Archive for the ‘Piano’ Category

Amanda Palmers Billie Jean

March 1, 2011

I arbeidet med “Billie Jean” kom jeg over en coverversjon med Amanda Palmer:

Opptaket er gjort live på The Troubadour i West Hollywood, men det er datoen som gjør en forskjell. Opptaket er fra den 25. juni, 2009, og det er datoen Michael Jackson døde. Og jeg synes da definitivt man kan høre hyllesten i opptaket. (En lengre utgave, der Palmer har en lengre intro finnes her).

(Jeg har postet flere coverversjoner av “Billie Jean” tidligere – her, her, og her – og også flere covers med Amanda Palmer – her, samt noen poster der linkene er fjernet).

Gaga, Ono og Galás

November 4, 2010

Diskusjoner knyttet til Lady Gagas inspirasjonskilder er omfattende, og hun bidrar også selv til dette. Det er musikalske referanser, og referanser i intervjuer, til Madonna og Andy Warhol, til David Bowie og glamrock generelt, mens Claus Krogholm beskriver henne som “the missing link mellom ABBA og Marilyn Manson”; hennes navn refererer Queen, og hennes videoer henter fra Tarantino, Hitchcock, Riefenstahl, med mye mer. Disse diskusjonene er ikke uinteressante, og særlig interessant blir det når de åpnes i enda større grad, og mot mindre åpenbare – eller mindre kjente – referanser.

En annen viktig dimensjon som er med på å definere Lady Gaga er hvem hun samarbeider med, og da ikke minst i sine duetter, som når hun sang sammen med Elton John under årets Grammy Awards, eller hennes duetter med Beyoncé “Video Phone” og “Telephone,” eller når nå Barry Manilow annonserer at han kunne tenke seg å gjøre en duett med Gaga.

I går fant jeg så noen duetter mellom Lady Gaga og Yoko Ono, etter å ha lest Onos uttalelser om at Andy Warhol forutså Lady Gaga. Det er noen interessante ting som skjer i disse duettene. Her er først “The Sun Is Down,” originalen fra Yoko Ono Plastic Ono Bands Between My Head And The Sky (2009):

Og, så, “It’s Been Very Hard,” der Gaga spiller blues-piano på en rimelig fascinerende måte:

Yoko Ono kommer nok ikke helt til sin rett her, og jeg skulle ønske vokal i denne retningen i stedet – dette er Voice Piece for Soprano & Wish Tree (takk til Sanne Krogh Groth for linken):

Men det som fascinerer meg med “It’s Been Very Hard” er heller hvordan Lady Gaga her framstår som en etterfølger av Diamanda Galás (se også her), en forbindelse jeg ikke har tenkt på før. Ta for eksempel følgende performance av “Let My People Go”:

Eller “I Put A Spell On You”:

Galás utnytter bluesen, men det er ikke minst stemmen som setter seg, og det nærmest i kroppen på lytteren. Det meste av Gagas produksjon gjør selvsagt helt andre ting, men for meg ble denne mulige forbindelsen samtidig åpnende. Også fordi dimensjoner av popen hos Gaga får noen andre muligheter, i dialog med mer avantgardistiske dimensjoner (i mangel av bedre ord).

Paparazzi

October 25, 2010

Med glede observerer jeg økning i skandinaviske Gaga Studies. Fredag publiserte Claus Krogholm sin post “Gagaismen,” hvor han argumenterer for hvordan Lady Gaga kan forstås som en form for mash-up, der pop blir et medium for resirkulering, et argument jeg følger hele veien fram, også selv om jeg i mine lesninger så langt har fokusert noe annerledes. På Facebook i relasjon til denne posten ble det så henvist til en fantastisk utgave av “Paparazzi”:

Her er Lady Gaga alene med klaver og stemme, og alle som måtte ha sagt noe om at hun utelukkende spille med utseende og “sjokkerende” kostymer blir simpelthen nødt til å spise ordene sine i seg.

Claus hentet fram John Cale som en mulig sammenligning, og med dette opptaket, “Cordoba” live fra Brüssel i 1992, er det åpenbart mulig.

Og med Cale er vi så igjen tilbake i nærheten av Andy Warhol, og ulike strategier som angår kunst og pop vises fram på måter som med all mulig tydelighet viser hvordan Lady Gaga så åpenbart er mer enn en døgnflue.

Samtidig, om vi sammenligner med videoen til “Paparazzi” (2009, regissert av Jonas Åkerlund)

er det tydelig at det er andre dimensjoner som hentes fram. Ikke bare snakker hun svensk, men videoen viser fram til “Telephone” (2010, også regissert av Åkerlund). Samtidig henter hun her inn referanser til Hitchcock, nærmere bestemt til Vertigo (1958), og dermed til en annen bakgrunn enn Warhol.

(Takk til Claus Krogholm og Anders Høg Hansen for facebook-kommentarer som jeg her approprierer og deler videre).

Plateanmeldelser

June 25, 2009

I går hadde jeg to plateanmeldelser på trykk i Bergens Tidene. Det var for det første Reidar Larsen, Kom in te oss (les anmeldelsen her), og for det andre Evan Parker Electro-Acoustic Ensemble, The Moment’s Energy (her).

B——– Ain’t S**t

June 24, 2009

I serien litt uventede covers (se også her) er det i dag på tide å hente fram en klassiker, Ben Folds‘ (myspace) utgave av Dr. Dres (myspace) “Bitches Ain’t Shit.” Dr. Dres versjon kom på hans The Chronic (fra 1992), og var faktisk ikke nevnt med tittel på coveret på først utgaven. Den kan høres her. Ben Folds utgave kom i 2005, men denne utgaven er fra hans myspace gig, 24. oktober 2006

Plateanmeldelser

May 27, 2009

Jeg har hatt to plateanmeldelser på trykk i Bergens Tidene de siste par dagene, men av en eller annen grunn er de ikke lagt ut på nett. Så her kommer de. I går stod min anmeldelse av Tori Amos’ (myspace) Abnormally Atrracted to Sin på trykk (jeg nevnte den også her).

Uten kompromisser

Klassisk Amos som likevel ikke helt lykkes

Det er noe kompromissløst over Tori Amos. Fra hennes strålende debut med Little Earthquakes i 1992 har hun utforsket kvinnelighet og mellommenneskelige relasjoner, men også sin egen iscenesettelse. Hennes forrige plate, American Doll Posse fra 2007 fikk blandede mottakelser, og det vil nok også årets plate gjøre. På sitt beste er det klassisk Amos, med pianoet langt framme i lydbildet, en stemme med svake hint av Kate Bush, og med teatrale elementer. Samtidig er det alt for mye her, som om hun er ute av stand til å begrense seg. I mindre doser er dette hennes styrke, men det blir også hennes svakhet. Overdrivelsen og de barokke dimensjonene som finnes i musikken vendes om og framstår som unødvendig pretensiøst. På Abnormally Attracted To Sin er det særlig bruken av loops som krasjer. Ikke over det hele, men platen har simpelthen for mange låter til at den holder som et hele. De beste låtene vil likevel bli stående og fortsetter en karriere som aldri blir kjedelig, og som framhever en artist med et prosjekt.

På en måte er det klassisk Amos, men helt opp til det beste hun har gjort når hun likevel ikke. Her er en akustisk liveutgave av “Curtain Call” tatt opp den 6. mai:

Og når jeg hører på Tori Amos kommer jeg alltid på et sitat fra Gary Taylors bok Castration: An Abbreviated History of Western Manhood (fra 2000): “Describing her performances, a male graduate student concluded, ‘She’s a bit too much woman for me’. Yessir. Which is why, although Tori Amos is arguably the sexiest woman on the planet, most of the fans who show up to see her in the flesh (‘star-fuckers’, as she puts it) are female. Men, in general, don’t have the balls.” Hm.

I dag var så min anmeldelse av The Qemists, Join The Q på trykk.

Rocka drum ‘n’ bass

Høyenergisk dansemusikk

Musikerne i The Qemists møttes som ordinære rockemusikere på vanlige instrumenter. Etter hvert er instrumentene mer eller mindre byttet ut med platedeck og laptoper, og påvirkningen fra drum ‘n’ bass har fått større plass. Samtidig er energien fra rocken beholdt i en høyenergisk dansemusikk som groover riktig godt. Og med gjestevokalister på de fleste sporene etablere de forbindelser til andre musikkscener. Det kanskje sterkeste sporet er “Drop Audio” som har en rapaktig vokal, og en nesten metallaktig klang blandet med tunge elektroniske beats. Musikken står tilsynelatende stille i et heftig tempo, idet den utfordrer flere gjengse oppfatninger av hva framdrift er for noe. Dette er også en av de helt sentrale dimensjonene der ulike sjangere innenfor moderne dansemusikk viser sin største effekt. Helt siden diskoen, men i større og større grad innenfor elektronisk basert dansemusikk, har rytmiske forløp fått en annen funksjon. Det betyr ikke at det alltid lykkes musikalsk, og så heller ikke på denne platen, men det utfordrer noen vante måter å tenke rytme på, og kan gis ekstremt kreative effekter.

Her er “Lost Weekend” featuring (surprise!) Mike Patton:

Oops … A Fugue Again

May 4, 2009

Denne har ligget på nettet en stund, men er likevel riktig flott:

Det er Daniel Pi som instruerer oss i hva en fuge er, og som bruker Britney Spears “Oops! … I Did It Again” som tema. (Dermed er vi altså igjen i nærheten av Britney-covers). Noter til fugen, i pdf, kan finnes her.

Og, nærmest med nødvendighet, denne må bare kobles sammen med Glenn Goulds “So You Want to Write A Fugue”:

(Teksten til Goulds verk kan ses her, og en video der han diskuterer stykket kan ses her).

Take The A Train

April 30, 2009

I går var det 110 år siden Duke Ellington ble født. Det ble behørig markert i New York City, og, som New York Times melder, en av markeringene dreide seg om å spille den klassiske “Take The ‘A’ Train” på toget. Låten er riktignok skrevet av Billy Strayhorn, men er likevel en signatur for Ellingtons orkester. Og slik ser det ut når musikerne spiller på toget.

Klipp fra før de gikk om bord kan ses her. Og et klipp med The Duke Himself må selvsagt også med.

Toy Piano Alla Turca

April 19, 2009

Som en oppfølger til gårsdagens post med John Cage for Toy Piano, her er Eiko Sudoh som spiller fra Mozarts Pianosonate nummer 11.


Og jeg vet ikke om jeg er den eneste som får slike assosiasjoner, men for meg kom bildet av Schroeder (“født” 30. mai 1951), fra Charles M. Schultz’ Peanuts på netthinnen. Selv om han nok ville foretrekke Beethoven.

7417_schroeder_cutout_893

Suite for Toy Piano

April 18, 2009

John Cage, Suite for Toy Piano (1948), framført av Steve Butters. (Se også John Cage Online).

Og enda en utgave, her med Phyllis Chen: