Archive for January, 2012

Blacknuss I

January 23, 2012

Jeg har tidligere nevnt Nordisk Sommeruniversitets studiekrets Popmodernism. Vi skal ha vårt første seminar her i København, 16.-18. mars (og programmet er ved å bli klart). I utgangspunktet har vi lagt opp et åpent tema der vi gjør de først forsøkene på å innsirkle momenter til en diskusjon av hva popmodernisme kan sies å være.

Mitt eget bidrag denne gangen blir en diskusjon av Rahsaan Roland Kirk, med utgangspunkt i hans plate Blacknuss (fra 1971). Det er en plate med diverse coverversjoner, med tradisjonelle referanser, og med Kirks egen låt “Blacknuss” spilt på klaverets sorte tangenter. Jeg er ikke ferdig med mitt innlegg enda, men det jeg forsøker å gjøre er å tenke en utvidelse av modernismebegrepet med to mellomstasjoner. For det første tar jeg utgangspunkt i begrepet “vernacular modernism,” slik Miriam Bratu Hansen presenterte dette i artikkelen “The Mass Production of the Senses: Classical Cinema as Vernacular Modernism” (fra Modernism/Modernity 6/2, 1999), der hun, som i mange andre artikler, utfordrer en mer ensidig modernismeforståelse som hun kaller “‘high’ or ‘hegemonic’.” For det andre tar jeg utgangspunkt i begrepet “Afro-Modernity” og dertilhørende “Afro-Modernism,” hentet fra Michael Hanchards artikkel “Afro-Modernity: Temporality, Politics, and African Diaspora,” fra Paul Gilroys The Black Atlantic, og fra Alexander G. Weheliyes Phonographies: Grooves in Sonic Afro-Modernity. I Kirks musikk synes jeg det er mulig å høre både en “vernacular modernism” og en “Afro-modernism.” Og, muligens – det vil være min tese – en popmodernisme (på Blacknuss representert med Bill Withers’ “Ain’t No Sunshine” og Smokey Robinsons “My Girl”).

En låt som viser denne blandingen med all tydelighet er versjonen av Burt Bacharachs “I Say a Little Prayer” (finnes på platen Volunteered Slavery fra 1969 – jeg har postet den før).

Og den kanskje beste beskrivelsen finnes i Josh Kuns bok Audiotopia: Music, Race, and America, der han skriver:

“We can directly hear Omi and Winant’s ‘disorganization and construction’ paradigm at work in Kirk’s 1969 version of Burt Bacharach’s ‘I Say a Little Prayer’, which he re-imagines as an angry, pissed-off prayer of protest in honor of the recently slain Martin Luther King Jr. Kirk disorganizes the song’s romantic easy-listening pop and uses it to construct something else, a love song to the black freedom lost with the death of King that seethes with betrayal and disillusionment between the notes of Bacharach’s sweet, lulling melodies and choruses. Before Kirk even lets us hear the familiar notes of Bacharach’s original, Kirk re-authors it, introducing his version with a tribute to King. ‘They shot him down’, King bitterly preaches over dissonant piano tumbles and saxophone whines. ‘They shot him down to the ground. But we gonna say a little prayer for hum anyway’. The short, snappy, and poignant three-minute ‘forever and ever you’ll stay in my heart’ love song that had been a chart-topping hit for Dionne Warwick and Aretha Franklin was now an eight-minute-long black civil rights howl.

Kirk never erases Bacharach’s original, he just pulls it apart, inflates it, stretches it out, puts it to work. To borrow the two performance strategies that Houston Baker Jr. has posited for African American modernism, Kirk’s version of Bacharach demonstrates both an initial ‘mastery of form’ (he can duplicate the original) and then a subsequent ‘deformation of mastery’ (he can then undo the original form and put his own signature on it). Kirk’s mastery of ‘I Say a Little Prayer’ only to then ‘de-form’ it into a civil rights lament constitutes, in Baker’s words, ‘a go(ue)rilla action in the face of adversaries’. The band takes solo after solo, riffs build into riffs, bridges collapse into bridges, Kirk moans, and Coltrane’s ‘A Love Supreme’ even gets quoted (a song that is no stranger to the revolutionary politics of black music). The recognizable melody – which never completely disappears long enough to be forgotten – is worn like a transparent mask over a face of improvisation; the mask is not a minstrel mask (Kirk does not pretend to be Bacharach) but a de-minstrelizing mask (Kirk puts on Bacharach precisely to show just who is wearing who). Or, in Baker’s words, Kirk’s Bacharach mask is not meant to obscure, but to advertise: ‘It distinguishes rather than conceals’. And just as Bacharach seems to settle right back in at song’s end, Kirk transforms him once again, steering ‘I Say a Little Prayer’ so that it ends in the black church – a secular pop song de-formed into a gospel vamp, a choir shout, a holy moment of collective testimony.”

At vi her hører en alternativ modernisme til den “høye” synes åpenbart, at den har spesifikke afrikansk-amerikanske trekk likeså. Bacharachs låt er også tydelig en poplåt, ikke minst gjennom Dionne Warwicks utgave, og dermed er dette en performance som åpner en mengde mulige fortolkninger. Siden Kun allerede har gjort akkurat denne lesningen vil jeg forsøke å gjøre noe litt annet i min presentasjon – dog med flere av de samme utgangspunktene. Så jeg ser ikke bort fra at det blir flere poster om Kirk her framover.

The Knowing

January 11, 2012

Jeg kom litt sent til The Weeknd, og hans tre plater fra i fjor: House of Balloons (21. mars), Thursday (18. august) og Echoes of Silence (21. desember). Alle platene er gitt ut for gratis download via hans hjemmeside, noe som i seg selv er interessant i forhold til spørsmål om musikkdistribusjon, etc. Jeg er i gang med seriøs lytting, og muligens ville (minst) en av platene kommet på min topp 10 liste hvis jeg hadde gjort dette tidligere. Men det spiller på den andre siden ingen rolle.

Samtidig, jeg er fascinert av videoen til “The Knowing” (fra House of Balloons), regisert av Mikaël Colombu:

Det er åpenbare afrofuturistiske trekk her, og selv om noen av dem kan minne om Black Eyed Peas’ “Meet Me Halfway” (som jeg skrev om her, og som jeg ikke synes er særlig vellykket), så er det mer ved “The Knowing.” Noen av de visuelle metaforene er litt for entydige, men det er samtidig referanser som spiller science fiction aspektet ut på interessante måter.

Givende, krevende og frustrerende

January 10, 2012

I siste nummer av Studia Musicologica Norvegica (2011) anmelder Mats Johansson boken Music and Identity in Norway and Beyond Essays Commemorating Edvard Grieg the Humanist, redigert av Thomas Solomon. Jeg har skrevet om boken før, og jeg har selv en artikkel i antologien.

Det er en vanskelig oppgave å anmelde en antologi, og ikke minst hvis – som jeg vil si er tilfellet her – det kan være vanskelig å finne de store linjene i artiklene. Fellestemaet musikk og identitet berøres, i større eller mindre grad, i alle artiklene, men så er det “in Norway and Beyond” som deler boken i to deler. Min egen artikkel “Hunting High and Low: Duke Ellington’s Peer Gynt Suite,” befinner seg et sted i mellom, i den forstand at både Grieg og “verden der ute” er orienteringspunkter. Johansson velger å skrive litt om alle artiklene, for så å gi en samlet vurdering til slutt. Om min artikkel heter det, bl.a.:

“Rather than providing an answer to a clearly defined question, Steinskog offers an explorative look at some of the basic concepts around which discourses on music and identity revolve. In this sense, it is a rewarding read. At the same time, the metaphorical style of narration and the seemingly limitless scope of the discussion also makes it a demanding and somewhat frustrating read.”

Jeg skal ikke gå i forsvarsposisjon her, men tror nok det er grenser for hvor langt jeg ville kunne trekke argumentene i artikkelen. Jeg er heller ikke sikker på om jeg forstår hva “metaphorical style of narration” betyr, men det vil jeg så tenke over.