Archive for July, 2008

Coffee and Cigarettes

July 31, 2008

Apropos forrige post (samt Svenns kommentar om at det er mye å ta av) kan jeg ikke dy meg for dette:

Tom Waits og Iggy Pop i Jim Jarmuschs Coffee and Cigarettes (III). Kommentarer er på det nærmeste overflødige. (Og jeg må vel si at kaffe og sigaretter lyder som en mer logisk kombinasjon for meg enn Rufus’ versjon med sjokolademelk).

Advertisements

Sigaretter og pop

July 31, 2008

Det meldes fra Associated Press at Philip Morris har tatt ned banner og posters i forhold til Alicia Keys’ konsert i Jakarta i dag. Tobakkskompaniet er sponsor for konserten, men Keys vil ha seg frabedt å bli sammenblandet med tobakken. (Se også The Jakarta Post). Keys siste video – “Superwoman” – kan ellers ses på hennes hjemmeside (samt her). Selv tror jeg vel at medieomtalen av fjerning av reklame for sigaretter snarere øker fokuset enn tar det bort, men slik er det så mangt.

Men i kategorien “sigaretter og pop,” her er videoen til Rufus Wainwrights “Cigarettes and Chocolade Milk” (en noe merkelig blanding spør du meg, men hver sin smak).

En live-utgave av Wainwrights sang kan ses her. Og ellers, kom gjerne med andre forslag til poplåter som omhandler sigaretter – dette kan muligens bli en serie.

Another Way to Die

July 30, 2008

Så er det visstnok bekreftet, etter mange spekulasjoner, hvem som skal synge tittelmelodien til den neste James Bond filmen, Quantum of a Solace (som har premiere i månedsskiftet oktober/november). For første gang blir det en duett, og det mellom Jack White og Alicia Keys (se for øvrig også sidene til The White Stripes og The Raconteurs). Det kan da bli riktig godt. (se Dagbladet, The Guardian, og Politiken).

Kate Bush (50)

July 30, 2008

Det er tid for å markere en ny fødselsdag: Kate Bush fyller 50 i dag (det er et godt år for 50-åringer i popmusikk). Mange av de seneste 30 års popmusikere står utvilsomt i gjeld til Bush; hun revolusjonerte på mange måter kvinnens rolle i popmusikken, som en som har kontroll på sitt produkt, skriver selv, produserer, og så definitivt har en egen vilje. Samtidig lager hun iørefallende popmusikk. Sammenligner vi med en annen av årets 50-årsjubilanter – Madonna – er det likevel påfallende hvor lite som har blitt skrevet om Kate Bush. Noe finnes det, men her er definitivt rom for mer. Mens vi venter på det, og mens vi feirer en ny fødselsdag, her er noen klipp fra karrieren.

“Wuthering Heights” (for live-utgave se her) (med referanse til Emily Brontës roman fra 1847):

“Babooshka”:

“The Sensual World” (med alle referanser til James Joyces Ulysses fra 1922):

“Experiment IV” (via Kode9):

“King of the Mountain”:

Evolusjon og teknologi

July 29, 2008

En viktig dimensjon i utviklingen av mennesket er forholdet til teknologi. I en viss forstand kan man hevde at det er teknologien som gjør mennesket til menneske. Gripehånden er sentral for interaksjonen mellom det prehomide og homiden; mennesket som homo faber, som et vesen som har verktøy – og altså teknologi. En slik begynnelse av mennesket finner vi iscenesatt tidlig i Stanley Kubricks 2001: A Space Odyssey (fra 1968). I scenen “The Dawn of Man” ser vi den berømte monolitten – et enigmatisk monument – og deretter begynner apene å anvende knokler som tidlig verktøy.

Og deretter, som vi vet, har teknologiutviklingen fortsatt, om enn det ikke med nødvendighet innebærer et framskritt. Diskusjonen om hva framskrittet er og hvordan man kan måle at en endring faktisk er et framskritt – altså at moderniseringsprosessene bringer utviklingen framover mot noe bedre – er åpen; det er en fortolkning hva “noe bedre” ville innebære. En illustrasjon som synes å si at mennesket går mot en oppreist tilstand – homo erectus – og deretter forfaller finnes her.

Og den finnes også i en LEGO-utgave (faste lesere av bloggen vil vite at jeg liker å ha LEGO-illustrasjoner når det er mulig).

En film som gestalter noe av det samme som denne linjen er Ben Stillers Zoolander. Her ser vi hvordan Derek Zoolander og Hansel forsøker å skru på en Mac, uten helt å klare det, og med en klar referanse til scenene fra 2001 (Zoolander er da også en film fra 2001). På youtube fant jeg bare en utgave av scenene dubbet til italiensk, men det meste av teksten her er uansett preverbal.

Og, for nå å avslutte med noen LEGO-referanser til. Her er 2001 i redusert utgave for LEGO (fra spiteyourface) (En annen LEGO-2001 versjon finnes her):

Og her er en remake av den berømte “walk-off”-scenen fra Zoolander nettopp for LEGO.

Døden – et personlig prosjekt?

July 29, 2008

Døden er innskrevet i livet. Vi skal alle dø, og filosofisk sett har mange definert mennesket som den skapning som har viten om dette. Altså at mennesket skiller seg fra dyrene idet vi vet at vi skal dø. Som Heidegger sier det innebærer dette i en viss forstand at dyr ikke dør; de bare opphører å eksistere. At alle skal dø gjør dermed også døden til en slags “demokratisk” størrelse; døden skiller ikke mellom rik og fattig, mellom klasser, eller mellom individer. Døden deindividuerer oss. Samtidig er døden også innskrevet i de etterlattes liv, og her blir det mer av en forskjell. Hvordan man lever videre med den andres (eller de andres) død er en helt annen dimensjon ved døden, og her er det store forskjeller. I erindringen og måter man bevarer minnet om den døde kan nettopp forskjellene innskrives. Og et klassisk sted for slike innskrivninger er selvsagt gravsteinene. Gravsteiner er monumenter også over ikke-monumentale liv, samtidig har de monumentale liv mer monumentale minnesmerker. Men minnesmerkene kan også være av mer personlig karakter, og her gjenfinnes en individuerende dimensjon. Gravstedet og gravsteinen gjøres personlig; man innskriver det individet – og dets relasjoner – som i en viss forstand ikke lengre finnes, men der nettopp erindringen blir materialisert i minnesmerket. I Politiken finnes det i dag en artikkel om gravstedet som et personlig prosjekt. Og her er døden sammenstilt med et av de andre store emner: kjærligheten. Eksempler med gravsteiner der den etterlattes navn er innskrevet, og der bare dødsåret mangler, viser til en kjærlighet som på det nærmeste overskrider døden, en kjærlighet der tidsrommet mellom partnernes død i en viss forstand blir en mellomperiode, fra et liv sammen til en død sammen. Noen vil finne dette morbid; det gjør ikke jeg. Men det er interessant, og sier noe om kulturelle dimensjoner både ved døden og kjærligheten. Så på samme måten som man kan hevde at døden ikke er en naturlig dimensjon (var den det ville også dyr dø), men en dimensjon ved menneskets kulturelle selvforståelse, på samme måten er kjærlighetens karakter kulturell, og forstås på ulike måter gjennom historien. Men kjærligheten som overskrider døden, eller den kjærligheten som bare kan oppnås i døden – det man i forhold til Wagners Tristan und Isolde kaller Liebestod – er også en konstruksjon med stor kraft. Her finnes en kraft der kjærligheten er grenseoverskridende; der intet synes å kunne forhindre kjærligheten. Gravsteiner er likevel ikke bare monumenter over den avdøde eller den avdødes nærmeste relasjoner; de er også monumenter over den kulturelle forståelsen av døden. Fra de minste steiner til pyramidene forteller de noe om kulturens forståelse av døden – og livet. Sorgarbeidet er ikke det eneste her; erindringsarbeidet er muligens enda viktigere – både knyttet til det personlige minnet og til den kollektive erindring (en dimensjon som også på mange måter er historien). Døden som poetisk fenomen og fundament er en annen dimensjon. Hvor mange eksempler kjenner vi ikke på døden – og tapet – som et av de fundamentale emner for kunsten? Fra Orfeus’ sang etter tapet av Euridike til, vel, det er mange eksempler, men her er Bob Dylans “Tombstone Blues”:

Den perfekte lydgjengivelse?

July 29, 2008

Å fange lyd teknologisk slik at den kan lagres og gjentas. Det er selvsagt hverdagsliv for oss. Så mye at det noen ganger virker som om vi glemmer hvor radikalt lydteknologien har endret musikken, både knyttet til produksjon og resepsjon, og til musikkens plass i historien og samfunnet. Før oppfinnelsen av grammofonen var musikken en engangsopplevelse. Selvsagt kunne musikere spille det samme stykket igjen, men det var likevel noe annet. Og musikkopptak og gjengivelse var ikke engang den viktigste dimensjonen for Edison da han fant opp grammofonen. Men snart ble denne dimensjonen helt sentral for lydteknologier, noe som igjen ledet til spørsmålet om hvor god gjengivelsen var. Jeg kom i tanker om dette etter å ha sett en post på Jonathan Sternes blogg Super Bon! Another American in Montréal. Han har postet en Philips-reklamefilm fra 1986, og, vel, her har CD-en reddet lyden.

Det er over 20 år siden, og jeg husker godt diskusjonene fra den gang om hvorvidt en CD hadde kaldere lyd enn en vinylplate, etc. etc. Og sett i bakspeilet er det ingen tvil om at diskusjonen ser annerledes ut. Men slik er det jo gjerne, og vi vet jo ikke hvordan det vil gå. Vinylplatens gjenkomst var det vel heller ikke så mange som forutså rundt 1990.

Stemmer og symmetri

July 28, 2008

Lesere av bloggen vil vite at både stemmeforskning og kjønnsforskning er blant mine interesser. Jeg forsøker også å følge litt med på diverse nytt fra vitenskapen. I forrige uke ble det på forskning.no presentert en studie av stemmer (artikkelen finnes også på videnskab.dkher). Studien er Susan M. Hughes, Matthew J. Pastizzio & Gordon G. Gallup Jr.s artikkel “The Sound of Symmetry Revisited: Subjective and Objective Analyses of Voice” fra Journal of Nonverbal Behavior. Artikkelen hevder at det er en sammenheng mellom stemmer og kropper. Både menn og kvinner som har stemmer som oppleves som sexy har også symmetriske kropper. Og dermed slutter man seg til at stemmen muligens også signaliserer en genetisk sunn kropp som dermed var et attraktivt objekt i forplantningsøyemed. Jeg heller vel i retning av at sexy stemmer er litt mer enn det, altså at stemmens kulturelle dimensjoner – inkludert hva man hører som sexy – nok er knyttet til mer enn reproduksjon. Men slik er det jo gjerne med forskjeller mellom humaniora og ganske så mange andre vitenskaper.

Wagner online

July 28, 2008

Det er festspill i Bayreuth, hvilket vil si masse Wagner. Jeg har aldri vært der, men en slags drøm er det likevel – på tross av også et ambivalent forhold til Wagner, Wagnerdyrkelse, etc. Det er også nærmest umulig å oppdrive billetter, om man ikke har spesielle kontakter eller er ute i uhorvelig god tid. Men verden – og tiden – står ikke stille for Wagner heller. For 49 euro er det i år mulig å overvære Katharina Wagners oppsetning av Die Meistersinger von Nürnberg via nettet (se her).

Plateanmeldelse (22 juli)

July 23, 2008

Lørdag satt jeg på fly mellom Bergen og København, og så plutselig en plateanmeldelse på trykk. Det er en jeg skrev før sommerferien, men som altså først ble publisert nå. Platen jeg anmelder er Massak, Haïti Market, og anmeldelsen ble lagt ut på nett i går (og kan leses her).