Archive for the ‘Tog’ Category

Different Trains

March 23, 2011

Jeg er litt forsinket med oppdateringen i forhold til semesterets undervisning. Men etter å ha diskutert Arnold Schoenbergs A Survivor from Warsaw (se her), var det neste verket på planen i kurset “Musik og holocaust” Steve Reichs Different Trains (fra 1988). Richard Taruskin, som jeg også henviste til i forbindelse med Schoenberg, skriver om Different Trains:

“Finally, in ‘Different Trains’ (1988), Mr. Reich went the full distance and earned his place among the great composers of the century. For here is where he solved the other problem. He has composed the only adequate musical response – one of the few adequate artistic responses in any medium – to the Holocaust.”

Utsagnet skal selvsagt stå for Taruskins regning, men Different Trains er et interessant verk og viktig i forhold til forelesningenes tema (jeg har også behandlet verket før, se her og her).

Reichs verk er skrevet for strykekvartett og tape, og på tapen er det både opptak av strykekvartetten, fem stemmer, og lyden av togfløyter. Det er ikke minst de fem stemmene som er sentrale, også fordi Reich har komponert musikken med utgangspunkt i stemmene. Dermed kan man altså si at stemmene farger over også på den instrumentale musikken, og at verket altså har sin basis i menneskestemmen, men, vel og merke, i den talte menneskestemmen. Verket har tre satser: “America – Before the war,” “Europe – During the war,” og “After the war.” Dermed legger verket også opp til et narrativ, men som gjennom teksten likevel binder satsene sammen. Første satsen tar utgangspunkt i Reichs egne togreiser på tvers av USA som barn, og de stemmene vi hører er Virginia Mitchell (hans guvernante) og Lawrence Davis (en Pullman Porter). Mot slutten av satsen høres årstall i teksten, 1939, 1940, 1941,og disse årstallene leder over til Europa og til “de andre togene,” der Rachella – en av de tre overlevende fra Holocaust som gir stemmer til andre satsen – først sier “1940.” Tekstfragmentene Reich anvender er på en måte nøkterne, samtidig som andre satsen avslutter grusomt nok: “Polish names / lots of cattle wagsons there / they were loaded with people / they shaved us / they tattooed a number on our arm / flames going up to the sky – it was smoking.” Denne togreisen er helt annerledes enn første satsens nærmest barnlige glede av å reise mellom USAs kyster. De andre togene verket har navn etter leder til dødsleirene, med all tydelighet. At Reich anvender dokumentariske stemmer, altså overlevendes stemmer fra arkivet, legger også til en dimensjon i verket. Innholdet av ordene ville selvsagt være det samme om skuespillere leste dem, men gjennom broken av overlevende gis det et alvor. Det er som om fiksjonen ville bli for stor med skuespillere, og som om alvoret verket peker på nærmest krever en dokumentarisk dimensjon. Her kan man sammenligne med filmen, slik Miriam Bratu Hansen gjør i artikkelen Schindler’s List Is Not Shoah: The Second Commandment, Popular Modernism, and Public Memory” (fra Critical Inquiry 22, 1996). Hansens diskusjon tar forholdet mellom fiksjon og dokumentarisme i en noe annen retning enn jeg gjør i forbindelse med Different Trains, mens den gir mer mening i forhold til Henryk Góreckis Symphony No. 3 (som det kommer en bloggpost om noe senere). Samtidig er selve utgangspunktet hennes relevant også for Different Trains, som i kraft av sin dokumentaristiske dimensjon har paralleller til Claude Lanzmanns Shoah. Det dokumentariske hos Lanzmann er muligens enda mer skremmende, som i dette klippet, som viser Walter Stier, som hadde ansvaret for togtrafikken under det tredje riket:

Shoah er en av de viktige filmene knyttet til Holocaust, og en sentral referanse i litteraturen. Selv tror jeg første gangen jeg ble oppmerksom på den var gjennom Gertrud Kochs bok Die Einstellung is die Einstellung: Visuelle Konstruktionen des Judentums (fra 1992), en bok som også har et lengre kapitel om Schoenbergs Moses und Aron, og som derfor var sentral for meg i forhold til avhandlingen min. Koch fokuserer ikke minst på billedforbudet, og dermed også om representasjonsproblematikken. Dermed oppstår det selvsagt også noen forskjeller mellom film og musikk (om enn Schoenbergs opera selvsagt også har visuelle dimensjoner ved seg, og også kan sies å være en opera “om” billedforbudet). I forhold til Reichs Different Trains, derimot, er representasjonsproblematikken annerledes. Dog, det er, som sitatene over viser, en viss representasjonslogikk i språket, og det er også tydelige representasjoner i forhold til togene, ikke minst gjennom lyden av togfløyter.

Hvordan forholde seg til Different Trains? For meg er det tredje satsen som redder verket, men muligens i en litt paradoksal redning.

Naomi Cummings artikkel “The Horrors of Identification: Reich’s Different Trains” (fra Perspectives of New Music, 1997), synes å argumentere i forhold til en form for identifikasjon knyttet til det traumatiske, og man kunne tenke seg at det dermed finnes en slags identifikasjon med ofrene. Samtidig, tredje satsens avslutning peker også i en annen mulig retning. De siste tekstbrokkene forteller en historie fra leirene, der Rachella sier: “There was one girl, who had a beautiful voice / and they loved to listen to the singing, the Germans / and when she stopped signing they said, ‘More, more’ and they applauded.” I den grad det fantes en hverdag i leirene hører vi om den her. Vi hører også om “de kultiverte” nazistene, en dimensjon mange har framhevet i litteraturen, som en form for et paradoks. Og, vi hører om musikk og om sangstemmen. Jenta som synger blir applaudert fram. Men her oppstår det dermed også en forbindelse til den situasjonen vi hører verket i, i det minste om vi hører det live. Når verket er over er det vi som vil applaudere, og dermed setter vi i en viss forstand oss selv i overgriperens sted. Som Cummings avslutter sin artikkel:

“‘And they applauded’, and it is time for a listener to a live performance to applaud. Those listening to the CD have more choice. If I resume a position ‘outside’ the work, bringing to an end my engagement with its rhythmic propulsion, and empathetic mirroring of gestural affect, I place myself in the position of any audience. In that moment I am identified despite myself with an historical audience callously enjoying the beauty of a voice without engagement in the singer’s plight. But will distance allow me to escape? In failing to applaud do I refuse to acknowledge the historical complicity of many people in acts of genocide? It is now that work begins, in integrating the work’s traumas in the psyche.”

Jeg tror dette er hvorfor verket virker på meg. Å lytte til Different Trains åpner for ulike følelseslag, fra en nærmest nostalgisk dimensjon knyttet til første sats’ barnlige togturer, til en frykt innskrevet i andre satsene, særlig fordi vi som lyttere befinner oss i en ettertid der vi vet hva jødenes togreise til leirene ledet til, til den blandingen av ambivalensen og ettertanke tredje satsen gir. Verket spør så å si om krigens virkelighet er over, eller om effektene av den fortsatt finnes. Her overskrides det dokumentariske, samtidig som det traumatiske framstilles, i et verk som for meg forblir åpent.

Take The A Train

April 30, 2009

I går var det 110 år siden Duke Ellington ble født. Det ble behørig markert i New York City, og, som New York Times melder, en av markeringene dreide seg om å spille den klassiske “Take The ‘A’ Train” på toget. Låten er riktignok skrevet av Billy Strayhorn, men er likevel en signatur for Ellingtons orkester. Og slik ser det ut når musikerne spiller på toget.

Klipp fra før de gikk om bord kan ses her. Og et klipp med The Duke Himself må selvsagt også med.

People Get Ready, There’s A Slow Train A-Coming

April 5, 2009

Her er to låter som bare ber om å bli satt sammen. Først er det Bob Dylan som gjør en coverversjon av Curtis Mayfields klassiske “People Get Ready” (original fra 1964). Opptaket er med Dylan live i 1991 (dessverre bare lyd – og et slide-show), men vel verd å legge øret til.


Det finnes også en annen utgave, fra tiden rundt The Basement Tapes (1967), og den kan høres her.

Og siden Mayfields låt åpner med tekstlinjen “People get ready, there’s a train a-coming,” er det vel bare på sin plass å spille Bob Dylans “Slow Train.” Her er den, live fra München i 1991 (originalsporet, fra Slow Train Coming, fra 1979, kan høres her):

Vi unner oss også Curtis Mayfield med en egen utgave, live fra Night Music, og som vanlig med Night Music – flott saxsolo av David Sanborn:

En annen coverversjon, denne gangen med Alicia Keys:

Og hvis noen lurer på hvorfor Alicia Keys, så er grunnen jo selvsagt at Dylan name-dropper henne på Modern Times (2006), nærmer bestemt på låta “Thunder On The Mountain” – “I was thinkin’ ’bout Alicia Keys, couldn’t keep from crying. When she was born in Hell’s Kitchen, I was living down the line. I’m wondering where in the world Alisha Keys could be. I been looking for her even clear through Tennessee.” Her er en liveutgave fra San Francisco i 2006 (originalsporet kan høres her):

Passengers

February 17, 2009

Via Pitchfork ble jeg nettopp oppmerksom på Stephen Emmers plate Recitement. Og enn så lenge synes jeg det er mye fint her (det er mulig å høre diverse spor på MySpace, men platen er også å skaffe diverse steder, som dere kan se på platens webside). Særlig ble jeg fascinert av låten “Passengers”:

Det er Lou Reed som resiterer, og teksten er fra Paul Theroux’ The Great Railway Bazar. Og gitt mine interesser for tog (og ikke minst relasjonen mellom tog og musikk – se tidligere poster her og her), var dette riktig godt. Videoen er regissert av Paul Faas, og produsert av Holland Centraal.

Slow Train

September 29, 2008

Tid for en cover, her er Joseph Israels utgave av Bob Dylans “Slow Train”:

Oslotoget

August 15, 2008

Som jeg skrev tidligere var jeg i forrige uke på Nordic Musicology Congress, der jeg presenterte ett innlegg om Steve Reichs Different Trains. Stykket har noen veldig bokstavelige tog i seg, vi kan høre togfløyter på tapen og illustrasjoner av togets lyder i strykerne. Samtidig er det en forskjell som er nærmest umulig å se – eller høre – bort fra. Selv om platecoveret på originalinnspillingen (med Kronos Quartet) ser slik ut,

er det nesten umulig å ikke tenke på dette bildet

Toglinjene som fører til Auschwitz; en endestasjon hvis det noen gang var en slik.

I arbeidet med innlegget – og det som skal bli en artikkel – har jeg lest bredt knyttet til ulike forbindelser mellom musikk, tog, Shoah, og traumer. Og eksempelvis i Freuds forfatterskap finnes det tog – og ikke minst togulykker – spredt over det hele, fra Studien über Hysterie (fra 1893-95) til Der Mann Moses und die Monotheistische Religion (fra 1939). Togulykkene er eksempler på hendelser som leder til traumer i Freuds fortolkning, og resultatene av disse kommer senere, etter latensperioden. Men heller enn å lese dette i ett perspektiv som handler om enkeltindivider (slik psykoanalysen har en tendens til å gjøre), forsøker jeg å fortolke Reichs stykke knyttet til det historiske traumet Shoah innebærer.

Men så er det at jeg kommer hjem og finner et annet tog som også er knyttet til det jødiske. Hos Teruah finner jeg referanser til Ari Ben-Yams “Oslo Train”:

Her er toget mer metaforisk, og Teruah leser referansen til “long black train” også inn i en tradisjon av protestsanger, med Pete Seeger og Woody Guthrie som referanser. Og det er ikke så vanskelig å høre. (Og, i parentes bemerket, google forstår selvsagt ikke metaforer, så hvis man googler Oslo Train – uten hermetegn – kommer man selvsagt til NSB). Andre musikkformer der man gjerne finner tog-referanser er selvsagt blues og gospel, og her pendles det gjerne mellom bokstavelige og metaforiske tog.

Jeg arbeider videre med sakene her, og dere skal nok bli holdt oppdatert. Den beste boken om tog og kulturhistorie er etter mitt skjønn fortsatt Wolfgang Schivelbuschs Geschichte der Eisenbahnreise – Zur Industrialisierung von Raum und Zeit im 19. Jahrhundert (fra 1977 – oversatt til engelsk som The Railway Journey: The Industrialization of Time and Space in the 19th Century, 1986), men jeg anbefaler også varmt Michael Jarretts “Train Tracks: How the Railroad Rerouted Our Ears” (i Strategies, Vol. 14, No. 1, 2001 – sidene 27-45), med mange musikkeksempler.