Archive for February, 2008

Anmelderi

February 28, 2008

Som det vil ha framgått av flere poster er jeg altså i tillegg til å være musikolog, også musikkanmelder i Bergens Tidene. Man skulle tro at det var rimelig flytende overganger mellom de to sfærene, og i en viss forstand er det slik. Samtidig arbeider man veldig forskjellig innenfor det akademiske versus det journalistiske. Det merker jeg både når det gjelder deadlines og når det gjelder skriving/tekstproduksjon. Én ting jeg finner fascinerende med den journalistiske praksisen er at tekstene mine noen ganger ser veldig annerledes ut når de kommer på trykk enn når jeg sendte dem fra meg. Kulturredaksjonen i avisen har endret overskrifter, klippet litt i teksten, endret ord, rettet kommafeil, etc. Som oftest gjør dette teksten bedre – eller “mer journalistisk” – og jeg har begynt å like det. Jeg lærer av å lese mine “egne” tekster, og til en viss grad er de ikke lenger mine, men et kvasi-kollektivt produkt, noe som tiltaler meg. Men så hender det noen ganger at endringene som er gjort har større konsekvenser. Det er slett ikke sikkert at kulturredaksjon, desk, eller hvem det nå er, har vært seg det bevisst – det er sannsynlig at de ikke har det – men det skjer. Og for ikke så lenge siden hadde jeg en slik opplevelse. Det var i anmeldelsen av en cd-innspilling av Händels opera Tolomeo (fra 1728) (Deutsche Grammophon 2008), med Il Complesso Barocco, dirigert av Alan Curtis.

Her er hva jeg sendte til avisen, med overskrifter “Operatisk barokk – Kammeropera av høy kvalitet”:

“Handels opera Tolomeo hadde premiere i 1728, men ble ikke spilt mellom 1733 og 1938. I en viss forstand er det dermed et tapt mesterverk; ikke en del av noe repertoar i lang tid. Det er mange grunner for dette. Operaformen er i stor endring på 1700-tallet, og Handels utgave ble sett på som gammeldags. Det er en glede at verket her blir gitt ut på cd. Tolomeo har nærmeste kammerkarakter, med bare fem roller, og det synges flott. En viss utfordring er det å høre mannsrollene sunget av kvinnestemmer, men i kastratenes fravær er det selvsagt nødvendig. Men om man kan se bort fra dette, finner man et drama mellom kvinner og menn i forkledning, der kjærligheten på tvers av bakgrunn settes på prøve. Tolomeo, eller Ptolemeus, som vi kjenner ham på norsk, er konge av Egypt, og sujettet har visse historiske røtter. Og her møtes så Egypt og barokken i skjønn forening. Orkesteret Il Complesso Barocco med Alan Curtis som dirigent spiller friskt, og driver sangerne til flotte prestasjoner. Og med stadig skiftende følelsesregister får vi også demonstrert noe av hva barokkoperaen faktisk kan.”

Da den kom på trykk 20. februar, så den derimot slik ut, fortsatt med overskift “Operatisk barokk – Kammeropera av høy kvalitet”:

“Händels opera Tolomeo hadde premiere i 1728, men ble ikke spilt mellom 1733 og 1938. I en viss forstand er det dermed et tapt mesterverk. Det er mange grunner til dette. Operaformen er i stor endring på 1700-tallet, og Händels utgave ble sett på som gammeldags. Det er en glede at verket her blir gitt ut på cd. Tolomeo har nærmeste kammerkarakter, med bare fem roller, og det synges flott. En viss utfordring er det å høre mannsrollene sunget av kvinnestemmer, men i kastratenes fravær er det selvsagt nødvendig. Operaen er et drama mellom kvinner og menn i forkledning, der kjærligheten på tvers av bakgrunn settes på prøve. Tolomeo, eller Ptolemeus, som vi kjenner ham på norsk, er konge av Egypt. Og her møtes Orienten og barokken i skjønn forening. Orkesteret Il Complesso Barocco med Alan Curtis som dirigent spiller friskt, og driver sangerne til flotte prestasjoner. Og med stadig skiftende følelsesregister får vi også demonstrert noe av hva barokkoperaen faktisk kan.”

Nei, det er ikke de store forskjeller, men, som Mies van der Rohe sa, gud er i detaljene. Og det er en liten detalj her, som endrer teksten på – for meg – radikale måter. I utgangspunktet skriver jeg: “Og her møtes så Egypt og barokken i skjønn forening.” Den observante leser vil her se at jeg i en plateanmeldelse forsøker å få inkludert Mario Perniolas teorier om “det egyptiske momentet” innenfor både barokken og det (såkalt) postmoderne (som også, i følge Perniola, og mange andre, kjennetegnes ved en neo-barokk dimensjon), slik Perniola presenterer dette i Enigmi: Il momento egizio nella società e nell’arte (fra 1990 [oversatt til engelsk som Enigma: The Egyptian Moment in Society and Art (London: Verso, 1995)]). Dette var selvsagt skrevet for “insideren”; altså som en slags bonus for den leser som tok referansen, men der det ikke burde spille noen rolle for andre lesere – altså, jeg følte at dette ikke ekskluderte avislesere som ikke har lest italiensk postmoderne filosofi.

Nå ser jeg selvsagt at jeg har skrevet “Egypt” i to påfølgende setninger, og innenfor det korte formatet (en plateanmeldelse er normalt 1000 tegn, mellomrom inkludert), så gjør dette seg dårlig. Men i den trykte utgaven blir det andre “Egypt” så “oversatt” til “Orienten.” Og det er da min lett skjulte referanse plutselig blir til noe helt annet. Orienten kommer. Og det 30 år etter at Edward Said publiserte sin Orientalism: Western Conceptions of the Orient (1978, andre utgave, Penguin, 1995). Så hva skjer da? Går jeg, som anmelder, fra å antyde at det hos Händel finnes innfoldet en forbindelse mellom Egypt, barokken – Händels opera hadde premiere i 1728, og den representerer på mange måter operaen på sin barokke høyde – og postmodernismen, til å bli en anmelder som hevder at vi hos Händel ser utslag av den europeiske stereotypiseringen av “Orienten” og “det orientalske”? Vel, på den ene siden, det er ingen andre enn meg – og nå dere, kjære lesere – som har lest min “original”-anmeldelse, så den bevegelsen jeg her antyder er det ingen som har oppdaget før. Og på den andre siden skal man nok ikke legge altfor mye inn i hva lesere tenker når man leser en liten plateanmeldelse i en avis. Men samtidig, og i tråd med hva jeg skrev over om at jeg ofte lærer av dette, jeg kommer til å være mer forsiktig med skjulte referanser i framtiden. (Men, rest assure, de forsvinner nok aldri helt). Platen er, for øvrig, høyst anbefalelsesverdig.

Advertisements

Patton & Carstensen

February 28, 2008

I dagens Bergens Tidene finnes min anmeldelse av tirsdagens konsert med Mike Patton og Stian Carstensen (den er, i det minste foreløpig, ikke tilgjenglig elektronisk). Men her kommer en litt redigert utgave. I avisen har anmeldelsen tittel “Musikalsk møte på høyt nivå” og undertittel “Konsert hinsides alle regler og sjangere.”

Første gang jeg hørte Mike Patton live var med Mr. Bungle, og han sang hele konserten gjennom en gassmaske. Det var morsomt, men litt ensformig i uttrykket. På tirsdagens Borealis konsert var uttrykket alt annet enn ensformig. Patton presser mulighetene for hva en stemme kan gjøre, og synger, hvisker, skriker, og murrer, i tillegg til elektroniske manipulasjoner, der stemmen blir utgangspunkt for loops, bass og rytme. Gi den mannen to mikrofoner og litt elektronikk, og han er et helt komp alene. Legg så til Stian Carstensen, som vi først og fremst har hørt på trekkspill, men som fikk visst hvilken eminent gitarist han også er. BoralisYouTube kanal har lagt ut et klipp der disse dimensjonene høres godt.

Da Carstensen spilte banjo lød det først som om han hadde tatt Borealis’ fokus på alternative stemmingene veldig alvorlig i en skeiv country-blues-aktig ting som gradvis utviklet seg mot det mer ordinære. To mann, altså, den ene med gitarer og trekkspill, den andre med sin stemme og elektronikk. Men innimellom lød de som et helt band. Patton satte i gang loops, brukte samples og la underlag, som Carstensen spilte oppå. Carstensen fikk visst noen av trekkspillets muligheter, i alt fra franskinspirert chansons, via tango, til en lyd som mest av alt minnet om et hammondorgel. Og Patton sang alt fra en nærmest operatisk tenor, via svisker, til blues. Det kunne merkes at de ikke hadde fått øvd så mye; kommunikasjonen på scenen sviktet litt, og noen låter ble abrupt avsluttet. På den andre siden gjorde det ingenting; de var samtidig på hugget og oppmerksomme. Den gjennomførte musikaliteten som preger begge gjør sitt til at de kan være uærbødige og uhøytidelige underveis. Men det var særlig i humoren kontrastene mellom dem kom fram, som da de avsluttet med en versjon av David Bowies “Life on Mars” for vokal og trekkspill. Patton lød alvorlig, mens Carstensen ikke kunne dy seg for å legge inn en kraftig porsjon ironi. Her er et kort opptak av deler av denne (for et lengre spor, men med veldig mye dårligere lyd, se her).

Som ekstranummer fikk vi “Deep River Blues” og musikken fikk bokstavelig talt tone ut. Carstensen kastet plekteret, skrudde ned volumet, og trakk til slutt fra kabelen på gitaren, mens Patton la bort mikrofonen. Helt uten forsterkning fikk vi de siste strofene, og en flott konsert var slutt.

Artikkel om Zorn

February 27, 2008

En av mine store musikalske interesser er John Zorn, og jeg forsøker å skrive noe om deler av hans musikk. I den forbindelse kom jeg over en artikkel som nylig er presentert i tidsskriftet Echo (det er i vol 8, og står at det er fra 2006, men det er altså likevel publisert nettopp [jeg fikk mail fra American Musicological Society (AMS) om publikasjonen i dag] – akademisk publisering er ikke alltid like enkelt). Artikkelen har tittel “From the Fantastic to the Dangerously Real: Reading John Zorn’s Artwork,” og er skrevet av John Brackett, som er professor i musikkteori ved University of Utah. I følge hans presentasjonsside på universitetet der vil hans bok John Zorn: Tradition and Transgression bli publisert av Indiana University Press i 2009. Det er ikke skrevet så mye om John Zorn, så dette virker lovende. Samtidig er det først og fremst tematikker knyttet til det asiatiske – inkludert det imaginære asiatiske – Brackett fokuserer på, så det er definitivt mer som bør skrives om Zorn. Mitt eget take er enn så lenge fokusert på jødiske dimensjoner, men det vil nok bli utvidet til også å gjelde andre fenomener, som kryssklippingen og resirkuleringen slik jeg nevnte den i forbindelse med en tidligere post der jeg diskuterte Carl Stalling. John Brackett ser ellers ut til å være my kind of guy sånn faglig sett; i tillegg til John Zorn har han blant annet skrevet om Led Zeppelin og Arnold Schoenberg. (Men i rettferdighetens navn skal det sikkert legges til at slike blandinger begynner å bli mer og mer vanlig også innenfor musikologien).

Life on Mars

February 27, 2008

Tirsdagens konsert med Mike Patton og Stian Carstensen sluttet med en coverversjon av David Bowies “Life on Mars” for vokal og trekkspill. (De returnerte for “Deep River Blues” som ekstranummer. Jeg kommer tilbake med rapport fra konserten senere; skal bare vente til min avisanmeldelse er trykket først). Men altså, “Life on Mars.” En fantastisk flott låt, som Mike Patton sang riktig godt. Det er også en låt med et uttall coverversjoner. Og om noen synes det lyder litt off-mark med trekkspill, så skal de se denne versjonen.

Det er med The Ukulele Orchestra of Great Britain, og i tillegg til “Life on Mars” har man lagt inn diverse andre sanger. Så en viss kakofoni, men det henger da sammen. Hvorvidt man synes det er en god cover er derimot en annen sak.

Ny plate – Henrik Hellstenius: Readings of Mr. G

February 27, 2008

Det er kommet en ny plate jeg gjerne vil gjøre oppmerksom på. Henrik Hellstenius (født 1963), komponist og professor i komposisjon ved Norges Musikkhøyskole, er aktuell med Readings of Mr. G på Aurora.

To ting slår meg umiddelbart i møtet med denne platen: klangbehandlingen og det dramatiske islettet. Det høres at Henrik Hellstenius har arbeidet intenst med musikkdramatikk, og at dette har fått konsekvenser for hans øvrige komposisjoner. Åpningssporet “Hi Ophelia!” er avledet fra hans siste opera “Ophelias: Death by Waters singing,” og også i denne kammermusikalske utgaven, flott spilt av BIT 20, høres det dramatiske. Andre sporet, “Readings of Mr. G” fortsetter en slik logikk. Det er en slagsverkskonsert, med Hans-Kristian Kjos Sørensen som solist, men i tillegg til å spille slagverk resiterer han tekstutdrag fra G. I. Gurdjieff. Han blir dermed mer enn en instrumentalist, og inntar en dramatisk rolle der slagverk og tekst handler sammen og mot hverandre.

I slike øyeblikk er Hellstenius avhenging av solisten på en annen måte enn tradisjonell komposisjonsmusikk. Dette er en annen side av hans virke som kommer til uttrykk på platen. I fiolinkonserten “By the voice a faint light is shead” har han samarbeidet tett med Peter Herresthal i selve komposisjonsprosessen. Man kan nærmest høre hvordan skisser har blitt prøvd ut og fått tid til å modnes, noe som igjen gir en musikalsk følsomhet av høy rang.

I klangbehandlingen, en av Hellstenius’ styrker som komponist, høres også det dramatiske. Inspirasjonen fra tidligere komponister, som Gérard Grisey og Luigi Nono, er hørbar, og klangene får tilsynelatende folde ut sine enkle bestanddeler. Dermed kommer klangens tekstur tydelig fram, og utfoldelsen av musikken er delvis dens selvrefleksjon.

Verkene for mindre besetninger, som duetten “Ombra della sera” for kontrabass og slagverk, får fram noe av det samme. Her brukes fragmenter fra Nono som musikalsk material for et nytt verk. Dette er en metode som kan minne om Nono selv, og Hellstenius skriver seg dermed også inn i en samtidsmusikalsk tradisjon.

Platen gir en flott statusrapport fra komponisten. I tillegg blir det mulig å høre noe av musikken når platen torsdag lanseres under Borealis-festivalen. BIT 20 spiller “Hi Ophelia!” og skal man dømme etter cd-utgaven vil dette være en god anledning til å få høre både hvordan Hellstenius behandler klang og hvordan han transformerer musikkdramatiske dimensjoner over i kammermusikalske former.

[Jeg har anmeldt denne platen i dagens Bergens Tidene, men foreløpig er anmeldelsen ikke lagt ut digitalt]

I’m Not A Young Man Any More

February 25, 2008

Nei, dette er ikke først og fremst et utslag av selvinnsikt. Men via Pitchfork – under tittelen “New Old Music” – fant jeg bloggen Dead Flowers der det er postet en ny (!) sang med Velvet Underground. Live fra 1967. Den er downloadable i mp3-format. Så, enjoy!

FreakAngels

February 25, 2008

Warren Ellis og Paul Duffield har innledet noe som må betegnes som et eksperiment. De skriver en ny tegneserie, FreakAngels, som publiseres rett på nett i en episode hver fredag. De har nå kommet til episode nummer 2.

Warren Ellis (født 1968) har en lang cv med interessante produksjoner bak seg, og har skrevet for Marvel Comics, DC Comics, med mer. Selv har jeg funnet hans Transmetropolitan – tegnet av Darick Robertson – mest interessant.

transmetl4l.jpg

Transmetropolitan er historien om Spider Jerusalem, en framtidens gonzojournalist, og serien, som kom ut mellom 1997 og 2002 følger hans historie. Riktig anbefalelseverdig.

Effektene av cyberpunk kan leses ut av Ellis’ produksjon, og den kan også følges på hans website; en site der han er svært aktiv, og der det ofte kommer interessante ting. Men altså, og i tillegg til hans blogg, nå er tiden for FreakAngels, der andre del av tagline er riktig god: “6 years ago, the world ended. This is the story of what happened next.” God fornøyelse.

A Perfect Place

February 24, 2008

I mars kommer Derrick Scoccheras film A Perfect Place ut. Den har filmmusikk av Mike Patton, og filmmusikken vil bli gitt ut på Ipecac (faktisk blir filmen også gitt ut på Ipecac). Her er traileren for filmen:

Og, som man kan høre fra musikken, Pattons hånd er rimelig tydelig. Det er ellers ikke så lenge siden Patton var hørbar i en mer kommersiell film, hans stemmer er tilstede i I am Legend (og et intervju med Patton der han diskuterer bl.a. dette, kan leses her).

A Perfect Place handler om to skurker som skal bli kvitt et lik. Og den har visse film-noirske dimensjoner. Hvorvidt dette samsvarer med Pattons musikk er vel et åpent spørsmål, men basert på traileren gleder jeg meg til å høre hele soundtracket.

Nevermore

February 22, 2008

Til tirsdagens konsert på Borealis, med Stian Carstensen og Mike Patton, har Martin Kvamme laget plakat.

3d_poster.jpg

Kvamme har samarbeidet med Mike Patton tidligere, og laget cd-covers for Fantômas, Tomahawk, og Peeping Tom – i tillegg til mange andre (se hjemmesiden). Jeg er så gammel at jeg husker da vi kjøpte LP-er, og hvordan man tenkte at CD-en aldri ville kunne overta den visuelle dimensjonen knyttet til plateutgivelsene. Og selvsagt er det endringer. Men Kvamme er en av dem som også viser hvordan CD-coveret ikke er gitt en gang for alle, og hvordan man også kan arbeide visuelt innenfor dette mindre formatet.

Når det gjelder plakaten over ser jeg en forbindelse til coveret på Tomahawks siste, Anonymous (Ipecac, 2007). Men, som det observante leser kan se fra overskriften på posten, jeg får også assosiasjoner til Edgar Allen Poes “The Raven” (1845), der altså ravnen – the ebony bird – hevder hans navn er “Nevermore.” Men det er sikkert bare meg.

Wagner – grafisk versjon

February 21, 2008

Noen ganger føler jeg at jeg kommer for sent. Men bedre sent enn aldri. Via parsifal’s ble jeg oppmerksom på at Wagners operatetralogi Der Ring des Nibelungen (1848-1874) finnes som tegneserie – eller ‘graphic novel’ som det også heter. Det er P. Craig Russell som er opphavsmannen for denne versjonen. Russell (født 1951), har også samarbeidet med Neil Gaiman, og illustrert fra Sandman-serien, og han har tegnet Hellboy, i tillegg til mye annet.

Det lar seg nok gjøre å se sammenhenger mellom de ulike interessene, men jeg synes altså det er interessant med Wagner som cartoon. Innenfor operastudier var det lenge vanlig å se på operalibretti nærmeste utelukkende som (dårlige) unnskyldninger til å skrive fantastisk musikk. Teksten skulle man helst se bort fra. I tillegg er opera for mange først og fremste en kunstart om, med, og for stemmer. Og jeg forstår godt fascinasjonen for den operatiske stemmen. Men i tillegg er operaen også et multimediaverk. Her får vi så en grafisk tilrettelagt opera, uten musikk og uten stemmer. Det er historien som står i sentrum, og her altså historien fra Niebelungen.

ring-of-the-nibelung-cartooon.jpg

ring-of-the-nibelung-cartoon-ii.jpg

En annen utgave av Niebelungen uten musikk og stemmer er selvsagt Fritz Langs Die Niebelungen (1924). Den er en stumfilm, og setter dermed selvsagt bildet i sentrum (klipp fra filmen kan ses her og her). Og dermed får vi altså Wagner uten musikk. Men muligens er det løsningen på Larry Liptons problem i Manhattan Murder Mystery (Woody Allen, 1993), der han jo, som kjent, sier: “I can’t listen to that much Wagner – I start to get the urge to conquer Poland.” Og selv om det her er tale om Der fliegende Holländer (1843), så er utsagnet likevel talende. Muligens er det Wagners musikk som gir det sterkeste inntrykket på publikum? Noe som i så fall gjør den grafiske versjonen enda mer interessant, fordi den utfordrer selve sjangerens lov.