen er rimelig enkel, men jeg har vært svak for låten siden jeg hørte den første gangen. Det er noe med transponeringene mot slutten jeg finner tiltalende. Og i videoen er disse også visuelt illustrert, der Beyoncé og hennes dansere er i stadig nye kostymer. Samtidig, som slutten viser, dette er en forestilling, det er som om vi bevitner en øvelse der sangerne så transporteres til scene, for så til slutt å vende tilbake til utgangspunktet:

En annen detalj jeg liker er Beyoncés åpning der hun sier “Bring the beat in.” Hun taler altså låten i gang og overgangen fra introen til selve låten er dermed noe hun kontrollerer. For meg er det vanskelig å ikke høre dette som et ekko fra “Déjà vu” (fra B’Day, 2006) (se her), der de ulike instrumentene settes i gang av hennes italesettelse: bass, hi-hat, 808, Jay – der altså også Jay-Z blir et av hennes instrumenter.

Biophilia

October 12, 2011

Mandag kom Björks Biophilia ut. Det er en plate som i omtale først og fremst har vært diskutert i forhold til sin bruk av apps etc. for iPad, og dermed altså som en utfordring av selve måten å lage plater på. Jeg hadde lest om dette, og det står også I artikkelen på npr der jeg først hørte platen i sin helhet. Som en forlengelse av denne teknologiske nyvinningen diskuteres det hvordan platen – som konseptalbum – tematiserer forbindelser mellom natur, vitenskap og humanitet – altså, på mange måter, de store spørsmål. Alt dette er vel og bra; samtidig, hva med å lytte til platen som en god gammeldags CD. Det har jeg gjort, og jeg synes det er en av de beste platene jeg har hørt så langt i år (vi får se hvor langt oppe den ender på min topp-ti-liste om en par måneders tid). Det er, som det heter i klisjeen, en plate som vokser, og det er – mindre klisjéfylt – en plate som definitivt skal høres flere ganger. Men det er en flott plate (og eneste grunnen til å ikke linke til youtube-videoer til flere av de beste sangene er at dere alle burde kjøpe dere et eksemplar – i mer eller mindre materiell forstand). Det jeg vil linke til derimot er videoen til “Moon”:

Her er det harper av en annen verden – og samtidig ser vi i videoen noen av Björks tanker om hvordan menneske og teknologi kan knyttes sammen. Ikke nødvendigvis en kyborg, men definitivt en etablert forbindelse mellom kropp og musikk. Biophilia er en plate du absolutt må ha.

Dans og kopi

October 11, 2011

Forrige uke kom videoen til Beyoncés “Countdown” (fra 4), regissert av Adria Petty og Beyoncé selv.

Den har en mengde referanser fra Audrey Hepburn til Michael Jackson, noe som ikke er særlig overraskende om man kjenner Beyoncés videoproduksjon. Men så, i går, kom beskyldningene om plagiat – jeg leste dem først i The Guardian. Den belgiske koreografen Anne Teresa De Keersmaeker hevder at Beyoncé mer enn låner fra hennes koreografier, og den videoen som først ble publisert demonstrerer det rimelig tydelig.

Med andre ord, jeg er med på at det er tale om inspirasjon eller kopiering her, men så kommer spørsmålet om plagiat, og da åpner det seg også en interessant estetisk dimensjon. Dans er på mange måter mer flyktig enn musikk, og det utfordrer diskusjonen om den slags kunstnerisk eiendomsrett som er nødvendig for å kunne snakke om plagiat. Men samtidig, videodokumentasjon viser jo bevegelsene, som her, i et lengre utdrag fra De Keersmaekers arbeid med Rosas (fra Thierry De Meys film Rosas danst rosas):

Her framstår derimot de kunstneriske uttrykkene helt forskjellige, og dermed kan man også muligens problematisere plagiatbeskyldningene noe. I dagens Guardian er det en oppfølger, og den får satt noen ting på plass, både knyttet til at også De Keersmaeker henter inspirasjon fra tidligere verker og at Beyoncé jevn over har en mengde sitater i sine videoer. Men mon ikke koreografien til Beyoncés neste video kommer til å bli diskutert litt ekstra når neste video kommer…

(Jeg har tidligere skrevet om Beyoncé og kopiering i denne posten, om enn fra en annen vinklig. Og, endelig, om snaue to uker skal jeg holde et innlegg om bl.a. Beyoncé på dette seminaret i Oslo).