Archive for the ‘Country’ Category

Time After Time

June 22, 2012

Det er Cyndi Laupers fødselsdag i dag. Og en av de låtene som holder seg er “Time After Time”(fra hennes debutalbum She’s So Unusual, 1983):

Interessant i forhold til hennes video er åpningen, med referanse til The Garden of Allah (1936, regissert av Richard Boleslawski). Men fordi jeg nok kom senere til Lauper enn jeg skulle har jeg alltid forbundet “Time After Time” med Miles Davis’ versjon – fra You’re Under Arrest (1985). Her i en live-versjon fra Japan:

I forhold til sjangere synes jeg også det er interessant at Willie Nelson har gitt ut en cover av låten (på The Great Divide fra 2002). Her er en noe amputert versjon:

Og på et vis leder dette tilbake til Miles Davis, og til The Complete Jack Johnson Sessions (gitt ut i 2003), der “Willie Nelson” finnes i flere utgaver, her “Insert 2”:

Advertisements

Divas & Dandies II

September 22, 2010

Som jeg skrev for to uker siden foreleser jeg dette semesteret om “Divas and Dandies.” Begge disse figurene er knyttet til kjønn, og det på ulike måter. De har også det til felles at de ofte forstås som å være “for meget.” Men dermed, siden de i kraft å være for mye bryter med en gjennomsnittelighet eller en mainstream, kan man også hevde at de utfordrer normativiteten og normaliseringen. Og, kjønnspolitisk, kan man hevde at de bryter med – eller problematiserer – heteronormativiteten, altså en form for struktur eller matrise kjønn tenkes organisert i forhold til. I denne ukens forelesning vil jeg gå videre i diskusjonen av hvordan divaen og dandyen kan sies å utfordre slike stereotypier. Men en slik diskusjon har likevel det til dels paradoksale i seg at den lener seg tungt på de samme stereotypene. Med andre ord, utfordringen av stereotyper risikerer samtidig å peke på de samme stereotypene og – i verste fall – å forsterke dem snarere enn å utfordre eller undergrave dem. Samtidig, analysen av stereotyper synes likevel nødvendig, ikke minst siden de tydelig er til stede i samfunnet.

Forholdet mellom musikk og kjønnsidentitet er likevel i en viss forstand allerede en utfordring. Som Philip Brett skrev i artikkelen “Musicality, Essentialism, and the Closet”: “All musicians, we must remember, are faggots in the parlance of the male locker room.” (i Queering the Pitch: The New Gay and Lesbian Musicology, 1994). Det Brett viser til er hvordan musikk har blitt forstått som feminiserende, og også hvordan en feminin eller feminisert mann samtidig har blitt forstått som homoseksuell. Innenfor en struktur av dikotomier eller motsetninger har musikken her gjerne blitt satt i motsetning til ordet eller språket, som så skulle være mannlighetens domene. Eller, eventuelt, man har forbundet musikken med følelser og språket med fornuften, og deretter følelsene med det kvinnelige og fornuften med det mannlige. Det er mange grunner til å utfordre en slik tenkning i motsetninger, samtidig tyder mye på at denne utfordringen går gjennom arbeid med dem, og ikke gjennom en avvisning av den effekten dikotomiene har hatt.

Men om man følger disse ansatsene ser vi også at musikken allerede er kjønnet; det er så å si innskrevet kjønnsmessige dimensjoner i forståelsen av musikken. Og det samme kan man hevde om knyttet til en annen viktig dimensjon ved popdivaen og popdandyen: måten de stiller se gut på. I tillegg til at popmusikeren kommer til oss gjennom stemmen er det visuelle også viktig. Og både divaen og dandyen stiller seg ut for oss. De er i sentrum for vår oppmerksomhet, men samtidig blir de dermed også objekter for våre blikk. At de både framfører sanger vi kan oppfatte som å komme fra dem som subjekter samtidig som de blir objekter for vårt blikk gjør at bevegelsen mellom subjekt og objekt er kontinuerlig, mer enn oscillering enn en bevegelse som gjøres en gang, og denne kontinuerlige bevegelsen viser samtidig til en form for nødvendig fortolkning.

I min måte å arbeide med popmusikk og kjønn er fortolkningsstrategiene helt sentrale. Det handler om å lytte og å se (låter eller videoer) for derigjennom å hente ut elementer fra låtene eller videoene som kan si noen om hvordan kjønn iscenesettes eller gestaltes eller opptrer (dette er ulike nivåer av det samme). En slik mer generell strategi kan i tillegg utfordres om man operere med snevrere kategorier, slik man kan hevde at jeg gjøre i forhold til divaen og dandyen (også om vi husker sitatet fra Doty – fra forrige post – om at divaen trøbler til kategorier).

Men la meg ta et eksempel. Her er Robbie Williams, og jeg begynner med “Rock DJ” (fra 2000):

I The British Pop Dandy: Masculinity, Popular Music and Culture (fra 2009) skriver Stan Hawkins hvordan Williams her gestalter en sårbarhet. Han gjør alt for å få oppmerksomheten til den kvinnelige DJ’en, men det synes ikke som om noe virker. Når han har fjernet klærne sine fortsetter dermed avkledningen, og han tar først av huden før biter av kroppen går samme veien, og der han ender opp som et dansende skjelett. (I en kort periode mot slutten ser jeg i dag relasjoner til Lady Gagas berømte/beryktede påkledning fra årets MTV VMA, der kjole, sko, og veske syntes å være laget av kjøtt). Og på samme måten som man på slutten av filmer kan lese at ingen dyr kom til skade, slutter videoen med “No Robbies were harmed during the making of this video.” Samtidig, hva har skjedd? Videoens story kan forstås på flere måter, men det er åpenbart at Williams forsøker hva som helst for å få DJ’ens oppmerksomhet. Det er en “se på meg!”-dimensjon ved hele hans performance, og han fortsetter lenger enn de fleste ville gjort. Og til slutt danser hun med ham – eller med skjelettet av ham. Det er særlig der han arbeider for hennes oppmerksomhet at han bryter med en mer normativ kjønnsforståelse. Tradisjonelt – for eksempel hos Freud eller hos Laura Mulvey – forstås mannen som den som aktivt betrakter (og altså som subjekt), mens kvinnen passivt blir betraktet (og altså er objekt). Men Williams er i denne sammenhengen åpenbart objekt, både for DJ’en – og for oss. Det gjør ham muligens ikke til dandy enda, men han viser fram en måte å være maskulin på. Det minner også om hva Hawkins skriver i sin artikkel “On Male Queering in Mainstream Pop” (i Queering the Popular Pitch, 2006):

“Far from being a strategy of assimilation, then, queering is a sign of being different, or an expression of pleasure that is designed to appeal and titillate.”

I denne artikkelen er det Scissors Sisters, Justin Timberlake, og, nettopp, Robbie Williams som er artistene Hawkins diskuterer. Og han diskuterer ulike queering-prosesser innenfor mer mainstream-pop nettopp som en utfordring. I The British Pop Dandy, synes Williams også å fungere som eksempel fordi han inntar flere ulike roller eller figurer. Et eksempel som er mye nyere enn Hawkins’ bok er “Shame,” Williams’ siste video (ny her i høst), der han er i duett sammen med Gary Barlow:

(Videoen har dessverre bildene feil vei, men se på Williams’ hjemmeside for den riktige utgaven).

I deler av denne videoen får vi igjen Williams’ torso i sentrum for blikket. Publikum til begge videoen kan sies å være det samme, men videoens story endrer hvordan denne kroppen kan forstås. Referansene til Brokeback Mountain (Ang Lee, 2005) er åpenbare, og dermed referere Williams her til et av de mest kjente homofile kulturuttrykk de siste årene (se også Sebastian Svegaards post). Det mest interessante i akkurat denne sammenhengen er hvordan bildene (og videoen) altså endrer oppfattelsen av Williams. Både stemmen og kroppen hans er identiske i “Rock DJ” og “Shame,” men den konteksten som oppstår i videoen skaper en ambivalens i forhold til hans kjønnsidentitet.

Enda en annen dreining i fortolkningen av Williams oppstår når det musikalske endres. Ta hans duett med Nicole Kidman, “Somethin’ Stupid” fra Swing When You’re Winning (2001). Denne platen spiller åpenbart med hans Sing When You’re Winning (fra 2000, albumet “Rock DJ” er hentet fra), men endrer det musikalske språket, der swing, i betydningen crooning innenfor en tradisjon som inneholder Frank Sinatra, Boddy Darin, Dean Martin med flere er referansen. Den mest berømte versjonen av “Somethin’ Stupid” er også med Frank Sinatra, i duett med Nancy Sinatra (fra 1967). I tillegg til den musikalske patina er også videoen full av nostalgiske elementer:

Og her, sammen med nostalgien kommer det så tilsynelatende også en dimensjon av dandyen inn (det kan minne litt om Shirley Basseys cover av Pink fra forrige forelesning). Og her er det mer de musikalske omgivelsene som skaper endringen, og til dels det musikalske språket. Duetten med Kidman har klassiske kjønnsroller, og bildene trekker i en helt annen retning enn i forhold til “Shame.” Men er Williams en dandy her? Hva er dandytrekkene? Er dette en flukt fra samtidens komplekse kjønnsbilder tilbake til en tid der kjønn var mer entydig (ikke at en slik tid behøver reelt å ha eksister, det holder å postulere den). Er dette Williams’ endelig overvinnelse av problemet fra “Rock DJ,” der løsningen er tradisjonen og de tradisjonelle kjønnsrollene?

Venstrehåndsarbeid på Maggie’s Farm

May 5, 2009

Søndag ble Pete Seeger (myspace) 90 år. Og det var selvsagt en anledning til å feire. I Madison Square Garden ble det holdt stor konsert, og nå begynner klippene også å komme på YouTube. Ett fellesnummer med flere artister var Bob Dylans (myspace) “Maggie’s Farm” med Ramblin’ Jack Elliott (myspace), Richie Havens (myspace), Warren Haynes (myspace), Kris Kristofferson (myspace), Taj Mahal (myspace):

Og se igjen, opptaket er gjort fra en videomonitor, og dermed er det speilvendt. Alle ser ut som de spiller gitarene venstrehendt. Her er en annen versjon, denne gangen høyrehendt:

Jim White i Bergen

April 29, 2009

Overskriften er ikke den mest originale, ikke minst gitt gårsdagens post, men det er altså Bergenfest for tiden, og i dag har jeg vært i Logen og hørt Jim White (myspace). Anmeldelsen er på nett allerede (og som i går regner jeg med den kommer i papirutgaven i morgen). Det ligger også en liten video ute på nettet i forbindelse med anmeldelsen. Men siden et av høydepunktene under konserten var “If Jesus Drove A Motor Home,” her er en utgave av den:

Brandi Carlile i Bergen

April 28, 2009

Tirsdag åpnet Bergenfest, og jeg var på konsert i Logen med Brandi Carlile (myspace). Det var en konsert jeg likte godt, og anmeldelsen var allerede på nett innen midnatt (og kommer nok i papirutgaven i morgen også). Og siden hun faktisk spilte to covers, av Radioheads “Creep” og Johnny Cashs “Folsom Prison Blues” tenker jeg vi tar den ene her. Så dermed, her er Brandi Carlile med “Creep” (Radioheads original ved å trykke på tittelen) i et opptak fra Glasgow:

Det er flere utgaver på YouTube, så det er bare å lete videre. Og faste lesere vil muligens også huske at jeg har blogget “Creep” tidliger, i en cover med Amanda Palmer (se her).

The End Of The World

April 19, 2009

Bill Frisells plate Nashville (fra 1997) spiller bandet en utgave av “The End Of The World.” Jeg har alltid syntes den utgaven var flott, om enn enkelt jeg har spilt den for samtidig synes det er borderline kitsch. Nå fant jeg en session-utgave der bandet spiller live:

I tillegg til Frisell selv er bandet Robin Holcomb (vokal), Jerry Douglas (dobro), Curtis Fowlkes (trombone), Eyvind Kang (fiolin), Viktor Krauss (bass) og Ron Miles (trompet). Og, vel, hvis det er slik verden skal ende er det muligens ok.

Originalen er, som mange vil vite, med Skeeter Davis (fra 1962). Her i en utgave fra tv i 1965 (en annen utgave, fra 1967 – og i farger – kan ses her). Og jeg må vel innrømme at dette ikke er like godt.

Og vil noen ha flere covers er det et utall der ute, med The Carpenters (her), Barbara Dickson (her), Agnetha Fältskog (her), Vonda Shepard (her), Nancy Sinatra (her) og mange flere. Men, ingen av dem kommer opp i nærheten av Frisell med Holcomb.

Not Fair

March 21, 2009

Lily Allen (myspace) er ute med ny singel, “Not Fair” (se her for tidligere bloggpost, med referanse til min anmeldelse av plata hennes). Og her tar hun altså cowboy-temaet helt ut.

Og selv om det ikke er det hun er mest kjent for, har hun også gjort noen interessante coverversjoner. Her er hennes utgave av Britney Spears’ “Womanizer” (Britneys original kan ses ved å klikke på tittelen):

En annen versjon, med Allen og Ellen, kan ses her.

Og på War Child: Heroes synger hun en cover av The Clashs “Straight to Hell” (et lite stykke fra Britney muligens), og viser dermed en viss bredde:

Superstitious Twang

February 16, 2009

Som en følge av Cover Freaks banjo-post i går, der han blant annet publiserer Run C&Ws versjon av “Papa Was A Rolling Stone” ble jeg nødt til å undersøke litt. Og siden jeg ved flere anledninger har blogget versjoner av Stevie Wonders “Superstition,” sjekk denne medleyen fra Into The Twangy-First Century (fra 1993).

Teddy & Rufus

August 26, 2008

For de som har fulgt karrieren til Rufus Wainwright er det vanskelig ikke også å ha kommet over Teddy Thompson. Likevel har nok ikke Teddy fått like mye oppmerksomhet, men det synes jeg han bør. Det er definitivt forskjell på de to, men begge er strålende låtskrivere og sangere med særpreg i stemmene. Litt ulike er de sjangermessig, men de fyller hverandre også godt ut. Biografisk har de fellestrekk siden de begge har rimelig berømte musikerforeldre; Teddy som sønn av Richard Thompson og Linda Thompson, og Rufus som sønn av Loudon Wainwright III og Kate McGarrigle, men det kan være liten tvil om at de nå står på egne bein.

Et sted man kan ha hørt dem sammen er på soundtracket til Brokeback Mountain. Der synger de en versjon av Roger Millers “King of the Road.” Her er en live-utgave fra Kenwood House, Hampstead, London i juli i år. To sangere – og ukulele!

Thomson kom med sin fjerde plate, A Piece Of What You Need, tidligere i år, og den første videoen fra plata er “In My Arms”:

Legg merke til orgel og organist rundt 1:45: Rufus kledd som Elvis.

Men som bonus til posten, og litt mer til coversamlingen, her er Teddy med “Ain’t No Sunshine” (for sammenligning kan man her se opphavsmannen Bill Withers’ utgave live fra 1971):

Wayfaring Stranger

August 14, 2008

Muligens ikke helt kvalifiserbart som en cover, men flott likevel. Her er Jack White som gjør “Wayfaring Stranger”: