Archive for the ‘Posthuman’ Category

Musikk – menneske – maskin

May 7, 2012

Det er en stund siden, men jeg har skrevet om roboter som danser og synger tidligere. Ikke minst HRP-4C (som kan ses her og her). HRP-4C bruker Vocaloid synthesizer for å synge, og det gjør også Hatsune Miku (som jeg skrev om her), som gikk fra å være en todimensjonal popstjerne til å framstå som tredimensjonalt hologram.

Den siste tiden hard et vært to utvidelser av denne tenkningen. For det første Tupacs performance under Coachella, der “han” – selvsagt posthumt – opptrådte som hologram:

For det andre har vi den kvinnelige androide versjonen av Geminoid F som nettopp sang i Hong Kong:

(se mer om Tupacs performance her og her; mer om Geminoid Fs performance her)

De to eksemplene er, selvsagt, rimelig forskjellige. Men de hard et til felles at teknologi, med relasjoner til det posthumane, og musikk møtes. Satt sammen med Hatsune Miku, som i større grad ikke later som hun er menneske (eller menneskelig) åpnes det dermed også et kontinuum for sang/musikk som utfordrer (enkelte) ideer om relasjonen mellom musikk og menneskelighet.

Disco-Discourse – prolegomena

December 19, 2011

Til våren skal jeg ha et undervisningsforløp jeg har kalt “Disco-Discourse.” Jeg har begynt å planlegge det, men er enda ikke helt ferdig. Samtidig har jeg ideer som nå – og den neste måneden – er i spill og som så vil være spred ut over 11 undervisningsganger når januar nærmer seg slutten. Den “hemmelige” tittelen for kurset er “discoens kritiske potensial,” men den er nettopp “hemmelig” fordi den er uklar. Men noen dimensjoner vil jeg vise fra.

Et utgangspunkt er fra Nelson Georges bok The Death of Rhythm & Blues (fra 1988). Der skriver han:

“But between 1976 and 1980, two musical forces combined to defunk disco and turn it into a sound of mindless repetition and lyrical idiocy that, with exceptions, overwhelmed R&B. Ironically, one factor was the musical formula of the Philly sound. […] At least the Philly disco records sounded like they were made by humans. Soon, Eurodisco invaded America, initially from Munich, and later from Italy and France. It was music with a metronomelike beat – perfect for folks with no sense of rhythm – almost inflectionless vocals, and metallic sexuality that matched the high-tech, high-sex, and low passion atmosphere of the glamorous discos that appeared in every major American city. […] The biggest star to emerge from the scene was Donna Summer, along with her producer Giorgio Moroder. Her 1976 album, Four Seasons of Love, would define the worst tendencies of Eurodisco whole at the same time making Summer – with the extravagant backing of Casablanca Records president Neil Bogan – the period’s biggest black female star.”

Når jeg leser dette kan jeg ikke hjelpe for at jeg tenker på en annen passasje, denne gangen i Kodwo Eshuns bok More Brilliant Than The Sun (fra 1998):

“Disco remains the moment when Black Music falls from the grace of gospel tradition into the metronomic assembly line. Ignoring that disco is therefore audibly where the 21st C begins, 9 out of 10 cultural crits prefer their black popculture humanist, and emphatically 19th C.”

Referansene til disco ellers i Eshuns bok er sparsomme, men dette poenget, at den tette relasjonen mellom menneske, maskin, og musikk endrer lydbildet, og peker mot det tjueførste århundret, er en gjennomgående tanke. Og den står helt klart i kontrast til Georges beklagelse over den europeiske dehumaniseringen.

I tillegg til motsetningen mellom sort og hvit og mellom USA og Europa, er det også motsetninger knyttet til kjønn og seksualitet på spill. George skriver, bare noen linjer etter ovenstående sitat:

“Disco’s movers and shakers were not record executives but club deejays. Most were gay men with a singular attitude toward American culture, black as well as white. They elevated female vocalists like Summer, Gloria Gaynor, Diana Ross, Loleatta Hollaway, Melba Morre, and Grace Jones to diva status, while black male singers were essentially shunned.”

Musikalsk er det her også mulig å lese en slags motsetning mellom disco på den ene siden og soul og funk på den andre. Spørsmålet er hvor skarpt et slikt skille kan settes. Men det er interessant hvordan George tilsynelatende hevder at homoseksuelle dj’er framhever kvinnelige vokalister og bortprioriterer mannlige.

“So the new dance music inspired by the inventions of Gamble and Huff, came to celebrate a hedonism and androgyny that contradicted their patriarchal philosophy.”

Motsetninger til patriarkatet, feiring av hedonisme og androgynitet, homoseksuelle dj’er og sorte kvinnelige divaer – disse dimensjonene åpner for kulturelle kontekster som går langt ut over den gamle kritikken av discoen. Her åpner det seg en mengde muligheter for å lese musikk innenfor kulturelle og politiske kontekster. En av de første tekstene jeg vil legge opp for de studerende er Richard Dyers “In Defence of Disco” (første gangen publisert i Gay Left: A Gay Socialist Journal, Nr. 8, sommeren 1979) – hele nummeret kan finnes i pdf her. Han begynner med å hevde at han alltid har likt den gale musikken, for siden å forklare hvorfor han nå vil forsvare discoen:

“All my life I’ve liked the wrong music. I never liked Elvis and rock ‘n’ roll; I always preferred Rosemary Clooney. And since I became a socialist, I’ve often felt virtually terrorised by the prestige of rock and folk on the left. How could I admit to two Petula Clark L.P.s in the face of miners’ songs from the North East and the Rolling Stones? I recovered my nerve partially when I came to see show biz type music as a key part of gay culture, which, whatever its limitations, was a culture to defend. And I thought I’d really made it when turned on to Tamla Motown, sweet soul sounds, disco. Chartbusters already, and I like them! Yet the prestige of folk and rock, and now punk and (rather patronizingly, I think) reggae, still holds sway. It’s not just that people whose politics I broadly share don’t like disco, they manage to imply that it is politically beyond the pale to like it. It’s against this attitude that I want to defend disco (which otherwise, of course, hardly needs any defence).”

Dyers artikkel fortsetter og diskuterer discoens forbindelser til erotisme, romantikk, og materialisme, og åpner for en mengde forbindelser som peker i retning av hvor jeg vil ta kurset. I tillegg, selvsagt, til mer gjennomgående diskusjoner av musikken i mer snever forstand. Men mer om det senere.

ENO #2, 2011 (egenreklame)

May 27, 2011

I dag fikk jeg mitt eksemplar av ENO nummer 2, 2011. Jeg har skrevet i ENO før (se her og her), og føler meg knyttet til tidsskriftet. Denne gangen var jeg heldig nok til å få intervjue Janelle Monáe (se også her) – og, som man kan se, hun preger også forsiden:

Jeg har ikke fått lest de andre artiklene enda, men alle bloggens lesere anbefales selvfølgelig å kjøpe bladet. Dette er et tiltak vi ikke vil være foruten.

I tillegg til overnevnte links kan man med fordel også se følgende poster relatert til intervjuet: her, om Janelle Monáes video til “Cold War” og her, med noen av relasjonene til Fritz Langs Metropolis (1927).

Transcendent Woman

March 17, 2011

Tirsdag kveld intervjuet jeg Janelle Monáe via telefon for et kommende nummer av ENO. Det hele kom i stand hurtig, med en mail fra ENOs redaktør mandag kveld, og det var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og, som bloggens lesere nok vil ane, jeg hadde mengder av ting jeg gjerne ville tale med henne om, også selv om det bare var satt av 20 minutter. Intervjuet blir som sagt tilgjengelig i sin helhet noe senere, men noen dimensjoner kan jeg vel røpe allerede. Da jeg ba henne beskriver Cindi Mayweather (hennes “alter ego” på platene; se også her), og relasjonen mellom Cindi og henne selv, sa hun at Cindi er “a mediator” (gode forslag til norsk oversettelse mottas med takk!), som altså forbinder framtiden og nåtiden, hånden og bevisstheten, og så videre, og at Monáe selv også oppfatter seg som “a mediator” gjennom sin performance. Én begrunnelse var at Monáe sa hun trodde vi snart ville leve sammen med androider – i den nære framtid – og at vi måtte finne en måte å takle dette på. Og her spurte hun om jeg kjente Ray Kurzweils arbeider. Det gjør jeg – delvis – og jeg arbeider videre på det. Men bare timer etter at intervjuet var over skrev Monáe på sin twitter:

“pls see Ray Kurzweil’s new doc “Transcendant Man”? I speak about The Singularity a lot (theory he proposes) … it’s a MUST watch.”

Denne tweeten er senere fjernet fra hennes profil (og dermed burde jeg muligens ikke videreformidle den), men den er altså riktig interessant. Filmen hun viser til er Robert Barry Ptolemys Transcendent Man, en dokumentar om Ray Kurzweil. Her er filmens trailer:

Kurzweils ideer går i mange retninger, om enn først og fremst mot framtiden. Han er en slags futurist, men har også gjennom et langt liv hatt mengder av ideer, den som nok er mest kjent i forhold til musikken er oppfinnelsen av Kurzweil synthesizeren, som Stevie Wonder brukte tidlig (Wonder er også i traileren over). Men for tiden er det Kurzweils idé om “The Singularity” som er mest sentral. Her er en video der han kort forklarer “The Singularity”:

En slags kontrast både til den science-fiction dimensjonen Cindi Mayweather representerer og til Kurzweils futuristiske ideer, finner vi videoen til “Cold War” (som jeg tidligere har skrevet om her), som jeg også fikk talt med Monáe om. Den viser en sårbarhet som nærmest er til å ta og føle på, og har definitivt en veldig menneskelig eller kroppslig tilstedeværelse, som i hvert fall i første omgang står i kontrast til androiden.

I går ble det lagt ut et lengre intervju med Monáe over i Canada på CBC. En liten bit finnes på youtube:

Mens det lengre intervjuet kan høres som podcast her. Og ja, jeg hører flere temaer som er mer eller mindre de samme, også samme formuleringer, som da jeg talte med henne. Men det er jo ikke så merkelig i og med at det nærmest er innenfor det samme tidsrommet, og, ikke minst, at hennes prosjekt på mange måter virker rimelig konsistent.

Som man kan høre i intervjuet med CBC, neste del av hennes prosjekt – den fjerde suiten – er underveis. Men hun sier ikke så mye om det. Til meg sa hun at de arbeidet med å utvide både det musikalske og det visuelle, men det sier jo heller ikke så mye. Så det er nok bare å vente å se.

Divas & Dandies IX

November 18, 2010

I gårsdagens forelesning i kurset “Divas and Dandies” (forrige post her), var temaet robo-divaer, eller, for nå å antyde noen andre mulige betegnelser, kyber-diva eller femboter. Det handler om mekaniske kvinner eller om kvinnelige roboter, men også om hvordan perspektiver på roboten og dimensjoner hentet fra kyberteori og teorier om det posthumane kan gi nye blikk på popmusikkens artister. Et viktig utgangspunkt for diskusjonen var Robin James’ artikkel “‘Robo-Diva R&B’: Aesthetics, Politics, and Black Female Robots in Contemporary Popular Music” (som jeg også har skrevet om her). Jeg synes hennes artikkel er tankevekkende, også i den forstand at den inneholder en implisitt kritikk av Kodwo Eshuns bok om afrofuturisme, i den forstand at han i mindre grad diskuterer kjønn som en kategori i den boken. Samtidig som han “glemmer” kjønn kan man også argumentere for at han langt på vei “glemmer” popmusikken i en snevrere forstand. En slik utfordring av afrofuturismen, der kvinnene og popmusikken (også om vi kaller den r&b) blir viktige korrektiver, synes jeg er vel verd å forfølge videre (noe jeg også forsøker å bidra med i min artikkel i ENO).

Å trekke denne diskusjonen i retning av afrikanskamerikansk musikk er interessant i forhold til afrofuturismen, men samtidig er det også interessant å se hvordan kyborgfiguren (eller roboter) eksistere innenfor andre popmusikalske sjangere. Så jeg begynte forelesningen med videoen til Björks “All Is Full of Love” (fra 1999, regisert av Chris Cunningham). (Jeg har skrevet om den før).

Videoen har en ømhet ved seg som jeg finner slående, og dermed åpner den også perspektiver på grensene mellom roboter og mennesker, i den forstand at egenskaper som blir sett på som å definere “mennesket” muligens også finnes i maskiner (hvis vi nå forstår roboten som en maskin, i kontrast til mennesket). En forskjell på roboten og kyborgen er likevel den organiske dimensjonen som er innskrevet også i selve begrepet. En kybernetisk organisme er nettopp en enhet av det biologiske og det artifisielle. Og her ser jeg også muligheter for å diskutere noen elementer ved divaen (og, muligens ved kjønn mer generelt), i og med at også divaen har en artifisialitet ved seg, muligens endog dyrker det artifisielle. Men den biologiske komponenten av kyborger gjør at også kroppen, i dette tilfellet kvinnekroppen kommer i et slags sentrum, og det er en scene jeg finner repetert i ulike konsertframføringer som her er helt sentral.

Og jeg begynner med Kylie Minogue, i åpningen fra hennes Fever-turné i 2002:

Denne scenen repeteres, i en viss forstand, av Beyoncé, i hennes opptreden ved BET Awards i 2007:

Begge er kommer opp av gulvet som roboter, hvorpå deres metalliske påkledning fjernes automatisk og de står igjen i klær som på hvert sitt vis framhever deres kropper. Deretter danser de, og dansen og påkledningen framhever det kroppen, også selv om det er metalliske elementer også i påkledningen, som om deres klær er en form for metallisk hud. Det er heller ikke vanskelig å se likheter mellom denne scenene og en tilsvarende fra Fritz Langs Metropolis (1927).

Likheten med Maria i Metropolis er muligens enda tydeligere i disse bildene:

Popmusikalsk er det også likheter med åpningen av Madonnas Girlie Show i 1993, der hun synger “Erotica.” Men Madonnas opptreden har knapt noe av kyborgen ved seg, men framhever heller det seksuelle aspektet:

Et annet aspekt og en annen artist Robin James diskuterer er Rihanna (som jeg har diskutert flere ganger her på bloggen). Utgangspunktet er to artikler av Tom Breihan, hans anmeldelse av Good Girl Gone Bad og hans “The Battle for the Heart of R&B.” Og det er de than oppfatter som Rihannas manglende vokale ferdigheter han er opptatt av, der han skriver:

“The chief characteristic of Rihanna’s voice, after all, is a sort of knife-edged emptiness, a mechanistic precision that rarely makes room for actual feelings to bulldoze their way through.”

Eller når han spør:

“But that’s just it: how does this singing cyborg get a bigger promotional blitz working for her than any other R&B singer who’s released an album this year?”

Og det er ikke at han ikke liker det han hører, og det er hva som gjør disse artiklene interessante. Og, som Robin James skriver, i forhold til Rihannas stemme, det er som om hun er “a ‘real, live’ vocoder.” I en analyse av videoen til “Umbrella” framhever James hvordan det finnes flere kvinnerfigurer i den, og knytter an til en dualisme mellom den gode og den dårlige (i tråd med tittelen på platen).

Og hun skriver;

“Accordingly, the way the ‘Umbrella’ video presents the racialized good girl/bad girl dichotomy in terms of technology, futurism, and the robo-diva presents the same set of equivalences as Beyoncé’s Metropolis-citing performance: good girls are natural and white, bad girls are unnatural, robotic, and black.”

Jeg er ikke nødvendigvis uenig i denne fortolkningen når det gjelder Rihanna, men spørsmålet jeg forsøkte å reise i forelesningen er hva som så skjer når man diskuterer Kylie innenfor det samme rammeverket. Eller, med andre ord, hva skjer når kyborg-divaen er hvit?

Hologrampop

November 12, 2010

For noen uker siden skrev jeg om den oppdaterte utgaven av HRP-4C som nå både danser og synger (se også her). Hun synger ved hjelp av Vocaloid synthesizer (som jeg også har skrevet om for en god stund siden). En av de mest berømte vocaloid-stjernene er Hatsune Miku, og nå har hun tatt enda et skritt på veien mot å bli popstjerne. I tillegg til altså å være en todimensjonal karakter som ved hjelp av stemmesynthesizer framfører egne låter og coverversjoner, har hun nå, ved hjelp av Crypton Future Media blitt et hologram. Dermed kan hun opptre live, og hennes konserter er visstnok utsolgt. Her er to eksempler, første “World is Mine”:

Og så “Just Be Friends”:

Mer fra Singularity Hub, og se ellers Vocaloidism, med undertittel ‘The center of the English Vocaloid Community’ for oppdateringer om vocaloid. Og, som jeg fikk kommentar da jeg postet dette på facebook, her er en anledning til å nylese William Gibsons Idoru (fra 1996).

Radio – Beyoncé, bass og bil

October 22, 2010

Min interesse for telefoner og popmusikk er nok etter hvert kjent for bloggens lesere. Og det er interessant hvordan popmusikken på flere måter tematiserer medievirkeligheten, om det er gjennom sin egen iscenesettelse eller på andre måter. Og telefontemaet har selvsagt andre utviklingsmuligheter. Så etter Beyoncés “Video-Phone” (se her) og Lady Gagas “Telephone” (featuring Beyoncé) (se her), hva er så mer logisk enn å gå til Beyoncés “Radio” (fra I Am … Sasha Fierce, 2008)?

Men så er det at det åpner seg flere muligheter. En av bloggene jeg leser med stor glede, it’s her factory, hadde nemlig i forrige måned en interessant post om Beyoncé, “This robot is SO not a dick in drag part 2: Beyonce” (posten er midtdelen av tre poster som tematiserer det humane versus det posthumane, den første om Madonna, og den tredje om Lady Gaga). Og det er altså Beyoncés posthumanisme, nærmere definert som en afrofuturistisk posthumanisme, Robin James tematiserer, og her følger hun opp sin artikkel “‘Robo-Diva R&B’: Aesthetics, Politics, and Black Female Robots in Contemporary Popular Music” (fra Journal of Popular Music Studies, 20/4, 2008). I bloggposten er det radioen som et slags teknologisk begjærsobjekt James diskuterer. Hun viser også til live-performancer, som her, i Budapest:

Beyoncés antrekk er nærmest en kopi av Wonder Woman, og også hennes dansing har robotaktige trekk, mens hennes meddansere på sitt vis siterer fra Fritz Langs Metropolis (som også bringer tankene på antrekket Beyoncé hadde på seg da hun framførte “Get Me Bodies” på BET Award i 2007, se her).

I tillegg finnes det i teksten beskrevet en relasjon mellom musikken (særlig bassen), bilkjøring, og erotisme der de tre elementene nærmest må forstås som et kybernetisk system:

When I get into my car, I turn it up
And I hear vibrations all up in my trunk
And the bassline be rattlin through my seat
And that crazy feelin starts happening

Beyoncé (eller snarere Sasha Fierce), bilen, og bassen går opp i en høyere enhet. Og dette skjer til musikk basert i repetisjoner, et sentralt musikalsk trekk innenfor afrofuturismen. Som James skriver: “Robots don’t reproduce; they replicate.”

På it’s her factory er det også en post som forklarer hvorfor Janelle Monáe ikke er med i denne diskusjonen (og som dermed inkluderer henne i diskusjonene likevel). Jeg er uenig i at Monáe ikke har afrofuturistiske elementer i musikken sin, men synes ellers det er interessant hvordan James argumenterer for Beyoncés relasjoner til afrofuturismen. Nettopp i det bruddet som etter hvert finnes flere steder, der afrofuturismen blir tenkt ut over den avantgardelogikken den hadde i sin begynnelse, er det potensialer som jeg håper å se utviklet videre. (Se ellers følgende poster der jeg selv har påbegynt lignende prosjekter: “Michael Jackson og afrofuturismen,” “Aktuell afrofuturisme,” “Spaceship”)

Divabot

October 22, 2010

Man hører ofte kritikk av at popstjerner er produkter. Kritikken er tilsynelatende knyttet til en tanke om “naturlighet” og “autentisitet,” der popmusikken altså, i tråd med en mer eller mindre romantisk estetikk, skulle være uttrykk for artistens innerste følelser. Det er vanskelig å skrive om dette uten å bli ironisk. Og når kritikkene samtidig knyttes til eldre popmusikk, og man hevder at “alt var bedre før” og at musikken da var “ekte,” vel, så blir man minnet om rollene til både Brian Epstein (for The Beatles) og Malcolm McLaren (for Sex Pistols). Så var muligens produktene annerledes, men likevel. En annen dimensjon som glemmes er hvordan et popprodukt i dag er et kollektivt produkt også i forhold til populærmusikkindustrien. Låtene, studioproduksjon, musikkvideoer – selvfølgelig er det flere opphavsmenn og kvinner involvert. Men det er likevel ingen grunn til at dette alene skulle være normative begrunnelser for å bedømme det ferdige produktet. Man kunne si det samme om operaindustrien, der musikken, librettoen, iscenesettelsen, sangerne, orkesteret, med mer fungerer på en lignende måte. Den estetiske bedømmelsen av det ferdige resultatet krever altså en annen form for begrunnelse enn at “produktet” er produsert.

Samtidig, noen popartister er mer “kunstige” enn andre. Og et siste skudd på stammen er den oppdaterte utgaven av HRP-4C:

Jeg har tidligere skrevet om HRP-4C, men her har hun lært seg å danse bedre (se her, og også en japanskspråklig side her om du kan lese språket). Det er mer software som skal til, og en sammenligning med videoen i den tidligere posten viser et større repertoar av bevegelser. I tillegg er hun nå koblet sammen med en Vocaloid synthesizer (som jeg også har skrevet om tidligere), og dermed får vi altså en popartist som danser og synger, også selv om hun – og det er liten tvil om at denne roboten er en fembot (altså en kvinnelig robot) – fortsatt har litt igjen i forhold til sine biologiske søstre (se mer om fembots her, her og her).

Jeg synes også det er interessant å tenke videre utvikling av vocaloiden. Visse likheter finnes definitivt med autotune, ikke minst der autotune anvendes med all ønskelig tydelighet. Dermed erindrer jeg Britney Spears’ beste plate, Blackout (2007), der Britney framstår som en “Britbot” på flere spor. Og hva er da mer naturlig enn å avslutte dagens post med en coverversjon av “… Baby One More Time” (original fra 1998), her med Hatsune Miku (se Vocaloid Wiki og fansite).

Kjønnsambivalente stemmer (egenreklame)

October 17, 2010

Min artikkel “Kjønnsambivalente stemmer. Kastrat og kyborg” er nå publisert i Tidsskrift for kjønnsforskning (nummer 3, 2010). I artikkelen tar jeg utgangspunkt i to filmscener. For det første denne fra Gérard Corbiaus Farinelli (1994) (ca 0:45 uti dette klippet):

Og for det andre denne, fra Luc Bessons The Fifth Element (1997):

Mot slutten av artikkelen forsøker jeg så å forestille meg en duett med Farinelli og Diva Plavalaguna, men underveis håper jeg å ha problematisert noen forestillinger om forholdene mellom stemme, kropp og kjønn.

(Tidligere bloggposter jeg henter fra til artikkelen her, her, og her)

Men are the robots?

March 10, 2010

Tilbake i 1959 hadde Cliff Richard en hit med “Living Doll” (tidligere post her).

Teksten på denne låten, og den fantasien den refererer til, har en lang tradisjon. Ulike former for mekaniske eller artifisielle kvinner som begjærsobjekter finnes fra E.T.A. Hoffmanns Olympia (i Der Sandman, 1816) til Fritz Langs Maria (i Metropolis, 1927), Ridley Scotts Rachel (i Blade Runner, 1982), og så videre (se også tidligere poster her og her). Denne “levende dukken” synes dermed også å være bilde på den “ukompliserte” kvinnen, kvinnen uten en egen vilje, kvinnen som nærmest kan programmers til det mannen vil.

Nå finnes det selvsagt ikke bare artifisielle kvinner, også mannen kan bli robot – slik som i Kraftwerks “Wir sind die Roboten” (se her) – eller maskiner, slik ikke minst James Brown illusterer med sin “Sex Machine.” Det er likevel et åpnet spørsmål hva slags maskiner det så er tale om. Den mannlige roboten og den kvinnelige ditto er ikke symmetriske størrelser, ikke minst siden historiene om de artifisielle kvinnene som oftest er skapt av mannen og dered synes å inneholde en annen form for objektivisering. Men slik er det ikke nødvendigvis lengre.

Under forrige ukes framføring av “Rude Boy” under ECHO Awards opptrer det roboter sammen med Rihanna:

Det finnes en forbindelse her til min tidligere post om Rihannas “Hard,” om enn denne framføringen av “Rude Boy” viser fram andre dimensjoner. Teksten til “Rude Boy” er alt annet enn subtil, men muligens er det nettopp gjennom denne mangelen at det så åpenbart framsettes en tanke om “mannen” som sex-objekt. Disse robotene har så å si ingen annen funksjon enn å være store (store nok) og harde; de blir en slags omvending av Browns sex machine idet de framstår utelukkende som objekter. De blir også stand-ins for andre menn, og slik er de også en parallell til den artifisielle kvinnen i eksemplene over. Men altså, først og fremst framstår de for meg i en direkte forbindelse til det bildet av mannen og maskuliniteten jeg har diskutert knyttet til popframføringer i flere poster i år, men der den militaristiske hardheten her byttes  ut med maskiner. Og vannet som kommer fra øynene på den ene roboten på slutten av framføringen virker på meg mer som en ejakulasjon enn som tårer.