Archive for December, 2007

Out there

December 22, 2007

En liten oppdatering om Stockhausen her. Matthew Guerrieri på bloggen Soho the Dog linker videre til denne historien, som han har skrevet for Slate magazine. Her er det Stockhausen etter mitt skjønn kommer nærmest Sun Ra, som jo, berømt, sa at “Space is the Place.” Og sujettet for Stockhausens Licht-syklus er da også, for mange av oss, pretty weird. (Opera-sujetter kan jo være så mangt, som jeg har skrevet litt om i en tidligere post).

Jeg finner det også pussig at det her er en referanse til 1911, med William S. Sadlers historie. Selv om den ikke blir publisert før i 1956s The Urantia Book. (Grunnen til 1911, er at jeg tidligere på bloggen har vist til en helt annen side ved 1911 – Taylors Principle of Scientific Management. Det er, selvsagt, ingen nødvendig forbindelse her, men det forteller meg noe om hvor mye vi kan finne av å nå lese ca 100 år gamle bøker. Slike nylesninger har jeg selv blitt stadig mer opptatt av, også fordi mange av disse 100-år gamle bøkene fortjener å bli lest med nye øyne).

Ellers framhever også Guerrieri Gesang der Jünglinge, og som allerede nevnt, det verket tror jeg virkelig vil bli stående.

Advertisements

Jødisk jul

December 21, 2007

Ja, så fikk jeg til et oksymoron i en overskrift her. Men så var det disse julesangene da. The American Society of Composers, Authors and Publishers (ASCAP) har hvert år en kåring av de mest spilte julesanger. Dette er selvsagt de amerikanske julesangene, men like fullt. Og, som Nate Bloom kan fortelle oss; på listen for 2007 har over halvparten av sangene jødiske opphavsmenn (ok, så strekker han “jødiske” et stykke noen ganger, som i tilfellet Bob Geldof – “Do They Know It’s Christmas?”). Diskusjonen kan muligens virke litt merkelig sett med skandinaviske øyne, men forteller vel også noe om amerikanske religiøsitet – samt noe om det “jødiskes” plass i amerikansk kultur. Og med det er mine lister for i år helt ferdige – jeg lover.

Licht & The Cantos

December 20, 2007

Det skrives mye om Stockhausen i bloggosfæren, så mye at jeg har mistet oversikten. Men en av de mest interessante postene jeg har sett fant jeg på Ben Harpers blogg Boring Like A Drill, der han gjør en sammenligning mellom Stockhausens gigantiske (noen vil si gigantomaniske) opera-syklus Licht og Ezra Pounds The Cantos. Det er flere grunner til at denne sammenligningen er interessant. For det første har Licht ofte blitt forstått i forlengelsen av Wagner; som den 7-operas-syklusen den er har den blitt fortolket som Stockhausens forsøk på å out-wagner Wagner. Men ved å i stedet sammenligne med litteraturen, oppstår det et annet blikk også på Licht. En bloggpost som ga meg noe å tenke på. Og i og med at statistikken for herværende blogg tyder på at Stockhausen-posten er den som er mest lest, tenker jeg den også kan være interessant for dere.

Dansemaskiner

December 20, 2007

I 1974 hadde The Jackson Five en hit med låta “Dancing Machines.” Dette er også et utgangspunkt for Felicia McCarrens bok Dancing Machines: Choreography of the Age of Mechanical Reproduction (2003), der hun i den sammenheng også diskuterer Frederick Winslow Taylors innflytelse på dans i det tjuende århundret. Taylors bok Principle of Scientific Management (fra 1911), med en resept på maksimal produktivitet med minimalt arbeid, kunne også føres over på scenen, som andre danseuttrykk. Samtidig er taylorismen også knyttet til en interaksjon mellom mennesker og maskiner i produksjonslivet. Og her er det altså igjen jeg kommer til de dansende maskinene eller til hvordan dansen gjør noe med kropper som gjør den annerledes enn “det humane.” Og jeg arbeider med dette til det paper jeg allerede har referert i en tidligere post om “How Michael Jackson Became Posthuman.” Jacksons dansing kan være maskinell eller maskinaktig, men den har også andre dimensjoner. Scott Bukatman, i sin bok Matters of Gravity: Special Effecs and Supermen in the 20th Century (2003), sammenligner Michael Jacksons moonwalk med Disneys Pinocchio (“There Are No Strings On Me”), og moonwalk har jo dimensjoner som ikke helt er av denne verden. Jeg tenker videre om dette. Men i forbindelse med søk rundt dans og maskiner kom jeg så over forskningen til Takahiro Takeda fra Tohoku University, Japan. Der har man programmert en robot til å danse ballroom-dance. (se hjemmeside – med videopresentasjon – her; det er også en annen versjon av storyen her).

dancing-robot.jpg

 

Roboten er delvis modellert på Marilyn Monroe, og må også kunne sies å stå i en lang tradisjon av kvinnelige roboter – også kjent som fembots – fra E. T. A. Hoffmanns “Der Sandmann” via Villiers de L’Isle-Adam’s L’Eve Future til Fritz Langs Metropolis, og så videre. Og her, altså som en dansemaskin. Og, viktigst at alt, en dansemaskin som skal danse med en human partner, og delvis ta regi fra sin mannlige partner, og som dermed både utfordrer endringer i kjønnsrelasjonene (disse relasjonene er riktignok litt mer fastlagt innenfor ballroom dance) og til spørsmål om forholdene mellom menneske og maskin.

Operaoverføringer

December 20, 2007

Nå meldes det fra San Francisco operaen at de vil begynne å overføre operaforestillinger til kinoer. (Se artikkel i New York Times her). I begynnelsen skal de sende seks operaer i året som vil nå 200 lerret. Dette er mer eller mindre det samme som The Met gjorde da de begynte i fjor, men Met har utvidet og sender nå åtte årlige produksjoner til 600 lerret. Det blir vel ikke akkurat live opera av dette, men det ligner veldig. Og mon ikke det neste burde være å legge noen av produksjonene ut on-line?

Byrne & Yorke

December 19, 2007

Lesere av denne bloggen har kanskje allerede sett det,  men i Wired har David Byrne intervjuet Thom Yorke, blant annet om “the real value of music.” Radiohead har jo på sin side bidratt med å få diskutert distribusjon av musikk i år, noe som er en inngang til diskusjonen her. Alt i alt et intervju det er verd å lese. Se her.

Thriller 25

December 19, 2007

I mars skal jeg holde et innlegg – her – med tittelen “How Michael Jackson Became Posthuman.” Da jeg skrev abstract for seminaret husket jeg ikke at det i disse tider er 25 år siden Jackson ga ut Thriller (ja, tiden går!). Det kommer likevel ikke til å gå for seg helt uten markeringer. Jackson har laget en ny utgave av plata, der han også oppdaterer den med bidrag (remixer) fra Akon, will.i.am, og Kanye West (til Norge kommer plata i februar). EbonyJet.com skrev om dette allerede for en måned siden (se her), mens Mark Antony Neal skriver om det på sin blogg (her) og i Vibe.coms Critical Noir (her).

Mitt eget take på Michael Jackson er nok noe annerledes, selv om jeg ikke har skrevet innlegget mitt enda. Men som det fragår av tittelen min er jeg opptatt av det posthumane, og hvordan det forholder seg til forståelsen av det humane (eller mennesket). I denne sammenhengen ikke minst til ulike forståelser av interaksjon mellom teknologi og menneske, men også til bearbeidelser eller manipulasjoner av kroppen. (Jeg kommer tilbake med flere poster knyttet til paperet mitt etter hvert som jeg arbeider meg gjennom det).

Atom-opera

December 18, 2007

Hva som er et godt sujett for en opera er et åpent spørsmål. Opera slik vi kjenner den begynner med Monteverdis L’Orfeo (1607), og har gresk mytologi som et viktig utgangspunkt. Etter hvert kommer det mer at litteraturen, ikke minst dramatisk litteratur, inn, og dette har fortsatt gjennom hele operaens historie, med utvidelser også til å inkludere noveller og romaner – og etter hvert film, som en slags “ny” litteratur (eksempler her er Olga Neuwirths opera Lost Highway, basert på David Lynchs film, og Howard Shores kommende The Fly, basert på David Cronenbergs film [med Cronenberg som regissør]). Filmen som en form for “oppdatert” opera har også vært tematisert, bl.a. av Adorno og Friedrich Kittler. Og mange filmer har definitivt noe operatisk ved seg.

Men i tillegg til mytene og litteraturen har også historien blitt til operatiske sujetter. Man kan se det relativt tidlige, og i det minste med Handels Giulio Cesare (1724) finner vi historiske personer på operaens scener. Og dette fortsetter. Samtidig, i tråd med sjangeren, er det interessant å se hvordan historiske personer blir operatiske personer. Dette er et beslektet med diskusjoner om adaptasjon, men er samtidig ikke helt det samme. Ikke minst synes det å bli en forskjell når man finner nyere historie på operascenen. Den amerikanske komponisten John Adams (født 1947) er et godt eksempel på det siste (se offisiell web-site her). Hans første opera, Nixon in China (1987), forteller historien om Nixons besøk hos Mao i 1972. Hans neste, The Death of Klinghoffer (1991), har blitt kalt en “docu-opera,” og henter historien fra en kapring av det italienske skipet Achille Lauro i 1984, der Leon Klinghoffer ble drept av kaprerne.

Adams er aktuell også i disse dager med nyoppsetning av hans tredje opera Doctor Atomic (2005) i Chicago. Marc Geelhoed skriver om den her, mens New York Times anmelder nyoppsetningen her (hos NYT finnes det også link videre til podcast der Peter Sellars diskuterer oppsetningen).

Operaens setting er juli 1945, og timene rett før den første atombombeeksplosjonen ved Almagordo, New Mexico, og hovedpersonen er Dr. J. Robert Oppenheimer. Librettoen er ved Peter Sellars, som stort sett har vært Adams’ faste regissør. Det er liten tvil om at Adams utfordrer spørsmålet om hva en opera er. I så måte fortsetter han også en diskusjon knyttet til Philip Glass, og ikke minst Glass’ første operatrilogi (Einstein on the Beach, Satyagraha, og Akhenaten), men det er en enda mer “realistisk” dimensjon i Adams’ operaer. På den andre siden, og som Adams sa i forbindelse med Nixon in China, moderne politiske figurer er våre dagers mytologiske karakterer.

Årets plater – nr. 1

December 17, 2007

Jeg er kommet til årets mest interessante plate her: Burial, Untrue (Hyperdub).

burial-untrue.jpg

Burial følger her opp fjorårets fantastiske debut, bare kalt Burial (Hyperdub, 2006). Men det er mer enn bare en oppfølger. Likheter og forskjeller mellom de to platene legger for meg en egen dimensjon til lyttingen. Det er fortsatt urbant. Faktisk så urbant at man blir gående å tenke på hvordan byer lyder, og, kan hende enda mer interessant, hvordan byer lyder forskjellig. Her er det, som mange anmeldere har vært inne på, lyden av London vi hører. Men det er samtidig et imaginært London, eller bedre, et framtidig/futuralt London. Denne futurale dimensionen, en slags sonic science-fiction er påtrengende, men i en forstand åpen. Anmeldere refererer ofte Bladerunner som en visuell parallell til Burial – men da en Bladerunner som er flyttet til London i det 21. århundret. Andre, som Mark Fisher i The Wire, refererer i forhold til Untrue til Wim Wenders’s Himmel über Berlin, men med den samme forskyvelsen. Andre spor på Untrue heter også “Archangel,” og selv om vi ikke skal trekke titler for langt, synes englene å være her, men som materielle, ikke-humane, størrelser, som først og fremst gjør noe med tidsforståelsen. Det samme gjør spøkelsene, som også er figurer man kan anvende her. Og de virker like materielle, som tittelen på fjerde spor, “Ghost Hardware,” synes å antyde. Og det er en slags filmatisk dimensjon i lyden her. Samtidig kan man også få andre assosiasjoner, og for meg lyder Untrue også litt som et soundtrack til China Miévilles roman Perdido Street Station (2001), en slags fantasy-bok lagt til et framtidig “London” og der urbant skyggeland, nattlandskaper, etc. fyller teksten.

Musikken er dub-step/grime, men det er også en slags “Burial-sound” her; en fantastisk bruk av stemmer, som sammen med den buldrende bassen viser fram en musikk som er hard og myk, varm og kald på samme tid. Jeg er fortsatt ikke ferdig å tenke over denne plata. Den har på en måte festet seg, og beveger seg på måter jeg ikke forstår. Det er en forførende plate, men samtidig med en viss unheimlichkeit; og forholdet til spøkelsene – det Derrida i sin tid kalte hautology (og som flere har tematisert i forhold til Burial) – er kan hende en grunn for dette.

Jeg er langt fra den eneste som har falt for plata. Mark Fisher (a.k.a. k-punk) skrev om Burial i siste The Wire, og transkripsjon av intervjuet kan leses her. Martin Clark (a.k.a Blackdown) skriver månedlig om grime/dub-step på Pitchfork. Han har samlet alle årets artikler på sin blogg her. Endelig er det et intervju her mellom kode 9 og Burial.

Copycats – I mørket er alle katter …

December 16, 2007

Det meldes fra Sør Korea at forskere ved Gyeongsang National University har klonet noen katter. Den ene av kattene heter til og med Copycat. I tillegg er genene modifiserte, slik at kattene lyser i mørket. Også kattene som tidligere i så stor grad var creatures of the night…

Se her, her, og her for mer om historien – inkludert bilder.