Overtro

Musikalske sjangere gir assosiasjoner. I en tidligere post viste jeg en duett med Louis Armstrong og Johnny Cash: Ikke noe overraskende i det, men samtidig kan man se hvordan skriving om musikk har hatt en tendens til å skrive om “hvit” musikk og om “svart” musikk. Det finnes selvsagt noen grunner til dette, men samtidig finnes det så mange unntak at en slik dualisme nærmest med nødvendighet er nødt til å bli feil. (Skulle man finne en tilsvarende motsetning innenfor den såkalt klassiske musikken er muligens diskusjonen om fransk versus tysk musikk de siste snart 200 årene en mulighet, eventuelt forskjellen mellom tysk og italiensk opera). Som et annet eksempel til nedbryting av en slik dualisme, som et argument for hvilken overtro som ligger i disse påstandene, presenterer jeg nok en coverversjon. Men først originalen, her er Stevie Wonders “Superstition” fra 1973:

Det er en fantastisk groove i opptaket, og noen synthlyder som knapt er av denne verden. Og ellers finnes det flere versjoner på youtube, bl.a. duetter mellom Wonder og Beyoncé og med Prince (den siste dessverre med dårlig lyd). Men en coverversjon jeg setter høyt er med Stevie Ray Vaughan:

Også her groover det riktig godt, men med et annet sound, og med noen forskjeller som framhever bluesdimensjonen i låta. Jeg synes også det er morsomt hvordan man i videoen viser fram tegn på overtro; man har fått plass til mange. (Det finnes ellers også en live-utgave med Vaughan her).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: