Archive for the ‘Televisjon’ Category

Radio Song

March 21, 2012

Når jeg nå allerede har skrevet om Esperanza Spaldings Radio Music Society er det også grunn til å dele hennes framføring av “Radio Song” på David Letterman:

Falling Men

September 18, 2011

Jeg ser Mad Men (Matthew Weiner, 2007-) for tiden. Kom litt sent til det, og er midtveis i tredje sesong, og er litt usikker hva jeg synes. Det er proft gjort, det er tidskarakteristika og mye detaljer, og det er dimensjoner ved narrativene jeg kan fascineres av. Samtidig synes jeg vel ikke det er så estetisk utfordrende, og den retrodimensjonen som finnes i serien, som noen ganger føles nærmest nostalgisk, skaper en slags uaktuell dimensjon. Men da jeg leste Hari Kunzrus “Postmodernism: from the cutting edge to the museum” i Guardian her for nylig, ble jeg oppmerksom på noe jeg ikke hadde tenkt på før. Det dreier seg om åpningssekvensen (se den her).

Via videoen til New Orders “Bizarre Love Triangle” og Robert Longos arbeid, særlig Men in the Cities,

påpeker Kunzru en forbindelse mellom Mad Men og 9/11:

“Post 9/11 this is uncomfortable to watch, which makes it even more curious that Mad Men, the popular TV drama, alludes to Longo’s figures in its title sequence, which has a businessman falling past a façade that inescapably calls to mind the most famously absent international style buildings in Manhattan, the twin towers of Minoru Yamasaki’s World Trade Center.”

Med denne referansen kommer også Richard Drews berømte bilde “The  Falling Man” fra 11. september 2001 inn.

Er det forbindelser mellom dette bildet og Mad Men? Hva skulle forbindelsen så være? Det er i hvert fall en New York City referanse, men jeg er usikker på om det er noe mer. Det jeg blir sikker på, er at det er på tide å gjenlese Don DeLillos Falling Man (fra 2007) – og det også som en problematisering av Kunzrus noe forenklede historie om postmodernisme.

“Appropriate for the show”?

December 15, 2010

At popmusikk og sex henger sammen burde knapt overraske noen. Gjennom hele populærmusikkens historie har forbindelsene til kropp, kjønn og seksualitet vært åpenbare. Samtidig har mye av sjokkeffektene innenfor populærmusikkbransjen vært knyttet til seksualitet. Man skulle tro det nesten ikke var mulig å sjokkere lengre innenfor bransjen, men det kan man tydeligvis fortsatt. I det minste meldes det at man i Storbritania er opprørt etter at Christina Aguilera og Rihanna opptrådde ved finalen i den britiske X Factor lørdag. Ser man bildene som publiseres i avisene i forbindelse med saken, er det særlig Christina Aguileras framføring av “Express” som har satt sinnene i kok:

“Express” er hentet fra soundtracket til filmen Burlesque, og i den sammenhengen er det noe merkelig at man reagerer på iscenesettelsen. Rihanna opptrådde med “What’s My Name”:

I UK har man regelverk som skal beskytte barn, og “material that is unsuitable for children should not, in general, be shown before 9pm or after 5.30am.” Og her er det altså problemet skal ha oppstått. Interessant nok, som Daily Mail skriver, legger reglementet til “Any discussion on, or portrayal of, sexual behaviour must be editorially justified if included before the watershed.” Hvilket vel må bety at det skal ha en relasjon til programmet. Hva man nå enn måte synes om X Factor, det er liten tvil om seksualiteten – altså “discussion on, or portrayal of, sexual behaviour” – er en integrert del av popmusikken. Samtidig er det, muligens ikke, en ordinær del av familieunderholdningen på tv.

En lignende “skandale” kom for en måneds tid siden da det ble bestemt at Beyoncés reklamefilm for HEAT bare kunne sendes etter klokken 7.30pm. Også den var upassende for barn. Men, som man kunne se da Guardian skrev om saken, de linker også til YouTube-klippet med reklamen, så den helt store beskyttelsen av barna kan man jo så lure på:

Samtidig, ifølge The Guardian er det 2000 klager som har kommet inn i forbindelse med X Factor, og gitt den medieoppmerksomheten som følger av disse relativt få klagene (alt tatt i betraktning), tror jeg nok både X Factor og artistene synes det er vel verd det. Her kommer også noe av det forutsigbare. Artistene får medieoppmerksomhet, og avisene får lov å skrive om “sjokk,” “skimpy outfits,” og “sex.” Så når programmet hevder at opptredenene var “appropriate for the show” er jeg tilbøyelig til å være enig. Det er, simplethen, en del av popmusikkindustrien, og del av en nærmest selvgående mediemaskin.

Beethovens femte, menn og kvinner

August 23, 2009

Shaddap You Face

July 12, 2009

En liten tilbakevending her, og dermed tiden for å revitalisere serien med litt uventede covers. Her er Samuel L. Jacksons versjon av Joe Dolces 1981-hit “Shaddap You Face” live fra TV med Jonathan Ross:

Det er vel mer av en adaptasjon enn en cover, men Jackson tilfører unektelig låten nye dimensjoner. Noe som blir ekstra tydelig når man sammenligner med Dolces original:

Jarle Bernhoft

May 24, 2009

Fredag var jeg igjenNattjazz, og da for å dekke konserten med Jarle Bernhoft. Bergens Tidene virker å ha tekniske problemer med webben i dag, så her er anmeldelsen, som altså er på trykk i dagens avis. Det eneste jeg har gjort i tillegg er å legge til linker. Og, som innledning, her er Jarle Bernhoft, med “Streetlights,” live fra NRKs Store Studio, i fjor:

Hvis Oslo lå på vestkysten

Groovy, urbant, og med ekko av soul

Det lå til rette for musikalsk godlyd i møtet med Jarle Bernhofts soulorkester under Nattjazz fredag. Musikerne har samlet sett noen av de mer imponerende CV-er i Norge og behersker en mengde sjangere. Da platen Ceramik City Chronicles kom i fjor ble møtet mellom soulen og Oslo by framhevet, og Bernhoft ble kalt heimstadsdikter. Og det er tiltalende hvordan Oslo kommer gjennom i tekstene. Hvorfor skulle ikke norske byer få soulakkompagnement? Men så var det det med soulen, da. Referanser til urban soul er hørbare, ikke minst til Curtis Mayfields blaxploitation-musikk. Det er også en retrodimensjon over prosjektet, noe som soundmessig er ok, men som samtidig balanserer farlig på grensen til et musikalsk museum. Det er også musikalske referanser som overdøver denne urbane og svarte soulen. Mest hørbart er ekkoet fra Steely Dan, 70-tallets store antihelter og en klassisk referanse for lydfolk og velutdannede musikere som spiller soul og popjazz. For all del, Steely Dan kunne, og kan, definitivt sitt håndverk og har mye å komme med. Det kan bare noen ganger bli litt vel glatt. Den vestkystlyden de stod for har et slags studiopreg av perfeksjonisme; klanglig tiltalende og full av detaljer. Detaljene i Bernhofts musikk kom ikke helt fram i Røkeriet. Det var groovy i lange perioder, med solid bass og trommeunderlag, og særlig David Wallumrøds keyboards bidro i lydbildet. Gitarene kom derimot i bakgrunnen, bortsett fra når Bernhoft selv spilte solo. Dermed ble konserten i lange perioder preget av vokal og groovy komp, og jeg savnet en krisphet i diskantleiet. Best fungerte låtene med tempo og groove. Men også i første ekstranummer, en lavmælt versjon av “He Ain’t Heavy, He’s My Brother,” var flott, der Bernhoft alene på gitar og vokal tok konserten helt ned før resten av ekstranumrene løftet den igjen. Bernhoft synger godt, og inntar scenen i sentrum for det hele. Og musikerne gir ham et godt underlag. Den hårfine balansen mellom perfeksjon og den litt skitnere soulen er likevel vanskelig, men kan kanskje ikke helt forventes i livesituasjonen.

Bob Dylan (68)

May 24, 2009

Jeg pleier bare å feire runde fødselsdager. Men i dag gjør vi et unntak. Bob Dylan er 68, og intet tyder på at han har tenkt å bli pensjonist enda. Her er en liveutgave av “Forever Young” fra the Late Show with David Letterman, 18. november 1993:

Og her er “My Back Pages” live fra Bob Dylan’s 30th Anniversary Show, 16. oktober 1992. Med Roger McGuinn, Tom Petty, Neil Young, Eric Clapton, Bob Dylan, og George Harrison:

Og som en bonus tar jeg med en cover også. Som over, også her fra Madison Square Garden. Som en hyllest til George Harrison, november 2002, her er Dylans utgave av “Something”:

Spell II

May 19, 2009

Muligens er dette “Spell III,” den følger uansett opp tidligere post. Men her er altså Catherine Ringer og Iggy Pop som gjør “I Put A Spell On You” live på fransk tv for en tre ukers tid siden.

Iggy Pop har ellers nettopp sluppet ny plate, Préliminaires (med egen website her), så han har definitivt gått mot det franske. Platens første video er likevel “King of The Dogs,” en interaktiv video regissert av Patrick Boivin:

The Sun Always Shines on TV

May 14, 2009

Jeg husker da a-has (myspace) “Take on Me” kom. Det var i 1984, og jeg hadde forhåndsbestilt singelen, som kom på en 45-er (for bloggens unge lesere; det betyr en singel-plate – grammofon – dette var før cd-en og mp3-en, eller, mer korrekt, det er omtrent på samme tiden som cd-en kommer). Låten var i mine ører synth-pop, og hadde mye for seg, og i noen år fulgte jeg a-ha, men det var første LP-en, Hunting High and Low (1985), jeg først og fremst hadde et forhold til. I tillegg til “Take on Me” og tittellåten var det “The Sun Always Shines on TV” som ble mest spilt.

Videoen har ekko av den berømte videoen til “Take on Me,” har en rimelig tidsriktig sound, og jeg vet ikke helt om den egentlig har tålt tidens tann. Men det finnes flere nyere live-utgaver på YouTube, som denne, som har en adskillig mer oppdatert sound. Og som flere har kommentert, U2s (myspace) “Beautiful Day” synes å inneholde mer enn et lite ekko av låten (sjekk her for “bevis” – eventuelt denne, som er en slags mash-up versjon).

Men så til den uventede coveren. Svenn tipset meg i går, både om bloggen Mapsadaisical (og denne posten), og bandet Nadja, et canadisk band, med dimensjoner av støy, ambient, doom, og mer. Og, på deres myspace-side kan høres en riktig så interessant utgave av “The Sun Always Shines on TV.” Riktig flott, ikke minst der vokalen nærmest er druknet i gitarer og støykilder.

Beyond Beyond Here

May 13, 2009

Jeg har allerede referert til Bob Dylans Beyond Here Lies Nothin'” to ganger (her og her), men det er nødvendig å gjøre det en gang til. Det er kommet ut en video, regissert av Nash Edgerton, og med Amanda Aardsma og Joel Stoffer i rollene:

Pitchfork nevner Kill Bill som en mulig referanse, men jeg må også si at jeg får assosiasjoner til Cormac McCarthy og til Joel og Ethan Coen.

Låten har også fått ett annet liv. Den brukes nå i markedsføringen av andre sesong av vampyrserien True Blood regissert av Alan Ball. Her er traileren til andre sesongen:

Og selv om jeg ikke helt kan sette fingeren på hva det er, det skjer noe med låten når den kommer sammen med bilder.