Archive for the ‘Dans’ Category

Weapon of Choice

March 31, 2013

Lady Gaga og litteratur

April 15, 2012

Det hender ikke sjelden at popmusikk blir en del av litteraturen. Referanser til en tid, for eksempel, eller som del av en beskrivelse av personene. Nettopp referansen til tid kan være interessant i forhold til hvorvidt popmusikken viser seg varig. Og dermed synes jeg også det er fascinerende hvor hurtig en artist kan bli del av litteraturen. Jeg har, så langt, funnet Lady Gaga referert i to romaner.

Den første er Lauren Beukes’ Zoo City (fra 2010).

Boken er lagt til Sør-Afrika, og har et visst sci-fi preg, og desto mer overraskende er den ene referansen til Lady Gaga som kommer (side 219 i min utgave – som er UK utgaven)

“Front of house, Conter Rev is twenties decadence meets electro glam. Great Gatsby by way of Lady Gaga, in shades of white and silver. A massive abstract chandelier cut from clear perspex hangs over the oval bar with its low, white neon counter, softly lit from underneath. Odi isn’t fucking around. This is a far cry from the music venue grunge of Bass Station. The dancefloor is hemmed in by a ripple of booths in cool cream-coloured leathFer, the curve angled just right to allow each a modicum of privacy while still sustaining maximum potential for seeing and being seen. Opposite the seating above, the DJ booths are three grand archways with raised platforms all fenced off with white bamboo bars strung with ribbons.”

Den andre romanen er Cherie Priests Hellbent (fra 2011), andre bok om vampyren Raylene Pendle (den første var Bloodshot, også fra 2011), og her er det faktisk to referanser til Lady Gaga. Den første kommer tidlig, idet Raylene ser et drag-show med Sister Rose:

“Rose strolled onto the stage and grabbed the nearest pole, and I didn’t even notice I had a big, stupid grin on my face until she saw me and winked. I was two seconds shy of screaming for her panties when the music got grinding and she got dancing. Tonight she was wearing a flamenco outfit, bright red. A Lady Gaga song kicked up – ‘Alejandro’ – and she was off, this one-woman show letting it all hang out.” (s 25f.)

Neste referanser er mer overraskende. Idet Raylene og Adrian (som er Sister Rose uten drag) skal kontakte vampyrklanen i San Francisco. For å komme i kontakt er de i en goth-bar, Ill Manner, der det spilles Combichrist.

“He ducked his chin in return and began working his way across the floor to meet me. In order to do this, he had to perform a wacky, forward-moving, martial-arts-style dancing due to the fact that it wasn’t Combichrist playing anymore – it was Lady Gaga, which frankly surprised me. What had been a half-empty dance floor five minutes previously was now crowded with clusters of spinning, bobbing, weaving dancers. Goths. Who can fathom, am I right?” (s. 102)

Det er liten tvil at Gaga i alle eksemplene er knyttet til dansegulvet. Og hos Priest også til både drag og goth – i en noe paradoksal versjon. Bortsett fra det synes det som om begge forfatterne kunne valgt annen popmusikk til mer eller mindre den samme effekten.

Det er likevel en twist ekstra hos Priest, som jeg synes er god. Reylenes jakt – og jeg vil ikke ødelegge for eventuelle lesere med å fortelle plot her – leder henne til San Juan Bautista State Park, og som det står: “Wikipedia said that one of Hitchcok’s films was shot here” (s 143). Da de ser klokketårnet kommer referansen: “Bell tower? Oh yeah. ‘Vertigo’, I said.”

“‘Vertigo. I just now remembered. That’s what movie was filmed here. There was … there was a big scene’, I muttered. ‘In the bell tower. Jimmy Stewart’. ‘If you say so’. ‘Come on. Let’s go imitate some art’.” (s. 152)

Det morsomme her, selvsagt, er at også Lady Gaga gjør referanser til Alfred Hitchcocks Vertigo (fra 1958), ikke minst i videoen til “Paparazzi” (se her), men også i det musikalske forspillet til videoen til “Born This Way” – der Bernard Herrmanns musikk til Vertigo anvendes (se her). På den måten synes jeg Priest er clever, og altså drar Gaga-referansen mer inn i bokens handling, i en slags fordobling av referanser. Og nei, jeg har ikke lest disse to bøkene fordi de refererer til Lady Gaga. Det var en tilfeldighet, men en tilfeldighet jeg synes bør registreres (for, eventuelt, å suppleres neste gang jeg finner Lady Gaga i en bok).

IKK Festival 2012

February 17, 2012

Som i fjor (se her) er det også i år IKK Festival. Årets tema er Pop, og festivalen finner sted 8. og 9. mars. Jeg har blitt spurt om å delta med en workshop, og gjør det torsdag den 8. mars under tittelen “Disco: Dans, dekadanse og drøm.” Det blir en slags remiks over semesterets discoforelesninger, og forhåpentligvis rimelig sjovt.

Med Derrida på disco

February 8, 2012

I dag begynner forelesningene i vårens undervisningsforløp om disco, som jeg har kalt “Disco-Discourse.” Når man sitter slik og forbereder seg har jeg en tendens til å finne “det samme” igjen overalt. Slik fant jeg det jeg tror er Jacques Derridas eneste referanse til disco. Den finnes i artikkelen “For the Love of Lacan,” publisert i Resistances of Psychoanalysis (utgitt på fransk i 1996 og i engelsk oversettelse i 1998). Artikkelen ble først holdt som et foredrag ved kollokviet Lacan avec les philosophes i 1990.

Derrida beskriver sine møter med Jacques Lacan, og en frihet til fortolkning Lacan har overlatt til ham, og så kommer det (i en parentes ikke mindre):

“(This didici is magnificent; I hear it in Latin, as if in the dark of a disco this time, and not a ballroom, of a disco where the old professor cannot manage to give up the combined compulsion of the future anterior and didactics: didici, I will have told you, I will have taught you.)”

Det er selvfølgelig å strekke sitatet altfor langt, men jeg kan ikke helt dy meg fra å forestille meg Derrida på disco, med eller uten Lacan. En dansende Derrida, så å si.

(Og før noen kommenterer akkurat det: Jeg vet at Derrida skriver om dans andre steder, men jeg tror dette er den eneste referansen til disco. Skulle noen finne andre vil jeg gjerne høre om det).

Madonna, M.I.A., Nicki Minaj – og Cee-Lo

February 6, 2012

I går (eller i natt, litt avhenging av hvordan man regner tid) opptrådte Madonna i pausen for Super Bowl. Allerede i forkant var mediedekningen stor, og den økte da Madonna slapp videoen til “Give Me All Your Luvin'” den 2. februar. Gjesteartistene M.I.A. og Nicki Minaj fikk sin del av oppmerksomheten, selv om de på mange måter framstår som accessories til Madonna selv. Madonna har på en måte “alltid” vært der, med en karriere som er imponerende, men jeg synes likevel ikke denne låten gir meg noe særlig – og da ikke minst i videoutgaven.

Jeg synes heller ikke M.I.A. og Nicki Minaj får prege den, og da ikke minst om vi tenker på deres respektive seneste videoer, som viser fram helt andre artistpersonligheter, både i “Bad Girls”:

og i “Stupid Hoe”:

Madonnas låt synes på en måte ikke å være opp på beatet sammenlignet med disse, noe som kan lede til spørsmål knyttet til samarbeidet. En tidlig bloggpost som jeg festet meg ved var fra Robin James på It’s Her Factory, og det handler om rase eller etnisitet (terminologien kan være vanskelig her, men den engelske betegnelsen racialization dekker godt hva James beskriver).

“The fact that Madonna prefers Nicki Minaj’s Caribbean-American black femininity and MIA’s Asian-British femininity to other, more traditional representations of minorities in commercial music is supposed to be evidence of Madonna’s cultural savvy.[…] The video clarifies MIA’s and Minaj’s instrumental status. Most of the time, they just provide background vocals. The rappers then get twenty seconds each to actually rap, you know, to do what they’re known for doing. […] In the video, then, “Third-World” women of color can speak only in white lady drag. Madonna capitalizes on their “Third-World difference” by incorporating it into her own image. MIA’s and Minaj’s “Otherness” has currency for Madonna only to the extent that she can re-frame it in her own image/terms/etc.”

Enten man nå er helt enig i denne fortolkningen eller ei, spørsmålene er både interessante og viktige. Og de kommer igjen når man ser Super Bowl innslaget:

Med en åpning som er noe av det mest operatiske jeg kan huske å ha sett med Madonna, i en slags blanding av Giuseppe Verdis Aida (1871) og Joseph L. Makiewicz’ Cleopatra (1963, med Elizabeth Taylor i hovedrollen), foldes det ut en nærmest camp orientalisme, og det hele til lyden av “Vogue” (1990) – og igjen har vi altså etniske eller rasemessige markører, siden voguing som danseform oppstod i Harlem blant afrikanskamerikanske og latino dansere. Super Bowl forestillingen fortsetter, og ved 6:05 kommer “Give Me All Your Luvin'” igjen, og selv om liveversjonen er annerledes enn videoen er det muliges ikke så mye å legge til her, selv om jeg må innrømme at jeg synes låten vokser – den burde kunne brukes på et dansegulv nær deg. Men det skjer noe mer (og nei, jeg tenker ikke på M.I.A.s finger som har fått rimelig mye oppmerksomhet i pressen i dag). Ved 8: 58 kommer det derimot marsjerende et trommekorps, med Cee-Lo som tamburmajor. Det er en overgang, med “Open Your Heart,” innen vi får “Like a Prayer” i full gospeldrakt (eller er det ersatz-gospel?). Skulle man stille spørsmålstegn ved autentisiteten her – og noen vil alltid gjøre det – synes det som om Cee-Lo blir en slags autentisitetsgarantist her. Igjen altså, spillet med rase er så avgjort tilstede og åpner – igjen – for diskusjoner knyttet til sort og hvit musikk, som et av parametrene som kommer i spill, og det ikke minst fordi så mange dimensjoner innenfor populærmusikkhistorien har vært knyttet til hvite utøvere som gjør kommersielle suksess ved å videreføre mindre kjente sorte utøvere. Madonna har gjort det, som “Vogue”-eksemplet viser, og dermed åpnes spørsmålet om hvorvidt hun gjør det igjen.

Ellers vil jeg anbefale alle å lese Sasha Frere-Jones’ “Madonna Bowl” i The New Yorker. Flott tekst – subjektiv, med innlevelse, og fortsatt fan. Og, ja, New York Giants vant.

Disco-Discourse – prolegomena

December 19, 2011

Til våren skal jeg ha et undervisningsforløp jeg har kalt “Disco-Discourse.” Jeg har begynt å planlegge det, men er enda ikke helt ferdig. Samtidig har jeg ideer som nå – og den neste måneden – er i spill og som så vil være spred ut over 11 undervisningsganger når januar nærmer seg slutten. Den “hemmelige” tittelen for kurset er “discoens kritiske potensial,” men den er nettopp “hemmelig” fordi den er uklar. Men noen dimensjoner vil jeg vise fra.

Et utgangspunkt er fra Nelson Georges bok The Death of Rhythm & Blues (fra 1988). Der skriver han:

“But between 1976 and 1980, two musical forces combined to defunk disco and turn it into a sound of mindless repetition and lyrical idiocy that, with exceptions, overwhelmed R&B. Ironically, one factor was the musical formula of the Philly sound. […] At least the Philly disco records sounded like they were made by humans. Soon, Eurodisco invaded America, initially from Munich, and later from Italy and France. It was music with a metronomelike beat – perfect for folks with no sense of rhythm – almost inflectionless vocals, and metallic sexuality that matched the high-tech, high-sex, and low passion atmosphere of the glamorous discos that appeared in every major American city. […] The biggest star to emerge from the scene was Donna Summer, along with her producer Giorgio Moroder. Her 1976 album, Four Seasons of Love, would define the worst tendencies of Eurodisco whole at the same time making Summer – with the extravagant backing of Casablanca Records president Neil Bogan – the period’s biggest black female star.”

Når jeg leser dette kan jeg ikke hjelpe for at jeg tenker på en annen passasje, denne gangen i Kodwo Eshuns bok More Brilliant Than The Sun (fra 1998):

“Disco remains the moment when Black Music falls from the grace of gospel tradition into the metronomic assembly line. Ignoring that disco is therefore audibly where the 21st C begins, 9 out of 10 cultural crits prefer their black popculture humanist, and emphatically 19th C.”

Referansene til disco ellers i Eshuns bok er sparsomme, men dette poenget, at den tette relasjonen mellom menneske, maskin, og musikk endrer lydbildet, og peker mot det tjueførste århundret, er en gjennomgående tanke. Og den står helt klart i kontrast til Georges beklagelse over den europeiske dehumaniseringen.

I tillegg til motsetningen mellom sort og hvit og mellom USA og Europa, er det også motsetninger knyttet til kjønn og seksualitet på spill. George skriver, bare noen linjer etter ovenstående sitat:

“Disco’s movers and shakers were not record executives but club deejays. Most were gay men with a singular attitude toward American culture, black as well as white. They elevated female vocalists like Summer, Gloria Gaynor, Diana Ross, Loleatta Hollaway, Melba Morre, and Grace Jones to diva status, while black male singers were essentially shunned.”

Musikalsk er det her også mulig å lese en slags motsetning mellom disco på den ene siden og soul og funk på den andre. Spørsmålet er hvor skarpt et slikt skille kan settes. Men det er interessant hvordan George tilsynelatende hevder at homoseksuelle dj’er framhever kvinnelige vokalister og bortprioriterer mannlige.

“So the new dance music inspired by the inventions of Gamble and Huff, came to celebrate a hedonism and androgyny that contradicted their patriarchal philosophy.”

Motsetninger til patriarkatet, feiring av hedonisme og androgynitet, homoseksuelle dj’er og sorte kvinnelige divaer – disse dimensjonene åpner for kulturelle kontekster som går langt ut over den gamle kritikken av discoen. Her åpner det seg en mengde muligheter for å lese musikk innenfor kulturelle og politiske kontekster. En av de første tekstene jeg vil legge opp for de studerende er Richard Dyers “In Defence of Disco” (første gangen publisert i Gay Left: A Gay Socialist Journal, Nr. 8, sommeren 1979) – hele nummeret kan finnes i pdf her. Han begynner med å hevde at han alltid har likt den gale musikken, for siden å forklare hvorfor han nå vil forsvare discoen:

“All my life I’ve liked the wrong music. I never liked Elvis and rock ‘n’ roll; I always preferred Rosemary Clooney. And since I became a socialist, I’ve often felt virtually terrorised by the prestige of rock and folk on the left. How could I admit to two Petula Clark L.P.s in the face of miners’ songs from the North East and the Rolling Stones? I recovered my nerve partially when I came to see show biz type music as a key part of gay culture, which, whatever its limitations, was a culture to defend. And I thought I’d really made it when turned on to Tamla Motown, sweet soul sounds, disco. Chartbusters already, and I like them! Yet the prestige of folk and rock, and now punk and (rather patronizingly, I think) reggae, still holds sway. It’s not just that people whose politics I broadly share don’t like disco, they manage to imply that it is politically beyond the pale to like it. It’s against this attitude that I want to defend disco (which otherwise, of course, hardly needs any defence).”

Dyers artikkel fortsetter og diskuterer discoens forbindelser til erotisme, romantikk, og materialisme, og åpner for en mengde forbindelser som peker i retning av hvor jeg vil ta kurset. I tillegg, selvsagt, til mer gjennomgående diskusjoner av musikken i mer snever forstand. Men mer om det senere.

Bring the beat in

October 17, 2011

Kort tid mellom musikkvideoene for Beyoncé for tiden. Bare drøye ti dager etter “Countdown” (se her) kommer “Love On Top”(som hun ellers gjorde en glimrende utgave av på MTV Video Music Awards). Videoen er rimelig enkel, men jeg har vært svak for låten siden jeg hørte den første gangen. Det er noe med transponeringene mot slutten jeg finner tiltalende. Og i videoen er disse også visuelt illustrert, der Beyoncé og hennes dansere er i stadig nye kostymer. Samtidig, som slutten viser, dette er en forestilling, det er som om vi bevitner en øvelse der sangerne så transporteres til scene, for så til slutt å vende tilbake til utgangspunktet:

En annen detalj jeg liker er Beyoncés åpning der hun sier “Bring the beat in.” Hun taler altså låten i gang og overgangen fra introen til selve låten er dermed noe hun kontrollerer. For meg er det vanskelig å ikke høre dette som et ekko fra “Déjà vu” (fra B’Day, 2006) (se her), der de ulike instrumentene settes i gang av hennes italesettelse: bass, hi-hat, 808, Jay – der altså også Jay-Z blir et av hennes instrumenter.

Dans og kopi

October 11, 2011

Forrige uke kom videoen til Beyoncés “Countdown” (fra 4), regissert av Adria Petty og Beyoncé selv.

Den har en mengde referanser fra Audrey Hepburn til Michael Jackson, noe som ikke er særlig overraskende om man kjenner Beyoncés videoproduksjon. Men så, i går, kom beskyldningene om plagiat – jeg leste dem først i The Guardian. Den belgiske koreografen Anne Teresa De Keersmaeker hevder at Beyoncé mer enn låner fra hennes koreografier, og den videoen som først ble publisert demonstrerer det rimelig tydelig.

Med andre ord, jeg er med på at det er tale om inspirasjon eller kopiering her, men så kommer spørsmålet om plagiat, og da åpner det seg også en interessant estetisk dimensjon. Dans er på mange måter mer flyktig enn musikk, og det utfordrer diskusjonen om den slags kunstnerisk eiendomsrett som er nødvendig for å kunne snakke om plagiat. Men samtidig, videodokumentasjon viser jo bevegelsene, som her, i et lengre utdrag fra De Keersmaekers arbeid med Rosas (fra Thierry De Meys film Rosas danst rosas):

Her framstår derimot de kunstneriske uttrykkene helt forskjellige, og dermed kan man også muligens problematisere plagiatbeskyldningene noe. I dagens Guardian er det en oppfølger, og den får satt noen ting på plass, både knyttet til at også De Keersmaeker henter inspirasjon fra tidligere verker og at Beyoncé jevn over har en mengde sitater i sine videoer. Men mon ikke koreografien til Beyoncés neste video kommer til å bli diskutert litt ekstra når neste video kommer…

(Jeg har tidligere skrevet om Beyoncé og kopiering i denne posten, om enn fra en annen vinklig. Og, endelig, om snaue to uker skal jeg holde et innlegg om bl.a. Beyoncé på dette seminaret i Oslo).

Love on Top

August 29, 2011

I går var det MTV Video Music Awards, og mer interessant enn hvem som vinner er framføringene under showet. Det er mer spektakulært enn man er vant med. Lady Gagas utgave av “Yoü and I” vil jeg forhåpentligvis komme tilbake til, men her er Beyoncés “Love on Top.” Allerede da jeg høre 4 for første gang la jeg merke til låten, der den minner om klassisk Motown (Diana Ross and the Supremes, Jackson 5), og med to transposisjoner mot slutten. Live tar Beyoncé transposisjonene enda lengre, og tar her fire:

Og, som alle vel har fått med seg, Beyoncé er gravid – og hvordan hun fortalte det etter performancen kan ses her (fra 5:00). En verdig diva. (Dette andre klippet inkluderer også introduksjonen til låten, men den kunne ikke legges inn i bloggen. Ulike versjoner har også forsvunnet fra YouTube i løpet av dagen, men enn så lenge er det altså mulig å se).

Arguments from the Future

May 7, 2011

Torsdag presenterte jeg et paper med tittelen “Politics of Frequencies: Sound, Technology, Vibration” (se her). Jeg må nok innrømme at manuskriptet ikke var helt ferdig (en gang lærer jeg muligens), men jeg tror da jeg fikk gjennom et slags argument og fikk antydet hvilken retning jeg tenker det skal utvikle seg. Og slik sett er jeg godt fornøyd.

Jeg begynte med å spille kode9 og the Spaceapes “Sine of the Dub” fra 2004 (som jeg også har postet tidligere), i utgaven fra Memories of the Future (fra 2006, der bare med tittelen “Sine”):

Det er en cover av Princes “Sign ‘O’ The Times,” og med omskrivelsen fra sign til sine, tenker jeg at det skal kunne beskrives som en trigonometrisk cover (fra tegn til sinus, så å si), noe som så skulle kunne tenkes sammen med Steve Goodmans betegnelse, i Sonic Warfare, av “sensual mathematics.” Her er selvsagt sensual knyttet til lyden, og ikke minst til hvordan bassen åpner låten, og gir den en romlighet som nesten er av en annen verden.

I forhold til slike argumenter ble det også interessant for meg med noen dimensjoner knyttet til å arbeide med samtidskultur. Og i stor grad ble jeg minne på hvordan samtidskulturen nærmest er i en kontinuerlig utveksling med innspill. Slik ble en artikkel fra onsdag, i The Guardian sentral for meg, der kode9 og the Spaceape blir spurt om nettopp denne Prince-coveren. Og Spaceape sier:

“There’s so much space in our version; it really is just you, me and the bass.”

Nettopp hvordan bassen bidrar til å skape rom er sentralt for mitt argument, og det handler selvsagt også om hvordan de dype frekvensene bidrar i musikkopplevelsen.

Da jeg satt og hørte på presentasjonen før meg kom det så inn en twitter-melding fra Dan Hancox:

“I tried to write about post-horizontal warfare, urban sonix, and the new kode9 album all at once. I may have failed.”

Og med referanse til artikkelen “Kode9, aka Steve Goodman, goes viral with latest sonic weapon,” fra The National. Det er en riktig god artikkel, som jeg anbefaler, men det som var ekstra morsomt var at den var datert 6 mai, altså dagen etter at jeg holde innlegget mitt. Dermed fikk jeg til i presentasjonen og vise til sitere en publikasjon som enda ikke offisielt var publisert. Det jeg synes er det mest interessante sitatet i den artikkelen handler om forholdet mellom tekst, atmosfære, og musikk på kode9 & the Spaceapes siste plate, Black Sun. Med fokus på noen av sporene skriver Hancox:

“The synths seem to suggest that we humans are a race infected, perhaps by technology, perhaps by something else: together with Spaceape’s lyrics, we know we’re not in a good place. Yet the house beats send a different message. The gut response to this trio of tracks is ‘something definitely isn’t right here – so why do I find myself really wanting to dance?'”

Mellom synthlyder og beats, innenfor et dystopisk univers, kommer ønsket om å danse. Dystopisk dans, muligens, men like vel. Jeg synes dette er en god beskrivelse av en form for dobbelthet på Black Sun, og skal tenke videre i forhold til det (jeg skal holde et nytt innlegg om tre uker innenfor det samme universet).

Men også, i torsdagens innlegg fikk jeg altså referert både til en avis fra dagen før og en avis fra dagen etter. Øyeblikket ble slik, bokstavelig talt, rammet inn av fortiden og framtiden, i en slags konfigurasjon, som ble tankefull for meg.

(Ellers fikk jeg også oppleve live-twitter knyttet til innlegget mitt, og det er vel verd en fortsettelse. Akademiske konferanser vil forhåpentligvis endre seg langs disse teknologiske linjene.)