Archive for the ‘Plateanmeldelser’ Category

En stemme, fire ører

December 9, 2010

Selv om Rihanna har vært tilbakevendende på bloggen har jeg enda ikke skrevet om hennes siste album Loud. Jeg må også innrømme at jeg ikke har fått hørt nok på platen enda, men synes den er bedre enn mange anmeldere vil ha det til. Rihanna har nok fått mest oppmerksomhet for samarbeidet med Eminem (se her), men det er også vel verd å tenke over hvordan hun til dels har endret image. Det ses også i videoen til “Only Girl (In the World),” der rødfargen er dominerende, i et drømmeaktig landskap, som også på grunn av fargen blir mangetydig.

Jeg synes også det har vært interessant å se anmeldelser, ikke minst fordi Rihanna jo eksistere innenfor en popvirkelighet der sammenligningen med andre artister nærmest er uunngåelig. Samtidig underviste jeg Rihanna for noen uker siden, og da knyttet til fembot-problematikken. I den sammenhengen siterte jeg fra Robin James, som med henvisning til Tom Breihan, hevder at Rihannas stemme nærmest er robotaktig, som en slags levende vocoder:

“Vocally, the timbre of her voice and her usually emotionless delivery render her sound quite similar to that of a vocoder voice – she is, in other words, a ‘real live’ vocoder.”

“According to Tom Breihan, Rihanna’s claim to robo-diva status derives from her voice as the site of her robo-incarnation; that voice most resembles a vocoder in its emotionlessness. In the ‘Rehab’ track off Good Girl Gone Bad, Rihanna ‘comes off closer than usual to depicting something resembling human emotions, but she still comes off sounding like a robot programmed to impersonate Alanis Morrissette. … The chief characteristic of Rihanna’s voice, after all, is a sort of knift-edged emptiness, a mechanistic precision that rarely makes room for actual feelings to bulldoze their way through’.” (siste sitat fra Breihans anmeldelse av Good Girl Gone Bad på Pitchfork).

Og selv om dette er skrevet i forhold til Good Girl Gone Bad, både av Breihan og James, er det ikke vanskelig å forstå hva de mener også når man hører “Only Girl (In the World),” og det selv om Ryan Dombal i sin anmeldelse av Loud på Pitchfork skriver:

“Her voice – once fragile and shrill – is now robust enough to take on songs like the delightfully Eurotrash pounder ‘Only Girl (In the World)’ not only on record but at high profile awards-show performances.”

Men på tross av en slik påstand om en mer robust stemme, blir jeg litt forbauset når man leser Erik Jensens anmeldelse i Politiken:

“Kan vel være, at alle de øvrige seje popprinsesser fra Lady Gaga til Madonna også har fundet ud af, at sex sælger. Men ingen af dem når vokalmæssig Rihanna til hofteholderen.”

“Forhåpentlig tage den travle sangerinde sig tid til at finde en lidt mere personlig stil og til at udfolde sin store stemme mere livfuldt næste gang.”

Jeg vil la “hofteholderen” gå for denne gangen (selv om det er en metafor som nok ikke ville blitt brukt om så mange sangere – se her og her), og jeg er heller ikke ute etter en diskusjon om anmelderiet (det siste er det nå en ny blogg i Danmark som gjør, og der er Erik Jensen et av de første cases som diskuteres). Det jeg er mer interessert i er stemmen. Fra James’ påstand om at Rihannas stemme er som en levende vocoder til Jensens ditto om at hun har en stor stemme, mye større, åpenbart, enn Lady Gaga og Madonna, er det et stort sprang. Tanken om at Madonna ikke skulle ha noen stor stemme har blitt gjentatt til det nærmest kjedsommelige, men i mine ører er det vanskeligere å se at Rihanna skulle out-sing Lady Gaga. Selvsagt er det også ørene det kommer an på, og muligens er dette også et spørsmål om smak, men jeg tror også Jensens ønske om “en lidt mere personlig stil” smitter over her. Og der er altså James tilsynelatende i motsatt ende, men erkjennelsen om at “personlighet” faktisk egentlig ikke er så viktig innenfor popen (i hvert fall ikke “personlighet” av det gamle slaget). Og endelig, skal man sammenligne Loud med en annen plate fra året, vil jeg foreslå at man igjen vender seg til Kelis’ Flesh Tone (som jeg har skrevet om her); en slik sammenligning gir, i mine ører, mer mening enn i forhold til både Lady Gaga og Madonna.

Advertisements

Anmelderi og Grammy

December 7, 2009

Nominasjonene for Grammy Awards ble offentliggjort i sist uke. I tillegg til at det er interessant å se noen av mine favoritter bli nominert, var det særlig interessant å se hvordan plater jeg har anmeldt gjennom året er nominert. Det dreier sego m ikke mindre enn sju av de platene jeg har anmeldt i år.

Beyoncés I Am … Sasha Fierce har sju nominasjoner (category 1, Record of the Year; category 2, Album of the Year; category 3, Song of the Year; category 5, Best Female Pop Vocal Performance; category 23, Best Female R&B Vocal Performance; category 28, Best R&B song; category 30, Best Contemporary R&B Album) (se post her og min anmeldelse her); Seals Soul har to nominasjoner (category 6, Best Male Pop Vocal Performance; category 86, Best Instrumental Arrangement Accompanying Vocalixt(s)), den siste for arrangementet på “A Change Is Gonne Come” (se poster her og her, anmeldelse her).

Allen Toussaints The Bright Mississippi har en nominasjon (category 47, Best Jazz Instrumental Album, Individual or Group), Lily Allens It’s Not Me, It’s You har en (category 92, Producer of the Year, Non-Classical) (se post her, anmeldelse her), Fred Johnny Berg har en (category 94, Best Surround Sound Album), Emerson String Quartet har en (category 103, Best Chamber Music Performance) (se post her, anmeldelse her) og Arvo Pärts In Principio har en (category 106, Best Classical Contemporary Composition) (se post her).

Og selvsagt vurderer jeg mine egne karakterer opp mot det faktum at disse platene nå er nominert for Grammy. Jeg ga i sin tid Beyoncés plate 3, og synes fortsatt ikke den er på høyde med hennes beste plate (som er B’day fra 2006), jeg ga Seal og Lily Allen 4, Allen Toussaint, Emerson String Quartet og Arvo Pärt fikk alle 5, mens Fred Jonny Berg fikk 1 fra meg på karakteren. I ettertid er det sånn sett to plater jeg ville revurdere: Allen Toussaint har jeg gledet meg veldig over, og muligens skulle den hatt en 6’er i stedet, og en lignede endring har skjedd i forhold til Lily Allen, som jeg i dag nok ville gitt en 5’er. Når det gjelder Beyoncé, som ser ut til å kunne bli Grammys store dronning – i tillegg til de sju nominasjonene for I Am … Sasha Fierce har hun to nominasjoner mer – så har jeg ikke endret mening om karakteren på platen. Og når det gjelder “Single Ladies (Put A Ring On It)” synes jeg fortsatt det er en låt med en enerverende tekst, en tekst som kjønnspolitisk nærmest er reaksjonær (og der tankene går til Sarah Palin snarere enn Barack Obama), med et totalt fravær av et kontemporært kvinnesyn. Men når den blir framført slik som dette, som er en live prøve, så er jeg villig til å se helt bort fra teksten, og bare nyte den groovy framføringen.

Plateanmeldelse

September 1, 2009

Jeg har en plateanmeldelse på trykk i Bergens Tidene i dag. Green Sky Accidents Drops of Color (Interregnum) (les anmeldelsen her).

Athana – L.E.D. Light Galaxies

July 21, 2009

Alf Terje Hana er på kommentarsporet og spør om kopi av anmeldelsen av L.E.D. Light Galaxies av Athana (myspace). Den stod på trykk i Bergens Tidene den 17. juni, men er altså ikke lagt ut på webben. Hana har fått sin kopi, men her kommer også anmeldelsen til bloggens lesere. Platen fikk karakter 5 av meg, og jeg anbefaler den varmt.

Litt skitten ambient

Omgitt av flott elektronikk

Athana spilte på årets Nattjazz, og jazzelementene finnes i musikken. Men i tillegg er det elementer av så vel elektronika som ambient her. Alf Terje Hana er mesterhjernen bak, og i tillegg til ham består Athana av Helge Olav Øksendal, Torgeir Nes, og Øyvind Grong. Samtidig blir det ved hjelp av gjestemusikere mer et musikerkollektiv enn et band, noe som gjør Hanas rolle enda viktigere. Platen består av fem ordinære spor og to remikser, og hovedtrekket i lydbildet er Hanas gitarer omgitt av elektroniske lyder. De flotteste øyeblikkene er likevel der akustiske instrumenter og elektronikk smelter sammen, slik det skjer med Eivin One Pedersens akkordion på “Kalimba Symphony (Tanganyika Fly-By)” og med Andrew D’Angelos saksofon på “The Secret Brain Waves.” Men den nesten 25 minutter lange “Tellus: Venus” er likevel platens beste spor, der musikken langsomt utvikler seg og der lengden gir en helt annen tidsfølelse.

Plateanmeldelser

June 25, 2009

I går hadde jeg to plateanmeldelser på trykk i Bergens Tidene. Det var for det første Reidar Larsen, Kom in te oss (les anmeldelsen her), og for det andre Evan Parker Electro-Acoustic Ensemble, The Moment’s Energy (her).

Plateanmeldelse

June 16, 2009

Som allerede nevnt (se her) har jeg anmeldt Patrick Wolfs (myspace) The Bachelor her på det siste. Anmeldelsen er på trykk i dagens Bergens Tidene (og kan leses her). Jeg har også hatt glede av å lese flere andre anmeldelser, ikke minst på det språklige nivået (jamfør også denne posten), som Simon Price i The Independent som beskriver Wolf som “the outrageously talented, outlandishly dressed polysexual polymath.” Det er en beskrivelse som inneholder mye på sju ord.

Plateanmeldelse

June 11, 2009

Jeg har en anmeldelse på trykk i dagens Bergens Tidene også, det dreier seg om Alfred Zimmerlin, Euridice (les anmeldelsen her). Platen består av tre verker – to strykekvartetter og en kammeropera – og operaen Euridice singt er så absolutt spennende. Det er en kammeropera med bare fire utøvere, samt lydopptak, og det er bare en sangstemme, der Sylvia Nopper synger Euridice. Orfeus gis stemme av oboen, noe som gir en særegen dimensjon til dramaet. De to strykekvartettene synes jeg, som det vil framgå av anmeldelsen, var mindre spennende.

Plateanmeldelse

June 9, 2009

Jeg har en plateanmeldelse på trykk i dagens Bergens Tidene: Eva & The Heartmaker, Let’s Keep This Up Forever (les anmeldelsen her – og det har altså sneket seg inn en s som ikke hører til der i bandnavnet). Her er videoen til “Superhero”:

Plateanmeldelser

May 27, 2009

Jeg har hatt to plateanmeldelser på trykk i Bergens Tidene de siste par dagene, men av en eller annen grunn er de ikke lagt ut på nett. Så her kommer de. I går stod min anmeldelse av Tori Amos’ (myspace) Abnormally Atrracted to Sin på trykk (jeg nevnte den også her).

Uten kompromisser

Klassisk Amos som likevel ikke helt lykkes

Det er noe kompromissløst over Tori Amos. Fra hennes strålende debut med Little Earthquakes i 1992 har hun utforsket kvinnelighet og mellommenneskelige relasjoner, men også sin egen iscenesettelse. Hennes forrige plate, American Doll Posse fra 2007 fikk blandede mottakelser, og det vil nok også årets plate gjøre. På sitt beste er det klassisk Amos, med pianoet langt framme i lydbildet, en stemme med svake hint av Kate Bush, og med teatrale elementer. Samtidig er det alt for mye her, som om hun er ute av stand til å begrense seg. I mindre doser er dette hennes styrke, men det blir også hennes svakhet. Overdrivelsen og de barokke dimensjonene som finnes i musikken vendes om og framstår som unødvendig pretensiøst. På Abnormally Attracted To Sin er det særlig bruken av loops som krasjer. Ikke over det hele, men platen har simpelthen for mange låter til at den holder som et hele. De beste låtene vil likevel bli stående og fortsetter en karriere som aldri blir kjedelig, og som framhever en artist med et prosjekt.

På en måte er det klassisk Amos, men helt opp til det beste hun har gjort når hun likevel ikke. Her er en akustisk liveutgave av “Curtain Call” tatt opp den 6. mai:

Og når jeg hører på Tori Amos kommer jeg alltid på et sitat fra Gary Taylors bok Castration: An Abbreviated History of Western Manhood (fra 2000): “Describing her performances, a male graduate student concluded, ‘She’s a bit too much woman for me’. Yessir. Which is why, although Tori Amos is arguably the sexiest woman on the planet, most of the fans who show up to see her in the flesh (‘star-fuckers’, as she puts it) are female. Men, in general, don’t have the balls.” Hm.

I dag var så min anmeldelse av The Qemists, Join The Q på trykk.

Rocka drum ‘n’ bass

Høyenergisk dansemusikk

Musikerne i The Qemists møttes som ordinære rockemusikere på vanlige instrumenter. Etter hvert er instrumentene mer eller mindre byttet ut med platedeck og laptoper, og påvirkningen fra drum ‘n’ bass har fått større plass. Samtidig er energien fra rocken beholdt i en høyenergisk dansemusikk som groover riktig godt. Og med gjestevokalister på de fleste sporene etablere de forbindelser til andre musikkscener. Det kanskje sterkeste sporet er “Drop Audio” som har en rapaktig vokal, og en nesten metallaktig klang blandet med tunge elektroniske beats. Musikken står tilsynelatende stille i et heftig tempo, idet den utfordrer flere gjengse oppfatninger av hva framdrift er for noe. Dette er også en av de helt sentrale dimensjonene der ulike sjangere innenfor moderne dansemusikk viser sin største effekt. Helt siden diskoen, men i større og større grad innenfor elektronisk basert dansemusikk, har rytmiske forløp fått en annen funksjon. Det betyr ikke at det alltid lykkes musikalsk, og så heller ikke på denne platen, men det utfordrer noen vante måter å tenke rytme på, og kan gis ekstremt kreative effekter.

Her er “Lost Weekend” featuring (surprise!) Mike Patton:

Plateanmeldelser

May 13, 2009

Jeg har fem plateanmeldelser på trykk i dagens Bergens Tidene. Det er: apes & babes (myspace), platen of apes & babes (les anmeldelsen her); Diverse artister, Black is the color of my true love’s hair. A Selection of Norwegian folk jazz 1971-1977 (her); Egg 3, Butcher Red (her); Isa Katharina Geriche & Christian Ihle Hadland, Til Eva (her); og Hennige Landaas, Vegar Landaas med flere, The Golden Hindemith (her).