Archive for the ‘Bergen’ Category

Hunting High and Low (egenreklame)

April 16, 2011

Tilbake i 2007 var det konferanse i forbindelse med Grieg-jubileet (som jeg så vidt berører her). Til seminaret holdt jeg et innlegg med tittelen “Towards a Critique of Harmonic Reason: Ellington, Grieg, and Peer Gynt.” Innlegg fra den konferansen er nå samlet i boken Music and Identity in Norway and Beyond: Essays Commemorating Edvard Grieg the Humanist(redigert av Tom Solomon). Den redigerte utgaven av innlegget mitt har fått tittelen “Hunting High and Low: Duke Ellington’s Peer Gynt Suite,” og den artikkelen kan leses som preview her (og det sier jeg selv om jeg selvsagt mener at alle bør kjøpe boken – også selv om den er uforholdsmessig dyr). Jeg finner dessverre ingen klipp av Duke Ellingtons versjoneringer av Edvard Grieg på YouTube eller lignende, så de må dere finne selv. Jeg anbefaler absolutt å høre dem. Men så kan jeg heller spinne videre på overskriften min. Den er, selvsagt, knyttet til Henrik Ibsens Peer Gynt, og nærmere bestemt følgende sitat.

“Til slottet vestenfor måne og slottet østenfor sol, til Soria-Moria-slottet gikk veien både høyt og lavt.”

I tillegg er den, igjen selvsagt, en repetisjon av a-has “Hunting High and Low” fra platen Hunting High and Low (fra 1985):

Enhver kommentar i forhold til artikkelen vil jeg bli veldig glad for, så la gjerne kommentarfeltet fylles.

Advertisements

Plateanmeldelse

September 1, 2009

Jeg har en plateanmeldelse på trykk i Bergens Tidene i dag. Green Sky Accidents Drops of Color (Interregnum) (les anmeldelsen her).

Summer’s Almost Gone

August 28, 2009

Det meldes regn og under 20 grader i weekenden. Og selv om regn i København ikke kan sammenlignes med regn i Bergen, så er det likevel noe jeg helst ville være foruten. Og i neste uke begynner jeg undervisning for fullt, med introduksjonsforelesninger på to egne kurs, et om “Opera efter Wagner” og et om “Elektroniske stemmer i populærmusik,” og et kurs der jeg er en av tre undervisere, “Musikvidenskabelige problemstillinger.” Det kan med andre ord være tiden for å spille The Doors’ “Summer’s Almost Gone”:

A New Career in a New Town

June 28, 2009

Dette er ikke bare en unnskyldning til å spille fra David Bowies absolutt beste plate. Men la oss likevel begynne der. Her er “A New Career in a New Town” fra Low (fra 1977 – et årstall faste leser vil vite er et av de årstall jeg arbeider med):

Men i tillegg til det er jeg, for en gangs skyld (?), i det mer private hjørnet her på bloggen. I morgen kjører flyttelasset mitt. Jeg slutter som førsteamanuensis i allmenn musikkvitenskap ved Griegakademiet, Institutt for musikk, Universitetet i Bergen, og begynner fra 1. august i full stilling som lektor (ikke professor, som det ved en inkurie ble skrevet på Ballade) i musikvidenskab ved Afdeling for Musikvidenskab, Institut for Kunst- og Kulturvidenskab, Københavns Universitet. Jeg har hatt en 50/50 løsning her i vår/foråret, men det er likevel en viss endring på gang.

Så, med fare for at blive så altfor meget, her er Danny Kaye fra Charles Vidors film Hans Christian Andersen (1952):

Litt tendenser av en queen i kongens by der tenker jeg. Forvent litt lavere aktivitet på bloggen i overgangen og akklimatiseringen. Men rest assure, bloggingen vil fortsette.

Sissels sanger

May 31, 2009

I går var jeg så igjen på Festspill-konsert, denne gangen i villaen på Troldhaugen for å høre Sissel Kyrkjebø (fan-site på myspace). Hun sang sammen med Geir Sundstøl på gitarer og Trygve Brøske på piano. Anmeldelsen av konserten kan leses her (og kommer muligens også i papiravisen tirsdag). Musikerne gir en konsert til i kveld.

J. A. Løtvedt på verdenshavene

May 30, 2009

I går var jeg igjen på konsert, denne gangen et samarbeidsprosjekt mellom Festspillene og Nattjazz, med tittelen “J. A. Løvedt på verdenshavene.” Anmeldelsen er på trykk i dagens Bergens Tidene, men ligger ikke på nett, og kommer derfor her. De eneste endringene er, som vanlig, at det er lagt til lenker.

Jazz, støy og hav

Sprikende møte mellom musikk og bilde

Det er flere måter å sette sammen film og musikk på; de to uttrykkene kan berike hverandre og de kan stå i kontrast til hverandre. Møtet mellom filmer av Jan Alfred Løtvedt og musikk av Kjetil Møster var uventet, men ga også forventninger. Og det var et komponert og regissert møte, der Møster stod for musikken og Morten Traavik for regien. Klippingen av det filmatiske materialet var i seg selv interessant. Det vekslet mellom bilder fra Bergen, bilder av sjø og islandskaper, oljeplattformer, og skip. Med jevne mellomrom dukket det også opp helikoptre, som med sine langsomme bevegelser fikk en nærmest abstrakt karakter. I tillegg var det lengre klipp av et intervju med Hilmar Reksten, der musikken overraskende nok stoppet og intervjusekvensene fikk lov å stå alene.

Det meste av musikken stod Ultralyd for, med Møster selv på saksofoner og klarinett, Anders Hana på gitar, Kjetil Brandsdal på bass og Morten J. Olsen på slagverk, i tillegg til at alle fire også anvender elektronikk og effekter. Musikken hadde i hovedsak to uttrykk. For det første lange partier med utholdte klanger, der både Hana, Brandsdal og Olsen spilte med fiolinbuer – Olsen på vibrafon – og lot klangene henge samtidig som elektronikken skapte bevegelser i klangene. Det andre uttrykket var mer rocka, med Olsen på trommesett, og ofte med bassostinater som underlag for gitar og saksofon. I mine ører fungerte de rocka partiene best, og særlig der Møster i en flott klangkombinasjon spilte klarinett over et rimelig støyende underlag.

Kveldens beste øyeblikk var et langt parti der Fredrik Saroea sang noe Reksten nettopp hadde sagt til intervjueren. Framtiden for skipsfarten, hevdet Reksten, lå i stillehavsområdet, og han hadde et lengre argument for behovet for økonomiske vekst rundt Stillehavet. Deretter kom Saroea opp gjennom gulvet og sang de samme tekstlinjene, med et heftig rytmisk underlag. I det øyeblikket oppstod det også en interessant dimensjon for fortolkningen. Var blikket mot Stillehavet noe bandet også ville understreke eller forsøkte musikken å undergrave det vi nettopp hadde hørt? I forhold til Reksten-intervjuet heller jeg i retning av det siste. Mens musikken til sjølandskapsbildene i større grad spilte sammen med det vi så. Filmene hadde en patina ved seg som ble fremhevet av langsomheten i det klanglige. Den musikalske patina stod derimot Navy Vocalis for med shanties og en utgave av “Den norske sjømann.” Prosjektet var spennende nok, men samtidig uforløst. Musikken og bildene hadde noe med hverandre å gjøre, samtidig ble det for dempet, selv i de rocka sekvensene. Nesten som om bandet hadde for mye respekt, for musikken eller for hallen, og at de holdt igjen.

Stravinskij og Bartók

May 29, 2009

I går var jeg igjen på Festspillkonsert, denne gangen med Bergen Filharmoniske Orkester. De spilte Igor Stravinskijs Vårofferet (Le Sacre du printemps) fra 1913 og Béla Bartóks Ridder Blåskjeggs borg (A kékszakállú herceg vára) med libretto av Béla Balázs, komponert i 1911 og første gang framført i 1918. (Jeg må få med 1911 her siden, som gamle lesere vil huske, det er et viktig år for meg). Anmeldelsen av konserten er på trykk i dagens Bergens Tidene, men er ikke på nett, så den kommer her:

_________________

Musikalske drama

Mellom eventyr og myter, opera og film

To klassikere innen modernistisk musikkdramatikk stod på programmet på BFOs festspillkonsert: Igor Stravinskijs Vårofferet, første gang framført, som ballett, i 1913, og Béla Bartóks kammeropera Ridder Blåskjeggs borg, skrevet i 1911 og først gang framført i 1918. Dette er musikk som innleder versjoner av det som gjennom det tjuende århundret ble kalt samtidsmusikk. Samtidig trekker den veksler på fortiden. Historien Vårofferet forteller har vi hørt mange ganger. Mytisk tid og menneskeofring står sentralt, og det rytmiske i musikken ofte har vært forstått som en slags urmusikalsk dimensjon. Torsdagens konsert ble annerledes idet Oliver Herrmanns film Le sacre de printemps fra 2003 ble vist, og orkesteret i større grad ble ledsagere til bildene. Filmen var visuelt sterk og nærmest overveldende for sanseinntrykkene. Selvsagt hørtes musikken, men jeg vil tro de fleste publikummeres oppmerksomhet likevel ble rettet mot filmen. Med en blanding av mytiske og religiøse momenter på den ene siden, og ett oppdatert portrett av et på mange måter kaldt moderne liv på den andre fikk filmen dermed også fram en annen historie. Musikken var allerede fortolket en gang, og som publikum ble vi dermed dratt mellom ulike forståelser.

BFO spilte med et forbilledlig trøkk, og musikken ble intens på den helt riktige måten. Og et lignende trøkk ble også med etter pause i Bartóks opera. Med opprinnelse som eventyr får Blåskjegg-tematikken en dreining til fortellingen om en nysgjerrig kvinne som vil vite sin manns hemmeligheter, og der hun til slutt får lide for denne. Bartóks opera, med libretto av Béla Balázs, endrer dette. Døden hviler over historien, men også et annet liv. Blåskjeggs tidligere koner lever vider, innesperret i borgen, og kan minne om vampyrer slik disse blir beskrevet i Bram Stokers Dracula. Både Katarina Karnéus som Judith og Albert Dohmen som Blåskjegg sang flott, men med tekst på ungarsk og uten iscenesettelse er det som om vi bare hører at det er dramatisk; det blir vanskelig å få med seg graden av dramatikk i verket. En dramaturgisk iscenesettelse krever ikke så mye når det bare er to karakterer, og verket ville absolutt ha tjent på det. Sammen med Vårofferet fikk dermed begge verkene noe av plateinnspillingens karakter. Musikken havnet i bakgrunnen for dramaet, der vi som publikum henholdsvis fikk dramaet presentert på lerretet eller måtte forestille oss det i fantasien. Når det er sagt var det en flott konsert, med to verker det er verd å høre live. Og to verker som står bedre til hverandre enn man kanskje umiddelbart ville tro.

___________________

Det var samtidig noen spennende dimensjoner ved konserten. Vårofferet ble spilt til visning av Oliver Herrmanns film Le Sacre du printemps fra 2004. Som finnes på dvd med Berliner filharmonikerne (se her), men som altså ble vist som stumfilm med levende musikk. Det gjorde noe med konsertopplevelsen. Jeg hadde ikke sett filmen før – bortsett fra et klipp på YouTube – men det frister til gjensyn. YouTube-klippet kommer her:

Ridder Blåskjeggs borg ble framført konsertante, altså uten iscenesettelse. Det synes jeg strengt tatt er en uting. Skal jeg se opera vil jeg gjerne ha iscenesettelsen også. Ikke at orkesteret og sangerne ikke gjorde en god jobb; jeg vil bare gjerne ha opera som opera. Så for å veie opp litt, her er en scene fra operaen:

Operaen har også vært filmatisert, av Michael Powell i 1963, og her er åpningen av den. Opera kan nemlig gjøre seg godt på film også:

Joe Lovano Us Five

May 28, 2009

I går var jeg på Nattjazz-konsert igjen, denne gangen for å høre Joe Lovano Us Five. Og for en gangs skyld (det skjer ikke så ofte) var jeg ikke på jobb. Så det blir ingen anmeldelse her. Men konserten var strålende, med en kvintett som spilte rått og rufsete og ikke forsøkte å få det til å lyde perfekt, som startet litt famlende synes jeg, men som ut over i konserten løftet det hele (liten video fra gårsdagens konsert her). Kvintetten består av Joe Lovano (myspace) selv på saxofoner, James Weidman på piano, Esperanza Spalding (myspace) på bass, og Francisco Mela (myspace) og Otis Brown III (myspace), begge på trommer. Lovano spilte også på et av de mest perverse saxofoninstrumenter jeg har sett. Det så ut som to saxofoner som var sveiset sammen, og han spilte både tostemt med seg selv, men også enkelttoner (instrumentet kan ses på bilde fra Dagbladets kritikk av hans Oslo-konsert tirsdag). Her er kvintetten med “Big Ben” som de også spilte som ekstranummer i går:

Kvintetten spiller i København, på Copenhagen Jazz House, i dag, fredag og lørdag, så lesere fra København, dere har herved en anbefaling. De er også aktuelle med platen Folk Art (på Blue Note).

Og når jeg så Lovanos dobbelthorn kom jeg også i tanker om Rahsaan Roland Kirk, om enn det han gjorde var noe annerledes. Her er Kirk i et opptak fra 1966:

Matmos i Bergen

May 25, 2009

I tillegg til Nattjazz (som jeg har skrevet om her og her) er også Festspillene i Bergen i full gang. Så lørdag var jeg på konsert med Matmos (myspace) i Johanneskirken, og min anmeldelse er på trykk i BT i dag. Matmos har en liten turné – eller en “tourette” som de på sine hjemmesider halvveis foreslår å kalle det – i Europa for tiden, men det er få kirkerom de spiller i. Og det i seg selv var rimelig fascinerende. Les anmeldelsen av konserten her. Her er ellers en videoutgave av “Exciter Lamp and the Variable Band”:

Og, som bonus, her er musikkvideoen til deres utgave av “The Stars and Stripes Forever.” Amazing.

Jarle Bernhoft

May 24, 2009

Fredag var jeg igjenNattjazz, og da for å dekke konserten med Jarle Bernhoft. Bergens Tidene virker å ha tekniske problemer med webben i dag, så her er anmeldelsen, som altså er på trykk i dagens avis. Det eneste jeg har gjort i tillegg er å legge til linker. Og, som innledning, her er Jarle Bernhoft, med “Streetlights,” live fra NRKs Store Studio, i fjor:

Hvis Oslo lå på vestkysten

Groovy, urbant, og med ekko av soul

Det lå til rette for musikalsk godlyd i møtet med Jarle Bernhofts soulorkester under Nattjazz fredag. Musikerne har samlet sett noen av de mer imponerende CV-er i Norge og behersker en mengde sjangere. Da platen Ceramik City Chronicles kom i fjor ble møtet mellom soulen og Oslo by framhevet, og Bernhoft ble kalt heimstadsdikter. Og det er tiltalende hvordan Oslo kommer gjennom i tekstene. Hvorfor skulle ikke norske byer få soulakkompagnement? Men så var det det med soulen, da. Referanser til urban soul er hørbare, ikke minst til Curtis Mayfields blaxploitation-musikk. Det er også en retrodimensjon over prosjektet, noe som soundmessig er ok, men som samtidig balanserer farlig på grensen til et musikalsk museum. Det er også musikalske referanser som overdøver denne urbane og svarte soulen. Mest hørbart er ekkoet fra Steely Dan, 70-tallets store antihelter og en klassisk referanse for lydfolk og velutdannede musikere som spiller soul og popjazz. For all del, Steely Dan kunne, og kan, definitivt sitt håndverk og har mye å komme med. Det kan bare noen ganger bli litt vel glatt. Den vestkystlyden de stod for har et slags studiopreg av perfeksjonisme; klanglig tiltalende og full av detaljer. Detaljene i Bernhofts musikk kom ikke helt fram i Røkeriet. Det var groovy i lange perioder, med solid bass og trommeunderlag, og særlig David Wallumrøds keyboards bidro i lydbildet. Gitarene kom derimot i bakgrunnen, bortsett fra når Bernhoft selv spilte solo. Dermed ble konserten i lange perioder preget av vokal og groovy komp, og jeg savnet en krisphet i diskantleiet. Best fungerte låtene med tempo og groove. Men også i første ekstranummer, en lavmælt versjon av “He Ain’t Heavy, He’s My Brother,” var flott, der Bernhoft alene på gitar og vokal tok konserten helt ned før resten av ekstranumrene løftet den igjen. Bernhoft synger godt, og inntar scenen i sentrum for det hele. Og musikerne gir ham et godt underlag. Den hårfine balansen mellom perfeksjon og den litt skitnere soulen er likevel vanskelig, men kan kanskje ikke helt forventes i livesituasjonen.