Archive for January, 2011

Spøkelsesgospel

January 24, 2011

I motsetning til de ganger jeg har skrevet negativt om musikkjournalister er det i dag på tide å si noe positivt. I sin anmeldelse av Joan As Police Womans The Deep Field finner Simon Lund i Politiken et fantastisk begrep: “spøkelsesgospel.” Han skriver, om “I Was Everyone”:

“En spøgelsesgospel med hvinende guitar, klagende horn og en uorden, der afslutningsvis mimer albummets indledende gadelarm.”

Jeg har ikke fått hørt hele albumet enda, men dette begrepet skal jeg huske. I videoen der Joan as Police Woman snakker om inspirasjonskilder nevner hun Stevie Wonder, Al Green, og Marvin Gaye, og ved hjelp av Lunds begrep kommer jeg også til å høre dem annerledes:

Se også videoen til “The Magic” her.

The Words That Maketh Murder

January 18, 2011

Det er flere plater å glede seg til. 14. februar kommer PJ Harveys Let England Shake. Singelen er “The Words That Maketh Murder”:

Videoen er laget av Seamus Murphy, og han skriver om den – samt til “The Last Living Rose” i Guardian. Lydbildet er helt annerledes enn på Harveys White Chalk (2007) en av mine absolutte favorittplater fra de siste årene. Men jeg synes også den nye platen lyder lovende. Og dette klippet, fra 2010, der Harvey framfører “Let England Shake” – med sample fra The Four Lads’ “Istanbul” (fra 1953) – og blir tv-overført der daværende statsminister Gordon Brown ser på, er ubetalelig:

(Se ellers forrige post om PJ Harvey, med videoen til “Black Hearted Love” her).

The Magic

January 13, 2011

Joan As Police Woman kommer med ny plate, The Deep Field, om snaut to ukers tid. Singelen, “The Magic,” er allerede ute. Og her er videoen:

Og 18. februar spiller hun i København, og denne gangen – i motsetning til sist jeg skrev om henne – får jeg det med meg.

Oversettelse som journalistikk

January 12, 2011

Det er en stund siden forrige beklagelse over journalister og presse. Men gårsdagens artikkel “Her er beviset: Rockmusikken er død” i Politiken, signert – og det er nettopp problemet – Peter Jørgensen er i hvert fall et dårlig tegn. Man skal sånn sett bare lese “RIP rock’n’roll? Professor of pop reads the last rites” fra Guardian på mandag for å se poenget. Ja, det refereres til the Guardian i den danske artikkelen, men ser man nærmere etter er det heller å forstå som ren plagiat. Det kan minne litt om når studenter skriver av eller parafraserer Wikipedia eller andre kilder, men like vel, her er det publisert – og signert – og framstår som noe journalisten har tenkt selv. Og, endelig, hvis man nå skal plagiere fra the Guardian, kunne man ikke så ta en noe mer interessant artikkel….

Best credit scenes

January 3, 2011

I en tidligere post beskrev jeg slutten av Lars von Triers Dogville (2003) som “the best final credits ever.”

Det står jeg fortsatt for. Da jeg så filmen på kino endret den helt karakter da Bowies “Young Americans” satte i. Jeg hadde allerede fått en stor filmopplevelse, men her måtte jeg tenke det hele omigjen.

En slags motsetning til denne slutten har jeg selv i åpningen av Stanley Kubricks Eyes Wide Shut (1999) (som jeg også har skrevet om før).

Ved 1:48 skrur Bill Harford (Tom Cruise) av CD-spilleren, og dette endrer hva vi har sett. Musikken har ikke vært utenfor filmen, den har vært i filmen, og dette gjør at vi har sett noe annet enn vi har trodd. Igjen endres fortiden, også selv om vi ikke der og da kan se den igjen, men der det nettopp er vår erindring som spiller med i endringen.

I dag fant jeg så referanse til Quentin Tarantinos liste over de 20 beste filmene i 2010. Den står ukommentert, bortsett fra ett sted. Ved nummer 10, Gaspar Noés Enter The Void, står det:

“Hands down best credit scene of the year … Maybe best credit scene of the decade. One of the greatest in cinema history.” – QT

Her er klippet:

Tarantinos kriterier er åpenbart annerledes enn dem jeg har anvendt over, men for meg gir hans kommentar likevel en anledning til å tenke: hva er gode “credit scenes”? Har de estetiske kvaliteter i seg selv, eller er det i relasjon til filmen de blir gode? Disse spørsmålene vender tilbake til min tidligere diskusjon om film og marginalia, men tar samtidig diskusjonen videre, også til spørsmålet om marginalias marginalitet. Med andre ord, mer å tenke på. Jeg har iøvrigt tidligere publisert en annen liste av Tarantino, der von Triers Dogville er med som en av de 20 beste filmene mellom 1992 og 2009.

Anna Nicole – the opera

January 2, 2011

Det er en god stund siden jeg skrev om planene for en opera basert på Anna Nicole Smiths liv. Men nå er tiden snart her, den 17. februar er det premiere i London. Operaen er skrevet at Mark-Antony Turnage og med libretto av Richard Thomas (sistnevnte i sin tid også deltaktig i Jerry Springer: the Opera – se her). Peter Conrad har en fin artikkel i dagens The Observer, der han blant annet trekker paralleller til operahistoriske klassikere som Verdis La traviata (1853), Puccinis Manon Lescaut (1893), Massenets Thaïs (1903), Strauss’ Salome (1905), og Bergs Lulu (1937). Slik sett kan man si operaen har litt å leve opp til.

Forrige gang jeg skrev om Turnage på bloggen var i forbindelse med hans Hammered On, der han “sampler” Beyoncé, mens forrige gang jeg nevnte Peter Conrad var i forbindelse med et intervju med Antony Hegarty. Slik henger tilsynelatende også min verden på mange måter sammen.