Archive for October, 2008

No Real Than You Are

October 31, 2008

BBC melder at en 1,8 meter høy LEGO-figur med påskriften “No Real Than You Are” er funnet på stranden i Brighton.

Det er ikke første gangen, i august 2007 ble en lignende figur funnet på stranden i Zandvoort, Holland. Jeg skulle gjerne visst mer om dette. Er det et kunstprosjekt? Eller hva? (Takk til min kollega Tom Solomon som gjorde meg oppmerksom på nyheten).

Oppdatering: Nå står det om saken i Dagbladet også, og der hevdes det også, som Svenn gjør oppmerksom på i kommentarfeltet, at det nok er Ego Leonard som står bak.

Advertisements

Halloween

October 31, 2008

I en viss forstand er jeg for gammel. Da jeg vokste opp var Halloween ikke en del av mine omgivelser. Men det er det jo så blitt også i Norge gjennom de siste mange år. Jeg markerer det fortsatt ikke på noen måte. Men, nå har Bruce Springsteen lagt ut en ny låt i forbindelse med Halloween – “A Night with the Jersey Devil” – som free download på sin hjemmeside, og også med video. Og jeg synes det er godt, bluesy, og med flott munnspill. Og, ikke minst, litt ulvehyl på slutten. Så god fornøyelse.

Satisfaction II

October 31, 2008

Jeg har tidligere skrevet om det som etter mitt skjønn er det beste coverversjonen av “Satisfaction” nemlig live-utgaven med PJ Harvey og Björk. Og jeg mener fortsatt det samme. Men nå har Claus Krogholm gjort meg oppmerksom på følgende cover av samme (takk Claus).

Det er The Residents som man må si gjør en helt annen utgave. Selv om det lydlige resultatet er annerledes synes jeg denne versjonen også kan bringe tankene hen på Kraftwerk (som jeg blogget om her), i den forstand at live-situasjonen og forholdet mellom musikk, menneske, og maskin settes i spill. Krogholm har ellers også presentert Devos utgave, og dermed begynner vi å se en form for transformasjon av låta. Det skjer noen musikalske forskyvninger som, muligens paradoksalt, også handler om varianter av det rytmiske nivået. Både Devo og The Residents blir i en eller annen forstand funky, og det selv med de mer mekaniske eller maskinelle dimensjonene i deres respektive framføringer. Og det synes jeg er interessant i kontrast til klassikeren med Rolling Stones.

Den uhørte musikken

October 30, 2008

[Som jeg så vidt har skrevet om før, onsdager har Bergens Tidene, i tillegg til plateanmeldelser også musikkommentarer av sine frilansskribenter. Og denne uken har så jeg skrevet. Disse kommentarene blir ikke lagt ut på nett, så her følger min fra i går – det eneste som er lagt til er hyperlinkene.]

Det sies ofte om den moderne verden at vi bombarderes med sanseinntrykk. Samtidig er det tendenser til at klassiske hierarkier mellom sansene kommer i spill; synssansen og det visuelle dominerer. Og dette er interessant for musikken, som selvsagt først og fremst taler til ørene. Og den som har ører å høre med, han høre. Samtidig er det et spørsmål hvordan vi hører. Ta filmmusikk. Det finnes fortsatt de som hevder at god filmmusikk er musikk man ikke legger merke til; musikk som bare er der men som ikke trekker oppmerksomheten bort fra hva som skjer i bildet. En slik tanke minner om kritikker av opera der oppsetninger beskyldes for å være så sterke sceniske at de tar oppmerksomheten bort fra musikken. Med andre ord, det er en tilsynelatende motsetning her mellom det visuelle og det auditive.

Men poenget om at god filmmusikk ikke egentlig behøver å høres har også en annen dimensjon. Musikken taler tilsynelatende til oss også selv om vi ikke lytter til den. Å lytte og å høre kan dermed ses på som ulike grad av aktiv deltakelse. Lyden er der, den omgir oss, og den påvirker oss, også selv om vi ikke legger merke til den. I møtet med sterke visuelle scener kan vi som kjent lukke øynene; noe lignende synes umulig for ørene. Ørene er alltid vidåpne, men det betyr ikke at vi alltid lytter. I møtet med filmmusikken kan en økning av aktiv lytting være av det gode.

Filmmusikkomponister har også en annen rolle enn andre komponister. Når eksempelvis Stanley Kubrick henter inn musikk fra Richard Strauss, György Ligeti, eller Dmitrij Sjostakovitsj, er det én ting, men en komponist som Howard Shore, som de fleste av denne spaltes lesere nok vil ha hørt uten å vite det, har en annen rolle. Han er i bakgrunnen, slik filmmusikken også høres som bakgrunn. At Shore har skrevet musikk til Ringenes Herre-filmene, til Nattsvermer, Philadelphia, The Departed, de fleste filmer av David Cronenberg, samt en mengde andre filmer, gjør at et bredt publikum vil ha hørt hans musikk. Samtidig er navnet nærmest for spesielt interesserte. Og han har heller ikke hatt stor suksess utenfor kinosalen. Muligens sider dette også noe om lyttekunsten; om hvordan vi hører og hva vi hører etter. Musikk overskrider komponistene, og Shores musikk er muligens ikke først og fremst hans egen. Den er der, som lydspor som gjør noe med filmen. Likevel vil jeg hevde at vi nettopp skal lytte når vi ser film.

Filmens audiovisuelle dimensjoner viser med all tydelighet hvordan musikken eksisterer sammen med bildene, ikke som tillegg, men som en integrert del av inntrykket, og dermed hvordan filmopplevelsen vokser om flere sanser settes i spill.

Wuthering Heights

October 30, 2008

Jeg har tidligere skrevet om Kate Bushs “Wuthering Heights” som jeg synes er en fantastisk sang og video (se også her). Og dette er muligens litt uærbødig, men likevel, her er Ukulele Orchestra of Great Britain som gjør en cover.

Og det er i hvert fall dyktig gjort. (Jeg har tidligere skrevet om orkesteret her og her).

Ukens anmeldelser

October 29, 2008

Denne uken har jeg to cd-anmeldelser på trykk i Bergens Tidene. I går: nosound, lightdark (Burning Shed) (se anmeldelse her), og i dag: Janine Jansen, Tchaikovsky: Violin Concerto (Decca) (her).

Hope Suite

October 29, 2008

Videoen over er av Nostalgia 77s “Hope Suite,” og er laget av Steve Glashier. Det er en sterk video, men jeg er likevel mest fascinert av musikken. Her høres ekko av Sun Ra, iblandet 60- og 70-talls soul og funk, og mer. I tillegg til bandets myspace kan de følges på Tru Thoughts Recordings (her og her). Det er litt navnetrøbbel her: Nostalgia 77 er muligens bare Ben Lamdin, mens bandet er Nostalgia 77 Octet. I 2007 ga de ut Weapons of Jazz Destruction, som er viktig i det Lamdin kaller “jazz jihad.” Så her er i hvert fall musikere som tror på en kraft i jazzen. Men når det gjelder håp er jeg likevel mest fristet til å sitere fra Walter Benjamins Goethes Wahlverwandtschaften (fra 1922): “Nur um der Hoffnungslosen willen ist uns die Hoffnung gegeben.”

Verdens mektigste mann?

October 29, 2008

Som de fleste vel har fått med seg, om en liten uke er det presidentvalg i USA (jeg har så vidt berørt det her og her). Og i dag skal så Barack Obama være gjest på The Daily Show with Jon Stewart. Det kan ikke være tvil om at Jon Stewart (født Jonathan Stuart Leibowitz i 1962, men har altså også offisielt skiftet navn til Jon Stewart) er en viktig politisk aktør i den amerikanske offentligheten (se også følgende fra New York Times). Samtidig, dagens møte mellom Obama og Stewart reise ikke bare spørsmål om politikken, men også om satiren. Hva sier det om amerikansk politikk at den presidentkandidaten som tilsynelatende ligger best an er gjest på et satireshow en uke før valget? Og hva sier det om satiren når den ledende presidentkandidaten er gjest der midt i valgkampen, en valgkamp The Daily Show ellers følger under overskriften ”Indecision 2008”?

Monkey Bee

October 28, 2008

Monkey: Journey To The West

The Woman in Red

October 28, 2008

Nytt fra vitenskapens verden. I Dagbladet kan man i dag lese om hvordan menn – og bavianer og sjimpanser (som blir beskrevet som mennenes “brødre”) – er særlig tiltrukket av rødt. Så vet vi det. Her er så traileren fra Gene Wilders The Woman in Red (1984).

Den mest kjente sangen fra soundtracket til filmen er selvsagt Stevie Wonders “I Just Called to Say I Love You,” men tradisjonen tro, her er en cover, med Raul Midon og Herbie Hancock.

(Det er muligens ikke en av de store telefonsangene, men likevel).