Archive for the ‘Medier’ Category

Radio Song

March 21, 2012

Når jeg nå allerede har skrevet om Esperanza Spaldings Radio Music Society er det også grunn til å dele hennes framføring av “Radio Song” på David Letterman:

Advertisements

Queens of Disco

March 14, 2012

Det kan nesten virke som om BBC har bestemt seg for å støtte mine forelesninger dette semesteret. Ikke før har jeg fått postet The Joy of Disco finner jeg Queens of Disco. En litt annen historie enn i den andre dokumentaren, og det er fortsatt andre historier som gjerne skulle fortelles, men dette er bra.

The Joy of Disco

March 6, 2012

Det er mer enn gjennomsnittelig interesse for disco for tiden. Og det passer meg fint, både siden jeg underviser disco dette semesteret og siden jeg skal ha en workshop om disco under IKK Festival torsdag. I går kom det enda mer. Via Dummy fant jeg BBC dokumentaren The Joy of Disco, som på mange måter er en god historie. Selvsagt er det en historie – av mange mulige. Og selvsagt kunne man ønske andre dimensjoner tatt inn (og noen, for å være helt ærlig, som kunne vært redigert bort). Men slik er selvsagt dokumentarens betingelser. Så sett av en times tid og se gjennom. Og som Dummy skrev på sin facebook-side: Don’t ask, just dance.

Bop Gun

February 17, 2012

Jeg tror jeg bruker Wikipedia hver dag. Noen ganger er det småting jeg skal sjekke, som et årstall, andre ganger er jeg på jakt etter forbindelser, som musikere som har spilt på plater jeg muligens ikke har hørt om. Det er ikke alltid jeg stoler på Wikipedia, men det er et godt utgangspunkt for videre nettsøk, og for videre lesning. Og så er det noen ganger jeg finner perler. En slik fant jeg i går. I forbindelse med mine disco-forelesninger skal jeg i neste uke diskutere likheter og forskjeller på funk og disco, og en sentral aktør er George Clinton. I går hørte jeg så på platen Funkentelechy Vs. the Placebo Syndrome (fra 1977), med, blant annet, låten “Bop Gun (Endangered Species)”:

“The Placebo Syndrome” synes å være Clintons metafor for disco, og det fakes the funk, der funken altså blir “the real thing.” Som Peter Shapiro skriver i Turn the Beat Around: The Secret History of Disco:

“Compare this to the third great synth record of 1977 (‘I Feel Love’, Kraftwerk’s ‘Trans Europe Express’), Parliament’s Funkentelechy Vs. the Placebo Syndrome, a comic book funk fantasy that pits Star Child (‘the protector of the pleasure principle’) in a battle to the death with Sir Nose D’Voidoffunk. The album is densely populated with all manner of synth squiggles and, on ‘Flash Light’, a preposterously funky Moog bassline that was made by stacking notes on top of each other, creating a springy sound of profound depth. Star Child’s principal weapon in this battle in the ‘zone of zero funkativity’ is the ‘Bop Gun’, which features the lyrics, ‘Turn me loose, we shall overcome’. The reference to the civil rights struggle was unmissable: the ‘Bop Gun’ was Parliament mastermind George Clinton’s metaphor for the life-affirming power of dancing in the face of the pleasure-denying, sexless Puritans and the charlatan ‘urge overkill’-peddlers who ran America. In Clinton’s hands, the machine and gospel tradition not only marched hand in hand, but the two fused to become a weapon – anything but Summer’s submission. The album’s textures and scenario screamed ‘science fiction’, but the album was all about ‘realness’ – dig that title! – where true black music struggled against ‘the Placebo Syndrome’ which was faking the funk.”

Alt dette gir mening, og passer også godt inn i Parliaments større konseptuelle prosjekt. Men så var det altså jeg leste Wikipedia-siden for “Bop Gun (Endangered Species).” Og hele siste avsnittet er fantastisk:

“Often unacknowledged is the degree of influence that the song had on the trajectory of French philosopher Jacques Derrida’s critical work. In 2011, Jürgen Schpengelheimer presented a paper at the ‘New Directions in Critical Theory’ conference, organized around the theme of ‘Singularity: Transdisciplinary Explorations in Language, Culture, and Theory’, in which Schpengelheimer, perhaps best-known as the cousin of Sylviane Agacinski, the woman with whom Derrida had a long-standing extra-martial affair, presented heretofore unpublished diary entries by the late Derrida reflecting upon the ‘bop gun’ within Bataille’s concept of non-consensual mysticism. Although it is commonly known that Derrida had a high regard for the ‘spontaneity, improvisation and unmediated expression’ of jazz, it is often overlooked by many recipients of his critical work that he privately was also fond of these aspects within George Clinton’s catalog as well. Essentially, Derrida’s assertion read the ‘bop gun’ as a potential cryptographic algorithm within Nichomachean ethics, locating pleasure as the energeia that provides an apodictic reversal between the entelechy of potentiality and actuality, thereby rendering Sir Nose’s ‘zone of zero funkativity’ into a veritable aporia.”

Den nevnte konferanse er det linket til, men jeg kan ikke finne noe program, og når jeg googler Jürgen Schpengelheimer får jeg opp ett – 1 – treff, og det er nettopp overnevnte side. Hvis han har holdt et akademisk paper og det bare finnes ett treff i google, vel, det er som om han ikke eksisterer. Er det hele fake? Som Bootsy Collins sier, på “The Pinocchio Theory,” fra albumet Ahh … the Name Is Bootsy, Baby! (fra 1977; spilt inn i 1976): “You fake the funk, your nose got to grow.”

Samtidig kan jeg ikke helt dy meg for å tenke at det er noen poenger her. “Zone of zero funkativity” som apori gir mening, enten Derrida nå skulle ha tenkte det eller ei. Og når jeg så for meg Derrida på disco for en stund siden, kan jeg vel også få forestille meg en funky Derrida for et lite øyeblikk.

Popmodernism

October 29, 2011

Faste lesere vil huske at jeg tidligere har postet om Nordisk Sommeruniversitet. Sommeren 2010 gikk den forrige studiekretsen jeg deltok i inn, og det nye prosjektet som ble foreslått kom ikke på programmet (den historien har jeg fortalt før). I sommer, derimot, kom prosjektet Popmodernism på studieprogrammet, et prosjekt Louise Yung Nielsen og jeg skal koordinere. Nå er den første call for papers ute, til et seminar i København, 16-18 mars, 2012. Les på studiekretsens blogg, og på Nordisk Sommeruniversitets hjemmesider.

Edison og lytting (Om grammofonologi II)

October 3, 2011

Av ulike grunner har jeg blitt forsinket i å oppdatere bloggen, men de siste forelesningene i i kurset “Om grammofonologi” (se forrige innlegg her) har handle tom henholdsvis Edison og fonografens oppfinnelse og noen elementer til lyttingens historie knyttet til teknologiutvikling. Det er flere grunner til at disse to elementene henger sammen.

Én grunn til å fokusere på Edison – det finnes også andre innganger – er hans egne tekster, ikke minst “The Phonograph and Its Future” (fra 1878) og “The Perfected Phonograph” (fra 1888), begge publisert i North American Review. Her får vi et slags innblikk i fonografens urhistorie, fra innsiden så å si, og med de ti årene som går mellom tekstene også en form for ettertanke fra Edison selv. Nettopp den bevegelsen er også sentral for meg i spørsmålet om hva slags tekster dette er. Det er selvsagt historisk kildemateriale, men samtidig er det fra en aktør, og tekstene kan dermed fortolkes både som bud på hva fonografen skal være, og som en begynnelse på en bestemt grammofoneffekt.

Det er interessant å se både hvordan Edison skriver fonografen inn i historiske sammenhenger, og hvordan han ser for seg dens anvendelsesområde. Når det gjelder historie sammenligner han med tidlige skriftformer:

“It is curious to reflect that the Assyrians and Babylonians, 2500 years ago, chose baked clay cylinders inscribed with cuneiform characters, as their medium for perpetuating records; while this recent result of modern science, the phonograph, uses cylinders of wax for similar purpose, but with the great and progressive difference that our wax cylinders speak for themselves, and will not have to wait dumbly for centuries to be deciphered, like the famous Kileh-Shergat cylinder, by a Rawlinson or a Layard.”

Fonografen behøver altså ingen desjifrering eller fortolkning. Den taler for seg selv. Her er det altså både en likhet med tidligere inskripsjonsteknikker og en samtidig en forskjell. En forskjell er som sagt at den taler for seg selv, noe som også kan knyttes til det banale poenget at det er talen som registreres som inskripsjon, som deretter avspilles. Skriften blir dermed i en annen forstand bare en kanal fra lyd til lyd, der inskripsjonen fungerer annerledes enn i forhold til bokstavskrift.

Ikke at Edison er språkfilosof av den grunn. Og det er også mulig å fortolke indre motsigelser i hans tekster. Eksempelvis i forhold til bruksområdene han ser for seg. Som han skriver i “The Phonograph and Its Future”:

“Among the most important may be mentioned: Letter-writing, and other forms of dictation books, education, reader, music, family records; and such electrotype applications as books, musikal-boxes, toys, clocks, advertising and signaling apparatus, speeches, etc., etc.”

Eller, enda tydeligere, i “The Perfected Phonograph”:

“In my article ten years ago, I enumerated among the uses to which the phonograph would be applied: 1. Letter writing and all kinds of dictation without the aid of a stenographer. 2. Phonographic books, which would speak to blind people without effort on their part. 3. The teaching of elocution. 4. Reproduction of music. 5. The ‘Family Record’ – a registry of sayings, reminiscences, etc., by members of a family, in their own voices, and of the last words of dying people. 6. Music boxes and toys. 7. Clocks that should announce in articulate speech the time for going home, going to meals, etc. 8. The preservation of languages, by exact reproduction of the manner of pronouncing. 9. Educational purposes; such as preserving the explanations made by a teacher, so that the pupil can refer to them at any moment, and spelling or other lessons placed upon the phonograph for convenience in committing to memory. 10. Connection with the telephone, so as to make that invention an auxiliary in the transmission of permanent and invaluable records, instead of being the recipient of momentary and fleeting communications.”

Det er ikke vanskelig å se at disse bruksområdene er ulike. Diktafonen handler om at talen skal kunne reproduseres til skrift (gjerne på skrivemaskin), uten at den behøver å gå veien om stenografi, og også uten at skriveren behøver å høre taleren live, mens fonografen som en måte å lære uttale på (tenk George Bernard Shaws Pygmalion fra 1912, for eksempel), handler om gjentakelser av tonefall som så kan etterlignes. Reproduksjon av musikk kjenner vi selvsagt, mens arkivering av døende språk for ettertiden har en annen form for reproduksjonseffekt. Men det er også nettopp her det er interessant å lese Edisons tekster, der disse ulike effektene tilsynelatende eksisterer sammen uten den differensieringen vi senere har tillagt dem. Her er, med andre ord, muligheter både for å diskutere Edisons teorier ut fra senere filosofiske teorier, og omvendt, se hvordan Edisons apparatur utfordrer de samme teoriene.

Det er også her en lyttingens historie kan komme inn som et element. Min forelesning der hadde den “hemmelige” tittelen Dialectic of Ensoniment, som selvsagt er et spill på Adorno/Horkheimers Opplysningens dialektikk, men der nettopp klangens dimensjon – det soniske – kommer inn som en kontrast til det visuelle som finnes i opplysningen. Som Jonathan Sterne skriver tidlig i The Audible Past:

“As there was an Enlightenment, so too was there an ‘Ensoniment’. A series of conjunctures among ideas, institutions, and practices rendered the world audible in new ways and valorized new constructions of hearing and listening. Between about 1750 and 1925, sound itself became an object and a domain of thought and practice, where it has previously been conceptualized in terms of particular instances like voice and music. Hearing was reconstructed as a physiological process, a kind of receptivity and capacity base don physics, biology, and mechanics. Through techniques of listening, people harnessed, modified, and shaped their powers of auditory perception in the service of rationality. In the modern age, sound and hearing were reconceptualized, objectified, imitated, transformed, reproduced, commodified, mass-produced, and industrialized.”

Sterne gjør mye for å fortelle denne historien, og med særlig fokus på den medisinske diskursen. I tillegg er det en etter hvert klassisk referanse til hvordan lydteknologier vokser ut av spørsmålet om hvordan døve kan lære å snakke. Som Friedrich Kittler skriver, i Gramophone, Film, Typewriter:

“A physical impairment was at the beginning of mechanical sound reproduction.”

Dette er en etter hvert velkjent historie, men den sier også noe interessant om historieforståelse og skriving. Her er det så å si unntakene som leder til diskusjonen; de døve – eller tunghørte – anvendes som gode eksempler for å forstå hørsel. Det er her jeg også tenker at det finnes interessante dimensjoner ved lyttingen som med fordel kan komme fra et musikkvitenskapelig eller musikkhistorisk ståsted. Om man forutsetter at komponister, musikere, og forfattere som skriver om musikk er en annen “ekstremtype” er det materiale for flere lag av lyttingens historie som kan komme herfra (et sted å begynne er Peter Szendys Listen: A History of Our Ears).

Falling Men

September 18, 2011

Jeg ser Mad Men (Matthew Weiner, 2007-) for tiden. Kom litt sent til det, og er midtveis i tredje sesong, og er litt usikker hva jeg synes. Det er proft gjort, det er tidskarakteristika og mye detaljer, og det er dimensjoner ved narrativene jeg kan fascineres av. Samtidig synes jeg vel ikke det er så estetisk utfordrende, og den retrodimensjonen som finnes i serien, som noen ganger føles nærmest nostalgisk, skaper en slags uaktuell dimensjon. Men da jeg leste Hari Kunzrus “Postmodernism: from the cutting edge to the museum” i Guardian her for nylig, ble jeg oppmerksom på noe jeg ikke hadde tenkt på før. Det dreier seg om åpningssekvensen (se den her).

Via videoen til New Orders “Bizarre Love Triangle” og Robert Longos arbeid, særlig Men in the Cities,

påpeker Kunzru en forbindelse mellom Mad Men og 9/11:

“Post 9/11 this is uncomfortable to watch, which makes it even more curious that Mad Men, the popular TV drama, alludes to Longo’s figures in its title sequence, which has a businessman falling past a façade that inescapably calls to mind the most famously absent international style buildings in Manhattan, the twin towers of Minoru Yamasaki’s World Trade Center.”

Med denne referansen kommer også Richard Drews berømte bilde “The  Falling Man” fra 11. september 2001 inn.

Er det forbindelser mellom dette bildet og Mad Men? Hva skulle forbindelsen så være? Det er i hvert fall en New York City referanse, men jeg er usikker på om det er noe mer. Det jeg blir sikker på, er at det er på tide å gjenlese Don DeLillos Falling Man (fra 2007) – og det også som en problematisering av Kunzrus noe forenklede historie om postmodernisme.

Om grammofonologi

September 8, 2011

Dette semesteret har jeg et undervisningsforløp jeg har kalt “Om grammofonologi.” Tittelen spiller selvfølgelig på Jacques Derridas De la grammatologie (1967 – engelsk oversettelse 1976), men Derridas bok blir nok først og fremst en inspirasjon for meg selv. Samtidig, de diskusjoner Derridas bok kan tas som eksempel på er også relevante for en diskusjon om grammofonen, om enn man kunne tenke seg at endringen i teknologisk medium – fra skrift/tale til lyd/skrift (fonograf) – samtidig dreier perspektivene noe. Diskusjonen av lydteknologier er for meg også knyttet til et bredere perspektiv på auditiv kultur, der altså musikken blir én form for lyd blant flere. Framveksten av ulike former for studier av det auditive eller soniske har pågått en stund, men har langt i fra den samme utbredelsen som studier av visuelle kulturer. Dette synes jeg er interessant, men jeg tenker også at studiene av visuell kultur burde kunne oversettes til auditiv kultur. Her er jeg særlig inspirert av Friedrich Kittlers Optische Medien (1999 – engelsk oversettelse 2010), en bok jeg gjerne vil sette sammen med hans tidligere Grammophon, Film, Typewriter (1986 – engelsk oversettelse 1999). Ser man den siste tittelen som referanser henholdsvis til lyd, bilde, og skrift, skulle man kunne se muligheter for å la de tre feltene prege hverandre i en intermedial diskurs. Samtidig åpner det også for diskusjoner av det mediespesifikke, om enn Kittler i Optische Medien synes å hevde at computeren, som et slags metamedium, tar over for dem alle.

Endelig er forelesningene for meg inspirert av Adornos “Die Form der Schallplatte” (fra 1934 – engelsk oversettelse her), og ikke minst hans henvisning til en “grammofonens forhistorie.”

“Wenn man späterhin, anstatt ‘Geistesgeschichte’ zu treiben, den Stand des Geistes von der Sonnenuhr menschlicher Technik ablesen sollte, dann kann die Vorgeschichte des Grammophons eine Wichtigkeit Erlangen, welche die mancher berühmter Komponisten vergessen macht.”

At andre historier enn de som er knyttet til komponister er viktige, og at man kan få en annen – og ikke mindre viktig – musikkhistorie ved å fokusere på teknikk og teknologi synes selvsagt. Samtidig er det noe historiografisk interessant i å skrive en grammofonens forhistorie; det vil på en måte bli en historie som tar grammofonen som hendelse som utgangspunkt, og derfra skriver historien. Det er med andre ord en historie med et veldig spesifikt utgangspunkt. Det synes jeg er uproblematisk i seg selv, men jeg synes det åpner for noen interessante dimensjoner rundt historieskrivning. Er forholdet til grammofonen i dag en effekt av over 100 års grammofonhistorie? Er det utviklingen innenfor digitale medier som gjør at man vender seg mot eldre medier, i en eller annen form for mediearkeologisk aktivitet? Slike, og lignende, spørsmål, vil jeg diskutere med studentene det kommende semester. Og jeg vil oppdatere bloggen om temaet jevnlig og håper på en enda bredere diskusjon på den måten.

Og, til slutt, her er et filmklipp fra 1927 av Thomas Alva Edison, som forteller hvordan han sang “Mary Had a Little Lamb” i sin første fonograf tilbake i 1877:

Love on Top

August 29, 2011

I går var det MTV Video Music Awards, og mer interessant enn hvem som vinner er framføringene under showet. Det er mer spektakulært enn man er vant med. Lady Gagas utgave av “Yoü and I” vil jeg forhåpentligvis komme tilbake til, men her er Beyoncés “Love on Top.” Allerede da jeg høre 4 for første gang la jeg merke til låten, der den minner om klassisk Motown (Diana Ross and the Supremes, Jackson 5), og med to transposisjoner mot slutten. Live tar Beyoncé transposisjonene enda lengre, og tar her fire:

Og, som alle vel har fått med seg, Beyoncé er gravid – og hvordan hun fortalte det etter performancen kan ses her (fra 5:00). En verdig diva. (Dette andre klippet inkluderer også introduksjonen til låten, men den kunne ikke legges inn i bloggen. Ulike versjoner har også forsvunnet fra YouTube i løpet av dagen, men enn så lenge er det altså mulig å se).

Diva Forever (egenreklame)

August 10, 2011

Min artikkel “Diva Forever: The Operatic Voice between Reproduction and Reception” er nå publisert i Danish Musicology Online (pdf her). Artikkelen skal få tale for seg selv, men den omhandler tre filmscener som det kan være vel verd å se i forbindelse med lesningen. Det er for det første fra Jonathan Demmes Philadelphia (1993):

For det andre er det fra Jean-Jaques Beineix’ Diva(1981):

(Dette er ikke den viktigste scenen for artikkelen, men jeg fant ikke den mest aktuelle på youtube – se heller hele filmen!)

Og endelig, fra Franco Zeffirellis Callas Forever (2002):

(Jeg har tidligere skrevet om samme tematikken her og her).