Tirsdag åpnet Bergenfest, og jeg var på konsert i Logen med Brandi Carlile (myspace). Det var en konsert jeg likte godt, og anmeldelsen var allerede på nett innen midnatt (og kommer nok i papirutgaven i morgen også). Og siden hun faktisk spilte to covers, av Radioheads “Creep” og Johnny Cashs “Folsom Prison Blues” tenker jeg vi tar den ene her. Så dermed, her er Brandi Carlile med “Creep” (Radioheads original ved å trykke på tittelen) i et opptak fra Glasgow:
Det er flere utgaver på YouTube, så det er bare å lete videre. Og faste lesere vil muligens også huske at jeg har blogget “Creep” tidliger, i en cover med Amanda Palmer (se her).
I går kveld var jeg på konsert med Bergen Filharmoniske Orkester. Dirigent var Rafael Frühbeck de Burgos, og Truls Mørk var solist. På programmet stod Edward Elgars Konsert for cello og orkester og Gustav Mahlers Symfoni nr 1. Jeg har anmeldt konserten i dagens Bergens Tidene (her).
Det har vært mye snakk om musikk i forbindelse med at Barack Obama (myspace) ble president. Et av musikkstykkene det har vært mindre tale om er John Williams’Air and Simple Gifts.
Det ble spilt av Itzhak Perlman, fiolin, Anthony McGill, klarinett, Yo-Yo Ma, cello, og Gabriela Montero, piano. Og som stykke har det en enkelthet ved seg og mengder av referanser til amerikansk musikk som gjør at det på mange måter funger. At musikerne spilte med play-back minsker vel ikke effekten. Og visstnok var det kaldt. Og, som Jonathan Bellmann kommenterer på Dial “M” for Musicology, denne besetningen er identisk med Olivier Messiaens Quatuor pour la Fin du Temps (de mer her). Det var muligens ikke helt den assosiasjonen som er mest ønskelig i sammenhengen. Men så var det mye annen musikk også. En annen ting som selvfølgelig vil bli kommentert, og som ikke er helt uten betydning i denne sammenhengen, er selvsagt musikernes blandede etniske opprinnelser. Her er det mer enn melting pot.
Olivier Messiaens Quatuor pour la Fin du Temps ble første gang oppført 15. januar 1941 i Stalag VIIIA, ved Görlitz, en liten by øst for Dresden, der Messiaen var krigsfange. Denne konteksten har for alltid farget over på verket og hvordan verket forstås. Og det er selvsagt ikke utviktig. Blant annet er det gode grunner til å tro at de materielle omgivelsene – blant annet hvilke musikere og instrumenter som var tilgjengelige – hadde stor innflytelse på hvordan verket ble (eksempelvis var det bare 3 strenger på celloen som var tilgjengelig). Og besetningen fiolin, klarinett, cello, og piano er nok heller ikke en han ville valgt sånn uten videre. Men selv om konteksten av krig ikke skal tas bort fra verket er det også andre dimensjoner som kan være vel verd å tenke på. Tittelen peker i flere retninger: kvartett for tidenes ende, for tidens slutt, for tidens opphøren, men også en mulighet, etter modell fra ‘quatuor à cordes’ (altså strykekvartett) å spekulere om hvorvidt det er tidens slutt som så å si spiller i dette verket, altså at verket viser fram tidens ende, slutt eller opphøren. På forsiden av partituret er det en dedikasjon: “en hommage à l’Ange de l’Apocalypse, qui lève la main vers le ciel en distant: ‘Il n’y aura plus de Temps’.” Denne apokalypsens engel finner vi i Johannes Åpenbaring 10:6, der den sier at det ikke skal være mer tid. Og det er noe apokalyptisk over mange av Messiaens verk, men nettopp i denne sammenhengen er det viktig å midlertidig “glemme” krigskonteksten for verket. Messiaen er på mange måter en glad apokalyptikker; det er ikke frykt eller angst som preger hans tonesettelse av endetiden. Quatuor pour la Fin du Temps er et verk jeg har arbeidet med på ulike tidspunkt i over ti år nå. Og det er et mangfoldig verk. Samtidig, de satsene jeg setter høyest er nr 3, “Abîme de oiseaux” for soloklarinett og nr 1, “Liturgie de cristal.” Og særlig i “Liturgie de cristal” (krystalliturgien) finnes det noen flotte ansatser til en musikalsk tidsfilosofi. Celloen har en melodisk figur bestående av 15 toner, som repeteres tvers gjennom hele satsen. Mens pianoet har to ulike figurer som repeteres: en rytmisk figur med 17 varigheter og en harmonisk med 29. Når disse figurene legges over hverandre, med de forskyvningene som finnes musikalsk, ville det med Messiaens metronomangivelser tatt ca 230 minutter å komme rundt til utgangspunktet (og det på tross av at de fleste innspillinger av satsen tar ca 2 og ½ minutt). Dermed kan også satsen ses på som en slags tidslig krystallisering av evigheten; tidens ende illustreres så å si gjennom en figur som kunne fortsatt i en slags uendelighet. Musikalsk kan vi her også si at Messiaens modell, befinner seg midt mellom Erik Saties prosjekt i Vexation (første gang oppført i 1963, men skrevet midt på 1890-tallet) og Steve Reichs faseforskyvninger i eksempelvis Piano Phase (1967). Saties verk er et kort stykke musikk som gjentas 840 ganger, og ved førstegangsoppførelsen varte det 18 timer og 40 minutter (jeg har tidligere skrevet om det her). Her er et klipp fra en framføring ved Tate Modern i London i 2007, der man i tillegg loopet Andy Warhols film Sleep (Warhol var til stede på førsteoppførelsen i 1963). Her er det Michael Nyman som spiller:
Mens Steve Reichs Piano Phase nettopp har en forskyvning mellom de to pianoene som også gjør noe med tidsfølelsen.
Og her er så Messiaens “Liturgie de cristal”:
Og til de som ikke har lest så mye av Gilles Deleuze og Félix Guattari, min forståelse av Messiaen er så definitivt preget av dem. I Mille plateaux (1980) skriver de mye om Messiaen, og jeg trekker også veksler på Deleuzes ulike lesninger av krystallen i min fortolkning av Kvartetten.
Verket blir ellers framført her i Bergen på tirsdag, klokken 19.30, i Gunnar Sævigs Sal, Griegakademiet, Institutt for musikk, med Håkon Nilsen (klarinett), Richardo Odriozola (fiolin), Agnese Rugevica (cello), og Einar Røttingen (piano). (Jeg deltar på en mindre workshop sammen med musikerne her senere i dag).
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, internettet gir nærmeste uendelige muligheter for å høre musikk man ellers nok aldri ville hørt. Og det er nærmest tilfeldig hvordan man kommer over det. Jeg kan, med andre ord, ikke gjøre rede for hvordan jeg fant Melo-M, et latvisk band med besetning tre celli og slagverk. (Og ja, det har relasjoner til musikk jeg har spilt før, eksempelvis her og her). På deres hjemmeside får vi credentials, og de har da bakgrunnen i orden, men det er langt fra standard cello-musikk (hva nå enn det er) de er mest kjent for. På deres myspace kan man høre dem spille covers av Beatles, Johnny Cash, og mer.
Og et eksempel er deres video-utgave av “Daddy Cool,” gjort sammen med Maizie Williams, originalmedlem av Boney M (Boney Ms utgave av “Daddy Cool,” fra 1976, kan ses her).
Men disco for cello er ikke nok. Og heller ikke celli og slagverk. Så her er “Final Countdown” live med Melo-M og Liepājas simfoniskaias orķestries (originalen av Europe kan ses her eller i en live-utgave her).
Så muligens får bandet her understreket at symfoniorkester har den lengste historien i Europa som coverbands. (Ellers har jeg postet ”Final Countdown” tidligere, med Laibachs cover, se her). (Og ja, Wildes Holz som jeg skrev om i forrige post, har også gjort “Final Countdown,” og den kan ses her).
I går var jeg i Grieghallen og hørte (og så) Den Nye Operasoppsetning av Richard Wagners Der fliegende Holländer (fra 1843). Denne gangen var jeg der ikke som aviskritiker men som operaforsker, og dermed er det heller ingen kritikk jeg har tenkt å skrive her. Men Den flygende hollender er en interessant opera, om enn jeg må innrømme at jeg er farget av Nietzsches beskrivelse, i Der Fall Wagner (fra 1888, og som altså er “tilfellet Wagner” og ikke “Wagners fall”), der han etter å ha berømmet Bizets Carmen skriver “Keine Senta-Sentimentalität!” (Kritische Studienausgabe, bind 6, side 15), og altså lager et ordspill over Sentas navn og den sentimentalitet han hører i operaen. Og det er definitivt en fare for sentimentalitet i Der fligende Holländer, som det også er innslag av relativt konservativt tankegods, der Senta skal ofres både for sin fars mulige rikdom og den flygende hollenders mulige forløsning. Handlingen i Der fligende Holländer er lagt til norskekysten, men det var aldri helt åpenbart at det skulle være slik. Lokaliseringen ble endret bare to måneder før urframføringen i 1843, og da fra Skottland til Norge. I en av de beste bøkene om Wagner jeg har lest i den seneste tid, John Deathridge, Wagner: Beyond Good and Evil (Berkeley: University of California Press, 2008), skriver Deathridge om dette: “Were German opera-goers tired of Scotland? Did they prefer Scandinavian names like Sandwike and Erik, with those striking k‘s that make them look Norwegian?” (side 22). Men mest interessant i Deathridges bok er likevel hans spekulasjoner knyttet til Senta og ikke minst hennes blekhet. Dette leder ham i retning av en mer vampyrisk lesning, knyttet bl.a. til en liten by som heter Senta på Balkan. “I have not got a sherd of evidence that the famous heroine of Der fliegende Holländer is named after a town in the middle of vampire land, but anything of this sort is possible with Wagner […]. Wagner gives the game away in his writings when he tries to explain the almost pathological self-exclusion of Senta in medical terms. ‘Senta is a very solid Nordic girl,’ he assures us. ‘But it has been observed how Norwegian girls have had feelings of such overwhelming force that they die of sudden cardiac arrest. Something like it probably is the case with the seemingly sickly and pale Senta'” (side 23). En slik lesning, og Deathridge fortsetter den på grundig – og underholdende – vis, vil jo i så fall også endre Sentas offer. Hvis hun har vampyriske tendenser kan vi vel regne med at hun ikke dør, og dermed at hennes offer er av en helt annen kategori.
Det er ellers flere sjømenn hos Wagner. Også Tristan und Isolde (1865) åpner med syngende sjømenn. Og det begynner å danne seg et slags tema her. Dette kom jeg også i tanker om da jeg leste Warren Ellis’ blogg her i forrige uke. Der vi får Nina Hagen og Apocalyptica som covrer Rammesteins “Seemann” (for originalen se her).
Dette er ikke like lett å se i sammenheng med Wagner, men der har vi til gjengjelde andre forbindelser, ikke minst en variant av mer samtidig og populærkulturell karakter, Pirates of the Caribbean. Særlig i den tredje filmen i serien, At World’s End er det referanser til den flygende hollender, som i dette klippet, som for sikkerhets skyld er dubbet til hollandsk.
Claus Krogholm har ellers skrevet om At World’s End, og han påpeker hvordan Jack Sparrow (Johnny Depp) er en relativ queer pirat. Og da kan vi vende tilbake til en av scenene i Der fligende Holländer, der de norske sjømennene, når de skal ha fest, virker som de helst vil feste alene, og uten jentene som i tredje akt roper mot mannskapet på Den flygende Hollander. Her er de norske sjømenns kor i engelsk oversettelse framført av The Gay Men’s Chorus of Los Angeles:
Og for de som nå vil forsøke å etablere en forbindelse mellom Wagners Der fliegende Holländer og en liten landsby på norskekysten og Village Peoples“In the Navy” feel free!
Musikknyheter. MartinJarvis hevder nå at flere verker av J. S. Bach kan være skrevet av hans kone i stedet. Gjennom håndskriftanalyser – “forensic analysis,” som The Sydney Morning Heraldkaller det – sår han tvil, blant annet om hvem som har skrevet Bachs cellosuiter. Helt nytt er dette ikke, slik denne artikkelen fra Telegraph viser (den er fra april 2006), men muligens går slike nyheter litt langsomt. Samtidig, gitt hvor viktig relasjonen mellom komponist og verk er innenfor musikkhistorien vil en eventuell endring her selvsagt ha store konsekvenser. Men verkene blir jo ikke mindre flotte om det skulle vise seg å være skrevet av enn annen enn gamle Bach.
For en tid siden skrev jeg om hvordan det er for få celli i popmusikken. Men det kan man jo gjøre noe med. Men snarere enn celli alene har jeg i dag tenkt å presentere to covers for strykekvartett. StrykekvartettenARCHIMIA synes å ha coverversjoner som en av sine spesialiteter. Hør eksempelvis her på Britney-klassikeren “Toxic”:
For en stund siden postet jeg Bill Frisells cover av “A Change is Gonna Come.” På Aurgasm fant jeg så Ben Sollee som også gjør en cover. Og den likte jeg så godt at jeg følger opp – det er også for få celli i popmusikken. Så, her er Ben Sollee på cello og vokal akkompagnert av Craig Wagner på gitar.
steinskog 