Archive for the ‘Sopraner’ Category

Diva Forever (egenreklame)

August 10, 2011

Min artikkel “Diva Forever: The Operatic Voice between Reproduction and Reception” er nå publisert i Danish Musicology Online (pdf her). Artikkelen skal få tale for seg selv, men den omhandler tre filmscener som det kan være vel verd å se i forbindelse med lesningen. Det er for det første fra Jonathan Demmes Philadelphia (1993):

For det andre er det fra Jean-Jaques Beineix’ Diva(1981):

(Dette er ikke den viktigste scenen for artikkelen, men jeg fant ikke den mest aktuelle på youtube – se heller hele filmen!)

Og endelig, fra Franco Zeffirellis Callas Forever (2002):

(Jeg har tidligere skrevet om samme tematikken her og her).

Io sono l’amore

December 5, 2010

I går så jeg Luca Guadagninos film Io sono l’amore (offisiell siden her), med Tilda Swinton i hovedrollen. Det er en flott film, som jeg anbefaler, og den har en mengde interessante filmatiske detaljer. Lydsporet kommuniserer med bildene, men også slik at det anvendes for å knytte scener sammen, der vi hører den neste scenen før vi ser den for eksempel. Og det er noen flotte tagninger, som fra 0:35 i denne traileren:

Men en ting jeg bet meg fast i er en scene et stykke ut i filmen der Emma Recchi (Swinton) ligger i sengen og ser tv (den kan anes fra 0:55 i traileren). Tancredi Recchi (hennes mann, spilt av Pippo Delbono) spør om hun ser, og skifter kanal med fjernkontrollen, hun svarer nei, men likevel skifter han tilbake. Og det er scenen hun ser på, jeg fascineres av. Det er den berømte operascenen fra Philadelphia (Jonathan Demme, 1993), der Andy Beckett (spilt av Tom Hanks) spør Joe Miller (spilt av Denzel Washington) om han liker opera, og der han taler oss gjennom arien “La Mamma Morta” fra Umberto Giordanos opera Andrea Chénier (fra 1896) (se tidligere post her):

Det er en innspilling med Maria Callas i rollen som Maddalena de Coigny vi hører:

og Andy taler oss som sagt gjennom rollen. Og avslutter “I am divine. I am oblivion. […] I am love. ” (fra 3:20 i klippet). Og her er det altså jeg griper meg i å tenke at dette er en nøkkelscene også i Io sono l’amore (eller I Am Love, som er den engelske tittelen). Selv om vi hører Callas på cd i en film hovedpersonen i en film ser på tv, og dermed altså får en rimelig mediert utgave av en operaarie, så skriver denne arien seg inn og viser at filmens tittel selv er et ekko fra en over 110 år gammel opera. Fascinerende for meg som operaforsker.

Musikken i Io sono l’amore er ellers av John Adams, og mye av den er ikke originalt skrevet for filmen, men hentet fra hans tidligere verker, både Harmonielehre (1985) og operaene Nixon in China (1987) og The Death of Klinghoffer (1991). Så muligens er det også her lagt inn et hint om at Io sono l’amore skal leses like mye knyttet til det operatiske som til det filmiske. (Noen andre poster der jeg diskuterer relasjonen mellom opera og film er “Operatiske vendepunkter,”Laschia ch’io pianga” og “Dancer in the Dark”).

Divas & Dandies I

September 8, 2010

Dette semesteret skal jeg undervise et forløp jeg har kalte “Divas & Dandies.” Planen er at gjennom en diskusjon av figurene divaen dandyen, skal diverse dimensjoner knyttet til performance og framføring, musikk og kjønn, lyd og påkledning, etc. kunne settes i spill med og mot hverandre, for derigjennom også å kunne bidra til ulike former for avgrensninger. Det er selvsagt ikke slik at alle kvinnelige popmusikere er divaer og alle mannlige dandyer. Samtidig er det tendenser til at begge begrepene brukes uten at det er helt klart hva de betyr. Skal man finne en klarere betydning er det ikke bare definisjonene som er viktige, men også en lengre diskusjon av eksempler, altså eksempler på divaer og dandyer som settes sammen med en lengre diskusjon om hvorfor akkurat disse artistene er divaer og dandyer – og, selvsagt, hvordan de er det, altså hva som gjør at betegnelsen gir mening. Og dette er et av formålene ved undervisningsforløpet, gjennom diskusjon av eksempler forsøke å avgrense i forhold til diskusjonene. Går man til ordbøker synes saken noenlunde klar: Dandy: Also called a jack-a-dandy, a man who is excessively concerned about clothes and appearance; a fop. Diva: A distinguished female singer; prima donna. (se ellers tidligere poster om divaen her og her).

I min første forelesning tar jeg utgangspunkt i to introduksjonsartikler fra tidsskritet Camera Obscura. I 2007 og 2008 kom to temanummer om divaen, og begge introduksjonene er skrevet av Alexander Doty. Hans første tekst, “There’s Something about Mary,” tar utgangspunkt i katolisismen. “I was trained by the Catholic Church to be a diva worshipper,” åpner han. Den hellige jomfru Maria – the Blessed Virgin Mary (BVM blant venner) er katolisismens prima donna, skriver han, med nonnene som seconda donnas. Men den beundringen han har overfor jomfruen blir snart overført til enkelte kvinnelige stjerner og stemmer. Divaene, skriver han etter å ha begynt å liste opp noen av sine personlige stjerner, vil aldri bli gullstandarden for feminisme. Og han beskriver videre hvordan divaen i begynnelsen av det tjuende pårhundret finnes i en mellomposisjon mellom det forrige århundrets femme fatales og “den ‘nye’ kvinnen” som oppstår i en selvrefleksiv modernitet. Samtidig, som han skriver i den andre introduksjonen, “The Good, the Bad, and the Fabulous; or, The Diva Issue Strikes Back,” er det mange måter å være diva på. Dette er et viktig poeng. Divaens karakteristika er ikke én ting, og fortolkningen av hva som utgjør divaen – det vi kunne kalle divaens divahet – er nettopp et av poengene for meg.

Men, konkluderer Doty, divaer er ikke egentlig om kategorier; snarere handler det om brudd, brudd med etablerte rom for kvinnelige oppførsel. Som han skriver:

“But divas (and most divos) really aren’t about categories – they are about troubling and breaking out of their ‘proper’ culturally assigned sex, gender, sexuality, class, national, ethnic, and racial spaces.”

I så fall er divaen også og samtidig en utfordring for heteronormativiteten. Heteronormativitet er en betegnelse som først og fremst kommer ut av den delen av kjønnsforskningen som kalles queer theory. Kritikken av heteronormativiteten er knyttet til de faste kategoriene, til hvordan samfunnet og kulturen er ordnet etter binære motsetninger bygget på den heteroseksuelle kjønnsforskjellen. Dermed er verden oppdelt i kvinner og menn, i heterofile og homofile (og her gjerne med en tendens til å betrakte homofili som avvik), og der maktforholdene er etablerte eller historisk sedimenterte. Det normative er i denne sammenhengen knyttet til hvordan disse forholdene ikke bare nøytralt beskriver forhold, men at disse strukturene faktisk er “riktige,” “gode” eller “naturlige.” Men kjønn – og de andre kategoriene vi skal operere med I dette kurset – er ikke så klare. Det er, for nå å sitere en av klassikerene innenfor queer theory, kjønnstrøbbel i verden – referansen er til Judith Butlers Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity, første utgaven fra 1990. Doty gjør klar referansen til Butler gjennom å si hvordan en av tingene tidsskriftnummeret skal gjøre er å undersøke hvordan divaen etablerer “kategoritrøbbel,” altså hvordan hun ikke passer inn I de normative kategoriene som etablerer femininitet.

“Besides examining how divas create ‘category trouble’, the essays and many of the appreciations in this issue are also connected by their interest in diva reception.”

Et eksempel til som kan vise noe om “divafisering” – for nå å finne opp et ord. Siden Pink er 31 i dag, her er “Get the Party Started” (fra 2001):

Jeg vil slett ikke kalle Pink en diva, men hva skjer når Dame Shirley Bassey gjør sin coverversjon (fra 2007 – se også her)?

Her er det diva-dimensjoner over framføringen, men hva er det som gjør det?

Anmelderi og Grammy

December 7, 2009

Nominasjonene for Grammy Awards ble offentliggjort i sist uke. I tillegg til at det er interessant å se noen av mine favoritter bli nominert, var det særlig interessant å se hvordan plater jeg har anmeldt gjennom året er nominert. Det dreier sego m ikke mindre enn sju av de platene jeg har anmeldt i år.

Beyoncés I Am … Sasha Fierce har sju nominasjoner (category 1, Record of the Year; category 2, Album of the Year; category 3, Song of the Year; category 5, Best Female Pop Vocal Performance; category 23, Best Female R&B Vocal Performance; category 28, Best R&B song; category 30, Best Contemporary R&B Album) (se post her og min anmeldelse her); Seals Soul har to nominasjoner (category 6, Best Male Pop Vocal Performance; category 86, Best Instrumental Arrangement Accompanying Vocalixt(s)), den siste for arrangementet på “A Change Is Gonne Come” (se poster her og her, anmeldelse her).

Allen Toussaints The Bright Mississippi har en nominasjon (category 47, Best Jazz Instrumental Album, Individual or Group), Lily Allens It’s Not Me, It’s You har en (category 92, Producer of the Year, Non-Classical) (se post her, anmeldelse her), Fred Johnny Berg har en (category 94, Best Surround Sound Album), Emerson String Quartet har en (category 103, Best Chamber Music Performance) (se post her, anmeldelse her) og Arvo Pärts In Principio har en (category 106, Best Classical Contemporary Composition) (se post her).

Og selvsagt vurderer jeg mine egne karakterer opp mot det faktum at disse platene nå er nominert for Grammy. Jeg ga i sin tid Beyoncés plate 3, og synes fortsatt ikke den er på høyde med hennes beste plate (som er B’day fra 2006), jeg ga Seal og Lily Allen 4, Allen Toussaint, Emerson String Quartet og Arvo Pärt fikk alle 5, mens Fred Jonny Berg fikk 1 fra meg på karakteren. I ettertid er det sånn sett to plater jeg ville revurdere: Allen Toussaint har jeg gledet meg veldig over, og muligens skulle den hatt en 6’er i stedet, og en lignede endring har skjedd i forhold til Lily Allen, som jeg i dag nok ville gitt en 5’er. Når det gjelder Beyoncé, som ser ut til å kunne bli Grammys store dronning – i tillegg til de sju nominasjonene for I Am … Sasha Fierce har hun to nominasjoner mer – så har jeg ikke endret mening om karakteren på platen. Og når det gjelder “Single Ladies (Put A Ring On It)” synes jeg fortsatt det er en låt med en enerverende tekst, en tekst som kjønnspolitisk nærmest er reaksjonær (og der tankene går til Sarah Palin snarere enn Barack Obama), med et totalt fravær av et kontemporært kvinnesyn. Men når den blir framført slik som dette, som er en live prøve, så er jeg villig til å se helt bort fra teksten, og bare nyte den groovy framføringen.

Plateanmeldelse

June 11, 2009

Jeg har en anmeldelse på trykk i dagens Bergens Tidene også, det dreier seg om Alfred Zimmerlin, Euridice (les anmeldelsen her). Platen består av tre verker – to strykekvartetter og en kammeropera – og operaen Euridice singt er så absolutt spennende. Det er en kammeropera med bare fire utøvere, samt lydopptak, og det er bare en sangstemme, der Sylvia Nopper synger Euridice. Orfeus gis stemme av oboen, noe som gir en særegen dimensjon til dramaet. De to strykekvartettene synes jeg, som det vil framgå av anmeldelsen, var mindre spennende.

Mer kastratstemmer

June 11, 2009

Jeg har skrevet om kastratens stemme tidligere (her, her og her). En god ting med å dra på konferanser (se her), er at man får tips om det man ikke vet. Jeg ble dermed oppmerksom på Anthony Roth Costanzo, som er helt sentral i Gerardo Puglias dokumentarfilm Zefirino: The Voice of the Castrato (fra 2007). Dette er bare såå fascinerende:

CocoRosie in Copenhagen

June 11, 2009

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, YouTube er en fantastisk oppfinnesle for musikkinteresserte. Ikke før har jeg fått sett klipp fra Faith No Mores konsert i London i går, så kan jeg se klipp av CocoRosies (myspace) konsert i København i tirsdags. De spilte i Den Grå Hal, og det ser ut til å ha vært en flott konsert. Videokvaliteten her yter nok ikke konserten rettferdighet, men det er så mye bedre enn ingenting.

(Kim Skotte har anmeldt konserten i Politiken)

Like a dog meowing?

May 13, 2009

Enda en mail fra en student leder til en bloggpost (tak Robin). Her er Greg Pritchard fra Britain’s Got Talent:

(se også her).

Plateanmeldelser

May 13, 2009

Jeg har fem plateanmeldelser på trykk i dagens Bergens Tidene. Det er: apes & babes (myspace), platen of apes & babes (les anmeldelsen her); Diverse artister, Black is the color of my true love’s hair. A Selection of Norwegian folk jazz 1971-1977 (her); Egg 3, Butcher Red (her); Isa Katharina Geriche & Christian Ihle Hadland, Til Eva (her); og Hennige Landaas, Vegar Landaas med flere, The Golden Hindemith (her).

Marion Anderson Tribute

April 12, 2009

Det er 70 år siden Marian Anderson sang på trappene til Lincoln Memorial i Washington, påskesøndag 1939. Som mange vil huske, ikke minst siden det ble referert i forbindelse med Barack Obamas presidentinnsettelse, fikk hun, av rasemessige grunner, ikke synge i Constitution Hall. Senere i dag vil det bli en markering av jubileet, og her er film fra begivenheten i 1939, der Marian Anderson synger “My Country, ‘Tis of Thee”:

Og gitt årets politiske begivenheter, her er en slags cover, med Aretha Franklin, tatt fra Obamas innsettelse:

Den absolutt vakreste beskrivelsen av Andersons opptreden jeg vet om finnes i romanform, nærmere bestemt i Richard Powers’ The Time of Our Singing (2003):

“Again, the crowd surges forward, a great wave needing only to sweep over and drown her. This time, she lets them. She may forget. But time reorders all. A lightness rises, a way point in this gathering sea of dark, the darkness that belonging itself has made. For a moment, here, now, stretching down the length of the reflecting pool, bending along an arc from the shaft of the Washington Monument to the base of the Lincoln Memorial, curing down the banks to the Potomac behind her, a state takes shape, ad hoc, improvised, revolutionary free – a notion, a nation, that, for a few measures, in song at least, is everything it claims to e. This is the place her voice creates. The one in the words that come back to her at last. That sweet, elusive thee. Of thee I sing.”