Archive for the ‘Urbanitet’ Category

Fraværets nærvær

April 11, 2011

I arbeidet med representasjonsproblematikker i forhold til Holocaust (se her) er det enda et verk jeg er opptatt av: Daniel Libeskinds jødiske museum i Berlin:

Bygget ble offisielt åpnet i 2001, men var åpent for publikum allerede fra 1999, og jeg var der første gangen i desember 2000. Jeg var i Berlin for å se Arnold Schoenbergs opera Moses und AronDeutsche Oper, men brukte altså formiddagen før jeg skulle i operaen blant annet på å se bygget. Det var enda ingen utstillinger der, men noen av Libeskinds skisser, og i kjelleren en stor X med kopier fra partituret til Schoenbergs opera, med overskrifter fra Walter Benjamins Einbahnstrasse skrevet over partitursidene. Her kom med andre ord flere av mine interesser veldig tydelig fram. I The Space of Encounter skriver Libeskind om disse inspirasjonene, og framhever fire aspekter ved bygget:

“When this building seemed simply a theory, people described it as a zigzag time that there was this actual visible site, I felt that there was an invisible matrix of connections, a connection of relationships between figures of Germans and Jews. Even though the competition was held before the Wall fell, I felt that the one binding feature that crossed East and West was the relationship of Germans to Jews. Certain people, workers, writers, composers, artists, scientists, and poets, formed the link between Jewish tradition and German culture. I found this connection and I plotted an irrational matrix that would yield reference to the emblematics of a compressed and distorted star: the yellow star that was so frequently worn on this very site. This is the first aspect of the project. I was always interested in the music of Schoenberg and in particular his period in Berlin. His greatest work is the opera Moses and Aaron, which could not be completed. For an important structural reason, the logic of the libretto could not be completed by the musical score. At the end of the opera, Moses doesn’t sing, he just speaks, ‘Oh word, thou word’, addressing the absence of the word, and one can understand it as a ‘text’, because when there is no more singing, the missing word that is uttered by Moses, the call for the word, the call for the deed, is understood clearly. I sought to complete that opera architecturally, and that is the second aspect of this project. The third aspect was my interest in the names of those people who were deported from Berlin during the fatal years of the Holocaust. I asked for and received from Bonn two very large volumes called the Gedenkbuch. They are incredibly impressive because all they contain are names, just lists and lists of names, dates of birth, dates of deportation, and presumed places where these people were murdered. I looked for the names of the Berliners and where they had died – in Riga, in the Lodz ghetto, in the concentration camps. The forth aspect of the project is formed by Walter Benjamin’s One-Way Street. This aspect is incorporated into the continuous sequence of sixty sections along the zigzag, each of which represents one of the ‘Stations of the Star’ described in the text of Walter Benjamin. To summarize this fourfold structure: The first is the invisible and irrationally connected star that shines with absent light of individual address. The second is the cutoff of Act 2 of Moses and Aaron, which culminates with the not-musical fulfillment of the word. The third is the ever-present dimension of the deported and missing Berliners; the fourth is Walter Benjamin’s urban apocalypse along the One-Way Street.”

Jeg har valgt å skrive et langt sitat fra Libeskind, for å vise hvordan han selv beskriver bakgrunnen. Jeg er sånn sett uenig i hans beskrivelse av Moses und Aron, selv om jeg mener at verket ikke kan fullføres (og at det sånn sett er innskrevet i verket), så holder ikke hans beskrivelse av hvorfor. Og det er også et gjennomgående trekk at Moses ikke synger i operaen – men anvender Sprechstimme – så dermed er også den beskrivelsen mangelfull. I tillegg mener jeg at det er som ufullført at Moses und Aron lykkes, og en slik påstand er delvis paradoksal. Samtidig er det trekk ved Libeskinds bygg som kan vise noen dimensjoner av hvorfor det er slik. Da jeg tilbake i 2000 hadde sett det jødiske museet for første gang og senere på dagen gikk mot operaen gikk jeg over Walter Benjamin Platz. Og operaens iscenesettelse hadde klare forbindelser med Libeskinds arkitektur, og dermed var det på mange måter en dag full av forbindelser.

Libeskind selv kaller bygget “Between the Lines,” og mellom linjene kan det som kjent stå mye skrevet. Det krever bare en annen form for lesning. Det stedet som befinner seg mellom linjene er på mange måter et ikke-sted, men det er samtidig noe mer enn et tomrom, også selv om tomrommet (the void) er en av måtene Libeskind beskriver museet på:

Det er et sted som blir preget av sin kontekst – av det som står på linjene, for nå å fortsette metaforen. Samtidig er det et ambivalent sted. Andreas Huyssen, i Present Pasts: Urban Palimpsests and the Politics of Memory, skriver om hvordan det tomrommet som finnes i Huyssens bygg kan romantisere fraværet, og dermed viser han til hvordan det er vanskelig å lese tomrommet. Samtidig innfører han et annet begrep som er talende når han beskriver en “antimonumental monumentalitet.”

“There is a danger or romanticizing or naturalizing the voided center of Berlin, just as Libeskind’s building may ultimately not avoid the reproach of aestheticizing or monumentalizing the void architecturally. But then the very articulation of this museal space demonstrates the architect’s awareness of the danger of monumentality: huge as the expansion is, the spectator can never see or experience it as a whole. But the void inside and the building as perceived from the outside elude the totalizing gaze upon which monumental effects are predicated. Spatial monumentality is undercut in the inevitably temporal apprehension of the building. Such antimonumental monumentality, with which the museum memorializes both the Holocaust and Jewish life in Berlin, stands in sharp contrast to the unself-conscious monumentality of the official government-sponsored Holocaust Monument, which is to be built at the northern end of that highly charged space between the Brandenburger gate and Leipziger Platz.”

Dette siste monumentet Huyssen nevner, Denkmal für die ermordeten Juden Europas, er bygget i dag, og jeg er ikke sikker på om jeg deler hans kritikk av det, men i denne sammenhengen, knyttet til Libeskinds bygg, spiller det ikke så stor rolle. Hva jeg finner mer interessant, for min egen lesning, er hvordan “antimonumental monumentalitet” også med en liten forskyvning kan beskrive Moses und Aron. Og det skyldes, i min forståelse, ikke minst verkets uferdige karakter. Moses und Aron er, og forblir, uferdig. Og jeg vil hevde at det også er, og var, ufullførbart. Men nettopp slik, som “fragment” som Adorno kaller det, framstår det, i ettertid, som en verk som utfordrer den nærmest wagnerske monumentaliteten som kunne ha preget det. “Antimonumental monumentalitet” har noe av det samme paradokset som “fraværets nærvær.”  Paradoksets struktur kan man også tilskrive Libeskinds museum. Andrew Benjamin, i boken Present Hope: Philosophy, Architecture, Judaism, er inne på lignende figurer i forhold til bygget, når han beskriver tomrommet som å bli “a productive absence.”

“The utopian and the futural as gesturing towards a museum to come – a museum of forgiveness and reconciliation – are ruled out by the structure of the building and by what the building will demand. Its demand is its work. One of the consequences of this demand is that the structure of mourning comes to be transformed by its having been incorporated into the present’s determination, the determination that it presents. […] The void, the workings of the building’s own dynamic, effect a state of completion that holds back from completion.”

Denne beskrivelsen, av en bygning som både gestalter fullførelse og motsetter seg fullførelse samtidig klinger i tråd med hvordan jeg oppfatter Moses und Aron. Det er en umulig opera, og en opera som iscenesetter denne umuligheten. Samtidig kan den bare iscenesette denne umuligheten gjennom at den faktisk blir iscenesatt. Som ufullført og på scenene viser den fram sin egen begrensing, og slutter sånn sett langt på vei med et spørsmål. Dette minner om hva Andrew Benjamin skriver om Libeskinds museum:

“On the other hand, in being an architecture of the question, the Museum allows identity to endure as a question; this is a way of interpreting what Libeskind may have meant by hope. What endures as a question is the nature of the Museum: the question of remembrance, the act of commemoration. While enduring as question, there is still a museum: there is still remembrance, there will still be acts of commemoration. What endures, what still remains, the acts in question, takes place in the present. This is the possibility of the Museum in the present once the reality of the Shoah is acknowledged as part of the present.”

Det handler altså også om nåtiden, og om et arbeid med nåtiden, et arbeid som hele tiden er i relasjon til fortiden, men der det er, som i en noe annen form også for Huyssen, en relasjon der fortiden er tilstede i nåtiden.

Advertisements

Er dubstep over?

August 22, 2009

Mandag og tirsdag skal jeg delta på seminaret “Urban Sound Cultures” som arrangerers av forskningsnettverket “Auditiv Kultur” ved mitt nye institutt. Jeg er spent på å møte nettverket og se hva de gjør, og hvilke forbindelser som finnes til mitt eget arbeid. Selv skal jeg holde et innlegg med tittelen “Hauntological Sounds: Dubstep and the Sounds of the City by Night,” som er en videreføring av et innlegg jeg holdt i Nordisk Sommeruniversitets sammenheng i mars (og som jeg skrev om her). Jeg håper jeg har kommet noe videre med teksten min, og kan merke at det muligens snart er tiden for at en eventuell artikkel om dubstep bør være ferdig, en tanke som ikke minst dukker opp når Kode9 er sitert på at “The mainstream of dubstep is becoming such an abortion” (for diskusjonen om post-dubstep – eller hva man nå skal kalle det – se også her og her). På den andre siden; jeg er jo også en slags musikkhistoriker. Jeg har spilt Kode9s “Black Sun” før, men den holder å spilles en gang til:

The City and The City

June 14, 2009

Jeg skriver altfor lite om litteratur her på bloggen. Men nå er tiden kommet til å anbefale en roman: China Miéville, The City and the City (MacMillan, 2009). Jeg har så vidt nevnt Miéville i en tidligere post, der jeg sammenlignet hans urbane landskap i Perdido Street Station (fra 2000) med soundscapet til Burial. Det er en sammenligning jeg fortsatt står inne for. Samtidig er Miéville en forfatter som skriver i ulike sjangere og som utforsker ulike litterære dimensjoner. The City and The City er en slags krimbok, en førstepersonsfortelling sett gjennom øynene til inspektør Tyador Borlú fra Extreme Crime Squad i byen Besźel, en by i et slags imaginært Balkan. En død kvinne blir funnet, og oppklaringen av mordet er sentralt. Men, det viser seg at hun også har vært i Ul Qoma, en by som, paradoksalt nok, eksistere i det samme geografiske rom som Besźel. Innbyggerne i de to byene har, som del av sin oppvekst, lært seg å “unsee” innbyggerne av den andre byen, og det er vanskelig å krysse grensene mellom disse byene. At det her er grenser mellom to byer, der grensene er annerledes enn alle andre grenser i verden, er et av grepene for et plot som griper. Et sted i boken nevnes en konferanse om delte byer, der Budapest, Jerusalem, og Berlin (før samlingen) er andre eksempler. Men noe av poenget er at Besźel/Ul Qoma har en helt annerledes struktur, noe Miéville også understreker i dette klippet:

I romanen er det også spekulasjoner om en tredje by, Orciny, som skulle befinne seg i punktene mellom de to andre byene, og også som en mulig forløper for begge. Første gangen vi virkelig får høre om disse tre byene beskrives de slik:

“If split there was. That beginning was a shadow of history, an unknown – records effaced and vanished for a century either side. Anything could have happened. From that historically brief quite opaque moment came the chaos of our material history, an anarchy of chronology, of mismatched remnants that delighted and horrified investigators. All we know is nomads on the steppes, then those black-box centuries of urban instigation – certain events, and there have been films and stories and games based on speculation (all making the censor at least a little twitchy) about the dual birth – then history comes back and there are Besźel and Ul Qoma. Was it schism or conjoining?”

Muligens faste lesere kan se hvorfor dette fascinerer meg. Her er spill med kronologi, en slags hauntologisk dimensjon ved fortiden, dobbeltgjengere, og mer. Og Miéville får romanen til å fungere (se også anmeldelsen fra Guardian). Miéville har ellers også en PhD i International Relations fra London School of Economics, og hans avhandling, Between Equal Rights: A Marxist Theory of International Law ble publisert i 2005. Endelig hender det at han bidrar på bloggen Lenin’s Tomb. Men altså, og først og fremst, dette er en bok å anbefale.

Take The A Train

April 30, 2009

I går var det 110 år siden Duke Ellington ble født. Det ble behørig markert i New York City, og, som New York Times melder, en av markeringene dreide seg om å spille den klassiske “Take The ‘A’ Train” på toget. Låten er riktignok skrevet av Billy Strayhorn, men er likevel en signatur for Ellingtons orkester. Og slik ser det ut når musikerne spiller på toget.

Klipp fra før de gikk om bord kan ses her. Og et klipp med The Duke Himself må selvsagt også med.

Fredning, toaletter og ideologi

April 28, 2009

Dagbladet melder at pissoaret i Stensparken i Oslo fredes fra i dag. Det er tegnet av Harald Aars og stod ferdig i 1937, og er et stykke funkis-arkitektur. Og all honnør til Riksantikvaren som dermed også freder deler av hverdagslivet.

urinal1

Selvsagt skrives det så også om hvordan offentlige toaletter har sine ulike anvendelsesmåter, og Dagbladets overskrift – “Homourinal fredes” – tillater ikke så stor flertydighet. Men i den forbindelse, altså forbindelsen mellom toaletter og dets betydning, blir jeg minnet om Slavoj Žižeks analyser av forbindelsen mellom toaletter og ideologi. Her er et intervju fra ABC, der han gjør kortutgaven

Vil man se ham på slovensk – og det gir en helt særlig fornemmelse synes jeg – skal man se her. (Og endelig, denne posten kan også med fordel ses sammen med markeringen av telefonkiosken “Riks” som jeg skrev om her).

Kriser og limousiner

March 31, 2009

Den delen av den pågående finanskrisen vi muligens har hørt mest om i mediene den siste tiden er knyttet til Island. Og dette var en del av mine forventninger da jeg dro dit forrige helg (se her). Jeg vet strengt tatt ikke om jeg helt kunne merke krisen, men på den andre siden var jeg i en rimelig beskyttet tilværelse, og drev stort sett med akademisk virksomhet. Lørdag kveld så jeg likevel noe som på mange måter står i den ultimative kontrast til finanskriser. Nedover gaten i Reykjavik kjørte det en hvit Hummer limousin.

00wh

Samtidig må jeg jo si at det er en av de styggeste bilene jeg noen gang har sett.

Hauntology and Aesthetics

March 28, 2009

Denne helgen – og altså mens jeg skriver – er jeg i Reykjavik, der Nordisk Sommeruniversitets krets 4 – Process, Design & Aesthetics – har seminar med temaet “Future Spectralities: Hauntology and Aesthetics” (jeg har så vidt nevnt seminaret tidligere).

Jeg holdt mitt innlegg i går, med tittelen “Hauntological Sounds: Dubstep, Ghosts, and Urbanity.” Må vel innrømme at det ikke var så mye urbanitet i det, og jeg er heller ikke helt ferdig med å tenke prosjektet, men fikk luftet noen mulige innganger som jeg kan bruke i det videre arbeidet. Eksemplene jeg brukte var fra Benga, Burial, Nomad, og Kode9. Og da passer det jo å spille noe av det siste Burial har gjort. Her er “Lambeth”:

Paris – det tjueførste århundrets hovedstad?

March 21, 2009

Gjennom store deler av sitt liv skrev Walter Benjamin på verket som er kjent som Das Passagen-Werk. En av titlene knyttet til verket er “Paris – det nittende århundret hovedstad,” og Benjamins bok – eller snarere, notatsamling – har vært sentralt for store deler av tenkningen rundt urbanitet de siste 25 årene. melder Frankrikes president Nicolas Sarkozy at byen ny skal renoveres. Byplanleggere, arkitekter og andre er nå i ferd med å nytenke Paris. Muligens ikke det man først tenker i en tid preget av finanskrise, men det er samtidig spennende. Så får vi heller leve med at det nok aldri blir én by som blir verdens hovedstad igjen.

19paris550

Mellom virkeligheter

January 30, 2009

3231021176_df60cef1ef_o

Jeg ble oppmerksom på bildet over fra Warren Ellis’ blogg, som har hentet det herfra (og siden jeg ikke kan lese russisk kan jeg heller ikke refererer til denne kilden ordentlig). Jeg synes det er et fantastisk flott bilde, også selv om det har sine spor av voldelig historie. De to lagene av historie man kan se her, hvordan dagliglivet finnes så å si ovenpå tidligere krigssoner, de to nivåene her av tid, historie, og fargespill, og måten nåtiden dermed i en eller annen forstand også hjemsøkes av fortiden. Alt i alt et tankevekkende – og flott – bilde. (Og det er altså flere på de overnevnte bloggene).

Living for the City

December 12, 2008

Original av Stevie Wonder (1973, fra Innervision), covret av Ray Charles allerede i 1975, og her altså i en flott duett.