Archive for the ‘Trekkspill’ Category

Beyond Beyond Here

May 13, 2009

Jeg har allerede referert til Bob Dylans Beyond Here Lies Nothin'” to ganger (her og her), men det er nødvendig å gjøre det en gang til. Det er kommet ut en video, regissert av Nash Edgerton, og med Amanda Aardsma og Joel Stoffer i rollene:

Pitchfork nevner Kill Bill som en mulig referanse, men jeg må også si at jeg får assosiasjoner til Cormac McCarthy og til Joel og Ethan Coen.

Låten har også fått ett annet liv. Den brukes nå i markedsføringen av andre sesong av vampyrserien True Blood regissert av Alan Ball. Her er traileren til andre sesongen:

Og selv om jeg ikke helt kan sette fingeren på hva det er, det skjer noe med låten når den kommer sammen med bilder.

On A Night Like This

March 31, 2009

Etter gårsdagens post, og diverse gjennomlyttinger av Bob Dylans nye låt, ble jeg sittende å lytte til Los Lobos’ utgave av “On A Night Like This” (Dylans original er fra Planet Waves, 1974). Den finnes på sound-tracket til Larry Charles’ film Masked and Anonymous (2003), en film jeg finner fascinerende på flere måter. Ikke minst fascinerende er hvordan Dylans bilde av det sørlige USA og Mexico på mange måter kan mine om Cormac McCarthys. Los Lobos’ utgave av “On A Night Like This” har et flott trekkspill, og kan faktisk også vagt minne om danseband (og at jeg skriver dette i en så positiv forstand kan muligens komme bakpå noen av bloggens lesere). Nå fant jeg ikke Los Lobos’ utgave på YouTube. Derimot fant jeg Buckwheat Zydeco som gjør den samme låten, og den er heller ikke dum. Også her er en musikalsk sjangerblanding intimt forbundet med det sørlige USA tydelig der, og det swinger av både trekkspill og mer.

Beyond Here Lies Nothin’

March 30, 2009

De fleste av bloggens lesere har vel fått med seg at Bob Dylan kommer med ny plate. Thinking Through Life slippes 27. april. Men i dag har første singel vært tilgjengelig for gratis download på Dylans hjemmeside. Og det lyder godt. Med et flott trekkspill av David Hidalgo fra Los Lobos. Produsent av platen er Jack Frost – som, som kjent er et av Dylans pseudonymer, og som også produserte Love and Theft og Modern Times.

Ellers er intervjuet Bill Flanagan gjorde med Dylan vel verd å få med seg. Og som Alex Ross kommentere over på The Rest Is Noise, er det noen fantastiske utsagn om hva lytterne foretrekker: “Some people preferred my first period songs. Some, the second. Some, the Christan period. Some, the post Colombian. Some, the Pre-Raphaelite. Some people prefer my songs from the nineties.” Det kan altså ikke være lett å gjøre alle til lags. Men det lyder altså som om den neste skiva skal bli god.

Patton & Carstensen

February 28, 2008

I dagens Bergens Tidene finnes min anmeldelse av tirsdagens konsert med Mike Patton og Stian Carstensen (den er, i det minste foreløpig, ikke tilgjenglig elektronisk). Men her kommer en litt redigert utgave. I avisen har anmeldelsen tittel “Musikalsk møte på høyt nivå” og undertittel “Konsert hinsides alle regler og sjangere.”

Første gang jeg hørte Mike Patton live var med Mr. Bungle, og han sang hele konserten gjennom en gassmaske. Det var morsomt, men litt ensformig i uttrykket. På tirsdagens Borealis konsert var uttrykket alt annet enn ensformig. Patton presser mulighetene for hva en stemme kan gjøre, og synger, hvisker, skriker, og murrer, i tillegg til elektroniske manipulasjoner, der stemmen blir utgangspunkt for loops, bass og rytme. Gi den mannen to mikrofoner og litt elektronikk, og han er et helt komp alene. Legg så til Stian Carstensen, som vi først og fremst har hørt på trekkspill, men som fikk visst hvilken eminent gitarist han også er. BoralisYouTube kanal har lagt ut et klipp der disse dimensjonene høres godt.

Da Carstensen spilte banjo lød det først som om han hadde tatt Borealis’ fokus på alternative stemmingene veldig alvorlig i en skeiv country-blues-aktig ting som gradvis utviklet seg mot det mer ordinære. To mann, altså, den ene med gitarer og trekkspill, den andre med sin stemme og elektronikk. Men innimellom lød de som et helt band. Patton satte i gang loops, brukte samples og la underlag, som Carstensen spilte oppå. Carstensen fikk visst noen av trekkspillets muligheter, i alt fra franskinspirert chansons, via tango, til en lyd som mest av alt minnet om et hammondorgel. Og Patton sang alt fra en nærmest operatisk tenor, via svisker, til blues. Det kunne merkes at de ikke hadde fått øvd så mye; kommunikasjonen på scenen sviktet litt, og noen låter ble abrupt avsluttet. På den andre siden gjorde det ingenting; de var samtidig på hugget og oppmerksomme. Den gjennomførte musikaliteten som preger begge gjør sitt til at de kan være uærbødige og uhøytidelige underveis. Men det var særlig i humoren kontrastene mellom dem kom fram, som da de avsluttet med en versjon av David Bowies “Life on Mars” for vokal og trekkspill. Patton lød alvorlig, mens Carstensen ikke kunne dy seg for å legge inn en kraftig porsjon ironi. Her er et kort opptak av deler av denne (for et lengre spor, men med veldig mye dårligere lyd, se her).

Som ekstranummer fikk vi “Deep River Blues” og musikken fikk bokstavelig talt tone ut. Carstensen kastet plekteret, skrudde ned volumet, og trakk til slutt fra kabelen på gitaren, mens Patton la bort mikrofonen. Helt uten forsterkning fikk vi de siste strofene, og en flott konsert var slutt.

Medleys

February 20, 2008

Lesere av bloggen vil sikkert ikke bli overrasket av en innrømmelse om at jeg liker sammensetninger og sammenblandinger, og da gjerne av det litt overraskende slaget. Å sette ting ved siden av hverandre, og så la dem påvirke hverandre, er sentralt også for mitt faglige arbeid. Og jeg liker også når man gjør det samme med musikere eller med musikk.

Slik sett er kommende tirsdags konsert i Bergen med Stian Carstensen og Mike Patton sannsynligvis midt i blinken. De har ikke spilt sammen før, men deres respektive tilnærminger til musikk har noen likhetstrekk som jeg tror kan bli interessante å se og høre sammen. Stian Carstensen er en fantastisk trekkspiller, og kan høres i mange ulike sammensetninger. Han spiller også i Farmers Market, og her er en video fra en konsert i 2002 der Farmers Market spiller en medley.

Jeg synes det er morsomt at den er spilt inn live i Santa Cruz, og tar meg i å lure på hvordan de mer lokale referansene ble mottatt der – de synger da unektelig på norsk også inni der. Jeg har ellers forsøkt å finne “spillelisten,” der de begynner med Pink Panther, går til Mozart, og så videre og videre og videre. Men enn så lenge har jeg ikke den totale oversikten her (men det er rimelig underholdende å forsøke å finne alle referansene). Det er også stor humor inni her, men samtidig musikalitet som slår. Farmers Market har for øvrig ny plate ute, Surfin’ USSR på Mike Pattons plateselskap Ipecac.

Den musikalske logikken som kjennetegner Farmers Markets medley kan man også finne i ulike konstellasjoner der Mike Patton deltar. I en viss forstand minner den om de soundscapes Carl Stalling lager til Looney Tunes og lignende som jeg beskrev i en tidligere post. Både Mike Patton og John Zorn (ikke minst med Naked City) gjør lignende ting, men med en mer “oppdatert” musikk. Jeg har tidligere kalt dette “music for people with short attention span,” men det er bare delvis riktig. Snarere er det en annen oppmerksomhet som behøves, og den er utfordrende både for musikere og publikum. Her er et annet eksempel med musikalske blandinger, med Fantômas som spiller live fra Suspended Animation (2005). Versjonen er tatt opp live på Montreux Jazzfestival i 2005, og her er Terry Bozzio også med på trommer.

Det musikalske uttrykket til henholdsvis Farmers Market og Fantômas er forskjellig, men det er samtidig mange likheter. Eksemplet over med Fantômas er strengt tatt ikke en medley; snarere er det fem låter fra plata spilt i ett. Men en medley fra Fantômas skal det også bli. Her er deres Slayer-medley (det føles godt å kunne skrive om trekkspill og Slayer i samme posten). Lyden på opptaket her er ikke så god som den gjerne skulle være. Men det er likevel ikke vanskelig å høre intensiteten.

Carstensen og Patton på tirsdag blir nok annerledes enn alle disse eksemplene. Men at det er to musikere som potensielt står godt til hverandre, det tror jeg ikke det kan være mye tvil om.

Litt helgeunderholdning

February 9, 2008

Jeg skrev for en tid tilbake om trekkspillterror, og i den forbindelse ble spørsmålet reist: kan man ha for mye trekkspill? Jeg vet ærlig talt ikke. Det er noen trekkspillere der ute som jeg synes lager riktig god musikk. Samtidig er det et instrument jeg har hatt det litt vanskelig med. Men som ledd i den mer bisarre trekkspillavdelingene fant jeg denne:

 

Det er Uwe Steger som gjør reklame for diverse MIDI-trekkspill-tilbehør. Jeg fant linken hos Music Thing, i en post som relaterer til Rolands V-Accordion – og dermed er vi også i nabolaget til min tidligere post om Rolands digitale cembalo. Om ikke dette betyr at alt henger sammen, så er det da noen forbindelser.

Trekkspillterror

January 5, 2008

Det er en gammel vits at jazzmusikere som dør enten kommer til himmelen eller til de evige trekkspillfestivaler, en vits som vel til dels har blitt gjort til skamme av Stian Carstensen, som med Farmers Market og alene trakterer trekkspillet med virtuoseri, humor, og samtidig respekt for instrumentets tradisjoner.

Nå meldes det derimot fra Tromsø om “trekkspillterror.” De ansatte ved butikker i Storgata hevder at musikken går dem på nervene, skriver Nordlys. Nå har politimesteren i Tromsø rykket ut og vil anvende loven for å “jage plagsomme trekkspillere fra Tromsø sentrum,” igjen i følge Nordlys. Hm. Jeg forstår vel at ikke alle gatemusikere er like interessante å høre på, og graden av musikalitet kan sikkert diskuteres, men “med loven i hånd”?

For alle andre anbefaler jeg altså Stian Carstensen. Og også Guy Klucevsek – særlig hans “The Well-Tampered Accordion” (2004). Og som lesestoff? Vel, hva med Annie Proulx’ Accordion Crimes (1996)?