Archive for the ‘Covers’ Category

Smells Like Teen Spirit

April 5, 2013

Thieves in the Temple

March 29, 2013

Time After Time

June 22, 2012

Det er Cyndi Laupers fødselsdag i dag. Og en av de låtene som holder seg er “Time After Time”(fra hennes debutalbum She’s So Unusual, 1983):

Interessant i forhold til hennes video er åpningen, med referanse til The Garden of Allah (1936, regissert av Richard Boleslawski). Men fordi jeg nok kom senere til Lauper enn jeg skulle har jeg alltid forbundet “Time After Time” med Miles Davis’ versjon – fra You’re Under Arrest (1985). Her i en live-versjon fra Japan:

I forhold til sjangere synes jeg også det er interessant at Willie Nelson har gitt ut en cover av låten (på The Great Divide fra 2002). Her er en noe amputert versjon:

Og på et vis leder dette tilbake til Miles Davis, og til The Complete Jack Johnson Sessions (gitt ut i 2003), der “Willie Nelson” finnes i flere utgaver, her “Insert 2”:

Blame It on the Boogie

April 24, 2012

Farmers Market er ute med ny plate – Slav To The Rhythm – som jeg ikke har fått sjekket ut enda. Men jeg fant følgende, altfor korte, video der de gjør “Blame It on the Boogie”:

Dette er, selvsagt, en coverversjon, og det må være The Jacksons utgave fra 1978 som er utgangspunktet (finnes på platen Destiny):

Men altså, låten er skrevet av Mick Jackson (intet slektskap til The Jacksons, men hans fødenavn er faktisk Michael George Jackson) sammen med David Jackson og Elmar Krohn. Og Mick Jackson ga den ut i 1977 – selv om han, visstnok, hadde håpet på å selge den til Stevie Wonder. Her er Mick Jackson:

Men Stevie Wonder linken tas jo med hos Farmers Market. Så dermed er ringen i en viss forstand sluttet.

B-L-A-C-K-N-U-S-S

March 25, 2012

Forrige helg holdt jeg mitt innlegg om Rahsaan Roland Kirk, “The Sound of Blacknuss.” Jeg er rimelig fornøyd, men da ikke minst med retningen arbeidet tok i forberedelsene. Det kom mange elementer inn som jeg håper å få utviklet videre, og jeg håper jeg kan ha en artikkel om Kirk klar om ikke så altfor lenge. Gitt konteksten, NSU-studiekretsen “Popmodernisme,” var et av mine siktemål å diskutere mulighetene for en “sort popmodernisme,” blant annet ved hjelp av de coverversjonene Kirk spiller.

Utgangspunktet mitt var platen Blacknuss, og med siste sporet, komposisjonen som heter ”Blacknuss” som fokus.

Den åpner med Kirk som snakker:

“Now we gathered here on the universe at this time, this particular time to listen to the 36 black notes of the piano. There’s 36 black notes and 52 white notes. We don’t mean to eliminate nothin’, but we gonna just hear the black notes at this time if you don’t mind. Blackness. B-l-a-c-k-n-u-s-s.”

Og deretter kommer selve låten. Dette er altså ikke en cover, men platen bæres av coverversjoner: Bill Withers’ “Ain’t No Sunshine,” Marvin Gayes “What’s Goin’ On” og “Mercy Mercy Me (The Ecology)” som medley, Junior Walkers “Take Me Girl, I’m Ready,” Smokey Robinsons “My Girl” (som ble spilt inn av The Temptations), og flere. Men det er en cover jeg ikke helt fikk til å stemme. Nest siste spor på B-siden er David Gates’ “Make It with You” gitt ut av Bread på deres album On the Waters (fra 1970) – og som singel. Den passet på en måte ikke inn i Kirks insistering på “Blacknuss” (og den er altså siste låt før komposisjonen som heter “Blacknuss”). Samtidig, det finnes coverversjoner, og min antagelse er at Kirks versjon snarere skal forstås som en cover av Aretha Franklins cover – fra Live at Fillmore West (fra 1971). Hvis man antar en slik bevegelse gir track-listen på Blacknuss simpelthen mer mening. En annen ting er at Kirk’s insistering på å bokstavere “blacknuss” – B-L-A-C-K-N-U-S-S  –  i så fall også kan forstås som et ekko fra en av Aretha Franklins signatursanger, Otis Reddings “Respect,” der jo teksten nettopp er “R-E-S-P-E-C-T.” Reddings original er fra 1965, mens Franklins er fra 1967.

Og i dag er Aretha Franklin 70, så dette passer jo godt.

Umbrella

February 6, 2012

Jeg poster fortsatt for få coverversjoner her på bloggen, men i dag er det Yael Naims versjon av Rihannas “Umbrella” som får klinge. Særlig er denne liveversjonen flott:

Men det er også en viss sjarme i denne:

Jeg har også skrevet om “Umbrella” tidligere (her og her), også har jeg postet Naims cover av Britney Spears’ “Toxic” her.

Blacknuss I

January 23, 2012

Jeg har tidligere nevnt Nordisk Sommeruniversitets studiekrets Popmodernism. Vi skal ha vårt første seminar her i København, 16.-18. mars (og programmet er ved å bli klart). I utgangspunktet har vi lagt opp et åpent tema der vi gjør de først forsøkene på å innsirkle momenter til en diskusjon av hva popmodernisme kan sies å være.

Mitt eget bidrag denne gangen blir en diskusjon av Rahsaan Roland Kirk, med utgangspunkt i hans plate Blacknuss (fra 1971). Det er en plate med diverse coverversjoner, med tradisjonelle referanser, og med Kirks egen låt “Blacknuss” spilt på klaverets sorte tangenter. Jeg er ikke ferdig med mitt innlegg enda, men det jeg forsøker å gjøre er å tenke en utvidelse av modernismebegrepet med to mellomstasjoner. For det første tar jeg utgangspunkt i begrepet “vernacular modernism,” slik Miriam Bratu Hansen presenterte dette i artikkelen “The Mass Production of the Senses: Classical Cinema as Vernacular Modernism” (fra Modernism/Modernity 6/2, 1999), der hun, som i mange andre artikler, utfordrer en mer ensidig modernismeforståelse som hun kaller “‘high’ or ‘hegemonic’.” For det andre tar jeg utgangspunkt i begrepet “Afro-Modernity” og dertilhørende “Afro-Modernism,” hentet fra Michael Hanchards artikkel “Afro-Modernity: Temporality, Politics, and African Diaspora,” fra Paul Gilroys The Black Atlantic, og fra Alexander G. Weheliyes Phonographies: Grooves in Sonic Afro-Modernity. I Kirks musikk synes jeg det er mulig å høre både en “vernacular modernism” og en “Afro-modernism.” Og, muligens – det vil være min tese – en popmodernisme (på Blacknuss representert med Bill Withers’ “Ain’t No Sunshine” og Smokey Robinsons “My Girl”).

En låt som viser denne blandingen med all tydelighet er versjonen av Burt Bacharachs “I Say a Little Prayer” (finnes på platen Volunteered Slavery fra 1969 – jeg har postet den før).

Og den kanskje beste beskrivelsen finnes i Josh Kuns bok Audiotopia: Music, Race, and America, der han skriver:

“We can directly hear Omi and Winant’s ‘disorganization and construction’ paradigm at work in Kirk’s 1969 version of Burt Bacharach’s ‘I Say a Little Prayer’, which he re-imagines as an angry, pissed-off prayer of protest in honor of the recently slain Martin Luther King Jr. Kirk disorganizes the song’s romantic easy-listening pop and uses it to construct something else, a love song to the black freedom lost with the death of King that seethes with betrayal and disillusionment between the notes of Bacharach’s sweet, lulling melodies and choruses. Before Kirk even lets us hear the familiar notes of Bacharach’s original, Kirk re-authors it, introducing his version with a tribute to King. ‘They shot him down’, King bitterly preaches over dissonant piano tumbles and saxophone whines. ‘They shot him down to the ground. But we gonna say a little prayer for hum anyway’. The short, snappy, and poignant three-minute ‘forever and ever you’ll stay in my heart’ love song that had been a chart-topping hit for Dionne Warwick and Aretha Franklin was now an eight-minute-long black civil rights howl.

Kirk never erases Bacharach’s original, he just pulls it apart, inflates it, stretches it out, puts it to work. To borrow the two performance strategies that Houston Baker Jr. has posited for African American modernism, Kirk’s version of Bacharach demonstrates both an initial ‘mastery of form’ (he can duplicate the original) and then a subsequent ‘deformation of mastery’ (he can then undo the original form and put his own signature on it). Kirk’s mastery of ‘I Say a Little Prayer’ only to then ‘de-form’ it into a civil rights lament constitutes, in Baker’s words, ‘a go(ue)rilla action in the face of adversaries’. The band takes solo after solo, riffs build into riffs, bridges collapse into bridges, Kirk moans, and Coltrane’s ‘A Love Supreme’ even gets quoted (a song that is no stranger to the revolutionary politics of black music). The recognizable melody – which never completely disappears long enough to be forgotten – is worn like a transparent mask over a face of improvisation; the mask is not a minstrel mask (Kirk does not pretend to be Bacharach) but a de-minstrelizing mask (Kirk puts on Bacharach precisely to show just who is wearing who). Or, in Baker’s words, Kirk’s Bacharach mask is not meant to obscure, but to advertise: ‘It distinguishes rather than conceals’. And just as Bacharach seems to settle right back in at song’s end, Kirk transforms him once again, steering ‘I Say a Little Prayer’ so that it ends in the black church – a secular pop song de-formed into a gospel vamp, a choir shout, a holy moment of collective testimony.”

At vi her hører en alternativ modernisme til den “høye” synes åpenbart, at den har spesifikke afrikansk-amerikanske trekk likeså. Bacharachs låt er også tydelig en poplåt, ikke minst gjennom Dionne Warwicks utgave, og dermed er dette en performance som åpner en mengde mulige fortolkninger. Siden Kun allerede har gjort akkurat denne lesningen vil jeg forsøke å gjøre noe litt annet i min presentasjon – dog med flere av de samme utgangspunktene. Så jeg ser ikke bort fra at det blir flere poster om Kirk her framover.

Wuthering Heights – igjen

December 15, 2011

Jeg har et veldig svakt punkt for Kate Bushs “Wuthering Heights” (og har publisert covers av den tidligere – her og her). I dag fant jeg, via Coverville, en annen coverversjon som jeg synes er riktig flott. Det er Københavnerbandet Treefight for Sunlight som gjør en live-versjon:

Ikke minst synes jeg det er flott hvordan vokalen nærmer seg Bushs, på en slik måte at et forestilt skille mellom en mannlig og en kvinnelig stemme ikke lenger gir mening.

Honky Tonk Woman

December 14, 2011

Jeg poster for få coverlåter her på bloggen – av en eller annen grunn er de blitt flyttet over til Facebook. Men altså, her er Prince som gjør The Rolling Stones’ “Honky Tonk Woman” (tatt opp i 1994, original fra 1969):

Future Shock

August 16, 2011

I går kom jeg over dokumentarfilmen Future Shock (fra 1972, regissert av Alexander Grasshoff). Jeg ble oppmerksom på filmen via Brain Pickings. Filmen er basert på Alvin Tofflers bok Future Shock (fra 1970), og det er Orson Welles som guider oss gjennom. Her er første klipp fra youtube:

(se også de fire andre klippene).

Brain Pickings kaller Toffler sosiolog og futurist, og beskriver ham som “the Ray Kurzweil of his day,” en beskrivelse jeg fant interessant også i forhold til noen andre dimensjoner jeg arbeider med. Da jeg intervjuet Janelle Monáe for noen måneder siden var hun opptatt av Kurzweil, og så hans tanker om “the Singularity” som viktige også for hennes eget prosjekt. Og Kurzweil har også en annen tilknytning til den afrikanskamerikanske musikken, der hans synthesizer ble utviklet i et samarbeid med Stevie Wonder. (Og, ja, Monáe og Wonder opptrådte også nettopp sammen).

Interessant er her at også Toeffler, og særlig Future Shock har en musikalsk forbindelse. På platen Back to the World (fra 1973) har Curtis Mayfield en sang med den tittelen. Her er den, i en utgave fra det klassiske Soul Train (i 1973):

Og, som om ikke dette skulle være nok, i 1983 ga Herbie Hancock ut platen Future Shock, der han covrer Mayfield – her i en live-utgave (fra 1984):

Og det er også her årstallene blir viktige. Kurzweil Music Systems kom med sin K250 synthesizer i 1984, og Stevie Wonder var involvert i dette. Her er et klipp med Wonder, fra filmen Transcendent Man:

Og dermed er det altså mulig å etablere forbindelser mellom musikk og den futurisme Toffler og Kurzweil står for, og på tvers av flere musikalske undersjangere. Og igjen synes jeg dette muliggjør en forståelse av afrofuturismen som bryter med noen av de avantgardedimensjonene som tilsynelatende har preget hvordan den beskrives.