Karlsen, Biosphere, Asheim

Torsdag var jeg på konsert med Bergen Filharmoniske Orkester, i forbindelse med Borealis-festivalen. På programmet stod Kjell Mørk Karlsens, Symfoni nr. 3, “Isslottet”, Geir Jenssens Shhoctavoski og Nils Henrik Asheims Catch Light, en konsert for fiolin, slagverk og orkester, med Peter Herresthal og Peter Kates som solister. Jeg anmeldt konserten i Bergens Tidene, og den er publisert her.

Ukens plateanmeldelser

I går hadde jeg anmeldelser av seks plater på trykk i Bergens Tidene. Det var Hiram Bullock, Plays the Music of Jimi Hendrix; Manna, Nådens gate (se anmeldelsen her); The Norwegian Army Band, Bergen, Oiseaux Exotique (her), og en fellesanmeldelse av Synnøve S. Bjørset, Slåttar, Glima, Tårån, og Gro Marie Svidal, Hardingfele.

Bare to av anmeldelsene er lagt ut på nett, så de andre kommer her. Først Hiram Bullock (som fikk karakter 4):

Storband-Hendrix

Arven etter Hendrix og Evans

Da Hiram Bullock gikk bort i fjor forsvant en av de gitaristene som i størst grad forsøkte å integrere Jimi Hendrix’ musikk inn i en verden mer preget av jazz. Det gjorde han ikke minst i Gil Evans’ berømte Monday Night Orchestra. Arven fra Gil Evans henger også over denne utgivelsen, som en slags oppdatert utgave av Evans’ egen Plays the Music of Jimi Hendrix fra 1975. Selv om Bullock ikke spiller Evans’ arrangementer, minner platen likevel om måten Evans brukte storbandets muligheter når han når han spilte Hendrix’ musikk. Bullock lyder respektfullt hendrixsk samtidig som han prøver ulike videreføringer. Han høres til og med litt ut som Hendrix når han synger, om enn vokalen er denne platens dårligste side. Storbandet kunne nok fått utfolde seg litt mer i arrangementene, men når de slår til fungerer det glimrende. Det er Bullock som står i sentrum på denne platen. For siste gang, men med stor autoritet.

Så, Synnøve S. Bjørset, Glima og Gro Marie Svidal (som fikk henholdsvis 4, 5 og 4 i karakterer)

Kvinnelige spellemenn

Stor variasjon i slåttespillet

Det er liten tvil om at det finnes et særdeles aktivt folkemusikkmiljø i Norge generelt og muligens på Vestlandet spesielt. Og en mengde av utøverne er kvinner. Nå er det muligens noe urettferdig å understreke deres kvinnelighet. De er først og fremst musikere. Men likevel må man jo si at “kvinnelig spellemann” minner om “mannlig jordmor.” Noen begreper er så fastgrodd i språket at man ikke alltid tenker over det. Her har vi så tre CD-er, alle med kvinnelige utøvere, og samlet presenterer de et bredt register av uttrykk, som likevel har det til felles at det er videreføringer av tradisjonsmusikken.

Synnøve S. Bjørset er ikke redd for å gi seg i kast med materiale de fleste vil kjenne. Her klinger “Fanitullen” friskt, om enn de fleste vil ha den for sitt indre øre allerede. Men låter som “Seint o kveldo” er likevel mer interessant, der hun først og fremst lar fela klinge, og der det er lange utstrakte klangflater som blir hovedmaterialet. Akkurat det fungerer flott, og gjelder flere av slåttene, som min favoritt, “Tomasklokkene” som avslutter platen. Ellers er repertoaret stort sett preget av springarar, men nettopp gjennom dette viser Bjørset også et utall variasjoner i hvordan hun går til verks i spillet sitt. Det blir en variert CD, med et rimelig heftig repertoar.

Gro Marie Svidals plate har en annen karakter. Det skyldes delvis repertoaret, men også at hun spiller litt mer nedpå. Der Bjørset virker fandenivoldsk i spillet, er det en mer tankefull tone i store deler av Svidals spill. Men det er slett ikke dårligere. Det er bare en annen tone, et annet uttrykk, og dermed også en annen klang og en annen form for formidling. Slik viser hun på sin måte til den bredden av uttrykk som er til rådighet for utøverne. Denne variasjonen av uttrykk kommer også fram i valget av repertoar. Her er hallinger, springarar, en vals, en reinlender, men særlig flotte er de mange brudeslåttene.

Glima byr med nødvendighet på et annet klangbilde. Glima er en trio bestående av Torunn Raftevold Rue på hardingfele, Ragnhild Knudsen på hardingfele og bratsj, og Helene Waage på cello. Dermed kommer det arrangementer inn, og de gjør selvsagt noe med musikken. Samtidig åpner dette utsynet enda mer. Musikken er tross alt ikke så annerledes i forhold til de øvrige platene, men klangen av flere instrumenter bidrar til enda en annen klang.

Sammen demonstrerer disse tre utgivelsene dermed også noe av bredden innenfor dagens folkemusikk. Det er en bredde det er gode grunner til å ivareta, og det er en bredde som nærmest krever videre utforskning. Her er det ingen stillstand å spore: folkemusikken får lov å være her og nå og den unngår å bli museal. Og kanskje er det slik at det er kvinner som har mest baller til å gjøre nettopp dette.

Laurie & Lou

Laurie Anderson (myspace) og Lou Reed (myspace) holder konserter sammen. 16. juli spiller de i København i DR Koncerthuset. Det blir sikkert riktig flott. Og siden den er så veldig søt spiller vi dermed om igjen deres duett med “Hang On To Your Emotions”:

Air and Simple Gifts

Det har vært mye snakk om musikk i forbindelse med at Barack Obama (myspace) ble president. Et av musikkstykkene det har vært mindre tale om er John Williams’ Air and Simple Gifts.

Det ble spilt av Itzhak Perlman, fiolin, Anthony McGill, klarinett, Yo-Yo Ma, cello, og Gabriela Montero, piano. Og som stykke har det en enkelthet ved seg og mengder av referanser til amerikansk musikk som gjør at det på mange måter funger. At musikerne spilte med play-back minsker vel ikke effekten. Og visstnok var det kaldt. Og, som Jonathan Bellmann kommenterer på Dial “M” for Musicology, denne besetningen er identisk med Olivier Messiaens Quatuor pour la Fin du Temps (de mer her). Det var muligens ikke helt den assosiasjonen som er mest ønskelig i sammenhengen. Men så var det mye annen musikk også. En annen ting som selvfølgelig vil bli kommentert, og som ikke er helt uten betydning i denne sammenhengen, er selvsagt musikernes blandede etniske opprinnelser. Her er det mer enn melting pot.

Quatuor pour la Fin du Temps

Olivier Messiaens Quatuor pour la Fin du Temps ble første gang oppført 15. januar 1941 i Stalag VIIIA, ved Görlitz, en liten by øst for Dresden, der Messiaen var krigsfange. Denne konteksten har for alltid farget over på verket og hvordan verket forstås. Og det er selvsagt ikke utviktig. Blant annet er det gode grunner til å tro at de materielle omgivelsene – blant annet hvilke musikere og instrumenter som var tilgjengelige – hadde stor innflytelse på hvordan verket ble (eksempelvis var det bare 3 strenger på celloen som var tilgjengelig). Og besetningen fiolin, klarinett, cello, og piano er nok heller ikke en han ville valgt sånn uten videre. Men selv om konteksten av krig ikke skal tas bort fra verket er det også andre dimensjoner som kan være vel verd å tenke på. Tittelen peker i flere retninger: kvartett for tidenes ende, for tidens slutt, for tidens opphøren, men også en mulighet, etter modell fra ‘quatuor à cordes’ (altså strykekvartett) å spekulere om hvorvidt det er tidens slutt som så å si spiller i dette verket, altså at verket viser fram tidens ende, slutt eller opphøren. På forsiden av partituret er det en dedikasjon: “en hommage à l’Ange de l’Apocalypse, qui lève la main vers le ciel en distant: ‘Il n’y aura plus de Temps’.” Denne apokalypsens engel finner vi i Johannes Åpenbaring 10:6, der den sier at det ikke skal være mer tid. Og det er noe apokalyptisk over mange av Messiaens verk, men nettopp i denne sammenhengen er det viktig å midlertidig “glemme” krigskonteksten for verket. Messiaen er på mange måter en glad apokalyptikker; det er ikke frykt eller angst som preger hans tonesettelse av endetiden. Quatuor pour la Fin du Temps er et verk jeg har arbeidet med på ulike tidspunkt i over ti år nå. Og det er et mangfoldig verk. Samtidig, de satsene jeg setter høyest er nr 3, “Abîme de oiseaux” for soloklarinett og nr 1, “Liturgie de cristal.” Og særlig i “Liturgie de cristal” (krystalliturgien) finnes det noen flotte ansatser til en musikalsk tidsfilosofi. Celloen har en melodisk figur bestående av 15 toner, som repeteres tvers gjennom hele satsen. Mens pianoet har to ulike figurer som repeteres: en rytmisk figur med 17 varigheter og en harmonisk med 29. Når disse figurene legges over hverandre, med de forskyvningene som finnes musikalsk, ville det med Messiaens metronomangivelser tatt ca 230 minutter å komme rundt til utgangspunktet (og det på tross av at de fleste innspillinger av satsen tar ca 2 og ½ minutt). Dermed kan også satsen ses på som en slags tidslig krystallisering av evigheten; tidens ende illustreres så å si gjennom en figur som kunne fortsatt i en slags uendelighet. Musikalsk kan vi her også si at Messiaens modell, befinner seg midt mellom Erik Saties prosjekt i Vexation (første gang oppført i 1963, men skrevet midt på 1890-tallet) og Steve Reichs faseforskyvninger i eksempelvis Piano Phase (1967). Saties verk er et kort stykke musikk som gjentas 840 ganger, og ved førstegangsoppførelsen varte det 18 timer og 40 minutter (jeg har tidligere skrevet om det her). Her er et klipp fra en framføring ved Tate Modern i London i 2007, der man i tillegg loopet Andy Warhols film Sleep (Warhol var til stede på førsteoppførelsen i 1963). Her er det Michael Nyman som spiller:

Mens Steve Reichs Piano Phase nettopp har en forskyvning mellom de to pianoene som også gjør noe med tidsfølelsen.

Og her er så Messiaens “Liturgie de cristal”:

Og til de som ikke har lest så mye av Gilles Deleuze og Félix Guattari, min forståelse av Messiaen er så definitivt preget av dem. I Mille plateaux (1980) skriver de mye om Messiaen, og jeg trekker også veksler på Deleuzes ulike lesninger av krystallen i min fortolkning av Kvartetten.

Verket blir ellers framført her i Bergen på tirsdag, klokken 19.30, i Gunnar Sævigs Sal, Griegakademiet, Institutt for musikk, med Håkon Nilsen (klarinett), Richardo Odriozola (fiolin), Agnese Rugevica (cello), og Einar Røttingen (piano). (Jeg deltar på en mindre workshop sammen med musikerne her senere i dag).

Ukens anmeldelser

Denne uken har jeg to cd-anmeldelser på trykk i Bergens Tidene. I går: nosound, lightdark (Burning Shed) (se anmeldelse her), og i dag: Janine Jansen, Tchaikovsky: Violin Concerto (Decca) (her).

7 Seven Nation Army

Enda en post knyttet til Jack White, men denne gangen covers av The White Stripes’ “Seven Nation Army.” Og i dag tar jeg den helt ut, med sju, selvsagt, versjoner – fare for overkill.

Her er Nostalgia 77, men en lo-fi, soul-funk versjon; Alice Russell på vokal, og det er et riktig tøft arrangement.

Og her er Alice Russell en gang til, live denne gangen. Og her må jeg nok innrømme at det er fiolinen jeg synes er mest interessant.

Så, Living Colour (og live er de et riktig interessant coverband; som “Back in Black” og “Should I Stay or Should I Go”; sjekk mer på youtube)

Her er Flaming Lips live, og alle som synger gjennom megafon er verd å lytte til spør dere meg. (Man kan ellers høre Flaming Lips og The White Stripes sammen her).

The Dynamics spiller “Seven Nation Army” mer i retning av reggae, men også med funk- og dub-elementer.

Mens AFRA & INCREDIBLE BEATBOX BAND har vokal alene, inkludert, selvsagt, beatboxing (vel, det lyder som om de har litt regulært perkusjon også inni mixen her).

Og til slutt, selvsagt, her er originalen (også selv om jeg har postet den før her):

Fiolin og turntables

Det kan være liten tvil om at internett er en nærmeste utømmelig kilde til ny musikk. All bekymring for ensretting kan settes til side. Ja, så selges det få plater, men gjennom MySpace, YouTube, etc., etc. har vi likevel tilgang til musikk vi nok aldri ellers ville fått høre. Og noe av det er bare riktig godt. Her i morges gjorde Claus Krogholm meg oppmerksom på “dagens video” fra Arts Journal. Og det er bare riktig godt.

Det er Paul Dateh på fiolin (sjekk hjemmeside og MySpace) og inka one på turntables (sjekk MySpace). Og inni der får vi til og med Gnarls Barkelys “Crazy” som jeg har skrevet om flere ganger tidligere (her og her). Men takk Claus, jeg har funnet dagens soundtrack.

Strykerpop – og rock

For en tid siden skrev jeg om hvordan det er for få celli i popmusikken. Men det kan man jo gjøre noe med. Men snarere enn celli alene har jeg i dag tenkt å presentere to covers for strykekvartett. Strykekvartetten ARCHIMIA synes å ha coverversjoner som en av sine spesialiteter. Hør eksempelvis her på Britney-klassikeren “Toxic”:

(“Toxic” finnes ellers også i diverse cello-utgaver: med Portland Cello Project, The Cellibabies, og The Bassment)

Men tilbake til ARCHIMIA, de spiller også “Smoke on the Waters”

Det er en ganske tøff utgave, og for bloggens faste lesere minner den kanskje også – vagt – om denne.

Ny plate – Henrik Hellstenius: Readings of Mr. G

Det er kommet en ny plate jeg gjerne vil gjøre oppmerksom på. Henrik Hellstenius (født 1963), komponist og professor i komposisjon ved Norges Musikkhøyskole, er aktuell med Readings of Mr. G på Aurora.

To ting slår meg umiddelbart i møtet med denne platen: klangbehandlingen og det dramatiske islettet. Det høres at Henrik Hellstenius har arbeidet intenst med musikkdramatikk, og at dette har fått konsekvenser for hans øvrige komposisjoner. Åpningssporet “Hi Ophelia!” er avledet fra hans siste opera “Ophelias: Death by Waters singing,” og også i denne kammermusikalske utgaven, flott spilt av BIT 20, høres det dramatiske. Andre sporet, “Readings of Mr. G” fortsetter en slik logikk. Det er en slagsverkskonsert, med Hans-Kristian Kjos Sørensen som solist, men i tillegg til å spille slagverk resiterer han tekstutdrag fra G. I. Gurdjieff. Han blir dermed mer enn en instrumentalist, og inntar en dramatisk rolle der slagverk og tekst handler sammen og mot hverandre.

I slike øyeblikk er Hellstenius avhenging av solisten på en annen måte enn tradisjonell komposisjonsmusikk. Dette er en annen side av hans virke som kommer til uttrykk på platen. I fiolinkonserten “By the voice a faint light is shead” har han samarbeidet tett med Peter Herresthal i selve komposisjonsprosessen. Man kan nærmest høre hvordan skisser har blitt prøvd ut og fått tid til å modnes, noe som igjen gir en musikalsk følsomhet av høy rang.

I klangbehandlingen, en av Hellstenius’ styrker som komponist, høres også det dramatiske. Inspirasjonen fra tidligere komponister, som Gérard Grisey og Luigi Nono, er hørbar, og klangene får tilsynelatende folde ut sine enkle bestanddeler. Dermed kommer klangens tekstur tydelig fram, og utfoldelsen av musikken er delvis dens selvrefleksjon.

Verkene for mindre besetninger, som duetten “Ombra della sera” for kontrabass og slagverk, får fram noe av det samme. Her brukes fragmenter fra Nono som musikalsk material for et nytt verk. Dette er en metode som kan minne om Nono selv, og Hellstenius skriver seg dermed også inn i en samtidsmusikalsk tradisjon.

Platen gir en flott statusrapport fra komponisten. I tillegg blir det mulig å høre noe av musikken når platen torsdag lanseres under Borealis-festivalen. BIT 20 spiller “Hi Ophelia!” og skal man dømme etter cd-utgaven vil dette være en god anledning til å få høre både hvordan Hellstenius behandler klang og hvordan han transformerer musikkdramatiske dimensjoner over i kammermusikalske former.

[Jeg har anmeldt denne platen i dagens Bergens Tidene, men foreløpig er anmeldelsen ikke lagt ut digitalt]