Archive for November, 2008

Will I Ever Learn

November 30, 2008

Herbert Grönemeyer er ute med ny plate, Was muss muss, og selv om det er en best-of plate er det også noe nytt materiale. Særlig interessant synes jeg duetten med Antony på “Will I Ever Learn” er

Det er ingen video her, bare lyden som vist over. Men på youtube ligger det også et klipp fra tysk fjernsyn der Grönemeyer snakker om innspillingen.

Og jeg sier det igjen, Antonys stemme klinger fantastisk, og jeg er utrolig fascinert over alle duettene han synger, og hvordan hans stemme der både er gjenkjennelig og samtidig blander seg så flott med den andre stemmens klang. (Og dette er noe jeg arbeider med; en artikkel om Antonys duetter).

Og hvis noen drar kjensel på Grönemeyer, så ja, han spiller Lt. Werner i Wolfgang Petersens Das Boot (1981), så dermed, til slutt, også et musikalsk nummer derfra.

Voodoo Child

November 30, 2008

Nicolas Sarkozy gikk til søksmål mot produsenten av en voodoo-dukke med hans ansikt. Men nå har fransk rett avgjort at det er ok å selge dukkene.

FRANCE-POLITICS-SARKOZY-TRIAL-FILES

Men, det er ikke lov å bruke dem, det vil si, det er ikke lov å stikke nåler (12 nåler er vedlagt dukkene) i den for å kaste forbannelser over ham. Jeg finner det også interessant at dukkeprodusenten ble idømt en erstatning til Sakrozy på en – 1 – euro (i tillegg da, til at de må betale saksomkostninger).

Vel, men en slik nyhet, hva er mer logisk enn å spille “Voodoo Child (Slight Return)”? Her er Jimi Hendrix fra Woodstock, 1969:

Og, som cover, her er Angelique Kidjo, live fra 1999.

Easy like Sunday morning

November 30, 2008

I 1977 hadde The Commodores en hit med Easy.” Låten er skrevet av Lionel Richie, og er interessant som Motown-låt. Den har noe nesten-country over seg, og det overrasker. Men så er Richie født og oppvokst i Tuskgee, Alabama, og det kan muligens forklare noe.

Og jeg har sagt det før, Mike Patton har et øre for gode låter å lage coverversjoner av. Og i 1992 ga Faith No More ut sin versjon. Videoen kan ses her, mens jeg viser en liveutgave fra Jay Leno. Litt morsomt å se hvor sky og sjenert Patton framstår i begynnelsen – i kontrast til videoversjonen – men han har en flott stemme.

Patton ser da også rimelig ung ut hos Leno, men han hadde da gjort ting før dette også. Han ble med i Faith No More i 1988, mens Mr. Bungle ble dannet i 1984-85. Og på youtube ligger det et klipp av Mr. Bungle fra 1985, fra Eureka High School Talent Show. Og her synger de “Macho Man” (ja, klassisk Village People! originalen kan ses her).

Om forbindelser – musikalske og andre

November 29, 2008

Lesere vil ha oppdaget at jeg har en fascinasjon for sammenhenger. Altså ikke sammenhenger som er der i noen objektiv forstand, men sammenhenger som tilsynelatende oppstår mellom ting hvis man stirrer lenge nok på dem, eller hører lenge nok etter, eller bare ser – eller sanser – tingene fra en litt annen vinkel enn det vanlige. Men når man som forsker eller fortolker gjør slike grep er det ikke uvanlig å få spørsmål. Noen hevder at det blir for mange tilfeldigheter, at jeg presser materialet slik at sammenhenger oppstår som strengt tatt bare finnes i mitt hode, eller at det blir hengende i løse luften. Jeg skrev noen ting om dette i forbindelse med noen metodologiske overveielser her på bloggen for en god stund siden. Strengt tatt behøver jeg jo ikke ta disse innvendingene alvorlig; på mange måter står og faller en fortolkning på i hvilken grad publikum følger den og at det kan komme noe derfra. Men samtidig er det jo også fascinerende når man samtidig kan påpeke visse forbindelser som er åpnende, altså ikke for å forsvare fortolkningen, men som mulige videreføringer av den.

Jeg kom i tanker om dette litt tilfeldig. Jeg fant en artikkel av Jon Stratton i Popular Music, 27/3 (2008), med tittelen “The Beastie Boys: Jews in whiteface.” Artikkelen er en diskusjon av den “hvite” rap’en, og i hvilken grad det spiller en rolle at The Beastie Boys var jøder (Stratton har tidligere publisert artikler om det jødiske innslaget i punken; både den amerikanske og den britiske). Det er Licensed to Ill fra 1986 Stratton først og fremst diskuterer, og denne platen er, som kjent, produsert av Rick Rubin (som også er jøde, kan Stratton fortelle). Rick Rubin gjorde også annet i 1986. Han produserte Slayers Reign in Blood. Og da begynner ulike forbindelser å oppstå, både likheter og forskjeller. Her er videoen til The Beastie Boys’ “No Sleep till Brooklyn” (tittelen er selvsagt samplet fra Motörheads No Sleep ’till Hammersmith), og gitarriffet spilles av Kerry King fra Slayer. (Det parodiske elementet i videoen skal selvsagt ikke underslås, men her fungerer det også som del av forhandlingene mellom musikk forstått som henholdsvis “hvit” og “svart”).

Parodien er selvsagt også en iscenesettelse, og det samme må man kunne si om Slayer. Iscenesettelse er og blir en del av musikken, både som framføring og for hvordan låtene kan fortolkes. Her er Slayers “Raining Blood” (studioutgaven kan høres her).

[I forbindelse med “Raining Blood” må jeg også få gjøre oppmerksom på en av mine favoritter når det gjelder coverversjoner. Hør herTori Amos’ versjon. Fantastisk.]

En annen musiker Rubin har produsert er Johnny Cash. Og det er definitivt et musikalsk sprang her. Samtidig er det noe med et stripped-down lydbilde som er fellestrekk for alle de tre nevnte. En av de vakreste Cash-sangene Rubin produserte er coverversjonen av Nine Inch Nails’ “Hurt,” fra American IV: The Man Comes Around (fra 2002). (Trent Reznor kjente for øvrig Rubin personlig). Jeg har tidligere nevnt videoen i forbindelse med en “barokk” dimensjon, og den synes jeg fortsatt er høyst tilstede. Det er en memento mori-lignende følelse her, og jeg vil hevde at den er uavhengig av det faktum at Cash var døende da han spilte den inn.

Videoen er regissert av Mark Romanek, og han har gjort flere barokke videoer, ikke minst til Nine Inch Nails’ “Closer” (en video Claus Krogholm også refererte til i en kommentar til min post om Rihannas “Disturbia”). “Closer” er fra The Downward Spiral, fra 1994. Og bare så det er sagt, denne videoen inneholder bilder og tekst som kan være harde for sarte sjeler (så er dere advart før dere ser den).

Dette er en annen barokk enn vi finner i “Hurt,” men jeg vil likevel understreke det barokke. Det er også veldig tydelige referanser til en billedkunstner som Francis Bacon, der kjødet er én viktig dimensjon. Forbindelser mellom det fysiske og det religiøse, det seksuelle og forfallet, kroppens forgjengelighet og ekstase, etc. er til stede her. Og jeg får det for meg at en lesning av denne videoen med bakgrunn i Gilles Deleuzes bok om Francis Bacon skulle kunne åpne interessante dimensjoner her (og må se om jeg ikke kan få tid til å begynne en slik). De forbindelsene jeg gjerne ser her, forbindelser som i en viss forstand er tilfeldige men som samtidig åpner opp for fortolkninger av de ulike musikalske uttrykkene kommer altså fra produsert og regissør. Jeg mener sånn sett at man kunne ha trukket de samme forbindelsene og gjort mer eller mindre de samme fortolkningene om det ikke var personer som var involvert i flere av disse prosjektene. Samtidig gir det en åpning, en mulighet for å spørre om forbindelsenes status, og hvordan man på tross av musikalske, tekstlige og billedlige forskjeller allikevel kan se forbindelser.

[Men, for nå å avslutte i et litt annet hjørne, men med en forbindelse likevel. Coverversjoner kan så til de grader også være parodier. Og her er lyden av Richard Cheese og Lounge Against the Machine fra platen The Sunny Side of the Moon med cover av “Closer”:

Richard Cheese har ellers også covret Slayer; på I’d Like a Virgin spiller han “War Ensemble” – hør her; og Slayers original kan høres her.]

Batman R.I.P?

November 28, 2008

Så er det visst slutt. Grant Morrison har besluttet at Batmans dager er talte. Siden 1939 har Batman forsvart Gotham City, men nå blir det altså ikke mer. Men helt sikre er man visst ikke.

batman

Et mulig svanesang kunne i så fall være dette:

John Zorn og Naked City som spiller “Batman.”

Pozitive Orchestra

November 28, 2008

Fong Songs fant jeg referanse til Pozitive Orchestra, og google og youtube hjelper videre. Orkesteret er et coverband med gitar, vokal, og strykekvartett, og noen av deres coverversjoner er riktig gode. Her er deres egen youtubepresentasjon, med soundbites av flere låter:

Ellers er det Mp3-filer på deres hjemmeside (her).

Alas, poor Yorick

November 27, 2008

Via Dagbladet finner vi BBC-oppslaget om at nå er “avslørt” at det i sommer, i Courtyard Theatre, Stratford-upon-Avon for første gang ble brukt en ekte hodeskalle i oppsetningen av Hamlet.

_45241639_45241619

Da pianisten Andre Tchaikowsky døde i 1982 testamenterte han kroppen sin til forskningen og hodeskallen til the Royal Shakespeare Company. Og nå har den altså for første gang blitt brukt på scenen. Hvorvidt det i seg selv skulle gjøre forestillingen bedre er vel en annen sak.

My Sweet Chocolate Lord

November 27, 2008

Det meldes om en viss oppstandelse etter at et firma i Tyskland selger sjokolade-jesus’er.

jesus-f-start

Les mer om “Original Chocolate GoldJesus®” og “Sweetlord®her. Tyske kirker finner det hele smakløst, som det så fint står i oppslaget fra Reuters. Og selv om jeg har postet den før, dette gir en god grunn til å igjen se Tom Waits med “Chocolate Jesus”:

Se også her for diverse religiøse søtsaker. Og endelig, her er George Harrison med “My Sweet Lord” (som jeg ellers har postet en coverversjon av her).

Plateanmeldelser – 26. november

November 26, 2008

Jeg har tre plateanmeldelser på trykk i dagens Bergens Tidene: Diana Damrau, Mozart – Donna (les anmeldelsen her); Per Oddvar Johansen, Ferme Solus – This is my music! (her); og Lemur, IIIIIII (her). Og slår man disse anmeldelsene sammen med gårsdagens kan man konkludere med at også den seneste tid har vært musikalsk variert.

Truman-syndromet

November 26, 2008

Dagbladet meldte i går om et nytt syndrom: the Truman Syndrome. Navnet refererer selvsagt til Peter Weirs film The Truman Show (1998) med Jim Carrey, og syndromet viser seg ved mennesker som er overbevist om at de lever i en konstruert verden, altså omtrent som et realityshow.

Etter å ha lest om det i Dagbladet gjorde jeg noen googlesøk, og det viser seg at mange medier omtaler fenomenet for tiden. Nå er det gode grunner til å hevde at vi lever i en konstruert verden, altså at vi konstruerer den hele tiden, at vår verden er historisk og sosialt konstruert. Og det kan sikkert være tøft nok å takle. En annen dimensjon jeg finner fascinerende her er hvordan disse personene faktisk spiller hovedrollen i sitt eget liv, om enn de så er overbevisst om at det finnes en annen (eller en Annen) som ser eller overvåker dem. Men at fiksjon fungerer som modell for hvordan liv kan organiseres, også når det blir litt paranoid, er samtidig ikke så overraskende. Jeg ble gående å tenke over tingene her. Det er jo ikke det største forskjell på å innføre et “Truman-syndrom” i dag sammenlignet med Freuds referanser til Ødipus eller Hamlet. Også i de tilfellene er det dramaet, teateret, litteraturen eller kunsten mer generelt som gir modeller for “virkeligheten.” Så når diverse medier hevder at “life imitates art,” og slår det opp som noe overraskende, burde det muligens ikke være slik. På den andre siden kom jeg til å tenke over hvorvidt det overhodet gir mening i å kalle dette et syndrom. Kanskje er det sanne mennesket (‘the true man’, og vi vil ikke engang begynne å nevne der Sandmann selv om det er noen fine muligheter for homonymer her), det som er hjemme i en konstruert virkelighet, en virkelighet som er som tv. (Og jeg kan godt se at med referansen til å være hjemme er jeg nær Freuds diskusjon om der Sandmann likevel, slik Hoffmanns Nachtstücken, med “Der Sandmann” finnes i Freuds “Das Unheimliche” (1919) – se ellers her). Med andre ord, kanskje er dette ikke paranoia, men virkelighetsorientering. Et syndrom for “normalitet.”

Bonus. For de som ikke husker det, originalmusikken til The Truman Show er skrevet av Philip Glass og Burkhart von Dallwitz. Her er et klipp med “Dreaming of Fiji”