Archive for January, 2009

DDR er ikke hva det engang var

January 31, 2009

Dagbladet har i dag en artikkel om Jens-Uwe Fischer og Friedrich von Borris’ bok Sozialistische Cowboys – Der Wilde Westen Ostdeutschlands. Boken handler om “indianerkulturen” i det tidligere DDR, der man, lærer vi, kunne opprette reservater som fungerte både som hobby, som subkultur, og som grunnlag for ulike politiske strømninger. Her finner vi dermed en slags østtysk hippiekultur, men også alternative historier og sosialisme og naturliv og mye mer. Og selvsagt finner vi også referanse til Karl May (1842-1912), forfatteren som på mange måter skapte den tyske forståelsen av “cowboys and indians,” og som har preget forestillingen om “det ville vesten” (sjekk websiten til Karl-May-Stiftung her). Fischer og von Borris’ bok lyder som en fascinerende bok på mange måter, så den er havnet på min liste over bøker jeg må få anskaffet meg.

En av grupperingene som arrangerte indianerfestivaler var FDJ – Freie Deutsche Jugend – hvilket så gir en slags grunn til å vise IFA Wartburgs “FDJ,” en intervensjon i forholdet til “je-je-je-Musik.”

Så vi kan igjen slå fast; det ville vesten er ikke som før, og DDR er ikke hva det en gang var.

Advertisements

Ungdomskilden?

January 31, 2009

Det er Super Bowl på søndag. Og som alle vil huske, dette er mer enn en sports-event. I pausen vil Bruce Springsteen opptre, og Tampa, Florida og NBC tv vil være fullt opptatt av det hele. Det har også vært et reklamespot som har fått litt mer enn ordinær oppmerksomhet. I en liten reklame for Pepsi synger Bob Dylan og Will.I.Am sammen:

“Forever Young” – og Pepsi? Pepsi som ungdomskilden? Nå ja. Men litt show synes jeg det er når Will.I.Am begynner å rappe på teksten. (Mer om Dylan og reklame her og her).

Mellom virkeligheter

January 30, 2009

3231021176_df60cef1ef_o

Jeg ble oppmerksom på bildet over fra Warren Ellis’ blogg, som har hentet det herfra (og siden jeg ikke kan lese russisk kan jeg heller ikke refererer til denne kilden ordentlig). Jeg synes det er et fantastisk flott bilde, også selv om det har sine spor av voldelig historie. De to lagene av historie man kan se her, hvordan dagliglivet finnes så å si ovenpå tidligere krigssoner, de to nivåene her av tid, historie, og fargespill, og måten nåtiden dermed i en eller annen forstand også hjemsøkes av fortiden. Alt i alt et tankevekkende – og flott – bilde. (Og det er altså flere på de overnevnte bloggene).

Kiss Tom Jones

January 29, 2009

Jeg har skrevet om Tom Jones tidligere, og diskuterte da så vidt det jeg oppfatter om en mer camp utgave av ham. Samtidig er jeg ikke alltid sikker på hvor camp han er. Som her, når han gjør en cover av Princes “Kiss”:

Jeg klarer bare ikke helt å bli enig med meg selv om hvorvidt dette er camp, queer eller simpelthen dårlig smak. Jeg kan godt se på publikum at de liker det, og da særlig det kvinnelige publikummet kan det virke som. Og dermed er det hele rimelig heteronormativt. Samtidig, det er altså Prince, og vel, det åpner låten i noen andre retninger også. (Videoen med Prince kan ses her). Det finnes flere utgaver av låten med Jones, som denne live fra Concert for Diana, og den har ikke helt den samme queerness synes jeg. Og når Jones gjør låten sammen med Art of Noise får den også andre kvaliteter. Og egentlig er vel det jeg forsøker å si at camp noen ganger nettopp befinner seg på det litt problematiske punktet mellom queer og bad taste.

PJ Gabler

January 27, 2009

Ian Ricksons produksjon av Ibsens Hedda Gabler har nettopp hatt premiere i New York. Kritikken er i beste fall blandet, men det jeg finner mest interessant er at PJ Harvey (myspace) har skrevet originalmusikken. Hos New York Times kan man høre et lite utdrag (her), og musikken minner om White Chalk (som er en fantastisk plate). Det er også interessant å lese hvordan PJ Harvey ser Hedda Gabler; det åpner flere perspektiver, på tvers av århundrer så å si. Forestillingen vises til 29. mars. Ellers er Harvey og John Parish snart aktuell med ny plate. A Woman a Man Walked By slippes den 30. mars. Og de skal også på turné (Oslo 10. mai; København 11. mai).

Og når jeg nå skriver om PJ Harvey, musikk og teater, her er hennes utgave av Kurt Weills “Ballad of a Soldier’s Wife” (original “Und was bekam des Soldaten Weib?”; tekst Bertolt Brecht) fra prosjektet September Songs: The Music of Kurt Weill, først produsert for tv av Larry Weinstein, og der Hal Willner produserte cd-en.

Little Wing

January 26, 2009

Etter en introduksjon av Dave Chappelle kommer det en coverversjon av Jimi Hendrix’ “Little Wing” med Frédéric Yonnet (myspace) på munnspill. Amazing.

En versjon med Hendrix kan høres her. At Yonnet er inspirert av Hendrix kan også høres her, der han spiller the US National Anthem før en basketballkamp.

Vatikanet i disse dager

January 25, 2009

For et par dager siden satt jeg og leste aviser på nettet, og ble fristet til å skrive en bloggpost med tittelen “Vatican 2.0.” Det viser seg nemlig at Vatikanet oppdaterer sin mediestrategi, og i den forbindelse blant annet har sin egen youtube-kanal. I en viss forstand er en slik oppdatering en logisk konsekvens av Vatikanets liv gjennom århundrer, og jeg har alltid ment at man kunne gjøre et rimelig godt argument for den katolske kirke, og kanskje særlig jesuittene, som det første globale medienettverk (Vatikanets egen fortelling om medieutviklingen kan ses her). Den andre assosiasjonen som kunne komme med Vatican 2.0 er i en slags kontrast til Vatican II, som i denne sammenhengen skulle være det andre vatikankonsil (som fant sted mellom 1962 og 1965), som kort består i en modernisering av den katolske kirken (altså enda en oppgradering). Men som mange har fått med seg, og som innenfor populærkulturen vel først og fremst ble allment kjent i forbindelse med Mel Gibsons The Passion of the Christ (fra 2004), er det også innenfor katolisismen mange som er uenige i den retningen den katolske kirken tok etter Vatican II, og som forsøker å reetablere en eldre teologi og en eldre praksis.

Det ble aldri noen bloggpost om Vatikanet på youtube. Men det kan likevel være på sin plass å minne om det. For nå er Vatikanet i nyhetene igjen, og det er to anledninger denne gangen. For det første har Vatikanet gått rimelig kraftig ut mot Barack Obamas endring av lover i USA. Obama har fjernet forbudet mot å bevilge penger til internasjonale grupper som gir råd om abort, og dette faller den katolske kirken tungt for brystet. Her er, med andre ord, alt ved det samme. Men i den andre anledningen kan man spørre om alt fortsatt er ved det samme, eller om vi her ikke snarere nettopp ser en tilbakevending. Kanskje en tilbakevending til noe som aldri var, men likevel. Pave Benedict XVI har nemlig rehabilitert fire biskoper som har vært ekskommunisert siden 1988. Og alle fire tilhører Fraternité Sacerdotale Saint Pie X, en svært konservativ gruppering innenfor den katolske kirken (sspx som de heter på engelsk; deres amerikanske site er her). Mest kontroversieltvære Richard Williamson, som her i forrige uke ble intervjuet på svensk tv (Uppdrag granskning), og der sier at han ikke tror det fantes gasskamre under den andre verdenskrig, og at han antar at cirka 300000 jøder døde i konsentrasjonsleirene. Jeg har store problemer med å la en Holocaust-fornekter komme til orde her på bloggen (han sier endog “quote unquote Holocaust”), men så er det i hvert fall ingen fare for feilsitering.

Vi har hørt lignende påstander tidligere, men da stort sett fra andre kretser enn kirken. Og den interreligiøse dialogen som Pavekirken har antydet de er tilhengere av, får definitivt en knekk med slike utsagn. Vatikanet hevder at de ikke er enige med Williamsons utsagn, og at hans rehabilitering ikke skal ses i sammenheng med utsagnene. Men nyheten flyr likevel verden rundt. Og det er også noen rimelig ubehagelige kommentarer på youtubesiten der intervjuet med Williamson finnes (som, må jeg presisere, altså ikke er publisert på Vatikanets egen youtube-kanal). Det kan altså virke som om Vatican 2.0 ikke egentlig er på trappene. Og det er forstemmende at kirken ikke i sterkere grad kritisere Williamson, men nærmest lar hans utsagt får være et blant mange.

Epilepsy Is Dancing

January 24, 2009

Den nye singelen fra Antony and the Johnsons er “Epilepsy Is Dancing.” Videoen er nå ute, og her er flere involverte, blant annet the Wachowski Brothers, Tino Rodriguez, Virgo Paradiso, og Sean Dorsey. Hovedpersonen i videoen er Johanna Constantine.


(Jeg anbefaler alle å klikke seg inn her for å se HD-versjonen).

Det er en slags drømmende logikk over bildene, men mer enn drømmens som knyttet til søvnen synes den kreative ideen ganske enkelt å være knyttet til tekstens referanse til epilepsi. Men i denne andre verden – en slags parallellverden – er det samtidig et fantastisk farge- og lysspill, og dansende skapninger litt utenom det ordinære. Jeg synes det er riktig flott gjort, og selv om jeg ikke helt har alle mine egne fortolkninger av videoen klar enda synes jeg den fortjener å spres. Fortolkningsforslag mottas med takk.

Posthuman Nature

January 23, 2009

Jeg har skrevet om posthumane stemmer ved flere anledninger (se for eksempel her). En sentral inngang til problematikken er knyttet til elektroniske bearbeidelser av stemmen. Og den kanskje mest interessant versjonen jeg har hørt for nylig er Stevie Wonders cover av Michael Jacksons “Human Nature.” Her er først Michael Jackson live i Brisband 1987:

Og så Stevie Wonder fra Vancouver i juli 2008:

Her bruker Wonder talk box, som han har gjort mange ganger før (se for eksempel her), men når han så i tillegg covrer “Human Nature” blir man fristet til å gi låten en ny tittel og simpelthen kalle den “Posthuman Nature.”

Air and Simple Gifts

January 23, 2009

Det har vært mye snakk om musikk i forbindelse med at Barack Obama (myspace) ble president. Et av musikkstykkene det har vært mindre tale om er John Williams’ Air and Simple Gifts.

Det ble spilt av Itzhak Perlman, fiolin, Anthony McGill, klarinett, Yo-Yo Ma, cello, og Gabriela Montero, piano. Og som stykke har det en enkelthet ved seg og mengder av referanser til amerikansk musikk som gjør at det på mange måter funger. At musikerne spilte med play-back minsker vel ikke effekten. Og visstnok var det kaldt. Og, som Jonathan Bellmann kommenterer på Dial “M” for Musicology, denne besetningen er identisk med Olivier Messiaens Quatuor pour la Fin du Temps (de mer her). Det var muligens ikke helt den assosiasjonen som er mest ønskelig i sammenhengen. Men så var det mye annen musikk også. En annen ting som selvfølgelig vil bli kommentert, og som ikke er helt uten betydning i denne sammenhengen, er selvsagt musikernes blandede etniske opprinnelser. Her er det mer enn melting pot.