Archive for the ‘Teater’ Category

Divas & Dandies V

October 14, 2010

I går underviste jeg igjen til kurset “Divas & Dandies” (forrige post her). Denne gangen var prosjektet å undersøke forbindelser mellom begrepene glam, camp, og queer. Disse tre begrepene beskriver selvsagt ikke det samme, og det kan også stilles spørsmål ved i hvilken grad de overlapper overhodet. Men et forsøk på å diskutere ulike grader av overlapping fører til noen forbindelser jeg finner interessante, ikke minst i forhold til ulike maskulinitetsfigurer. Et utgangspunkt for meg er Philip Auslanders bok Performing Glam Rock: Gender and Theatricality in Popular Music (2006). I kapitel to, “Glamography,” diskuterer Auslander glam rock som sjanger, og skriver:

“That the music classified as glam rock ranges from the buoyant boogie of T. Rex, to the sophisticated, self-conscious deployment of rock and pop styles by David Bowie and Roxy Music, to the straightforward hard rock of Kiss, to the simplistic, minimalist pop of Gary Glitter indicates that this rock subgenre cannot be defined purely in terms of musical style. Glam rock is not distinctive in this respect: no rock subgenre can ever be defined solely in musical terms, for each one entails an ideology that is manifest not only in music and lyrics, but also in the visual elements of performance (costume, staging, gestures, etc.) and the visual culture surrounding the music (album covers, posters, etc.).”

Dette er ikke på noen måte kontroversielt, men det viser samtidig en utfordring i forhold til et musikkvitenskapelig arbeid. Det er ikke nok å ha et begrepsapparat for å diskutere musikken (det mange forskere fortsatt velger å kalle “musikken selv”), man må også kunne diskutere ulike kontekstuelle dimensjoner. Dermed ender studiet av populærmusikken med også å være et studium av et audiovisuelt fenomen. I Auslanders diskusjon av det han kaller glam maskulinitet kommer dette tydelig fram, og han skriver:

“Gender identity was another front on which glam challenged psychedelic rock and the hippie counterculture, not only because glam offered a new, implicitly queer, image of masculinity in rock but also because it disputed the ideology of authenticity by positing gendered identities as constructed rather than natural.”

Ikke minst er det denne implisitte queerness jeg er ute etter i diskusjonen her, og med et særlig fokus på hvordan denne kommer til uttrykk i forhold til maskulinitet. Et fokus hos Auslander og i diverse iscenesettelser av musikere på 1970-tallet er hentet I påkledning, sminke, hår, og grader av flamboyance i framføringene. Det første eksemplet her er Marc Bolan og T. Rex, og gitt kursets tittel må jeg selvsagt spille “Dandy in the Underworld” (enhver forelesning bør ha en låt med enten diva eller dandy i tittelen) (opptaket er fra 1977) (se eller tidligere post med Bolan og Boy George – som jeg kommer tilbake til – her):

Det androgyne som ofte framheves i forhold til glam rock er ikke så tydelig her som I andre klipp med Bolan, men det er liten tvil om at androgyne eller feminine trekk var sentrale i konstruksjonen av mannlige popstjerner innenfor glam rocken. Ikke minst er disse trekkene sentrale i framhevingen av hvordan kjønn er konstruert. Kjønn framstår som en reflektert eller selvrefleksiv praksis, noe som slår inn også i eksempler der androgyne eller feminine trekk ikke framheves i seg selv. Som eksemplevis her, der David Bowie synger “Changes.” Dette er et klipp fra en lydprøve til en konsert i Vancouver i 1976, men selv på lydprøven performer Bowie. Samtidig høres det også at han prøver ut stemmen og lyden, og at han nok aldri ville ha sunget låten slik på en konsert (jeg har postet denne før).

Her framstår Bowie i en viss forstand maskulin, ikke minst i påkledningen, men med den nære forhistorien present, kommer også denne maskuliniteten fram som refleksiv og konstruert. Og det er her jeg synes interessante momenter dukker opp for hvordan synet på maskulinitet går fra en heteronormativ versjon, utfordres gjennom androgynitet og en maskulint appropriert feminintet, til å ende opp med muligheten for en multiplisitet av maskuliniteter. Med andre ord, gjennom et utfordring av den heteronormative maskuliniteten blir det mulig å etablere mange ulike maskuliniteter, og snarere enn at disse “bare” forstås som avvikende framstår det etter hvert klart at maskulinitet må forstås som et flertallsord.

Det er gjennom performancen at denne pluraliteten vises fram. Som Auslander skriver: “glam rock did not posit androgyny as a ‘natural’ state. To the contrary: glam rockers specifically foregrounded the construtedness of their effeminate or androgynous performing personae.” Ta Bowie, fra Ziggy Stardust (1973) til videoen til “Ashes for Ashes” (fra 1980), henter han fram ulike dimensjoner, knyttet til det androgyne, til det feminine, og det teatrale. Og framhever dermed konstruksjonen av kjønn.

Her finner vi samtidig en musikkhistorisk viktig dimensjon, ikke minst i forholdet til myten om autentisitet. I glam rock, og i mengder av sjangere og subsjangere etter dette, vises autentisiteten fram som nettopp en myte. Det er konstruksjonen og framhevelsen av stil og posering, av konstruksjon, performance og teatralitet som blir fokus. Og det er her jeg mener at det åpnes opp også for andre måter å gjøre kjønn på. I gårsdagens forelesning gikk jeg videre til Culture Club og deres “Do You Really Want to Hurt Me?” (fra 1982). Videoen må ses her (i sin helhet), mens det følgende bare er et utdrag:

Her framstår Boy George som en etterkommer av glam rocken, ikke minst i forhold til hvordan han framstår visuelt. Videoen har også interessante sider, der kjønn, rase (både visuelt ved blackface poengteringen, men også musikalsk ved reggae-dimensjoner), etablisementet (der kirke og rettssal tilsynelatende griper over i hverandre) og historie (gjennom tekst i videoen som påstår at dens handling beveger seg på tvers gjennom det tjuende århundret) alle griper inn i hverandre på tross av at låten i en viss forstand forblir identisk med seg selv. Med andre ord, det visuelle framhever en form for tidløshet som musikken ikke gjør, men i møtet mellom dem åpnes det for fortolkningsmuligheter.

Det siste nummeret jeg spilte i går er annerledes. I duetten mellom Ben Folds og Rufus Wainwright, der de gjør en coverversjon av “Careless Whisper,” er det ingen androgynitet eller femininitet. Her er det to menn som synger en duett (jeg har også postet denne tidligere). Det er heller ikke i særlig grad noen camp dimensjoner her, selv om Folds kan virke litt ironisk, som om han ikke helt kan klare å synge låten uten en ironisk distanse. Rufus, på den andre siden, virker “ærlig” i en eller annen forstand, eller i hvert fall i tråd med hvordan han ofte opptrer; en grad av spill (eller playfulness) finnes, men den kombineres med en gjennomført framføring. Samtidig, der George Michaels utgave av “Careless Whisper” virker å være sunget til en kvinne, skjer det noe i denne utgaven. Ved 2:52 glir duetten over i spørsmål og svar, før de to stemmene møtes og går opp i en falsett som er duettens klimaks. Og klimaks skal her forstås i alle ordets konnotasjoner. De to mannlige stemmene kommer sammen i denne utladningen, og låten blir en kjærlighetserklæring mellom dem – mellom stemmene eller stemmenes kropper. Her behøves ingen androgynitet eller femininitet, her er verken glam eller camp tilsynelatende nær, men George Michaels låt queeres og åpner for maskuliniteter som møtes tilsynelatende ubesværlig.

Disse eksemplene bringer oss muligens ikke nærmere en forståelse av dandyen som figur. På den andre siden, det visuelle, det androgyne, feminiseringen, viktigheten av påkledning, etc., er alle dimensjoner ved dandyen fra Charles Baudelaire til Oscar Wilde og videre. Det er de samme trekkene som finnes knyttet til Marc Bolan, men den historiske konteksten er endret. Hvis dandyen i dag ikke bare skal være en nostalgisk figur er det dermed viktig å diskutere de maskulinitetsfigurer som finnes innenfor popmusikken i dag. Og dermed åpner denne historien også for spørsmålet om hva en kontemporær popdandy kan sies å være.

Dagens plateanmeldelser

April 1, 2009

I dag har jeg fem plateanmeldelser på trykk i Bergens Tidene. Det er Albatrosh, Seagull Island (Inner Ear) (duoen har også en blogg) (se anmeldelsen her); Baktruppen, 1986-2008 (+3dB) (her); Lene Grenager, John Hegre, Harald Fetveit, Else Olsen S., Ute (AIM Sound City) (her); Inger Marie, My heart would have a reason (Stunt Records) (her); og Zu (myspace), Carboniferous (Ipecac) (her).

Ontological-Hysteric Theater

March 20, 2009

For tiden (5. feburar til 5. april) går det i New York et teaterstykke kalt Astronome: A Night at the Opera av Richard Foreman og John Zorn. Musikken er hentet fra Zorns Astronome og spilles av trioen kjent fra Moonchild, med Mike Patton, Joey Baron og Trevor Dunn. Sjekk også Foremans web-site om Ontological-Hysteric Theater. Og her er en lite video knyttet til prosjektet.

PJ Gabler

January 27, 2009

Ian Ricksons produksjon av Ibsens Hedda Gabler har nettopp hatt premiere i New York. Kritikken er i beste fall blandet, men det jeg finner mest interessant er at PJ Harvey (myspace) har skrevet originalmusikken. Hos New York Times kan man høre et lite utdrag (her), og musikken minner om White Chalk (som er en fantastisk plate). Det er også interessant å lese hvordan PJ Harvey ser Hedda Gabler; det åpner flere perspektiver, på tvers av århundrer så å si. Forestillingen vises til 29. mars. Ellers er Harvey og John Parish snart aktuell med ny plate. A Woman a Man Walked By slippes den 30. mars. Og de skal også på turné (Oslo 10. mai; København 11. mai).

Og når jeg nå skriver om PJ Harvey, musikk og teater, her er hennes utgave av Kurt Weills “Ballad of a Soldier’s Wife” (original “Und was bekam des Soldaten Weib?”; tekst Bertolt Brecht) fra prosjektet September Songs: The Music of Kurt Weill, først produsert for tv av Larry Weinstein, og der Hal Willner produserte cd-en.

Alas, poor Yorick

November 27, 2008

Via Dagbladet finner vi BBC-oppslaget om at nå er “avslørt” at det i sommer, i Courtyard Theatre, Stratford-upon-Avon for første gang ble brukt en ekte hodeskalle i oppsetningen av Hamlet.

_45241639_45241619

Da pianisten Andre Tchaikowsky døde i 1982 testamenterte han kroppen sin til forskningen og hodeskallen til the Royal Shakespeare Company. Og nå har den altså for første gang blitt brukt på scenen. Hvorvidt det i seg selv skulle gjøre forestillingen bedre er vel en annen sak.

Angels in America

November 17, 2008

Tony Kushner skrev sitt skuespill Angels in America: A Gay Fantasia on National Themes i 1990 til 1992. Del en har undertittel ‘Millennium Approaches’ og del to ‘Perestroika’. Det er et rikt stykke, der tematikkene strekker seg fra den politiske konteksten i USA midt på 1980-tallet, AIDS, parforhold, jødisk identitet, spøkelser og engler. Jeg anbefaler alle å sette seg ned med teksten og lese seg gjennom.

Men i tillegg anbefaler jeg alle å sette seg til med miniserien av stykket (fra 2003). Kushner selv har skrevet manus for tv-serien, og Mike Nichols regisserte. Og den inneholder riktig gode skuespillerprestasjoner av Justin Kirk, Al Pacino, Meryl Streep, Emma Thompson med flere. Her er en fantastisk scene, med Thomson som engel, og det er på mange måter en skremmende engel, og også rimelig hallusinerende det hele.

Og endelig, som for å realisere en av mine drømmer, har Angels in America også blitt opera. Peter Eötvös har skrevet musikken og Mari Mezei librettoen, og den hadde premiere i Paris i november 2004. Og, igjen, her er en liten scene.

The Cold Song

October 7, 2008

Jeg har tidligere postet Klaus Nomi som synger “The Cold Song” fra Henry Purcells King Arthur (fra 1691). Men så fant jeg en annen liveutgave (fra fransk tv i 1982) på youtube, så dermed en slags repetisjon. Det er bare en fantastisk stemme og en teatralitet som ikke er av denne verden.

(Og denne posten kan gjerne ses i sammenheng med tidligere post om kastratsangere og deres forlengelse til kontratenoren, og til H K Sveens post om det samme [i tillegg peker den framover mot en kommende post om posthumane stemmer – men mer om det senere]).

American Psycho – the musical

September 28, 2008

Det hender at jeg på bloggen skriver om romaner, filmer, eller annet, som blir til opera eller musical. Jeg er generelt interessert i denne typen bevegelse mellom kunstformene (og også mer generelt til adaptasjonsprosesser); slike bevegelser åpner for diskusjoner om hva som kjennetegner de enkelte kunstformer, og også til hvordan verker endres når de blir til en annen kunstform. Ikke minst finner man her en bevegelse som understreker noen av de enkelte sjangeres spesifikke dimensjoner. Det mest banale, selvsagt, er at når en roman eller film blir til musical (og dette gjelder enten den er for scenen eller er filmmusical) eller opera, endres dialogen slik at det synges heller enn å snakkes. Sangstemmen blir dermed en “naturlig” stemme – på grunn av sjangeren – om enn det kan føles noe uvant og “unaturlig” fra et publikums ståsted. Som i eksemplet Sweeney Todd regner man ikke med at Johnny Depp synger; hans roller er vanligvis taleroller. Dermed endres også vår oppmerksomhet som publikum.

Men i tillegg er det noen ganger også overraskende hvilket materiale som brukes som utgangspunkt for slike adaptasjoner. Jeg får stadig overraskede kommentarer når jeg nevner at David Lynchs Lost Highway også er blitt en opera. Og selv syntes jeg det var nærmeste uforståelig når Anne Franks historie ble musical. Siste skudd på stammen er nå at American Psycho skal bli musical. Bret Easton Ellis’ roman fra 1991, som jeg godt husker jeg leste da den nærmest var ny, var kontroversiell da den kom. Men Ellis har befestet seg som et navn man følger. Romanen ble senere film; i 2000 kom film-versjonen regisert av Mary Harron, med Christian Bale i rollen som Patrick Bateman. I den sammenhengen husker jeg hvordan det faktum at en kvinnelig regissør gjorde denne filmen ble diskutert.

Nå meldes det altså at American Psycho også blir musical. Ifølge The Independent kan man vente seg å se musicalen live på Broadway i 2010. Muligens litt vanskelig å forestille seg, men, som New York Times skriver: “He sings, he dances, he commits horrific acts of torture, murder and cannibalism: Patrick Bateman, the disturbed protagonist of ‘American Psycho’, is slated to slice his way onto Broadway in a musical adaptation of the 1991 Bret Easton Ellis novel, Variety reported.” Og ja, muligens er det akkurat det, hvordan klarer vi å se for oss sang og dans i kombinasjon med story’en i American Psycho?

Takk til Claus Krogholm son gjorde meg oppmerksom på nyheten.

Versuch, das Endspiel zu verstehen?

September 8, 2008

Via bright stupid confetti, første scenen av Samuel Becketts Endgame (1957), i animasjonsversjon for LEGO.

Norner og divaer

September 2, 2008

Richard Wagner Festspillene i Bayreuth er over, og nesten kapittel i historien om ledelsen av festspillene synes også å være over. Katharina Wagner og Eva Wagner-Pasquier, den gamle Wagners oldebarn, skal ta over ledelsen etter sin far Wolfgang Wagner. De varsler en viss oppdatering, men samtidig synes det også på mediedekningen som om årets festspill har vært vellykkede. Stefan Herheim har fått strålende kritikker for sin regi til Parsifal (se Morgenbladet, Politiken – og det er mange flere). Og også Götterdämmerung har blitt mye diskutert. Her er et bilde av nornene i årets produksjon.

Er jeg den eneste som synes de ligner på Diva Plavalaguna fra Luc Bessons The Fifth Element (1997)?