Archive for the ‘Humor’ Category

Beethovens femte, menn og kvinner

August 23, 2009
Advertisements

Supermentsch

August 16, 2009

I filmen Funny People (Judd Apatow, 2009), som kommer til Danmark (og Norge) i oktober, er det en scene der Ira Wright (Seth Rogen) har en interessant t-shirt. Se ca 20 sekunder ut i filmens trailer:

Det er en rød S, a la Superman, i en Davidsstjerne. Produktet, Super Jew T-Shirt, er selvsagt til salgs, nærmere bestemt hos ModernTribe.com.

superjewtee300

Og dette burde ikke komme som noen stor overraskelse.  Da Superman Returns kom i 2006, var det store diskusjoner om de jødiske dimensjonene i filmen, som  her, fra CNN, der Rabbi Simcha Weinstein, forfatteren av boka Up Up And Oy Vey!: How Jewish History, Culture, and Values Shaped the Comic Book Superhero,  intervjues:

Og, skulle noen behøve at tingene går opp, Rabbi Simcha har skrevet om Funny People her.

Oops … A Fugue Again

May 4, 2009

Denne har ligget på nettet en stund, men er likevel riktig flott:

Det er Daniel Pi som instruerer oss i hva en fuge er, og som bruker Britney Spears “Oops! … I Did It Again” som tema. (Dermed er vi altså igjen i nærheten av Britney-covers). Noter til fugen, i pdf, kan finnes her.

Og, nærmest med nødvendighet, denne må bare kobles sammen med Glenn Goulds “So You Want to Write A Fugue”:

(Teksten til Goulds verk kan ses her, og en video der han diskuterer stykket kan ses her).

Lisztomania

May 3, 2009

Noen ganger kunne man føle at jeg skriver altfor lite om klassisk musikk på bloggen og altfor mye om populærkultur. Så for å gjøre noe med det, her er et klipp fra Ken Russells Lisztomania (fra 1975), der Franz Liszt møter Richard Wagner:

Sjekk også ut Iain Fishers Ken Russell site savage messiah.

Jim White i Bergen

April 29, 2009

Overskriften er ikke den mest originale, ikke minst gitt gårsdagens post, men det er altså Bergenfest for tiden, og i dag har jeg vært i Logen og hørt Jim White (myspace). Anmeldelsen er på nett allerede (og som i går regner jeg med den kommer i papirutgaven i morgen). Det ligger også en liten video ute på nettet i forbindelse med anmeldelsen. Men siden et av høydepunktene under konserten var “If Jesus Drove A Motor Home,” her er en utgave av den:

Dagens plateanmeldelser

April 1, 2009

I dag har jeg fem plateanmeldelser på trykk i Bergens Tidene. Det er Albatrosh, Seagull Island (Inner Ear) (duoen har også en blogg) (se anmeldelsen her); Baktruppen, 1986-2008 (+3dB) (her); Lene Grenager, John Hegre, Harald Fetveit, Else Olsen S., Ute (AIM Sound City) (her); Inger Marie, My heart would have a reason (Stunt Records) (her); og Zu (myspace), Carboniferous (Ipecac) (her).

Have a nice flight!

March 20, 2009

(Hentet fra Ballades helgeservice).

Sitater, kopier og identiteter

March 12, 2009

I sin bok Thinking in Jewish skriver Jonathan Boyarin om en generell “Jewish tendency to view citation as more authoritative than originality” (det er ett av mine favorittsitater, og jeg har brukt det før – her og her – og det burde vel også vært brukt her).

Jeg kommer på sitatet igjen etter å ha lest Judah Cohens artikkel “Hip-Hop Judaica: the politics of representin’ Heebster heritage,” Popular Music, vol. 28, no. 1, 2009, ss. 1-18. Her er det altså jødisk hip-hop det er tale om, og to av bandene synes jeg er ekstra interessante i denne sammenhengen.

For det første er det 2 Live Jews (med et navn som selvsagt spiller på 2 Live Crew). Deres viktigste plate er As Kosher As They Wanna Be (fra 1990), med sin tydelige referanse til 2 Live Crews As Nasty As They Wanna Be (fra 1989). Det er ikke altfor lett å få tak i denne musikken, men her er “Young Jews Be Proud” (og legg merke til samplene):

For det andre har vi Ju Tang Clan, som, jada, selvsagt har sine referanser til Wu-Tang Clan. Her er en live-utgave (og the in-jokes sitter løst):

(En noe skjult web-site for Ju Tang Clan finnes her, og på denne siden finnes det mp3-filer av albumet The New Testament samt noen singler).

Nå kan det være litt vanskelig å knytte Boyarin-sitatet til disse utgavene. Det er en dimensjon her som ikke akkurat skriker etter det autoritative. Men den humoristiske dimensjonen har også en brodd, om enn den ikke er helt fortolkningsmessig entydig. Men den selvrefleksive bruken av stereotyper – og in-jokes – er helt åpenbar, og åpner for et spill med identiteter.

Don’t Shoot Me I’m Only the Piano Player

November 20, 2008

Jeg har skrevet diverse om musikk og presidenter her i det siste. Men har latt være å poste presidentenes egen musikk. Og ikke alle USA-presidentenes musikalske talenter er like kjente. Vi visste at Bill Clinton spilte saxofon (se her for hans blues – det lyder ikke så verst). Men jeg kom over noe ganske annet på youtube. Her er fra et tv-show 8. mars 1963, og vi får Richard Nixon som solist i sin “Piano Concerto #1.”

Strengt tatt var ikke Nixon president i 1963 (han ble valgt i 1969), men likevel. Og når vi er i den mer republikanske delen av presidentene, hva med George W. Bush som synger sin egen cover av “Green Green Grass of Home” (muligens mannen faktisk har litt humor).

(Innleggets tittel er, som vel leserne vil gjenkjenne, samplet fra Elton Johns plate fra 1973).

Verdens mektigste mann?

October 29, 2008

Som de fleste vel har fått med seg, om en liten uke er det presidentvalg i USA (jeg har så vidt berørt det her og her). Og i dag skal så Barack Obama være gjest på The Daily Show with Jon Stewart. Det kan ikke være tvil om at Jon Stewart (født Jonathan Stuart Leibowitz i 1962, men har altså også offisielt skiftet navn til Jon Stewart) er en viktig politisk aktør i den amerikanske offentligheten (se også følgende fra New York Times). Samtidig, dagens møte mellom Obama og Stewart reise ikke bare spørsmål om politikken, men også om satiren. Hva sier det om amerikansk politikk at den presidentkandidaten som tilsynelatende ligger best an er gjest på et satireshow en uke før valget? Og hva sier det om satiren når den ledende presidentkandidaten er gjest der midt i valgkampen, en valgkamp The Daily Show ellers følger under overskriften ”Indecision 2008”?