Archive for the ‘Cyberspace’ Category

Musikk – menneske – maskin

May 7, 2012

Det er en stund siden, men jeg har skrevet om roboter som danser og synger tidligere. Ikke minst HRP-4C (som kan ses her og her). HRP-4C bruker Vocaloid synthesizer for å synge, og det gjør også Hatsune Miku (som jeg skrev om her), som gikk fra å være en todimensjonal popstjerne til å framstå som tredimensjonalt hologram.

Den siste tiden hard et vært to utvidelser av denne tenkningen. For det første Tupacs performance under Coachella, der “han” – selvsagt posthumt – opptrådte som hologram:

For det andre har vi den kvinnelige androide versjonen av Geminoid F som nettopp sang i Hong Kong:

(se mer om Tupacs performance her og her; mer om Geminoid Fs performance her)

De to eksemplene er, selvsagt, rimelig forskjellige. Men de hard et til felles at teknologi, med relasjoner til det posthumane, og musikk møtes. Satt sammen med Hatsune Miku, som i større grad ikke later som hun er menneske (eller menneskelig) åpnes det dermed også et kontinuum for sang/musikk som utfordrer (enkelte) ideer om relasjonen mellom musikk og menneskelighet.

Advertisements

Bop Gun

February 17, 2012

Jeg tror jeg bruker Wikipedia hver dag. Noen ganger er det småting jeg skal sjekke, som et årstall, andre ganger er jeg på jakt etter forbindelser, som musikere som har spilt på plater jeg muligens ikke har hørt om. Det er ikke alltid jeg stoler på Wikipedia, men det er et godt utgangspunkt for videre nettsøk, og for videre lesning. Og så er det noen ganger jeg finner perler. En slik fant jeg i går. I forbindelse med mine disco-forelesninger skal jeg i neste uke diskutere likheter og forskjeller på funk og disco, og en sentral aktør er George Clinton. I går hørte jeg så på platen Funkentelechy Vs. the Placebo Syndrome (fra 1977), med, blant annet, låten “Bop Gun (Endangered Species)”:

“The Placebo Syndrome” synes å være Clintons metafor for disco, og det fakes the funk, der funken altså blir “the real thing.” Som Peter Shapiro skriver i Turn the Beat Around: The Secret History of Disco:

“Compare this to the third great synth record of 1977 (‘I Feel Love’, Kraftwerk’s ‘Trans Europe Express’), Parliament’s Funkentelechy Vs. the Placebo Syndrome, a comic book funk fantasy that pits Star Child (‘the protector of the pleasure principle’) in a battle to the death with Sir Nose D’Voidoffunk. The album is densely populated with all manner of synth squiggles and, on ‘Flash Light’, a preposterously funky Moog bassline that was made by stacking notes on top of each other, creating a springy sound of profound depth. Star Child’s principal weapon in this battle in the ‘zone of zero funkativity’ is the ‘Bop Gun’, which features the lyrics, ‘Turn me loose, we shall overcome’. The reference to the civil rights struggle was unmissable: the ‘Bop Gun’ was Parliament mastermind George Clinton’s metaphor for the life-affirming power of dancing in the face of the pleasure-denying, sexless Puritans and the charlatan ‘urge overkill’-peddlers who ran America. In Clinton’s hands, the machine and gospel tradition not only marched hand in hand, but the two fused to become a weapon – anything but Summer’s submission. The album’s textures and scenario screamed ‘science fiction’, but the album was all about ‘realness’ – dig that title! – where true black music struggled against ‘the Placebo Syndrome’ which was faking the funk.”

Alt dette gir mening, og passer også godt inn i Parliaments større konseptuelle prosjekt. Men så var det altså jeg leste Wikipedia-siden for “Bop Gun (Endangered Species).” Og hele siste avsnittet er fantastisk:

“Often unacknowledged is the degree of influence that the song had on the trajectory of French philosopher Jacques Derrida’s critical work. In 2011, Jürgen Schpengelheimer presented a paper at the ‘New Directions in Critical Theory’ conference, organized around the theme of ‘Singularity: Transdisciplinary Explorations in Language, Culture, and Theory’, in which Schpengelheimer, perhaps best-known as the cousin of Sylviane Agacinski, the woman with whom Derrida had a long-standing extra-martial affair, presented heretofore unpublished diary entries by the late Derrida reflecting upon the ‘bop gun’ within Bataille’s concept of non-consensual mysticism. Although it is commonly known that Derrida had a high regard for the ‘spontaneity, improvisation and unmediated expression’ of jazz, it is often overlooked by many recipients of his critical work that he privately was also fond of these aspects within George Clinton’s catalog as well. Essentially, Derrida’s assertion read the ‘bop gun’ as a potential cryptographic algorithm within Nichomachean ethics, locating pleasure as the energeia that provides an apodictic reversal between the entelechy of potentiality and actuality, thereby rendering Sir Nose’s ‘zone of zero funkativity’ into a veritable aporia.”

Den nevnte konferanse er det linket til, men jeg kan ikke finne noe program, og når jeg googler Jürgen Schpengelheimer får jeg opp ett – 1 – treff, og det er nettopp overnevnte side. Hvis han har holdt et akademisk paper og det bare finnes ett treff i google, vel, det er som om han ikke eksisterer. Er det hele fake? Som Bootsy Collins sier, på “The Pinocchio Theory,” fra albumet Ahh … the Name Is Bootsy, Baby! (fra 1977; spilt inn i 1976): “You fake the funk, your nose got to grow.”

Samtidig kan jeg ikke helt dy meg for å tenke at det er noen poenger her. “Zone of zero funkativity” som apori gir mening, enten Derrida nå skulle ha tenkte det eller ei. Og når jeg så for meg Derrida på disco for en stund siden, kan jeg vel også få forestille meg en funky Derrida for et lite øyeblikk.

The Knowing

January 11, 2012

Jeg kom litt sent til The Weeknd, og hans tre plater fra i fjor: House of Balloons (21. mars), Thursday (18. august) og Echoes of Silence (21. desember). Alle platene er gitt ut for gratis download via hans hjemmeside, noe som i seg selv er interessant i forhold til spørsmål om musikkdistribusjon, etc. Jeg er i gang med seriøs lytting, og muligens ville (minst) en av platene kommet på min topp 10 liste hvis jeg hadde gjort dette tidligere. Men det spiller på den andre siden ingen rolle.

Samtidig, jeg er fascinert av videoen til “The Knowing” (fra House of Balloons), regisert av Mikaël Colombu:

Det er åpenbare afrofuturistiske trekk her, og selv om noen av dem kan minne om Black Eyed Peas’ “Meet Me Halfway” (som jeg skrev om her, og som jeg ikke synes er særlig vellykket), så er det mer ved “The Knowing.” Noen av de visuelle metaforene er litt for entydige, men det er samtidig referanser som spiller science fiction aspektet ut på interessante måter.

Biophilia

October 12, 2011

Mandag kom Björks Biophilia ut. Det er en plate som i omtale først og fremst har vært diskutert i forhold til sin bruk av apps etc. for iPad, og dermed altså som en utfordring av selve måten å lage plater på. Jeg hadde lest om dette, og det står også I artikkelen på npr der jeg først hørte platen i sin helhet. Som en forlengelse av denne teknologiske nyvinningen diskuteres det hvordan platen – som konseptalbum – tematiserer forbindelser mellom natur, vitenskap og humanitet – altså, på mange måter, de store spørsmål. Alt dette er vel og bra; samtidig, hva med å lytte til platen som en god gammeldags CD. Det har jeg gjort, og jeg synes det er en av de beste platene jeg har hørt så langt i år (vi får se hvor langt oppe den ender på min topp-ti-liste om en par måneders tid). Det er, som det heter i klisjeen, en plate som vokser, og det er – mindre klisjéfylt – en plate som definitivt skal høres flere ganger. Men det er en flott plate (og eneste grunnen til å ikke linke til youtube-videoer til flere av de beste sangene er at dere alle burde kjøpe dere et eksemplar – i mer eller mindre materiell forstand). Det jeg vil linke til derimot er videoen til “Moon”:

Her er det harper av en annen verden – og samtidig ser vi i videoen noen av Björks tanker om hvordan menneske og teknologi kan knyttes sammen. Ikke nødvendigvis en kyborg, men definitivt en etablert forbindelse mellom kropp og musikk. Biophilia er en plate du absolutt må ha.

Future Shock

August 16, 2011

I går kom jeg over dokumentarfilmen Future Shock (fra 1972, regissert av Alexander Grasshoff). Jeg ble oppmerksom på filmen via Brain Pickings. Filmen er basert på Alvin Tofflers bok Future Shock (fra 1970), og det er Orson Welles som guider oss gjennom. Her er første klipp fra youtube:

(se også de fire andre klippene).

Brain Pickings kaller Toffler sosiolog og futurist, og beskriver ham som “the Ray Kurzweil of his day,” en beskrivelse jeg fant interessant også i forhold til noen andre dimensjoner jeg arbeider med. Da jeg intervjuet Janelle Monáe for noen måneder siden var hun opptatt av Kurzweil, og så hans tanker om “the Singularity” som viktige også for hennes eget prosjekt. Og Kurzweil har også en annen tilknytning til den afrikanskamerikanske musikken, der hans synthesizer ble utviklet i et samarbeid med Stevie Wonder. (Og, ja, Monáe og Wonder opptrådte også nettopp sammen).

Interessant er her at også Toeffler, og særlig Future Shock har en musikalsk forbindelse. På platen Back to the World (fra 1973) har Curtis Mayfield en sang med den tittelen. Her er den, i en utgave fra det klassiske Soul Train (i 1973):

Og, som om ikke dette skulle være nok, i 1983 ga Herbie Hancock ut platen Future Shock, der han covrer Mayfield – her i en live-utgave (fra 1984):

Og det er også her årstallene blir viktige. Kurzweil Music Systems kom med sin K250 synthesizer i 1984, og Stevie Wonder var involvert i dette. Her er et klipp med Wonder, fra filmen Transcendent Man:

Og dermed er det altså mulig å etablere forbindelser mellom musikk og den futurisme Toffler og Kurzweil står for, og på tvers av flere musikalske undersjangere. Og igjen synes jeg dette muliggjør en forståelse av afrofuturismen som bryter med noen av de avantgardedimensjonene som tilsynelatende har preget hvordan den beskrives.

Spøkelsesby

June 14, 2011

Via twitter får jeg en mengde input, og det er bare noen jeg kan blogge om. I går fikk jeg, via Hyperdub, en tweet fra Simon Mason, som minner om at det er 30 år siden The Specials’ “Ghost Town.” Her er de, i en utgave fra Top of the Pops:

Men det som var fantastisk var at Mason også linket til en utgave med The Spaceape og kode9:

Her kommer det, så å si, enda flere spøkelser, og jeg blir minnet på hva Alexander G. Weheliye skriver om dub i Phonographies:

“Echo, along with reverb, and delay, to this day, remains one of dub’s core features, inserting spatiality into the musical track, while also messing with its temporal dimensions; in fact, the spatial effect of echo is achieved via the stuttering and dispersion of the music’s time. Also, the term ‘dub’ itself not only indicats a doubling or copying but carries homonymic overtones of duppy (the Jamaincan word for spirit and/or ghost) so that the dub version of a song provides not only its shadow but also its spectral other that initially appeared on the flipside of a record, but eventually became much more popular than it’s ‘original’ source.”

Med The Spaceapes emceeing skjer det noe i denne utgaven også; det er som om et ekstra lag kommer inn i musikken, mellom lyden og teksten, i mellomrommet så å si, høres det også noe, og det er vanskelig ikke å tenke det som en ekstra spektral eller spøkelsesaktig dimensjon.

Dette kommuniserer godt med hva jeg i forrige måned snakket om i forhold til kode9 og Spaceapes “Sine” (se her) og det gir også ekko av hva jeg har arbeidet med en god stund i forhold til dubstep, og da særlig i forhold til Burial (se her).

Arguments from the Future

May 7, 2011

Torsdag presenterte jeg et paper med tittelen “Politics of Frequencies: Sound, Technology, Vibration” (se her). Jeg må nok innrømme at manuskriptet ikke var helt ferdig (en gang lærer jeg muligens), men jeg tror da jeg fikk gjennom et slags argument og fikk antydet hvilken retning jeg tenker det skal utvikle seg. Og slik sett er jeg godt fornøyd.

Jeg begynte med å spille kode9 og the Spaceapes “Sine of the Dub” fra 2004 (som jeg også har postet tidligere), i utgaven fra Memories of the Future (fra 2006, der bare med tittelen “Sine”):

Det er en cover av Princes “Sign ‘O’ The Times,” og med omskrivelsen fra sign til sine, tenker jeg at det skal kunne beskrives som en trigonometrisk cover (fra tegn til sinus, så å si), noe som så skulle kunne tenkes sammen med Steve Goodmans betegnelse, i Sonic Warfare, av “sensual mathematics.” Her er selvsagt sensual knyttet til lyden, og ikke minst til hvordan bassen åpner låten, og gir den en romlighet som nesten er av en annen verden.

I forhold til slike argumenter ble det også interessant for meg med noen dimensjoner knyttet til å arbeide med samtidskultur. Og i stor grad ble jeg minne på hvordan samtidskulturen nærmest er i en kontinuerlig utveksling med innspill. Slik ble en artikkel fra onsdag, i The Guardian sentral for meg, der kode9 og the Spaceape blir spurt om nettopp denne Prince-coveren. Og Spaceape sier:

“There’s so much space in our version; it really is just you, me and the bass.”

Nettopp hvordan bassen bidrar til å skape rom er sentralt for mitt argument, og det handler selvsagt også om hvordan de dype frekvensene bidrar i musikkopplevelsen.

Da jeg satt og hørte på presentasjonen før meg kom det så inn en twitter-melding fra Dan Hancox:

“I tried to write about post-horizontal warfare, urban sonix, and the new kode9 album all at once. I may have failed.”

Og med referanse til artikkelen “Kode9, aka Steve Goodman, goes viral with latest sonic weapon,” fra The National. Det er en riktig god artikkel, som jeg anbefaler, men det som var ekstra morsomt var at den var datert 6 mai, altså dagen etter at jeg holde innlegget mitt. Dermed fikk jeg til i presentasjonen og vise til sitere en publikasjon som enda ikke offisielt var publisert. Det jeg synes er det mest interessante sitatet i den artikkelen handler om forholdet mellom tekst, atmosfære, og musikk på kode9 & the Spaceapes siste plate, Black Sun. Med fokus på noen av sporene skriver Hancox:

“The synths seem to suggest that we humans are a race infected, perhaps by technology, perhaps by something else: together with Spaceape’s lyrics, we know we’re not in a good place. Yet the house beats send a different message. The gut response to this trio of tracks is ‘something definitely isn’t right here – so why do I find myself really wanting to dance?'”

Mellom synthlyder og beats, innenfor et dystopisk univers, kommer ønsket om å danse. Dystopisk dans, muligens, men like vel. Jeg synes dette er en god beskrivelse av en form for dobbelthet på Black Sun, og skal tenke videre i forhold til det (jeg skal holde et nytt innlegg om tre uker innenfor det samme universet).

Men også, i torsdagens innlegg fikk jeg altså referert både til en avis fra dagen før og en avis fra dagen etter. Øyeblikket ble slik, bokstavelig talt, rammet inn av fortiden og framtiden, i en slags konfigurasjon, som ble tankefull for meg.

(Ellers fikk jeg også oppleve live-twitter knyttet til innlegget mitt, og det er vel verd en fortsettelse. Akademiske konferanser vil forhåpentligvis endre seg langs disse teknologiske linjene.)

PMO

April 29, 2011

Dette er muligens i overkant egenreklame, men jeg har denne uken offisielt tiltrådt som redaktør (eller editor-in-chief som er den offisielle betegnelsen) for Popular Musicology Online. Enn så lenge planlegger jeg å fortsette som den forrige redaktøren – Stan Hawkins – har stevnet, men vi får se, muligens blir det mindre endringer og bevegelser. Uansett, alle bes om å spre nyheten, og eventuelle bidrag mottas med stor takk (om enn uten garanti for publikasjon).

Transvokal

March 28, 2011

Jeg er generelt opptatt av stemmer, og ikke minst stemmer som utfordrer. Allerede i bloggens urtid skrev jeg om kastratsangere (her), noe jeg har gjort med jevne mellomrom (sist her). Jeg har også skrevet om ‘skeive stemmer’ (queer voices) (se for eksempel her), noe jeg blant annet har diskutert i forbindelse med Antony Hegarty. Og det er mange flere varianter. For snaut to år siden presenterte jeg Greg Pritchard fra Britain’s Got Talent, der hans stemme i stor grad overrasker så vel dommere som publikum.

Overraskelsen er knyttet til forventinger – og til normativitet. Han ser ut, stereotypt, som om han skulle synger noe indie-rock-aktig, og hans talestemme er “ordinær.” Men når han begynner å synger er det i sopranregister, mens han synger Nessun dorma, en tenorarie fra Puccinis Turandot (1926). Det er mellom forventinger i forhold til hva vi ser og i resepsjonen vi hører at noe skjer. Og, selv om jeg nok ikke behøver å si det, det har også med kjønn å gjøre.

I dag fikk jeg så tilsendt link til en video fra Thailand’s Got Talent. Det er Bell Nuntita som synger en slags medley av to sanger:

De to sangene hun synger er ikke ekstraordinære. Det er, for det første Calories Blah Blahs “Yahk Roo Tae Mai Yahk Taam”:

Og for det andre er det MiLds “Unloveable” :

Publikum kjenner åpenbart sangene, men det er der hun går fra den ene sangen til den andre at noe skjer (ved 1:22). Forholder man seg til normative stemmekarakteristikker går hun her fra en kvinnestemme til en mannsstemme. Og selvsagt er det, på et mer overflatisk plan hva som skjer, og hun spiller også med det. (Samtidig som denne utgaven, med engelske undertekster, også, ved 4:30, får fram en annen historie). Nå går stemmen rundt elektronisk rundt verden. Et google-søk viser videoer og websites, og det er selvsagt også derfor jeg relativt enkelt kan finne de sangene hun synger i originaler. Samtidig, hennes stemme utfordrer oss. I en viss forstand demonstrerer hun at hun har to stemmer, og om man mener at personligheten har avtrykk i stemmen vil dette være tricky. Men enda viktigere, hun løser opp i forholdet mellom stemme og kjønn. At hun ikke har likt å bli kalt “queer” som skjellsord er selvsagt fullt forståelig. Likevel, her demonstrerer hun en queer stemme, i ordets beste forstand. Samtidig, det er nettopp én queer stemme – en variant i en pluralitet av muligheter – men en som jeg her velger å kalle transvokal (en kategori jeg forsøker å tenke videre i forhold til).

Transcendent Woman

March 17, 2011

Tirsdag kveld intervjuet jeg Janelle Monáe via telefon for et kommende nummer av ENO. Det hele kom i stand hurtig, med en mail fra ENOs redaktør mandag kveld, og det var en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og, som bloggens lesere nok vil ane, jeg hadde mengder av ting jeg gjerne ville tale med henne om, også selv om det bare var satt av 20 minutter. Intervjuet blir som sagt tilgjengelig i sin helhet noe senere, men noen dimensjoner kan jeg vel røpe allerede. Da jeg ba henne beskriver Cindi Mayweather (hennes “alter ego” på platene; se også her), og relasjonen mellom Cindi og henne selv, sa hun at Cindi er “a mediator” (gode forslag til norsk oversettelse mottas med takk!), som altså forbinder framtiden og nåtiden, hånden og bevisstheten, og så videre, og at Monáe selv også oppfatter seg som “a mediator” gjennom sin performance. Én begrunnelse var at Monáe sa hun trodde vi snart ville leve sammen med androider – i den nære framtid – og at vi måtte finne en måte å takle dette på. Og her spurte hun om jeg kjente Ray Kurzweils arbeider. Det gjør jeg – delvis – og jeg arbeider videre på det. Men bare timer etter at intervjuet var over skrev Monáe på sin twitter:

“pls see Ray Kurzweil’s new doc “Transcendant Man”? I speak about The Singularity a lot (theory he proposes) … it’s a MUST watch.”

Denne tweeten er senere fjernet fra hennes profil (og dermed burde jeg muligens ikke videreformidle den), men den er altså riktig interessant. Filmen hun viser til er Robert Barry Ptolemys Transcendent Man, en dokumentar om Ray Kurzweil. Her er filmens trailer:

Kurzweils ideer går i mange retninger, om enn først og fremst mot framtiden. Han er en slags futurist, men har også gjennom et langt liv hatt mengder av ideer, den som nok er mest kjent i forhold til musikken er oppfinnelsen av Kurzweil synthesizeren, som Stevie Wonder brukte tidlig (Wonder er også i traileren over). Men for tiden er det Kurzweils idé om “The Singularity” som er mest sentral. Her er en video der han kort forklarer “The Singularity”:

En slags kontrast både til den science-fiction dimensjonen Cindi Mayweather representerer og til Kurzweils futuristiske ideer, finner vi videoen til “Cold War” (som jeg tidligere har skrevet om her), som jeg også fikk talt med Monáe om. Den viser en sårbarhet som nærmest er til å ta og føle på, og har definitivt en veldig menneskelig eller kroppslig tilstedeværelse, som i hvert fall i første omgang står i kontrast til androiden.

I går ble det lagt ut et lengre intervju med Monáe over i Canada på CBC. En liten bit finnes på youtube:

Mens det lengre intervjuet kan høres som podcast her. Og ja, jeg hører flere temaer som er mer eller mindre de samme, også samme formuleringer, som da jeg talte med henne. Men det er jo ikke så merkelig i og med at det nærmest er innenfor det samme tidsrommet, og, ikke minst, at hennes prosjekt på mange måter virker rimelig konsistent.

Som man kan høre i intervjuet med CBC, neste del av hennes prosjekt – den fjerde suiten – er underveis. Men hun sier ikke så mye om det. Til meg sa hun at de arbeidet med å utvide både det musikalske og det visuelle, men det sier jo heller ikke så mye. Så det er nok bare å vente å se.