Verklärte Nacht / Hidden Place

Verklärte Nacht (fra 1899) er Arnold Schoenbergs gjennombruddsverk. Det bygger på Richard Dehmels dikt, men er instrumentalt, skrevet for strykesekstett. Likevel kan man anta at Dehmels tekst spiller med, ikke bare som stemning eller atmosfære, men som om strykerne faktisk “leser” diktet, men uten ordene høres. En slik forståelse ville være i tråd med Schoenbergs Strykekvartett nummer 2 (fra 1908), som bygger på dikt fra Stefan Georges Der Siebente Ring (fra 1907), med den berømte tekstlinjen “Ich fühle Luft von anderem Planeten.” Verklärte Nacht blir ofte forstått som et senromantisk verk, en betegnelse jeg selv har liten sans for. Snarere mener jeg at det allerede her finnes en modernisme (en modernisme man også kan finne hos komponister forut for Schoenberg), men en modernisme som klinger annerledes enn vi er vant til at den “moderne” musikken gjør, slik vi kjenner den fra den frie atonaliteten og den senere tolvtonestilen. Muligens er det en overgang mellom det romantiske og det modernistiske vi hører; muligens er det ikke så stor forskjell på det romantiske og det modernistiske. Men dette avhenger også av hvordan det klinger, altså hvordan musikerne spiller. En viss tilbakeholdenhet gjør seg for lydbildet. Dette synes jeg kjennetegner innspillingen med Pierre Boulez. Her er første sats, “Grave”:

Denne satsen, eller snarere en del av den har en interessant videreføring. Björk sampler den i sin låt “Hidden Place” fra Vespertine (2001):

Hør strykerne hos Björk fra 0:50, og sammenlign med klippet fra Verklärte Nacht rundt 1:11. Schoenbergs strykere løftes ut av sin sammenheng og legges som en loop I Björks låt. Og det fungerer som bare det. Samtidig, hvis Schoenbergs verk gir toner til Dehmels dikt, så åpner det for spørsmål også om korrespondanser mellom Dehlem og Björks tekst. Og slik åpnes fortolkningsrommet.

Dette er ikke den eneste forbindelsen mellom Björk og Schoenberg. I august 1996 framførte Björk Schoenbergs Pierrot Lunaire (fra 1912 – tekten er fra Otto Erich Hartlebens tyske oversettelse av Albert Girauds diktsyklus), med Lyons operaorkester under ledelse av Kent Nagano. Dessverre har denne framføringen aldri blitt utgitt. Men man kan jo håpe at den en gang blir det. Jeg skulle gjerne hørt den.

Tags: , , , ,

5 Responses to “Verklärte Nacht / Hidden Place”

  1. Nikolaj Strands Says:

    Jeg synes at overgangen mellem romantik og modernisme er en af de mest interessante musikalske perioder, og særligt i forbindelse med Schönberg, da den musikalske udvikling hos ham i løbet af nogle ganske få år gik meget hurtigt. Det er en interessant tanke du fremsætter at modernismen allerede findes i Verklärte Nacht, den gængse forståelse er jo ellers den, at Schönberg på mange måde var en af de sidste romantikere, særligt hvad hans æstetiske skrifter fx vedr. kunstnerens rolle angår, men også i forhold fx til hans brug af klassiske former i tolvtone-værkerne. Når man siger at Verklärte Nacht (og Gurreliederne) er senromantiske er det selvfølgelig fordi de minder en om Wagner, Mahler og Strauss. Hvis ikke dette tonesprog er senromantisk, i forlængelse af din tanke, kunne man så spørge hvori det modernistiske består hos disse komponister?

  2. Erik Steinskog Says:

    Hei Nikolaj – og velkommen på kommentarsporet.
    Det er nettopp utfordringen av “den gængse forståelse” jeg vil med å hevde at modernismen innenfor musikkhistorien med fordel kan forstås annerledes. Jeg tenker i den sammenhengen også på hvordan modernisme forstås innenfor litteraturvitenskapen og kulturhistorien, kan hende særlig eksemplifisert ved Baudelaire (og da er vi i Paris på midten av 1800-tallet). Jeg synes det er fruktbart å anvende de estetiske og kunstneriske dimensjonene man ser i studier av Baudelaire (studier fra Walter Benjamin og fremover) i parallell med diskusjoner innenfor musikken. Og eksempelvis Adornos diskusjoner av Wagner (og Mahler) viser muligheter for å forstå disse komponistene også som modernister.
    Hos Adorno er det ikke like åpenbart at dette gjelder Strauss, men jeg synes heller ikke det er vanskelig. Det er nok enkelst fra og med Salome – og dermed i en slags parallell til Schoenbergs Pierrot Lunaire – men igjen vil det avhenge av hva man legger i modernismen.
    Min tanke – og jeg er ikke alene om den – er at “problemet” innenfor musikkhistorien er selve tanken om en “sen-romantikk” (dette er et begrep jeg helst så henlagt til historiens skraphaug). Hvordan vi så definerer romantikken er selvsagt noe som kan diskuteres, men for meg gir det mening å se den som tiden fra ca 1800 til ca 1850. Deretter synes jeg det gir like mye mening å diskutere brytninger mellom “det romantiske” og “det modernistiske” i en slags pendelbevegelse.
    “Modernismen” her er knyttet til Baudelaires definisjoner, av det flyktige, det flytende, det kontingente (transitory, fugitive, contingent, som det står i den engelske oversettelsen av Baudelaires ‘The Painter and Modern Life’. Dette er riktignok en definisjon av “det moderne,” men jeg vil hevde at “modernisme” også må defineres ut fra lignede perspektiver, samt, som sagt, knyttet til de andre kunstartene og kulturhistorien.

  3. Nikolaj Strands Says:

    Jeg er desværre ikke (endnu) den store Baudelaire-ekspert, men det lyder da interessant at hente en æstetisk tilgang fra litteraturen, for derved at gøre op med den almene opfattelse, at modernismen slog senere igennem inden for musikken end i de andre kunstarter.
    Jeg tænker, at en af grundene til at forestillingen om det store musikhistoriske skel er mellem Wagner, Mahler, Strauss (det som betegnes senromantik) og så Schönberg-skolen (som så betegnes modernisme) er, at det (i hvert fald i dag) er ca. her det brede publikum (hvis man kan tale om en sådant inden for den klassiske verden) står af rent musikalsk. Det virker på mig som om, at senromantikerne stadig nyder almen udbredelse som “klassisk” musik, mens musikken fra Schönberg og fremad snarere bliver set en del af “Ny musik”-bevægelsen, der ikke nyder udbredelse udover en relativt snæver kreds
    Jeg indrømmer dog, at dette ikke passer særligt godt i forhold til impressionismen (Debussy og Ravel), der både betragtes som modernistisk, men samtid er populært og i høj grad en del af det klassiske repertoire.

  4. Erik Steinskog Says:

    Hvis man fokusere på den tyske – eller tysk-østerrikske – musikkhistorien er den forskjellen du beskriver ikke uvanlig. Og det kan være liten tvil om at den er knyttet til utviklingen av dissonansen (det Schoenberg kaller “dissonansen emansipasjon”). Og det er sikkert en tendens i den retningen du beskriver. Samtidig er det stor forskjell på Wagner og Mahler, også – vil jeg hevde – i deres “modernisme.”
    Og som du selv også antyder, går man til den franske musikken blir bildet annerledes, også fordi “modernismen” der får andre uttrykk. Og det samme gjør den jo andre steder; Bártok for eksempel, men også mange andre. I The Rest Is Noise gjør Alex Ross slik også et argument for Sibelius’ modernisme.
    En god bok om 1800-tallets musikk, som ender opp med flere “mindre modernismer” (som her er Mahler, Janacek, Bartók), er Michael P. Steinbergs Listening to Reason: Culture, Subjectivity, and Nineteenth-Century Music Den anbefaler jeg på det varmeste.

  5. Lasse Heide Fjordbo Says:

    Og her gik jeg og var stolt af min nye iagttagelse. Ak.
    Jeg lagde forresten også mærke til den samme frase i Gavin Bryaers’ Allegrasco.

    Hør den 12 minutter inde.
    Men han har også selv nævnt Schönbergs tidligere værker som inspirationskilder.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s


%d bloggers like this: