Archive for March, 2010

Fallos og øre

March 30, 2010

Det er skrevet mye om Lady Gaga etter at videoen til “Telephone” ble lansert (se her). Jeg skal langt i fra påstå å ha lest det hele, men på bloggen Bully Bloggers har det vært flere interessante innlegg. Først den 16. mars da Tavia Nyong’o (som jeg ellers har referert til her) skrev om “Lady Gaga’s Lesbian Phallus.” Deretter den 17. mars med Jack Halberstams “You Cannot Gaga Gaga.” Og, endelig, den 22. mars da både Halberstam og Nyong’o skriver, i en diskusjon, under tittelen “Iphone, U-phone … Or Is Gaga the New Dada? … Or Roll Over Andy Warhol.”

Nyong’o tar utgangspunkt i Judith Butlers “The Lesbian Phallus and the Morphologivcal Imaginary,” fra Bodies That Matter: On the Discursive Limits of “Sex” (fra 1993), mens Halberstam blant annet refererer Avital Ronells The Telephone Book: Technology, Schizophrenia, Electric Speech (fra 1989). I mellom disse tekstene blir det for meg sentralt hvordan fallos – som, selvsagt, en helt imaginær størrelse – og øret så og si står i forhold til hverandre. Hvordan forbinder vi det imaginære (der selv begrepet synes å peke mot det visuelle) med det auditive øret representerer?

Selv ble jeg i møtet med disse postene minnet på Ellis Hansons artikkel “The Telephone and Its Queerness” (publisert i Crusing the Performative: Interventions into the Representation of Ethnicity, Nationality, and Sexuality, redigert av Sue-Ellen Case, Philip Brett og Susan Leigh Foster i 1995). Men etter å ha lest Hansons artikkel igjen, en artikkel jeg på mange måter setter høyt, er jeg i større grad overbevist om at det som skjer i “Telephone” – og til en viss grad også i Beyoncés “Videophone” (se her) – er avhengig av det visuelle. Det er en musikkvideo, og eksempelvis de erotiske dimensjonene som kan diskuteres i forbindelse med telefonen – det faktum at vi hører en stemme tett på, men må forestille oss hvordan stemmens bærer ser ut – ikke i samme forstand er gyldig her. Det audiovisuelle kommer tydelig fram, og bildene bærer store deler av vår forestillig. Jeg sier ikke at musikken – eller stemmene – kommer i annen rekke. Jeg synes for eksempel det skjer noe interessant mellom Lady Gaga og Beyoncé, på samme måten som jeg synes musikaliseringen av muligheten for at telefonen bryter samme er interessant. Men bildene preger sterkt min oppfattelse av hva som skjer. Men kanskje nettopp derfor er det jeg ikke helt blir ferdig med å skrive om denne videoen; jeg prøver å også finne ord for å beskrive det jeg ikke kan se – det som nærmer seg forestillingsverden.

Advertisements

Michael Jackson og afrofuturismen

March 16, 2010

Dette semesteret underviser jeg et emnekurs kalt “Perspektiver på afrikanskamerikansk musikk.” Musikalsk er emnet bredt anlagt, på tvers av afrikanskamerikanske sjangere. Men et sentralt perspektiv for meg er den såkalte afrofuturismen (som jeg har blogget om diverse ganger før).

I dag skal jeg forelese om Michael Jackson. Og selv om afrofuturismen muligens ikke er den mest opplagte inngangen til Jacksons musikk – innenfor afrofuturismen synes det å være en slags bias over mot en mer eksperimentel eller avantgardistisk musikk, om enn det også her er unntak – så er det likevel noen perspektiver fra afrofuturismen som gir mening i forhold til Jacksons produksjon. Ikke minst er dette aktuelt i forhold til den audiovisuelle dimensjonen, og da særlig videoproduksjonen.

Ta den helt åpenbare referansen til det egyptiske i videoen for “Remember the Time” (fra Dangerous, 1991). Videoen er regissert av John Singleton, og har Eddie Murphy og Iman i sentrale roller:

Jeg har tidligere blogget om videoen, men da utelukkende med Egypt-referansen. Skal man ta afrofuturismen på alvor synes en dimensjon å mangle her, bevegelsen mot outer space. Som skritt på veien til outer space kunne man understreke moonwalken (som jeg har blogget om her). Men den tydeligste referansen finnes i videoen til “Scream” (fra HIStory, 1995). Videoen er regissert av Mark Romanek, og vi ser Michael Jackson og Janet Jackson ombord i et romskip.

Bror og søster spiller på søskenlikheten, så det er nok ikke utgangspunktet for et nytt menneske i outer space. Og heller enn det utopiske potensialet som ofte ses innenfor afrofuturismen er det en klaustrofobisk dimensjon både i det visuelle og i den musikalske produksjonen. En slik innramming av Jackson vil kunne bidra til andre perspektiver på musikken hans, men vil også etter mitt skjønn kunne bidra til å videreutvikle det afrofuturistiske prosjektet. George E. Lewis har i Journal of the Society of American Music i 2008 en introduksjonsartikkel med tittelen “After Afrofuturism.” Men heller enn tanken om at prosjektet er over – noe mye annen litteratur synes å vise at det ikke er – tror jeg en utvidelse, der også mer mainstream-musikk blir gjenstand for fortolkninger i forhold til rammeverket, vil kunne bidra til videreføringen.

(All we hear/see is) Telephone Gaga

March 15, 2010

Jeg har ventet på videoen til Lady Gagas “Telephone.” Forbindelsen mellom telefoner og populærmusikk fascinere mer generelt, samtidig som Lady Gaga har hatt sitt å leve opp til i denne sammenhengen (se her og her). Samtidig, da videoen kom i forrige uke ble jeg nødt til å vente litt med å blogge om den. Ikke at jeg ikke umiddelbart kunne si at det var en fantastisk video, en video som driver musikkvideoproduksjonen framover, og setter ting i spill. Det mener jeg absolutt den gjør. Men jeg behøvde å la den synke inn litt før jeg skrev om den.

Videoen – regissert av Jonas Åkerlund – er ni og et halvt minutt lang, og det er et uttall referanser i den, så mange at den nærmest framstår som sammensatt av populærkulturelle referanser. Samtidig henger den sammen.

Den begynner i et kvinnefengsel, med klare referanser til 70-tallets “women-in-prison” filmer. Her spilles det relativt uhemmet med klisjer, med lesbiske fangevoktere, seksuelle antydninger, semi-pornografiske poseringer, etc. Samtidig, og selv om sjangeren på mange måter er kjent for en gestaltning av det mannlige blikk (the male gaze), virker videoen annerledes. Den stiller spørsmål ved en slik lesning. Og det er her Lady Gagas betydning som mer enn en som refererer populærkultur kommer i spill. Ja, populærkulturen refereres og siteres, men på samme tid problematiseres den. Selv om mange pop-divaer tilsynelatende spiller inn i et heteronormativt skjema, hvor deres iscenesettelse først og fremst repeterer klassiske kjønnsbilder (slik jeg eksempelvis har skrevet om i forhold til Beyoncé tidligere – her), så er ikke dette en nødvendig forståelse selv ikke der stereotypene spilles med. Noen videoer eller iscenesettelser spiller også med stereotypene, og det krever en populærkulturell kompetanse for fortolkningen. I “Telephone” synes dette å være på spill.

Referansene til filmkulturen er overveldende, mest åpenbart kan hende til Quentin Tarantino (ikke minst Kill Bill, 2003-04, men også Pulp Fiction, 1994), men også Thelma & Louise (Ridley Scott, 1991) er nærliggende i videoens narrativ. Sammen med Tarantion er vel Madonna den som tydeligst refereres, filmatisk fra Desperately Seeking Susan (Susan Seidelman, 1985), men også – selvsagt – hennes musikk (ikke minst fra 80-tallet – og her er det fristende, igjen, å referere til åpningen av Tarantinos Reservoir Dogs, 1992). I tillegg ses dansetrinn som siterer Michael Jackson.

En annen interessant dimensjon er samspillet mellom Lady Gaga og Beyoncé. Jeg har tidligere skrevet om hvordan Beyoncé nærmest blir reaksjonær i sin kjønnspolitikk (“Single Ladies” er kroneksemplet). I videoen til “Videophone” finnes også slike dimensjoner, men den er åpnere. Her, i “Telephone” er det hele annerledes. Kanskje er det “Sasha Fierce” som er på spill, Beyoncés alter ego fra hennes siste plate. Sikkert er det at hun på mange måter spiller femme til Lady Gagas mer butchy performance.

Jonas Åkerlund regisserte også videoen til “Paparazzi” og selv om den videoen er annerledes enn “Telephone” er de samtidig beslektet. Kortfilmer mer enn musikkvideoer, og så absolutt bearbeidelser av selve sjangeren.

Begge videoen er til dels “eksplisitte” i sitt innhold (såvidt jeg kan se har YouTube fra og med i dag lagt inn en 18-års sperre for å komme til videoen, noe som som oftest er et tegn på seksuelt eksplisitte scener – selv om det også noen ganger bare er absurd). Men at popmusikken spiller på sex og utforsker det seksuelle er ikke noe nytt. Men på samme måten som man i “Telephone” kan se utfordringer av det mannlige blikk, der selv Beyoncé i korte denimshorts først og fremst synes å vise seg fram for Gaga heller enn for noe heteronormativt mannlig blikk, på samme måten kan også det seksuelt eksplisitte utfordre den samtidige seksualmoral, både av det heteronormative slaget og den som synes å se undertrykkelse ved enhver antydning av kvinnens seksualitet. Lady Gaga spiller definitivt på sex, og hun viser hud – og sex – som en integrert del av sine videoer, men man kan likevel finne en kritisk brodd i dette. Ved 1:10 i “Telephone”-videoen faller replikken “I told you she didn’t have a dick,” en tydelig referanse til ryktene (om man kan kalle det det) om at Lady Gaga er hermafroditt, rykter som har vært såvidt påtrengende at de den siste tiden også er del av Gagas egen praksis. Ikke bare her i videoen, men også i forhold til intervju i mars-nummeret av Q.

På coveret av Q poserer Lady Gaga med bar overkropp der brystene skjules av hendene hennes, i uortodokse hansker. Og hun har en mer enn tydelig bul i buskene. Intervjuet inne i bladet fokuserer igjen på denne tilsynelatende dobbeltheten, og på det for Gaga absurde i ryktene om at hun skulle være mann. Samtidig ser jeg også i dette bildet en filmreferanse, men denne gangen til Tim Burtons Edward Scissorhands (1990).  Muligens er det noe kastrerende over Lady Gagas hender. Samtidig, om vi husker Johnny Depp i rollen som Edward er det også noe annet på spill her. En annerledeshet som forsøker å manøvrere innenfor normativiteten.

Oppmerksomheten rundt Lady Gagas påkledning har vært enorm, og hun vant prisen som både best og verst kledd (samtidig) på årets NME Awards. Muligens sier dette noe om hvor konvensjonell popbransjen er, og samtidig også noe om hva som er på spill med Lady Gaga. Vi har ikke hørt det siste fra henne – noe videoens slutt vel også sier tydelig.

Men are the robots?

March 10, 2010

Tilbake i 1959 hadde Cliff Richard en hit med “Living Doll” (tidligere post her).

Teksten på denne låten, og den fantasien den refererer til, har en lang tradisjon. Ulike former for mekaniske eller artifisielle kvinner som begjærsobjekter finnes fra E.T.A. Hoffmanns Olympia (i Der Sandman, 1816) til Fritz Langs Maria (i Metropolis, 1927), Ridley Scotts Rachel (i Blade Runner, 1982), og så videre (se også tidligere poster her og her). Denne “levende dukken” synes dermed også å være bilde på den “ukompliserte” kvinnen, kvinnen uten en egen vilje, kvinnen som nærmest kan programmers til det mannen vil.

Nå finnes det selvsagt ikke bare artifisielle kvinner, også mannen kan bli robot – slik som i Kraftwerks “Wir sind die Roboten” (se her) – eller maskiner, slik ikke minst James Brown illusterer med sin “Sex Machine.” Det er likevel et åpnet spørsmål hva slags maskiner det så er tale om. Den mannlige roboten og den kvinnelige ditto er ikke symmetriske størrelser, ikke minst siden historiene om de artifisielle kvinnene som oftest er skapt av mannen og dered synes å inneholde en annen form for objektivisering. Men slik er det ikke nødvendigvis lengre.

Under forrige ukes framføring av “Rude Boy” under ECHO Awards opptrer det roboter sammen med Rihanna:

Det finnes en forbindelse her til min tidligere post om Rihannas “Hard,” om enn denne framføringen av “Rude Boy” viser fram andre dimensjoner. Teksten til “Rude Boy” er alt annet enn subtil, men muligens er det nettopp gjennom denne mangelen at det så åpenbart framsettes en tanke om “mannen” som sex-objekt. Disse robotene har så å si ingen annen funksjon enn å være store (store nok) og harde; de blir en slags omvending av Browns sex machine idet de framstår utelukkende som objekter. De blir også stand-ins for andre menn, og slik er de også en parallell til den artifisielle kvinnen i eksemplene over. Men altså, først og fremst framstår de for meg i en direkte forbindelse til det bildet av mannen og maskuliniteten jeg har diskutert knyttet til popframføringer i flere poster i år, men der den militaristiske hardheten her byttes  ut med maskiner. Og vannet som kommer fra øynene på den ene roboten på slutten av framføringen virker på meg mer som en ejakulasjon enn som tårer.