Everybody’s got their own hero

Jeg er visst i Bob Dylan modus for tiden. Og kom over et interessant konsertopptak. Som jeg skrev om i går snakker Dylan i et nytt intervju om hvordan publikum tenderer til å like ulike perioder hos ham. På denne videoen spiller han “In The Garden” live med Tom Petty. “In The Garden” er fra Saved (1980), som hos mange fans er en plate de helst vil glemme. Men skal jeg være ærlig synes jeg også den platen har sine sider. Live-utgaven her er dog rimelig annerledes enn utgaven fra plata (utgaven fra plata kan høres her). Live gjør han en helt annen rocka utgave, og det er rimelig tøft det hele. Introduksjonen er også fantastisk. Han skal synge en sang om sin helt, og alle har en helt sier han, og spør så ut i publikum hvem deres helt er. Hans første forslag er Mel Gibson (og dette er i 1986, noe som vel må innebære at referansen er til Mad Max), hvorpå han sier “Alright! Let’s hear it for Mel Gibson!” Andre forslag er Michael Jackson, Bruce Springsteen, men han har altså sin egen helt:

Og når Dylan åpner med utsagnet “Everybody’s got their own hero” kan jeg ikke unngå å bli minnet på coverteksten på Jamie Safts plate Trouble (Tzadik, 2006): “Every man has his Rabbi – let me introduce you to mine…” Og platen inneholder da versjoner av åtte låter av Dylan (se også her).

Kriser og limousiner

Den delen av den pågående finanskrisen vi muligens har hørt mest om i mediene den siste tiden er knyttet til Island. Og dette var en del av mine forventninger da jeg dro dit forrige helg (se her). Jeg vet strengt tatt ikke om jeg helt kunne merke krisen, men på den andre siden var jeg i en rimelig beskyttet tilværelse, og drev stort sett med akademisk virksomhet. Lørdag kveld så jeg likevel noe som på mange måter står i den ultimative kontrast til finanskriser. Nedover gaten i Reykjavik kjørte det en hvit Hummer limousin.

Samtidig må jeg jo si at det er en av de styggeste bilene jeg noen gang har sett.

On A Night Like This

Etter gårsdagens post, og diverse gjennomlyttinger av Bob Dylans nye låt, ble jeg sittende å lytte til Los Lobos’ utgave av “On A Night Like This” (Dylans original er fra Planet Waves, 1974). Den finnes på sound-tracket til Larry Charles’ film Masked and Anonymous (2003), en film jeg finner fascinerende på flere måter. Ikke minst fascinerende er hvordan Dylans bilde av det sørlige USA og Mexico på mange måter kan mine om Cormac McCarthys. Los Lobos’ utgave av “On A Night Like This” har et flott trekkspill, og kan faktisk også vagt minne om danseband (og at jeg skriver dette i en så positiv forstand kan muligens komme bakpå noen av bloggens lesere). Nå fant jeg ikke Los Lobos’ utgave på YouTube. Derimot fant jeg Buckwheat Zydeco som gjør den samme låten, og den er heller ikke dum. Også her er en musikalsk sjangerblanding intimt forbundet med det sørlige USA tydelig der, og det swinger av både trekkspill og mer.

Beyond Here Lies Nothin’

De fleste av bloggens lesere har vel fått med seg at Bob Dylan kommer med ny plate. Thinking Through Life slippes 27. april. Men i dag har første singel vært tilgjengelig for gratis download på Dylans hjemmeside. Og det lyder godt. Med et flott trekkspill av David Hidalgo fra Los Lobos. Produsent av platen er Jack Frost – som, som kjent er et av Dylans pseudonymer, og som også produserte Love and Theft og Modern Times.

Ellers er intervjuet Bill Flanagan gjorde med Dylan vel verd å få med seg. Og som Alex Ross kommentere over på The Rest Is Noise, er det noen fantastiske utsagn om hva lytterne foretrekker: “Some people preferred my first period songs. Some, the second. Some, the Christan period. Some, the post Colombian. Some, the Pre-Raphaelite. Some people prefer my songs from the nineties.” Det kan altså ikke være lett å gjøre alle til lags. Men det lyder altså som om den neste skiva skal bli god.

Superstition revealed

Jeg har flere ganger blogget om Stevie Wonders “Superstition” (fra 1972), som jeg altså synes er en fabelaktig låt (se her, her, her, her og her). Via Pitchfork fant jeg så funkscribes dissekering av clavinet-stemmen, og jeg tenderer til å være enig i Pitchforks konklusjon: “This is what the internet was invented for.” Og muligens enda viktigere, her vises noen av de mulighetene internett – og youtube – har for å gjøre en musikologs virkelighet og hverdag enklere og mer interessant.

Og vi koster på oss en utgave med Stevie Wonder også. Her er han live på Sesame Street:

Og, endelig, koster vi på oss en cover. Her er Jeff Beck, Tim Bogart og Carmine Appice i en utgave helt uten clavinet, men likevel med noe av den samme kraften.

Populærkulturkunst

Jeg har flere ganger blogget om Rihanna (eksempelvis her og her), men det er musikken og hennes performance som interesserer meg, så jeg syntes ikke voldsepisoden i januar – og de diskusjonene som fulgte den – var særlig interessante. Heller ikke diskusjonen om publikasjonen av politiets fotografier. Men, nå er det skjedd noe. Sham Ibrahim har laget et portrett der han på warholsk vis kopierer bildet.

Her er det, ifølge kunstneren, ingen dypere mening, som han sier: “There is no message to any of my art. It’s meant to look cool hanging on your wall and that’s it! I’m not into deep meanings.” Muligens er dette utsagnet kjernen i (en viss form for) populærkultur.

Hauntology and Aesthetics

Denne helgen – og altså mens jeg skriver – er jeg i Reykjavik, der Nordisk Sommeruniversitets krets 4 – Process, Design & Aesthetics – har seminar med temaet “Future Spectralities: Hauntology and Aesthetics” (jeg har så vidt nevnt seminaret tidligere).

Jeg holdt mitt innlegg i går, med tittelen “Hauntological Sounds: Dubstep, Ghosts, and Urbanity.” Må vel innrømme at det ikke var så mye urbanitet i det, og jeg er heller ikke helt ferdig med å tenke prosjektet, men fikk luftet noen mulige innganger som jeg kan bruke i det videre arbeidet. Eksemplene jeg brukte var fra Benga, Burial, Nomad, og Kode9. Og da passer det jo å spille noe av det siste Burial har gjort. Her er “Lambeth”:

Karlsen, Biosphere, Asheim

Torsdag var jeg på konsert med Bergen Filharmoniske Orkester, i forbindelse med Borealis-festivalen. På programmet stod Kjell Mørk Karlsens, Symfoni nr. 3, “Isslottet”, Geir Jenssens Shhoctavoski og Nils Henrik Asheims Catch Light, en konsert for fiolin, slagverk og orkester, med Peter Herresthal og Peter Kates som solister. Jeg anmeldt konserten i Bergens Tidene, og den er publisert her.

Ukens plateanmeldelser

I går hadde jeg anmeldelser av seks plater på trykk i Bergens Tidene. Det var Hiram Bullock, Plays the Music of Jimi Hendrix; Manna, Nådens gate (se anmeldelsen her); The Norwegian Army Band, Bergen, Oiseaux Exotique (her), og en fellesanmeldelse av Synnøve S. Bjørset, Slåttar, Glima, Tårån, og Gro Marie Svidal, Hardingfele.

Bare to av anmeldelsene er lagt ut på nett, så de andre kommer her. Først Hiram Bullock (som fikk karakter 4):

Storband-Hendrix

Arven etter Hendrix og Evans

Da Hiram Bullock gikk bort i fjor forsvant en av de gitaristene som i størst grad forsøkte å integrere Jimi Hendrix’ musikk inn i en verden mer preget av jazz. Det gjorde han ikke minst i Gil Evans’ berømte Monday Night Orchestra. Arven fra Gil Evans henger også over denne utgivelsen, som en slags oppdatert utgave av Evans’ egen Plays the Music of Jimi Hendrix fra 1975. Selv om Bullock ikke spiller Evans’ arrangementer, minner platen likevel om måten Evans brukte storbandets muligheter når han når han spilte Hendrix’ musikk. Bullock lyder respektfullt hendrixsk samtidig som han prøver ulike videreføringer. Han høres til og med litt ut som Hendrix når han synger, om enn vokalen er denne platens dårligste side. Storbandet kunne nok fått utfolde seg litt mer i arrangementene, men når de slår til fungerer det glimrende. Det er Bullock som står i sentrum på denne platen. For siste gang, men med stor autoritet.

Så, Synnøve S. Bjørset, Glima og Gro Marie Svidal (som fikk henholdsvis 4, 5 og 4 i karakterer)

Kvinnelige spellemenn

Stor variasjon i slåttespillet

Det er liten tvil om at det finnes et særdeles aktivt folkemusikkmiljø i Norge generelt og muligens på Vestlandet spesielt. Og en mengde av utøverne er kvinner. Nå er det muligens noe urettferdig å understreke deres kvinnelighet. De er først og fremst musikere. Men likevel må man jo si at “kvinnelig spellemann” minner om “mannlig jordmor.” Noen begreper er så fastgrodd i språket at man ikke alltid tenker over det. Her har vi så tre CD-er, alle med kvinnelige utøvere, og samlet presenterer de et bredt register av uttrykk, som likevel har det til felles at det er videreføringer av tradisjonsmusikken.

Synnøve S. Bjørset er ikke redd for å gi seg i kast med materiale de fleste vil kjenne. Her klinger “Fanitullen” friskt, om enn de fleste vil ha den for sitt indre øre allerede. Men låter som “Seint o kveldo” er likevel mer interessant, der hun først og fremst lar fela klinge, og der det er lange utstrakte klangflater som blir hovedmaterialet. Akkurat det fungerer flott, og gjelder flere av slåttene, som min favoritt, “Tomasklokkene” som avslutter platen. Ellers er repertoaret stort sett preget av springarar, men nettopp gjennom dette viser Bjørset også et utall variasjoner i hvordan hun går til verks i spillet sitt. Det blir en variert CD, med et rimelig heftig repertoar.

Gro Marie Svidals plate har en annen karakter. Det skyldes delvis repertoaret, men også at hun spiller litt mer nedpå. Der Bjørset virker fandenivoldsk i spillet, er det en mer tankefull tone i store deler av Svidals spill. Men det er slett ikke dårligere. Det er bare en annen tone, et annet uttrykk, og dermed også en annen klang og en annen form for formidling. Slik viser hun på sin måte til den bredden av uttrykk som er til rådighet for utøverne. Denne variasjonen av uttrykk kommer også fram i valget av repertoar. Her er hallinger, springarar, en vals, en reinlender, men særlig flotte er de mange brudeslåttene.

Glima byr med nødvendighet på et annet klangbilde. Glima er en trio bestående av Torunn Raftevold Rue på hardingfele, Ragnhild Knudsen på hardingfele og bratsj, og Helene Waage på cello. Dermed kommer det arrangementer inn, og de gjør selvsagt noe med musikken. Samtidig åpner dette utsynet enda mer. Musikken er tross alt ikke så annerledes i forhold til de øvrige platene, men klangen av flere instrumenter bidrar til enda en annen klang.

Sammen demonstrerer disse tre utgivelsene dermed også noe av bredden innenfor dagens folkemusikk. Det er en bredde det er gode grunner til å ivareta, og det er en bredde som nærmest krever videre utforskning. Her er det ingen stillstand å spore: folkemusikken får lov å være her og nå og den unngår å bli museal. Og kanskje er det slik at det er kvinner som har mest baller til å gjøre nettopp dette.

Smells Like Jazz Spirit

For en riktig god stund siden skapte Paul Ankas swing-versjon av Nirvanas “Smells Like Teen Spirit” en viss diskusjon over hos Krogholm. Det er da også en låt det finnes riktig mange coverversjoner av (jeg har blogget Tori Amos’ versjon her).

En interessant utgave er med The Bad Plus (myspace). Her er to live-versjoner, fra henholdsvis 2006 og 2008:

På deres siste plate, For All I Care, spiller The Bad Plus igjen Nirvana, denne gangen “Lithium.” I tillegg inneholder platen moderne klassikere fra Milton Babbitt, Heart, György Ligeti, Pink Floyd, Igor Stravinsky, Yes – og Bee Gees. The Bad Plus’ utgave av “How Deep Is Your Love” kan høres på myspace (mens Bee Gees’ original kan høres her).