Archive for the ‘Afrofuturisme’ Category

Årets plater – 2013

December 31, 2013

Bloggen er visst på det nærmeste død, men årets siste dag skal likevel brukes til en topp ti liste (som i fjor og årene før). Tidligere år har alltid hatt noen forbehold (plater jeg ikke har hørt, idiosynkratiske dimensjoner, etc.), og det kunne jeg sikkert hatt i år også. Men vanskeligere i år har vært forholdet mellom “gode plater” og “viktige plater.” Det er mange av de platene jeg har satt høyt i år som går inn i arbeidet mitt, og det preger nok listen noe. Så selv om de her kommer nummerert som en topp ti liste, er det like mye snakk om 10 plater som har vært viktige for meg, og der rangeringen er mer sekundær.

janelle monae the electric lady

  1. Janelle Monáe, The Electric Lady
  2. Oneothrix Point Never, R Plus Seven
  3. Julia Holter, Loud City
  4. Ras G and The Afrikan Space Program, Back on the Planet
  5. David Murray Infinity Quartet, Be My Monster Love
  6. Matana Roberts, Coin Coin Chapter Two: Mississippi Moonchile
  7. Beyoncé, Beyoncé
  8. James Blake, Overgrown
  9. Gregory Porter, Liquid Spirit
  10. Laurel Halo, Chance of Rain

Siden det er en liste over album har jeg ikke Burials EP Rival Dealer på, men den hører ellers med blant de viktige utgivelsene.

Advertisements

Bop Gun

February 17, 2012

Jeg tror jeg bruker Wikipedia hver dag. Noen ganger er det småting jeg skal sjekke, som et årstall, andre ganger er jeg på jakt etter forbindelser, som musikere som har spilt på plater jeg muligens ikke har hørt om. Det er ikke alltid jeg stoler på Wikipedia, men det er et godt utgangspunkt for videre nettsøk, og for videre lesning. Og så er det noen ganger jeg finner perler. En slik fant jeg i går. I forbindelse med mine disco-forelesninger skal jeg i neste uke diskutere likheter og forskjeller på funk og disco, og en sentral aktør er George Clinton. I går hørte jeg så på platen Funkentelechy Vs. the Placebo Syndrome (fra 1977), med, blant annet, låten “Bop Gun (Endangered Species)”:

“The Placebo Syndrome” synes å være Clintons metafor for disco, og det fakes the funk, der funken altså blir “the real thing.” Som Peter Shapiro skriver i Turn the Beat Around: The Secret History of Disco:

“Compare this to the third great synth record of 1977 (‘I Feel Love’, Kraftwerk’s ‘Trans Europe Express’), Parliament’s Funkentelechy Vs. the Placebo Syndrome, a comic book funk fantasy that pits Star Child (‘the protector of the pleasure principle’) in a battle to the death with Sir Nose D’Voidoffunk. The album is densely populated with all manner of synth squiggles and, on ‘Flash Light’, a preposterously funky Moog bassline that was made by stacking notes on top of each other, creating a springy sound of profound depth. Star Child’s principal weapon in this battle in the ‘zone of zero funkativity’ is the ‘Bop Gun’, which features the lyrics, ‘Turn me loose, we shall overcome’. The reference to the civil rights struggle was unmissable: the ‘Bop Gun’ was Parliament mastermind George Clinton’s metaphor for the life-affirming power of dancing in the face of the pleasure-denying, sexless Puritans and the charlatan ‘urge overkill’-peddlers who ran America. In Clinton’s hands, the machine and gospel tradition not only marched hand in hand, but the two fused to become a weapon – anything but Summer’s submission. The album’s textures and scenario screamed ‘science fiction’, but the album was all about ‘realness’ – dig that title! – where true black music struggled against ‘the Placebo Syndrome’ which was faking the funk.”

Alt dette gir mening, og passer også godt inn i Parliaments større konseptuelle prosjekt. Men så var det altså jeg leste Wikipedia-siden for “Bop Gun (Endangered Species).” Og hele siste avsnittet er fantastisk:

“Often unacknowledged is the degree of influence that the song had on the trajectory of French philosopher Jacques Derrida’s critical work. In 2011, Jürgen Schpengelheimer presented a paper at the ‘New Directions in Critical Theory’ conference, organized around the theme of ‘Singularity: Transdisciplinary Explorations in Language, Culture, and Theory’, in which Schpengelheimer, perhaps best-known as the cousin of Sylviane Agacinski, the woman with whom Derrida had a long-standing extra-martial affair, presented heretofore unpublished diary entries by the late Derrida reflecting upon the ‘bop gun’ within Bataille’s concept of non-consensual mysticism. Although it is commonly known that Derrida had a high regard for the ‘spontaneity, improvisation and unmediated expression’ of jazz, it is often overlooked by many recipients of his critical work that he privately was also fond of these aspects within George Clinton’s catalog as well. Essentially, Derrida’s assertion read the ‘bop gun’ as a potential cryptographic algorithm within Nichomachean ethics, locating pleasure as the energeia that provides an apodictic reversal between the entelechy of potentiality and actuality, thereby rendering Sir Nose’s ‘zone of zero funkativity’ into a veritable aporia.”

Den nevnte konferanse er det linket til, men jeg kan ikke finne noe program, og når jeg googler Jürgen Schpengelheimer får jeg opp ett – 1 – treff, og det er nettopp overnevnte side. Hvis han har holdt et akademisk paper og det bare finnes ett treff i google, vel, det er som om han ikke eksisterer. Er det hele fake? Som Bootsy Collins sier, på “The Pinocchio Theory,” fra albumet Ahh … the Name Is Bootsy, Baby! (fra 1977; spilt inn i 1976): “You fake the funk, your nose got to grow.”

Samtidig kan jeg ikke helt dy meg for å tenke at det er noen poenger her. “Zone of zero funkativity” som apori gir mening, enten Derrida nå skulle ha tenkte det eller ei. Og når jeg så for meg Derrida på disco for en stund siden, kan jeg vel også få forestille meg en funky Derrida for et lite øyeblikk.

The Knowing

January 11, 2012

Jeg kom litt sent til The Weeknd, og hans tre plater fra i fjor: House of Balloons (21. mars), Thursday (18. august) og Echoes of Silence (21. desember). Alle platene er gitt ut for gratis download via hans hjemmeside, noe som i seg selv er interessant i forhold til spørsmål om musikkdistribusjon, etc. Jeg er i gang med seriøs lytting, og muligens ville (minst) en av platene kommet på min topp 10 liste hvis jeg hadde gjort dette tidligere. Men det spiller på den andre siden ingen rolle.

Samtidig, jeg er fascinert av videoen til “The Knowing” (fra House of Balloons), regisert av Mikaël Colombu:

Det er åpenbare afrofuturistiske trekk her, og selv om noen av dem kan minne om Black Eyed Peas’ “Meet Me Halfway” (som jeg skrev om her, og som jeg ikke synes er særlig vellykket), så er det mer ved “The Knowing.” Noen av de visuelle metaforene er litt for entydige, men det er samtidig referanser som spiller science fiction aspektet ut på interessante måter.

Afrofuturisme for begynnere

October 13, 2011

Jeg har skrevet en del om afrofuturisme (se her), men likevel, dette er en opplysende video:

Det er Alondra Nelson som svarer på sentrale spørsmål rundt afrofuturismen, og jeg kan i stort bare si meg enig med hennes svar. Jeg synes også – nærmest selvsagt – at hennes framheving av Janelle Monáe bare er på sin plass (se her). Samtidig synes jeg det er interessant hvordan hun skriver inn Labelle som sentrale – de er nemlig langt fra like langt framme i diskusjonen om afrofuturismen, men jeg er enig med Nelson at de passer godt inn (om enn de også utfordrer, noe som selvsagt bare er godt). Her er de så, live fra 1975 med “Lady Marmalade”:

Future Shock

August 16, 2011

I går kom jeg over dokumentarfilmen Future Shock (fra 1972, regissert av Alexander Grasshoff). Jeg ble oppmerksom på filmen via Brain Pickings. Filmen er basert på Alvin Tofflers bok Future Shock (fra 1970), og det er Orson Welles som guider oss gjennom. Her er første klipp fra youtube:

(se også de fire andre klippene).

Brain Pickings kaller Toffler sosiolog og futurist, og beskriver ham som “the Ray Kurzweil of his day,” en beskrivelse jeg fant interessant også i forhold til noen andre dimensjoner jeg arbeider med. Da jeg intervjuet Janelle Monáe for noen måneder siden var hun opptatt av Kurzweil, og så hans tanker om “the Singularity” som viktige også for hennes eget prosjekt. Og Kurzweil har også en annen tilknytning til den afrikanskamerikanske musikken, der hans synthesizer ble utviklet i et samarbeid med Stevie Wonder. (Og, ja, Monáe og Wonder opptrådte også nettopp sammen).

Interessant er her at også Toeffler, og særlig Future Shock har en musikalsk forbindelse. På platen Back to the World (fra 1973) har Curtis Mayfield en sang med den tittelen. Her er den, i en utgave fra det klassiske Soul Train (i 1973):

Og, som om ikke dette skulle være nok, i 1983 ga Herbie Hancock ut platen Future Shock, der han covrer Mayfield – her i en live-utgave (fra 1984):

Og det er også her årstallene blir viktige. Kurzweil Music Systems kom med sin K250 synthesizer i 1984, og Stevie Wonder var involvert i dette. Her er et klipp med Wonder, fra filmen Transcendent Man:

Og dermed er det altså mulig å etablere forbindelser mellom musikk og den futurisme Toffler og Kurzweil står for, og på tvers av flere musikalske undersjangere. Og igjen synes jeg dette muliggjør en forståelse av afrofuturismen som bryter med noen av de avantgardedimensjonene som tilsynelatende har preget hvordan den beskrives.

ENO #2, 2011 (egenreklame)

May 27, 2011

I dag fikk jeg mitt eksemplar av ENO nummer 2, 2011. Jeg har skrevet i ENO før (se her og her), og føler meg knyttet til tidsskriftet. Denne gangen var jeg heldig nok til å få intervjue Janelle Monáe (se også her) – og, som man kan se, hun preger også forsiden:

Jeg har ikke fått lest de andre artiklene enda, men alle bloggens lesere anbefales selvfølgelig å kjøpe bladet. Dette er et tiltak vi ikke vil være foruten.

I tillegg til overnevnte links kan man med fordel også se følgende poster relatert til intervjuet: her, om Janelle Monáes video til “Cold War” og her, med noen av relasjonene til Fritz Langs Metropolis (1927).

Mothership Museum

May 20, 2011

Washington Post melder at “the Mothership” – George Clintons og Parliaments fartøy for transport av kosmisk funk – nå skal på museum.

Smithsonians National Museum of African American History and Culture har skaffet seg skipet som skal utstilles når museet åpner dørene i 2015. Alexis Madrigal skriver også en fin artikkel i The Atlantic om saken, med referanser til 1970-tallets afrofuturisme. Og selv om futurisme og museum lyder som motsetninger er dette en interessant dokumentasjon som går rett inn i mitt eget arbeid (jeg holdt et kort innlegg om afrofuturisme på et internseminar på instituttet mitt i går). (Se ellers tidligere poster her og her)

Her er et fantastisk klipp fra Parliament/Funkadelic, der “Swing Down Sweet Chariot”  går over i moderskipets landing:

Museumshistoriene peker på Washington D.C. som “Chocolate City” som selvsagt er en referanse til låten med samme tittel (fra 1975):

Teksten i åpningen – “Uh, what’s happening CC? They still call it the White House, but that’s a temporary condition, too. Can you dig it, CC?” – peker også fram mot “Paint The White House Black” fra Hey Man, Smell My Finger (1993):

Og, interessant nok, dette leder også til Sun Ra. Her er et klipp med en flott versjon av “Round Midnight,” men i denne sammenhengen er det åpningen som er interessant. Han sitter i Washington D.C. foran The White House, men kan ikke se “The Black House.”

Og uansett hva vi måtte ha lært om dikotomienes problematiske dimensjoner så gir denne dikotomien mening her. Men viktigere, igjen viser afrofuturismen seg gjennom kontinuiteter og forbindelser på tvers av sjanger.

(Se ellers tidligere post om Barack Obama og afrofuturisme her).

Transcendent Woman

March 17, 2011

Tirsdag kveld intervjuet jeg Janelle Monáe via telefon for et kommende nummer av ENO. Det hele kom i stand hurtig, med en mail fra ENOs redaktør mandag kveld, og det var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og, som bloggens lesere nok vil ane, jeg hadde mengder av ting jeg gjerne ville tale med henne om, også selv om det bare var satt av 20 minutter. Intervjuet blir som sagt tilgjengelig i sin helhet noe senere, men noen dimensjoner kan jeg vel røpe allerede. Da jeg ba henne beskriver Cindi Mayweather (hennes “alter ego” på platene; se også her), og relasjonen mellom Cindi og henne selv, sa hun at Cindi er “a mediator” (gode forslag til norsk oversettelse mottas med takk!), som altså forbinder framtiden og nåtiden, hånden og bevisstheten, og så videre, og at Monáe selv også oppfatter seg som “a mediator” gjennom sin performance. Én begrunnelse var at Monáe sa hun trodde vi snart ville leve sammen med androider – i den nære framtid – og at vi måtte finne en måte å takle dette på. Og her spurte hun om jeg kjente Ray Kurzweils arbeider. Det gjør jeg – delvis – og jeg arbeider videre på det. Men bare timer etter at intervjuet var over skrev Monáe på sin twitter:

“pls see Ray Kurzweil’s new doc “Transcendant Man”? I speak about The Singularity a lot (theory he proposes) … it’s a MUST watch.”

Denne tweeten er senere fjernet fra hennes profil (og dermed burde jeg muligens ikke videreformidle den), men den er altså riktig interessant. Filmen hun viser til er Robert Barry Ptolemys Transcendent Man, en dokumentar om Ray Kurzweil. Her er filmens trailer:

Kurzweils ideer går i mange retninger, om enn først og fremst mot framtiden. Han er en slags futurist, men har også gjennom et langt liv hatt mengder av ideer, den som nok er mest kjent i forhold til musikken er oppfinnelsen av Kurzweil synthesizeren, som Stevie Wonder brukte tidlig (Wonder er også i traileren over). Men for tiden er det Kurzweils idé om “The Singularity” som er mest sentral. Her er en video der han kort forklarer “The Singularity”:

En slags kontrast både til den science-fiction dimensjonen Cindi Mayweather representerer og til Kurzweils futuristiske ideer, finner vi videoen til “Cold War” (som jeg tidligere har skrevet om her), som jeg også fikk talt med Monáe om. Den viser en sårbarhet som nærmest er til å ta og føle på, og har definitivt en veldig menneskelig eller kroppslig tilstedeværelse, som i hvert fall i første omgang står i kontrast til androiden.

I går ble det lagt ut et lengre intervju med Monáe over i Canada på CBC. En liten bit finnes på youtube:

Mens det lengre intervjuet kan høres som podcast her. Og ja, jeg hører flere temaer som er mer eller mindre de samme, også samme formuleringer, som da jeg talte med henne. Men det er jo ikke så merkelig i og med at det nærmest er innenfor det samme tidsrommet, og, ikke minst, at hennes prosjekt på mange måter virker rimelig konsistent.

Som man kan høre i intervjuet med CBC, neste del av hennes prosjekt – den fjerde suiten – er underveis. Men hun sier ikke så mye om det. Til meg sa hun at de arbeidet med å utvide både det musikalske og det visuelle, men det sier jo heller ikke så mye. Så det er nok bare å vente å se.

IKK Festival

February 17, 2011

3. og 4. mars er det IKK Festival ved Institut for Kunst- og Kulturvidenskab. Årets tema er Identiteter – (Af)Sløringer, og det er to dager med forelesninger og workshops. Programmet er nå klart, og det samme er oversikten over workshops. Jeg skal selv ha en workshop med tittelen “Michael Jacksons masker” (påmelding til workshop via nettet). Jeg vil tro dette blir sjovt, og gleder meg selv til å fortsette arbeidet med Michael Jackson, i forlengelsen av tidligere poster (som her og her). (Og siden man på siden for workshops linker hit, får vi også en flott loop her gjennom at jeg linker tilbake.)

Gone Baby, Don’t Be Long

February 10, 2011

To av artistene fra fjorårets topp 10 liste samarbeider. Flying Lotus har regissert videoen til Erykah Badus “Gone Baby, Don’t Be Long” (fra fjorårets album New Amerykah Part II: Return of the Ankh). Avslutningen viser et take-off, og som Fader skriver:

“For a second at the very end, the smooth funk ramps to alarm-fire. But no chafe, it’s just a lift off to planet love ankh, where perhaps Erykah will join Alice Coltrane, FlyLo’s great aunt, in her increasingly measureless later-life.”

Forbindelsen mellom Flying Lotus og Alice Coltrane har jeg skrevet om før.