Archive for the ‘Improvisasjon’ Category

Kirkofon

March 13, 2012

I forberedelsene til helgens paper om Rahsaan Roland Kirk er det mengder av løse tråder. Noen er riktig gode. Som når jeg i coveret til I Talk With the Spirits (fra 1964) leser:

“Just as John Cage prepared the piano, Roland has ‘prepared’ himself. He should be looked at, not as a multi-instrumentalist, but as a Kirkophone player. There couldn’t possibly be another like him. He is ‘all music’ as much as little boys are all snips, snails, and puppy dog tails. There is music emanating from his every pore. He is a visual, as well as a musical experience. Three reed instruments, two of his own invention, hang from his neck. A whistle, a siren, a flute, a nose flute, and castanets are all attached to him in some manner. He plays all of these separately, in unison, in three-part harmony and, lately, in counterpoint to himself.”

Det er mer i disse liner notes, men denne beskrivelsen er god – og demonstrerer for meg hvordan også tekster fra albumcovers er sentrale også for en musikk- eller kulturvitenskapelig beskrivelse. Det er også vanskelig, i bakspeilet, å ikke se denne beskrivelsen som en form for, om ikke kyborg, så i det minste en form for symbiose mellom musiker og instrumenter. Der en høyere enhet oppstår. Og i tilfellet Kirk nok mer enn i så mange andre tilfeller, blant annet fordi han så mange ganger spilte tre instrumenter samtidig.

Radiomusikk

March 12, 2012

To nye plater som begge refererer til radioen i tittelen. Og de er begge gode. For det første er det Robert Glasper Experiments Black Radio (som kom for kort tid siden). Å kalle det en jazzplate er muligens sjangermessig problematisk, men jazzen er viktig som en av ingrediensene. Samtidig finnes det referanser på tvers av afrikanskamerikanske sjangere – og andre, inkludert en cover av Nirvanas “Smells Like Teen Spirit” – og det er blitt en flott plate. Personlig har jeg ikke minst sansen for broken av vocoder, men det er også noen rytmisk tighte ting som er riktig gode. Tittelsporet har fått en video, her er “Black Radio” featuring Yasiin Bey (tidligere kjent som Mos Def):

Den andre platen er Esperanza Spaldings Radio Music Society, som ikke er sluppet enda, men som streames over på NPR as we speak. Igjen er jazzen i bunn, men jeg er enig med Patrick Jarenwatt Ananon, som skriver hos NPR, at det nok kan kalles et popalbum, men i så fall med “pop” i hermetegn. Platen ble annonsert med en video for en stund siden. Her er “Black Gold” (med Algebra Blessett på gjestevokal):

Der Glasper skriver “black” i platetittelen har altså Spalding “black” innskrevet i en låt, men som videoen viser, dette er en låt, video – og implisitt plate – som tar den afrikanskamerikanske konteksten alvorlig. To plater, som begge bør sjekkes ut, og som muligens kan slås sammen som Black Radio Music Society.

Sound???

March 8, 2012

Som jeg har skrevet om før skal jeg neste helg holde ett innlegg om Rahsaan Roland Kirk. I forarbeidet har jeg også sett filmen Sound??? fra 1966, regissert av Dick Fontaine.

Helt sentrale figurer i filmen er nettopp Roland Kirk og John Cage, og filmen setter disse to sammen. Nettopp dermed åpner det for en annen form for tenkning rundt Kirk, idet de estetiske sammenstillingene mellom avantgarde, jazz, etc., simpelthen må tenkes på ny. (Hele filmen kan ses på ubuweb). (Jeg har skrevet om filmen før, men den er verd å repetere i og med at jeg tenker videre).

Blacknuss I

January 23, 2012

Jeg har tidligere nevnt Nordisk Sommeruniversitets studiekrets Popmodernism. Vi skal ha vårt første seminar her i København, 16.-18. mars (og programmet er ved å bli klart). I utgangspunktet har vi lagt opp et åpent tema der vi gjør de først forsøkene på å innsirkle momenter til en diskusjon av hva popmodernisme kan sies å være.

Mitt eget bidrag denne gangen blir en diskusjon av Rahsaan Roland Kirk, med utgangspunkt i hans plate Blacknuss (fra 1971). Det er en plate med diverse coverversjoner, med tradisjonelle referanser, og med Kirks egen låt “Blacknuss” spilt på klaverets sorte tangenter. Jeg er ikke ferdig med mitt innlegg enda, men det jeg forsøker å gjøre er å tenke en utvidelse av modernismebegrepet med to mellomstasjoner. For det første tar jeg utgangspunkt i begrepet “vernacular modernism,” slik Miriam Bratu Hansen presenterte dette i artikkelen “The Mass Production of the Senses: Classical Cinema as Vernacular Modernism” (fra Modernism/Modernity 6/2, 1999), der hun, som i mange andre artikler, utfordrer en mer ensidig modernismeforståelse som hun kaller “‘high’ or ‘hegemonic’.” For det andre tar jeg utgangspunkt i begrepet “Afro-Modernity” og dertilhørende “Afro-Modernism,” hentet fra Michael Hanchards artikkel “Afro-Modernity: Temporality, Politics, and African Diaspora,” fra Paul Gilroys The Black Atlantic, og fra Alexander G. Weheliyes Phonographies: Grooves in Sonic Afro-Modernity. I Kirks musikk synes jeg det er mulig å høre både en “vernacular modernism” og en “Afro-modernism.” Og, muligens – det vil være min tese – en popmodernisme (på Blacknuss representert med Bill Withers’ “Ain’t No Sunshine” og Smokey Robinsons “My Girl”).

En låt som viser denne blandingen med all tydelighet er versjonen av Burt Bacharachs “I Say a Little Prayer” (finnes på platen Volunteered Slavery fra 1969 – jeg har postet den før).

Og den kanskje beste beskrivelsen finnes i Josh Kuns bok Audiotopia: Music, Race, and America, der han skriver:

“We can directly hear Omi and Winant’s ‘disorganization and construction’ paradigm at work in Kirk’s 1969 version of Burt Bacharach’s ‘I Say a Little Prayer’, which he re-imagines as an angry, pissed-off prayer of protest in honor of the recently slain Martin Luther King Jr. Kirk disorganizes the song’s romantic easy-listening pop and uses it to construct something else, a love song to the black freedom lost with the death of King that seethes with betrayal and disillusionment between the notes of Bacharach’s sweet, lulling melodies and choruses. Before Kirk even lets us hear the familiar notes of Bacharach’s original, Kirk re-authors it, introducing his version with a tribute to King. ‘They shot him down’, King bitterly preaches over dissonant piano tumbles and saxophone whines. ‘They shot him down to the ground. But we gonna say a little prayer for hum anyway’. The short, snappy, and poignant three-minute ‘forever and ever you’ll stay in my heart’ love song that had been a chart-topping hit for Dionne Warwick and Aretha Franklin was now an eight-minute-long black civil rights howl.

Kirk never erases Bacharach’s original, he just pulls it apart, inflates it, stretches it out, puts it to work. To borrow the two performance strategies that Houston Baker Jr. has posited for African American modernism, Kirk’s version of Bacharach demonstrates both an initial ‘mastery of form’ (he can duplicate the original) and then a subsequent ‘deformation of mastery’ (he can then undo the original form and put his own signature on it). Kirk’s mastery of ‘I Say a Little Prayer’ only to then ‘de-form’ it into a civil rights lament constitutes, in Baker’s words, ‘a go(ue)rilla action in the face of adversaries’. The band takes solo after solo, riffs build into riffs, bridges collapse into bridges, Kirk moans, and Coltrane’s ‘A Love Supreme’ even gets quoted (a song that is no stranger to the revolutionary politics of black music). The recognizable melody – which never completely disappears long enough to be forgotten – is worn like a transparent mask over a face of improvisation; the mask is not a minstrel mask (Kirk does not pretend to be Bacharach) but a de-minstrelizing mask (Kirk puts on Bacharach precisely to show just who is wearing who). Or, in Baker’s words, Kirk’s Bacharach mask is not meant to obscure, but to advertise: ‘It distinguishes rather than conceals’. And just as Bacharach seems to settle right back in at song’s end, Kirk transforms him once again, steering ‘I Say a Little Prayer’ so that it ends in the black church – a secular pop song de-formed into a gospel vamp, a choir shout, a holy moment of collective testimony.”

At vi her hører en alternativ modernisme til den “høye” synes åpenbart, at den har spesifikke afrikansk-amerikanske trekk likeså. Bacharachs låt er også tydelig en poplåt, ikke minst gjennom Dionne Warwicks utgave, og dermed er dette en performance som åpner en mengde mulige fortolkninger. Siden Kun allerede har gjort akkurat denne lesningen vil jeg forsøke å gjøre noe litt annet i min presentasjon – dog med flere av de samme utgangspunktene. Så jeg ser ikke bort fra at det blir flere poster om Kirk her framover.

Mitt hjerte alltid vanker

December 24, 2011

Tweet Tweet

February 16, 2011

Dette er ikke en post om twitters vidunderlige verden, men en fortsettelse av gårsdagens post om Socalled. Et av bandene han spiller med er Abraham Inc. der han spiller sammen med David Krakauer og Fred Wesley. Deres foreløpig største hit er “Tweet Tweet” fra CD’en med samme navn (fra 2010). Her i den offisielle videoen:

Stilistisk finner jeg det fascinerende hvordan elementer fra funk, klezmer og hip-hop trekkes sammen, og der noen forskjeller jevnes ut mens andre får bli værende. En live-utgave (live i studio) har ligget på YouTube riktig lenge, og forblir like god:

Sun Ra/dio (egenreklame)

December 3, 2010

I kveld sendes første program av to om Sun Ra og afrofuturisme i P2s Sløyt og Drøyt. Det er selvsagt også tilgjengelig i en nettradio nær deg, og om du ikke hører det “live” kan det tas senere. (“Live” er her uansett et relativt begrep, siden opptakene ble gjort tilbake i september – i en slags råteip i det minste). I dagens program er det Sun Ra som er i fokus, mens neste uke, altså den 10. desember, er det diverse innhugg i afrofuturismens historie etter Sun Ra – og fram til Janelle Monáe. Tidspunktet i kveld er 22.05, men altså, sjekk det ut på nettet. Dette blir ikke spilt, men likevel, her er Sun Ras arrangement av “Pink Elephants on Parade” fra Dumbo (1941). Musikken kan finnes på albumet Stay Awake: Various Interpretations from Vintage Disney Films (fra 1988, produsert av Hal Wilner), her satt sammen med bilder fra filmen:

Se tidigere post om Sun Ra, og også weblinks til Sun Ra Arkestra og Afrofuturism.

Derrida og Coleman

September 20, 2010

Bloggen An und für sich postet på fredag link til et intervju Jacques Derrida gjorde med Ornette Coleman i 1997, kalt “The Other’s Language” (se også her, på Jazz Studies Online, også med link for pdf). Det er på langt nær Derridas beste tekst, men det gjør heller intet. Og jeg liker følgende sitat:

“I am not an ‘Ornette Coleman expert’, but if I translate what you are doing into a domain that I know better, that of written language, the unique event that is produced only one time is nevertheless repeated in its very structure. Thus there is a repetition, in the work, that is intrinsic to the initial creation – that which compromises or complicates the concept of improvisation. Repetition is already in improvisation: thus when people want to trap you between improvisation and the pre-written, they are wrong.”

Et av verkene som diskuteres er Colemans Skies of America (fra 1972). Her er avslutningstemaet, “Sunday in America”:

Se tidligere poster av de to menn, her og her.

Anmelderi og Grammy

December 7, 2009

Nominasjonene for Grammy Awards ble offentliggjort i sist uke. I tillegg til at det er interessant å se noen av mine favoritter bli nominert, var det særlig interessant å se hvordan plater jeg har anmeldt gjennom året er nominert. Det dreier sego m ikke mindre enn sju av de platene jeg har anmeldt i år.

Beyoncés I Am … Sasha Fierce har sju nominasjoner (category 1, Record of the Year; category 2, Album of the Year; category 3, Song of the Year; category 5, Best Female Pop Vocal Performance; category 23, Best Female R&B Vocal Performance; category 28, Best R&B song; category 30, Best Contemporary R&B Album) (se post her og min anmeldelse her); Seals Soul har to nominasjoner (category 6, Best Male Pop Vocal Performance; category 86, Best Instrumental Arrangement Accompanying Vocalixt(s)), den siste for arrangementet på “A Change Is Gonne Come” (se poster her og her, anmeldelse her).

Allen Toussaints The Bright Mississippi har en nominasjon (category 47, Best Jazz Instrumental Album, Individual or Group), Lily Allens It’s Not Me, It’s You har en (category 92, Producer of the Year, Non-Classical) (se post her, anmeldelse her), Fred Johnny Berg har en (category 94, Best Surround Sound Album), Emerson String Quartet har en (category 103, Best Chamber Music Performance) (se post her, anmeldelse her) og Arvo Pärts In Principio har en (category 106, Best Classical Contemporary Composition) (se post her).

Og selvsagt vurderer jeg mine egne karakterer opp mot det faktum at disse platene nå er nominert for Grammy. Jeg ga i sin tid Beyoncés plate 3, og synes fortsatt ikke den er på høyde med hennes beste plate (som er B’day fra 2006), jeg ga Seal og Lily Allen 4, Allen Toussaint, Emerson String Quartet og Arvo Pärt fikk alle 5, mens Fred Jonny Berg fikk 1 fra meg på karakteren. I ettertid er det sånn sett to plater jeg ville revurdere: Allen Toussaint har jeg gledet meg veldig over, og muligens skulle den hatt en 6’er i stedet, og en lignede endring har skjedd i forhold til Lily Allen, som jeg i dag nok ville gitt en 5’er. Når det gjelder Beyoncé, som ser ut til å kunne bli Grammys store dronning – i tillegg til de sju nominasjonene for I Am … Sasha Fierce har hun to nominasjoner mer – så har jeg ikke endret mening om karakteren på platen. Og når det gjelder “Single Ladies (Put A Ring On It)” synes jeg fortsatt det er en låt med en enerverende tekst, en tekst som kjønnspolitisk nærmest er reaksjonær (og der tankene går til Sarah Palin snarere enn Barack Obama), med et totalt fravær av et kontemporært kvinnesyn. Men når den blir framført slik som dette, som er en live prøve, så er jeg villig til å se helt bort fra teksten, og bare nyte den groovy framføringen.

Mr. Mystery

August 25, 2009

Faste lesere av bloggen vil vite at jeg er fascinert av Sun Ra (se her), og nok særlig forbindelsene til afronauter og afrofuturisme (se her). Jeg arbeider fortsatt i en slags innsamlingsfase av materiale her, men skriver også på prosjektet underveis. En annen ting jeg er opptatt av – og arbeider med – er opera. Og da faller jo meget på plass når jeg finner ut av Fred Ho (myspace), sammen med Quincy Troupe, har skrevet en opera med tittelen Mr. Mystery: The Return of Sun Ra To Save Planet Earth (2005). Og som Sun Ra sa: “History is only his story, my story is mystery.” Jeg finner ingen video av denne operaen, men et komponistportrett av Fred Ho er her: