Archive for May, 2011

ENO #2, 2011 (egenreklame)

May 27, 2011

I dag fikk jeg mitt eksemplar av ENO nummer 2, 2011. Jeg har skrevet i ENO før (se her og her), og føler meg knyttet til tidsskriftet. Denne gangen var jeg heldig nok til å få intervjue Janelle Monáe (se også her) – og, som man kan se, hun preger også forsiden:

Jeg har ikke fått lest de andre artiklene enda, men alle bloggens lesere anbefales selvfølgelig å kjøpe bladet. Dette er et tiltak vi ikke vil være foruten.

I tillegg til overnevnte links kan man med fordel også se følgende poster relatert til intervjuet: her, om Janelle Monáes video til “Cold War” og her, med noen av relasjonene til Fritz Langs Metropolis (1927).

Advertisements

May your song always be sung

May 24, 2011

Som de fleste lesende mennesker vil ha fått med seg, i dag fyller Bob Dylan 70 år. Jeg har allerede feiret forsiktig på facebook og twitter, men synes det skal med på bloggen også (også selv om jeg til og med feiret hans 68 års dag). Jeg husker ikke helt når jeg kjøpte min første Dylanplate, men en eller annen gang tidlig på 80-tallet må det ha vært, og deretter har han vært en konstant for meg, en musiker jeg vender tilbake til med ujevne mellomrom. Samtidig er jeg som kjent opptatt av coverversjoner, så her kommer et lite utvalg covers som feiringen. Bloggen Cover Me har ellers en feiring av Dylan der hele katalogen vil bli presenter som covers (minus tre sanger visstnok), og den anbefaler jeg selvsagt (første del her, andre del her, og følg gjerne med videre).

Men altså, første cover må bli Jamie Saft Trio med Antony som gjør “Living The Blues” (fra platen Trouble). Originalen er fra Dylans Self Portrait (en plate “alle” hater):

Neste cover er PJ Harveys versjon av “Highway 61 Revisited.” Hun gjorde den på Rid of Me men her er en liveversjon (jeg har også postet den før):

Og siden det er min blogg, og siden jeg har lov å være idiosynkratisk, her er Bill Frisells kvartett med “A Hard Rain’s A-Gonna Fall” (live fra tidligere denne måneden):

En annen favoritt er Los Lobos’ versjon av “On a Night Like This,” som er fra sound-tracket til filmen Masked and Anonymous. Og det er en herlig danseband-feeling i denne versjonen (fra 1:58):

Så litt mer uptempo, her er Ramones med “My Back Pages”:

Vi tar den ned igjen, her er Giant Sand med “Every Grain of Sand”:

Sinead O’Connor med “I Believe in You”:

Luciano med “Knocking on Heavens Door” (som han enkelt omskriver til Zions Door):

Så en av de beste Dylan-covers jeg vet om. Her er Jeff Buckley live via telefon som synger “I Shall Be Released”:

Og til slutt, og for å vende tilbake til overskriften min, her er Soweto Gospel Choirs versjon av “Forever Young”:

Mothership Museum

May 20, 2011

Washington Post melder at “the Mothership” – George Clintons og Parliaments fartøy for transport av kosmisk funk – nå skal på museum.

Smithsonians National Museum of African American History and Culture har skaffet seg skipet som skal utstilles når museet åpner dørene i 2015. Alexis Madrigal skriver også en fin artikkel i The Atlantic om saken, med referanser til 1970-tallets afrofuturisme. Og selv om futurisme og museum lyder som motsetninger er dette en interessant dokumentasjon som går rett inn i mitt eget arbeid (jeg holdt et kort innlegg om afrofuturisme på et internseminar på instituttet mitt i går). (Se ellers tidligere poster her og her)

Her er et fantastisk klipp fra Parliament/Funkadelic, der “Swing Down Sweet Chariot”  går over i moderskipets landing:

Museumshistoriene peker på Washington D.C. som “Chocolate City” som selvsagt er en referanse til låten med samme tittel (fra 1975):

Teksten i åpningen – “Uh, what’s happening CC? They still call it the White House, but that’s a temporary condition, too. Can you dig it, CC?” – peker også fram mot “Paint The White House Black” fra Hey Man, Smell My Finger (1993):

Og, interessant nok, dette leder også til Sun Ra. Her er et klipp med en flott versjon av “Round Midnight,” men i denne sammenhengen er det åpningen som er interessant. Han sitter i Washington D.C. foran The White House, men kan ikke se “The Black House.”

Og uansett hva vi måtte ha lært om dikotomienes problematiske dimensjoner så gir denne dikotomien mening her. Men viktigere, igjen viser afrofuturismen seg gjennom kontinuiteter og forbindelser på tvers av sjanger.

(Se ellers tidligere post om Barack Obama og afrofuturisme her).

Arguments from the Future

May 7, 2011

Torsdag presenterte jeg et paper med tittelen “Politics of Frequencies: Sound, Technology, Vibration” (se her). Jeg må nok innrømme at manuskriptet ikke var helt ferdig (en gang lærer jeg muligens), men jeg tror da jeg fikk gjennom et slags argument og fikk antydet hvilken retning jeg tenker det skal utvikle seg. Og slik sett er jeg godt fornøyd.

Jeg begynte med å spille kode9 og the Spaceapes “Sine of the Dub” fra 2004 (som jeg også har postet tidligere), i utgaven fra Memories of the Future (fra 2006, der bare med tittelen “Sine”):

Det er en cover av Princes “Sign ‘O’ The Times,” og med omskrivelsen fra sign til sine, tenker jeg at det skal kunne beskrives som en trigonometrisk cover (fra tegn til sinus, så å si), noe som så skulle kunne tenkes sammen med Steve Goodmans betegnelse, i Sonic Warfare, av “sensual mathematics.” Her er selvsagt sensual knyttet til lyden, og ikke minst til hvordan bassen åpner låten, og gir den en romlighet som nesten er av en annen verden.

I forhold til slike argumenter ble det også interessant for meg med noen dimensjoner knyttet til å arbeide med samtidskultur. Og i stor grad ble jeg minne på hvordan samtidskulturen nærmest er i en kontinuerlig utveksling med innspill. Slik ble en artikkel fra onsdag, i The Guardian sentral for meg, der kode9 og the Spaceape blir spurt om nettopp denne Prince-coveren. Og Spaceape sier:

“There’s so much space in our version; it really is just you, me and the bass.”

Nettopp hvordan bassen bidrar til å skape rom er sentralt for mitt argument, og det handler selvsagt også om hvordan de dype frekvensene bidrar i musikkopplevelsen.

Da jeg satt og hørte på presentasjonen før meg kom det så inn en twitter-melding fra Dan Hancox:

“I tried to write about post-horizontal warfare, urban sonix, and the new kode9 album all at once. I may have failed.”

Og med referanse til artikkelen “Kode9, aka Steve Goodman, goes viral with latest sonic weapon,” fra The National. Det er en riktig god artikkel, som jeg anbefaler, men det som var ekstra morsomt var at den var datert 6 mai, altså dagen etter at jeg holde innlegget mitt. Dermed fikk jeg til i presentasjonen og vise til sitere en publikasjon som enda ikke offisielt var publisert. Det jeg synes er det mest interessante sitatet i den artikkelen handler om forholdet mellom tekst, atmosfære, og musikk på kode9 & the Spaceapes siste plate, Black Sun. Med fokus på noen av sporene skriver Hancox:

“The synths seem to suggest that we humans are a race infected, perhaps by technology, perhaps by something else: together with Spaceape’s lyrics, we know we’re not in a good place. Yet the house beats send a different message. The gut response to this trio of tracks is ‘something definitely isn’t right here – so why do I find myself really wanting to dance?'”

Mellom synthlyder og beats, innenfor et dystopisk univers, kommer ønsket om å danse. Dystopisk dans, muligens, men like vel. Jeg synes dette er en god beskrivelse av en form for dobbelthet på Black Sun, og skal tenke videre i forhold til det (jeg skal holde et nytt innlegg om tre uker innenfor det samme universet).

Men også, i torsdagens innlegg fikk jeg altså referert både til en avis fra dagen før og en avis fra dagen etter. Øyeblikket ble slik, bokstavelig talt, rammet inn av fortiden og framtiden, i en slags konfigurasjon, som ble tankefull for meg.

(Ellers fikk jeg også oppleve live-twitter knyttet til innlegget mitt, og det er vel verd en fortsettelse. Akademiske konferanser vil forhåpentligvis endre seg langs disse teknologiske linjene.)