Archive for April, 2008

Dagens plateanmeldelser (30 april)

April 30, 2008

I dagens utgave av Bergens Tidene har jeg tre plateanmeldelser. En lang anmeldelse av tre plater samlet, det er Nils-Henrik Asheim & Paal Nilssen-Love, Late Play (PNL Records), Magnus Broo & Paal Nilssen-Love, Game (PNL Records) og Lasse Marhaug & Paal Nilssen-Love, Stalk (PNL Records) (se anmeldelsen her). I tillegg har jeg to korte anmeldelser av henholdsvis Maja S. K. Ratkje, River Mouth Echoes (Tzadik) (her) og Steve Reich, Daniel Variations (Nonesuch) (her). På websiten til Nonesuch finnes det ellers en mp3-fil der Steve Reich snakker om Daniel Variations (her).

Palindromisk parodi

April 29, 2008

En musikkvideo fra før musikkvideoens tid er bildene til Bob Dylans “Subterranean Homesick Blues” (fra Bringing it All Back Home, 1965). Filmklippene er hentet fra D. A. Pennebakers Don’t Look Back (1967). Legg merke til Allen Ginsberg i bakgrunnen.

Jeg hadde ikke fått det med meg før, men tilfeldigvis snublet jeg i dag over Weird Al Yankovics parodi på denne, “Bob” fra platen Poodle Hat (2003). Videoen er så tydelig en parodi, men det er også riktig morsomt at hele teksten er palindromer. Det legger en ekstra dimensjon til det poetiske nivået her.

Macho Son of Man

April 29, 2008

Forholdet mellom ulike kulturelle dimensjoner og kjønn kommer stadig i diskusjoner. Man får argumenter om at menn og kvinner er fundamentalt forskjellige, og at ulike kulturelle sfærer framhever det ene eller annet kjønn. Noen ganger har slike diskusjoner noe for seg, i den forstand at de kulturelle konfigurasjonene vi opererer med så definitivt er til stede. Mens andre ganger virker det for meg bare merkelig. Et av momentene jeg ofte finner merkelig er definisjonen av hva en “mann” er for noe. Eventuelt hva maskulinitet eller mannlighet er. Svaret er ikke så enkelt som tradisjonene gjerne vil ha det til. Ofte framstår bildet som følge av at man framhever enkelte egenskaper og fjerner eller nedtoner andre. Nå sist fant jeg det i en diskusjon i Christianity Today, der Brandon O’Brian skriver om “A Jesus for Real Men,” og der diverse maskulinitetsbevegelser forsøker å fortolke Jesus-figuren i mer maskulin retning. O’Brian siterer Mark Driscoll, som er pastor i Seattle, og som har sagt at “real men” unngår kirken fordi den framstiller en “Richard Simmons, hippie, queer Christ”! (Driscolls tale som O’Brian siterer fra finnes her). Denne Jesus-figuren vil man altså ikke ha, og O’Brian refererer til både Church of Men og GodMen som bevegelser som altså forsøker å fremme en mer maskulin Jesus. Jeg kan ikke unngå å tenke på Pilatus’ ord i Johannes-evangeliet (19:5), som sier “se det mennesket” (eller som det heter på latin, ecce homo). Jeg synes likevel O’Brians artikkel er interessant lesning, der han framhever en tenkning om “maskulinitet” som nærmest bringer Robert Bly inn i konteksten. Og hvis det er noen steder kjønnspolitikk burde diskuteres med annet grunnlag enn det ofte har blitt gjort, så er det vel innenfor kirken.

Spørsmålet om hva en “mann” er vil nok likevel neppe bli besvart en gang for alle. Men jeg kan ikke dy meg fra å vise ett mulig svar. Så dermed; Village Peoples “Macho Man” fra 1978:

Final Countdown

April 28, 2008

Det er en mengde av vitser om musikere, men akkurat i dag vier vi oss til vitser om dirigenter. Som, for eksempel: hva er forskjellen på en gris og en symfoniorkesterdirigent? Det er noen ting en gris ikke er villig til å gjøre. Vel, så er det noen som gjerne vil dirigere, som her, nå sist, George W. Bush:

Dette er fra den årlige White House Correspondets Dinner. Les mer om event’en her hvor det også finnes opptak av presidentens tale, inkludert vitser. Og det var visstnok presidentens store ønske å dirigere. Men legg merke til hvordan Bush totalt mangler rytme. Han slår med hendene, men det er tydelig at musikerne ikke følger ham (så der kommer musikervitsene om dirigenter tilbake igjen, selv blant militærmusikere). Nå ja, det er da også nedtelling i store deler av USA.

Men for de som vil ha en annen Final Countdown, her er Laibachs cover av Europes “klassiker”:

Hey Joe

April 28, 2008

Jeg blir aldri ferdig med Jimi Hendrix. Jeg hører hans musikk, og jeg skriver om ham. Og i tillegg til å ha en sound jeg setter umåtelig høyt, har han også noen riktig gode låter. Her er to utgaver av “Hey Joe.” Først med Marc Ribot og Medeski, Martin & Wood (det vil si John Medeski, orgel, Billy Martin, trommer, og Chris Wood, bass). Opptaket er live fra Umbria Jazz Festival i 2001.

Og så en helt annen utgave. Her er Nick Cave med Charlie Haden, Toots Thielemans, David Sanborn, Hiram Bullock med flere.

En interessant dimensjon her er selvsagt også jazzmusikernes take på Hendrix. Ikke at det er merkelig, låten har det som skal til.

Overtro

April 27, 2008

Musikalske sjangere gir assosiasjoner. I en tidligere post viste jeg en duett med Louis Armstrong og Johnny Cash: Ikke noe overraskende i det, men samtidig kan man se hvordan skriving om musikk har hatt en tendens til å skrive om “hvit” musikk og om “svart” musikk. Det finnes selvsagt noen grunner til dette, men samtidig finnes det så mange unntak at en slik dualisme nærmest med nødvendighet er nødt til å bli feil. (Skulle man finne en tilsvarende motsetning innenfor den såkalt klassiske musikken er muligens diskusjonen om fransk versus tysk musikk de siste snart 200 årene en mulighet, eventuelt forskjellen mellom tysk og italiensk opera). Som et annet eksempel til nedbryting av en slik dualisme, som et argument for hvilken overtro som ligger i disse påstandene, presenterer jeg nok en coverversjon. Men først originalen, her er Stevie Wonders “Superstition” fra 1973:

Det er en fantastisk groove i opptaket, og noen synthlyder som knapt er av denne verden. Og ellers finnes det flere versjoner på youtube, bl.a. duetter mellom Wonder og Beyoncé og med Prince (den siste dessverre med dårlig lyd). Men en coverversjon jeg setter høyt er med Stevie Ray Vaughan:

Også her groover det riktig godt, men med et annet sound, og med noen forskjeller som framhever bluesdimensjonen i låta. Jeg synes også det er morsomt hvordan man i videoen viser fram tegn på overtro; man har fått plass til mange. (Det finnes ellers også en live-utgave med Vaughan her).

Mer av det samme

April 27, 2008

En liten medley fra The Ukulele Orchestra of Great Britain. Legg merke til hvor fint forskjellene er utjevnet; det er nesten som om de ulike sangene var ment å synges sammen. Også synes jeg det er riktig morsomt når medleyen går over til at alle sangene synges samtidig.

Medleyen er for øvrig hentet fra en live-dvd med den fantastiske tittelen “Anarchy in the Ukulele.”

Hang On To Your Emotions

April 26, 2008

Så har nyheten kommet om at Lou Reed og Laurie Anderson har giftet seg. Men i den forbindelse, se følgende live-utgave av ”Hang On To Your Emotions” fra fransk tv i 1996.

How cute is that? I guess they had it coming. (Hentet fra Einstein on the A Train).

Diamonds are Forever

April 25, 2008

En av de klassiske James Bond melodier er “Diamonds are Forever,” sunger av Shirley Bassey til Guy Hamiltons 1971-utgave av Bond. Man kan se Shirley Bassey synge den her, mens jeg, tradisjonen tro, viser en cover i stedet. Her er Arctic Monkeys som gjør den på Glastonbury Festival i 2007:

Men diamantene, deres nærmest mytiske størrelse, og evighetskarakter, leder oss også til et av verdens dyreste kunstverker: Damien Hirsts “For the Love of God” (fra 2007).

Verket er laget av diamanter, platina, og mennesketenner. Det er 8601 diamanter her, og vi taler 1106,18 karat. Her er en tekst knyttet til verket ved utstillingen “Beyond Belief” ved White Cube i fjor sommer.

I remember when I lost my mind

April 24, 2008

Jeg fant en mulighet for å koble sammen mange ulike dimensjoner som til stadighet hjemsøker denne bloggen. Mens jeg skrev forrige post og undersøkte thereminens fortreffelighet fant jeg en coverversjon av Gnarls Barkleys “Crazy” for Theremin. Men den sparer vi litt. Først gir vi oss tid til “Crazy” live fra David Letterman’s Late Show. (Den originale videoen til “Crazy” kan ellers ses her).

Og, selvsagt, det er en mengde av coverversjoner av “Crazy” (det er også en riktig god låt). Så her er The Raconteurs (og, by the way, sjekk deres fantastiske retro-website)

Og her er Cat Power

Og, endelig, her er altså Randy George (på youtube kjent som 0006) som har laget en video der han spiller låten på theremin: