September

Så ble ikke været så ille som fryktet i weekenden, men det er likevel rukket å bli september. Og hva er en bedre åpning på den nye måneden enn nettopp “September” med Earth, Wind & Fire, også selv om det er litt tidlig å spille den før “the 21st night of September.” Her er en utgave fra 1978:

Summer’s Almost Gone

Det meldes regn og under 20 grader i weekenden. Og selv om regn i København ikke kan sammenlignes med regn i Bergen, så er det likevel noe jeg helst ville være foruten. Og i neste uke begynner jeg undervisning for fullt, med introduksjonsforelesninger på to egne kurs, et om “Opera efter Wagner” og et om “Elektroniske stemmer i populærmusik,” og et kurs der jeg er en av tre undervisere, “Musikvidenskabelige problemstillinger.” Det kan med andre ord være tiden for å spille The Doors’ “Summer’s Almost Gone”:

The Sun Always Shines on TV

Jeg husker da a-has (myspace) “Take on Me” kom. Det var i 1984, og jeg hadde forhåndsbestilt singelen, som kom på en 45-er (for bloggens unge lesere; det betyr en singel-plate – grammofon – dette var før cd-en og mp3-en, eller, mer korrekt, det er omtrent på samme tiden som cd-en kommer). Låten var i mine ører synth-pop, og hadde mye for seg, og i noen år fulgte jeg a-ha, men det var første LP-en, Hunting High and Low (1985), jeg først og fremst hadde et forhold til. I tillegg til “Take on Me” og tittellåten var det “The Sun Always Shines on TV” som ble mest spilt.

Videoen har ekko av den berømte videoen til “Take on Me,” har en rimelig tidsriktig sound, og jeg vet ikke helt om den egentlig har tålt tidens tann. Men det finnes flere nyere live-utgaver på YouTube, som denne, som har en adskillig mer oppdatert sound. Og som flere har kommentert, U2s (myspace) “Beautiful Day” synes å inneholde mer enn et lite ekko av låten (sjekk her for “bevis” – eventuelt denne, som er en slags mash-up versjon).

Men så til den uventede coveren. Svenn tipset meg i går, både om bloggen Mapsadaisical (og denne posten), og bandet Nadja, et canadisk band, med dimensjoner av støy, ambient, doom, og mer. Og, på deres myspace-side kan høres en riktig så interessant utgave av “The Sun Always Shines on TV.” Riktig flott, ikke minst der vokalen nærmest er druknet i gitarer og støykilder.

Weather Song

Musikk om været tiltaler meg. Muligens har det noe å gjøre med å bo i Bergen. Strengt tatt er det vel teksten som er om været, og ikke musikken, men likevel. I dag fant jeg en ny sanger, Richard Walters, som jeg synes lyder interessant. The Guardian skriver om ham i sin serie “new band of the day.” Og her er han altså med “Weather Song”:

Sunny

Det er sol i Bergen. Muligens begynner våren å nærme seg. Så hva passer bedre enn diverse utgaver av Bobby Hebbs klassiske “Sunny” (fra 1966).

Det er en låt som har blitt gitt ut av en mengde artister. Den først coveren kom faktisk allerede i 1966, med Cher.

Her er en live-utgave fra 1967 med Dusty Springfield:

En annen live-utgave som jeg synes er helt fantastisk er fra 1971 i Paris med James Brown:

Den utgaven de fleste nok har hørt er fra 1977 med Boney M. Her kommer disco-grooven inn:

Boney Ms utgave finnes også i en remix fra 2004 med Boogie Pimps:

Jamiroquai spilte flere utgaver av den, her fra Glastonbury Festival i 1995 (de har også en utgave fra 2000, som har et annet tempo og som derfor er interessant):

Her er også en utgave med strykerarrangement av det klassiske slaget, Mark Ronson med Candie Payne fra 2007:

Og for å gi en helt annen feeling, her er Pat Martino og John Scofield live fra 2002:

Så får vi håpe solen holder.

Raindrops Keep Fallin’

I det minste gjør regnet at man kan surfe på nettet. Her er dagens cover. Ben Folds Five som gjør Burt Bacharachs “Raindrops Keep Fallin’ on My Head” med Bacharach selv som smilende dirigent i bakgrunnen.

Originalen er selvsagt hentet fra Butch Cassidy and Sundance Kid (fra 1969). (Og denne posten skal selvsagt ses i sammenheng både med Ben Folds og Rufus Wainwright her, og med Mike Patton og Mr. Bungle som covrer Bacharach her).

It’s Raining

Det er muligens ikke noe nytt at det regner. I Bergen. Men det gjør det altså. Det regner katter og hunder, eller, som det idiomatisk heter på min dialekt, kattunger (og altså, Reikel Peisen [som jeg antar er et pseudonym] tar feil når han i kommentarfelt i BT hevder at jeg er fra Bryne). Denne helgen har Bergen passert tometersmerket, og selv om det er litt tid til vi er på høyde med fjoråret, så er det vått. Og man kunne være fristet til å poste Travis med “Why Does It Always Rain on Me.” Men ellers er Krogholms post fra juni god å ha på regnværsdager; soundtrack for rainy days indeed. Men i tillegg, en sang som av en eller annen grunn får meg i godt humør selv med regn: her er The Weather Girls med “It’s Raining Men” (fra 1982).

Legg merke til linjen i begynnelsen: “And leave those umbrellas at home”; her er det meningen man skal bli våt. Coveren med Geri Halliwell (fra 2001, og også brukt på soundtracket til Bridget Jones’ Diary) er langt fra like interessant, om enn det er en grammofonfeil der som jeg selvsagt liker (en pick-up som ikke gjør som den skal, og dermed må hun begynne på nytt). Men utover det synes jeg hun mangler den campness som Weather Girls så til de grader har i sin performance.

ich habe meinen Regenschirm vergessen

I en kåring gjennomført av Onepoll er Rihannas “Umbrella” kåret til den mest fengende sangen gjennom tidene (“catchiest song of all time”). Siden jeg ikke får lagt inn originalvideoen; her er en remix (originalen er linket fra tittelen over).

Når man bor i Bergen er det muligens litt vanskelig å tenke på paraplyer med glede. (Denne uken kan værmeldingen melde om regn så langt øye kan se – og litt lengre. Torsdag kan det bli mellom 80 og 100 millimeter nedbør på ett døgn). Så jeg sier som Nietzsche, og som jeg har sitert i dagens tittel: “ich habe meinen Regneschirm vergessen” (“jeg har glemt min paraply”), et sitat fra høsten 1881 som finnes i Kritische Studienausgabe, bind 9, side 587 (og som Derrida har gjort riktig mye ut av i sin Eperons: Les Styles de Nietzsche fra 1976).

august

Light My Fire

Det er sommer – og i dag skinner solen selv i Bergen (byen er jo ellers kjent for å være det andre stedet solen aldri skinner) – så hva passer bedre enn en easy listening utgave av The Doors’ “Light My Fire”? Her er The Mike Flowers Pops: