Archive for July, 2009

Symphonic Crazy in Love

July 29, 2009

Jeg har blogget Antony med “Crazy in Love” før, men nå er det for det første bekreftet at den kommer som singel snart (nærmere bestemt den 3. august). Og for det andre, her er en fantastisk versjon live med Meteropole Orkest fra Amsterdam. Dette skal det egentlig ikke sies noe om. Det skal bare nytes.

Takk til Andreas Hüttel som gjorde meg oppmerksom på Perez Hiltons post om utgaven.

Advertisements

Am I My Brother’s Keeper?

July 23, 2009

I tiden etter at Michael Jackson døde har, som forventet, mange ulike dimensjoner vært del av mediedekningen. Viktig for meg er betoningen av Jacksons politiske dimensjoner. Hans musikk – og videoer (jeg mener musikken ikke kan skilles fra bildene i denne sammenhengen) – er ikke bare “nøytral” underholdning; den er også knyttet til en afrikanskamerikansk virkelighet. Og, som Steven Shaviro også påpeker, noe av medieresponsen til Jacksons død har klare rasistiske trekk. I Shaviros bloggpost er det Greil Marcus som diskuteres, og der Jackson – og sort populærmusikk mer generelt – som framstår som avledet og mindre original enn den hvite. Én grunn synes å være det litt forslitte skillet mellom rock (med sin autentisitet) og pop (med sin inautentisitet og artifisialitet), men denne forståelsen får en annen dimensjon lagt til seg når rase blandes i. At populærmusikkens historie forstås som et møte mellom afrikanske dimensjoner og europeiske dimensjoner som så møtes i USA, er likevel ikke nok til at den sorte dimensjonen i denne musikken nødvendigvis behandles adekvat. Og, må jeg legge til, det er også en forenklet historie som fortelles i forhold til dette møtet. Men det viser hvordan sort og hvit er parametre som er i spill, slik de også er det i en av Michael Jacksons berømte låter, “Black or White” (som jeg har blogget om her, og som i min lesning definitivt er en politisk låt – noe som understrekes mye mer i videoen – se også Ballade).

Michael Jacksons utsagn om at “it don’t matter if you’re black or white” har de siste dager igjen fått aktualitet. Da Henry Louis Gates Jr. kom hjem fra en Kina-tur var inngangsdøren hans ikke til å få opp, og da han sammen med sin taxisjåfør dyttet den opp ble politiet tilkalt. Og Gates, som er professor i afrikanskamerikanske studier ved Harvard University, ble anholdt av politiet og ført bort i håndjern (se Politiken her og her).

Harvard_Scholar_Dis_363678c

At denne saken handler om rase synes hevet over enhver tvil. Og det er også interessant å lese intervjuet med Gates i the Root, et webtidsskrift Gates er redaktør for. En annen artikkel i the Root, Lawrence Bobos “What Do You Call a Black Man with a Ph. D.?”, er også interessant. Ikke minst liker jeg følgende passasje: “In the age of Obama, however, with all the talk of post-racial comity, you might have thought what happened to Skip Gates was an impossibility. Even the deepest race cynic – picture comedian Dave Chappelle as ‘Conspiracy Brother’ from the movie Undercover Brother – couldn’t predict such an event.” Referansen er til Malcolm D. Lees film Undercover Brother (2002), med Eddie Griffin i rollen som Undercover Brother. Her er traileren:

Mens den eksakte referansen er til Dave Chapelle i rollen som Conspiracy Brother, som kan ses her. Og ja, her spilles det med rase, på en måte som ikke nødvendigvis er i samsvar med Henry Louis Gates Jr.s teorier – hans mest berømte bok er The Signifying Monkey (1989), en bok jeg anbefaler varmt – men det viser likevel til interessante dimensjoner innenfor den afrikanskamerikanske kulturen. En kultur som, selvsagt, ikke nødvendigvis er en kultur, noe vi kan lese fra en av mine favorittblogger, Mark Anthony Neals NewBlackMan, der han påpeker hvordan Gates’ sak er annerledes enn hvordan mange andre afrikanskamerikanere ville hatt det. Og, for nå å vende kort tilbake til Obama her, nå har han også uttalt seg, og hevder Cambridgepolitiet opptrådde idiotisk. Og det er vi vel mange som kan si oss enige om. Am I my brother’s keeper? Oh, yeah.

Athana – L.E.D. Light Galaxies

July 21, 2009

Alf Terje Hana er på kommentarsporet og spør om kopi av anmeldelsen av L.E.D. Light Galaxies av Athana (myspace). Den stod på trykk i Bergens Tidene den 17. juni, men er altså ikke lagt ut på webben. Hana har fått sin kopi, men her kommer også anmeldelsen til bloggens lesere. Platen fikk karakter 5 av meg, og jeg anbefaler den varmt.

Litt skitten ambient

Omgitt av flott elektronikk

Athana spilte på årets Nattjazz, og jazzelementene finnes i musikken. Men i tillegg er det elementer av så vel elektronika som ambient her. Alf Terje Hana er mesterhjernen bak, og i tillegg til ham består Athana av Helge Olav Øksendal, Torgeir Nes, og Øyvind Grong. Samtidig blir det ved hjelp av gjestemusikere mer et musikerkollektiv enn et band, noe som gjør Hanas rolle enda viktigere. Platen består av fem ordinære spor og to remikser, og hovedtrekket i lydbildet er Hanas gitarer omgitt av elektroniske lyder. De flotteste øyeblikkene er likevel der akustiske instrumenter og elektronikk smelter sammen, slik det skjer med Eivin One Pedersens akkordion på “Kalimba Symphony (Tanganyika Fly-By)” og med Andrew D’Angelos saksofon på “The Secret Brain Waves.” Men den nesten 25 minutter lange “Tellus: Venus” er likevel platens beste spor, der musikken langsomt utvikler seg og der lengden gir en helt annen tidsfølelse.

Waiting for the Man

July 13, 2009

Ikke at jeg bare venter på mannen. Torsdag skal jeg på konsert med Laurie Anderson (myspace) og Lou Reed (myspace) (se også her), og jeg er vel egentlig mest spent på Laurie Anderson. Men, samtidig, siden jeg også er en hund etter covers, Beck (myspace) har kjørende noe han kaller Record Club, der coverversjoner av hele albums er poenget. Den første platen som er covret er The Velvet Underground & Nico, og her er “I’m Waiting for the Man”:

Shaddap You Face

July 12, 2009

En liten tilbakevending her, og dermed tiden for å revitalisere serien med litt uventede covers. Her er Samuel L. Jacksons versjon av Joe Dolces 1981-hit “Shaddap You Face” live fra TV med Jonathan Ross:

Det er vel mer av en adaptasjon enn en cover, men Jackson tilfører unektelig låten nye dimensjoner. Noe som blir ekstra tydelig når man sammenligner med Dolces original: